Kvinnelig pioner på Ekofisk

– Jeg begynte i 1980, i informasjonsavdelingen som kontormedarbeider, og jobbet under en som het Martinsen, som var redaktør av det interne magasinet Ekofisknytt. Der jobbet jeg med bildemateriale, slides, arkivet, sendte ut informasjonsmateriale, litt av hvert. Min bakgrunn var to år på handelsskolen, forteller Knutsen. Men humøret og pågangsmotet var nok litt mer av det uvanlige slaget og førte henne videre ut i verden. – Jobben var bra og jeg hadde kjekke kolleger, men en dag sa jeg til sjefen min at når jeg jobber i informasjonsavdelingen burde jeg vært offshore. Sjefen var positiv, og kort tid etter var det en som jobbet som sekretær i 5. etasje på Hotellet (Ekofisk 2/4 H) som skulle begynne som helivakt. Da trengte de folk noen uker før en ny sekretær kunne begynne. Jeg fikk tilbudet og hoppet på med en gang. På den tiden var det åtte – åtte schedule. Så jeg var ute i åtte dager, så hjem igjen og så ut en tur til på åtte dager. Kjempegøy! Jeg kom i kontakt med masse kjekke folk vet du. Det var en som het Atle B. Kristiansen. Han var etter meg og spurte om ikke jeg ville begynne offshore. «Er det ikke kjekt her ute?»  «Njaaaa», sa jeg, «kanskje jeg skal søke, vi får se om det dukker opp noe».
– Jeg forsov meg selvfølgelig første dagen på jobb der ute. Bjørn Hella kom ned til meg og sa: «Maggi, klokken er syv og du har ikke stått opp enda». Jeg var helt i fra meg. Det var så flaut – det var så flaut. Da var jeg 19 år. Skiftene var på 12 timer, men det gikk jo som et skudd. Du vet alt var nytt, og det er alltid sånn at når det er mye nytt og nye inntrykk så fyker dagene.»

Fikk to offshorejobber på en gang

– Så reiste jeg tilbake til jobben på land, og da tenkte jeg at det koster jo ingenting å sende en søknad på generell basis. Jeg skrev søknad til personalavdelingen at jeg kunne tenke meg jobb både som hjelpearbeider og sekretær. Dagen etterpå ble jeg kalt inn på intervju. Det var så snodig. Jeg ble intervjuet ikke bare om en jobb, men om to jobber, både som hjelpearbeider og som sekretær.
Det går jo nesten ikke an. Jeg gikk på intervju på begge to, og var så heldig at jeg fikk velge selv hvilken jobb jeg ville ha. Så var det hjem for å diskutere med foreldrene mine. Far hadde jo jobbet i Nordsjøen i mange, mange år. De var enige om at jeg måtte velge sekretær. Det var trygt og godt. Men nei, når de sa det, var det klart jeg måtte ta det stikk motsatte. Nei, jeg ville ha et år offshore, være ute på dekk sammen med guttene. «Gud så spennende», tenkte jeg. Jeg hadde ikke ide om hva det dreide seg om, det må jeg bare ærlig innrømme. Men jeg tenkte hvorfor ikke, så jeg sa jeg ville være roustabout.

– Det at faren din hadde jobbet offshore, var det noe av bakgrunnen for at du søkte jobb i Phillips fra begynnelsen av?
– Helt klart. Han hadde jobbet i Phillips siden 1973 og før den tid jobben han på Gulftide. Jeg hadde omtrent fått det inn med morsmelken.

På nattskift som roastabout

– Det var vel ikke så mange jenter som jobbet som roustabout? Var du den første?
– Nei, hun som begynte på helidekket var vel først. Men hun var jo fast stasjonert på helidekket. Min første jobb var som vedlikeholdsarbeider på Tanken. Jeg gikk på nattskiftet. Det var en annen jente som begynte omtrent samtidig med meg, men vi gikk motsatt skift, så det gikk en stund før jeg traff henne. På Ekofisktanken var det enormt mye folk den gangen. Det gikk i ett bankende kjør. Når vi jobbet på nattskiftet, hadde vi hele Ekofisksenteret som vårt område. Vi hadde vedlikeholdet på hele Ekofisksenteret, forskjellige ting som skulle klargjøres for dagskiftet. Det kunne være i forhold til sikkerhetsutstyr, livbåter, kjølere som skulle plukkes, alt mulig.

– Var det en fast gjeng du jobbet sammen med på Ekofisktanken? Hvem var det? Hvilke stillinger hadde de?
– Det var elektrikere, mekanikere, instrumentfolk, operatører …. Vi traff hverandre i kaffepausen oppe på verkstedet. Vi var vel 15-20 mann på Tanken på nattskiftet, hvis du ser vekk i fra operatørene. Og om dagen var det mange flere i sving.

– Det at du jobbet på natt, gjorde at du jobbet i et mye tettere miljø?
– Ja, helt klart. På dagskiftet var det en gjeng på Tanken, en gjeng på Charlie (Ekofisk 2/4 C), og en gjeng på Hotellet. Det var egne miljøer på en måte. Vi som gikk på natten det året, det var jo bare oss. Da var det vi som hadde hele Komplekset.

– Hvor kom de fra de du jobbet sammen med?
– Over alt – det var sørlendinger, nordlendinger, vestlendinger, altså fra hele landet. Majoriteten kom fra Kristiansand til Bergen.  Jeg var eneste jente og yngst, eller blant de yngste. Jeg tror majoriteten den gangen lå mellom 30-35 år.

– Mens i dag ligger gjennomsnittsalderen rundt 50….
– Ja, det er noe sånt. Så det har jo endret seg. Det er jo en veldig trivelig arbeidsplass. Folk har blitt værende. Jeg hadde jo bare tenkt å jobbe offshore et års tid, men jeg ble jo værende i mange, mange, mange, mange år. Jeg jobbet offshore i 17 år.

Offshorehumor

– Så du likte miljøet der ute? Var det en litt spesiell tone eller humor?
– Ja, vi hadde det veldig kjekt. Men det kommer nok an på hvilken type person du er, om du tåler litt. Det nytter ikke å være fisefin og sånne ting. Men alt skjer inn forbi en viss ramme. Jeg vil tro at det dempet seg litt når jeg kom inn, i forhold til hva det muligens var før. Men jeg kunne hive opp ganske råe vitser jeg og, hvis jeg var i det laget. Jeg lærte meg i hvert fall til det. Jeg følte meg som en del av guttene. Det er klart at det var sikkert ting som irriterte guttene, at jeg ikke var fysisk sterk nok til enkelte ting, og at jeg kanskje måtte bruke litt lenger tid, men jeg brydde meg ikke så veldig mye om det. Jeg var jo ikke blant de største jeg. Jeg ble jo brukt til å gå inn i mannhull og gjøre reint forskjellige tanker.

En klaustrofobisk opplevelse

– Syntes du ikke det var skummelt? 
– Ikke noe klaustrofobi, overhode ikke. Men jeg husker en historie. En av oppgavene var at vi måtte vaske vanntankene på Ekofisk 2/4 H. Det var et vedlikeholdsprogram på det. De tømte tankene, og så var det ned med steamer. Du måtte spyle ned tankene. Det var lange ganger og flere mannhull inne i tankene. Vi gikk inn i gjennom. Det var jo ikke elektrisk lys der inne, så vi hadde med oss luftlys med luftslange. Det er en litt svær og tung anordning. Problemet var at det ikke tålte all verden, et lite dunk og så kunne lyset forsvinne midlertidig. Jeg og en som het Kvåle, en traust, kjekk, sindig, rolig mann, svære bamse og veldig hyggelig var på oppdraget sammen. Der forsvant lyset. Så ble det helt stille. Vi var jo ikke helt ved siden av hverandre og så sier jeg: «Kvåle». Men ikke noe svar. «Kvåle». Da  begynte jeg å kjenne panikken. Jeg brølte: «Kvåle». Da kjente jeg en veldig svær hånd. «Ka æ det, e du redde?» Å da var han der, men jeg var så alterert i mørket at jeg hadde ikke hørt at han kom. Så tok han meg i hånden og geleidet meg ut. Så fikk vi lys og alt var greit. Men jeg hadde ikke klaustrofobi.
Nattskiftet hadde ofte drittjobbene. For eksempel å ordne på endelokket på kjøleren og sånn noe. Det var jo svære muttertrekkere som veide 10-15 kilo. Muttrene var svære. Det var tungt. Men vi hadde jo en del fine jobber som for eksempel forebyggende vedlikehold av livbåtene. Det var jo kosejobber.

– Hvilket verktøy brukte dere for å skru de kjempe svære muttrene? 
– Muttertrekket det gikk jo på luft da. Det var jo tungt å håndtere, men det syns sikkert mannfolkene og.

Phillips sitt kvinnelige alibi

arbeidsliv, historier, klaustrofobi,

– Det er et bilde som er mye brukt av deg med fastnøkkelen og sleggen. Var det litt sånn at du var Phillips sitt kvinnelige alibi? 
– Ja, det er jo klart. Jeg følte det ikke slik den gangen, men i ettertid. Jeg var jo på rett plass til rett tid da det var in at jentene gikk inn i mannsdominerte yrker på alle fronter. Men det var spørsmål om hvorfor ikke flere jenter kom inn. For det var veldig få jenter. Det ble sagt at jenter ikke søkte. Men jeg tror at det er en sannhet med modifikasjoner. Selskap som Statoil og Elf var pionerer. De ville ikke ha på seg at de ikke hadde jenter inn forbi alle kategoriene. Jeg begynte jo som operatør etter noen år da, i begynnelsen på 1985. Da var jeg den første kvinnelige operatøren i Ekofisk-området. Og det gikk syv år før de to neste kom. Jeg mener at jeg har litt belegg som motbeviser det bedriften sier om at jenter ikke søkte. Jeg tror kanskje de kunne gjort litt mer med det.

Avansement til prosesstekniker

– Tok du videreutdanning for å bli operatør?
– For å bli operatør den gangen måtte du helst bli anbefalte av noen. Så var det et selvstudie du måtte gjennom før du kunne gå opp til eksamen. Der måtte du ha minimum 75 prosent rett. En av sjefene sa til meg: «At ikke du Maggi prøver å bli operatør.» «Nei, herregud jeg kan ikke bli det», sa jeg, for jeg hadde det greit. Men så skrev han en anbefaling på det. Så fikk jeg dette selvstudiet og disse bøkene. Alt var på engelsk. Jeg tenkte det kostet ikke noe å prøve. Men jeg slet veldig en stund med forståelsen. Increase og decrease pressure, alle disse uttrykkene som ikke jeg var vant med. Jeg hadde jo skoleengelsken, men kunne ikke disse tekniske uttrykkene.

– Hva lærte du?
– Det var fysikk og kjemi og slike ting. Jeg tok eksamen, og det gikk kjempebra. Etterpå kom du på en måte i en slags pool. Jeg håpet på å få arbeide på Tanken, men slik ble det ikke. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne få jobb på Eldfisk 2/7 A nærmere bestemt Eldfisk 2/7 FTP, som trainee. Da var det bare å hoppe i det. Det ble hjemmet mitt i fra februar i 1985, og der ble jeg værende i bort i mot ti år.

– Er det vanlig for prosessteknikeren å jobbe fast på en installasjon?
– Det var slik før. Noen har vært 20-25-30 år på en plattform. Men det er klart at etter hvert som tiden gikk, ble det endringer, og folk flyttet litt mer på seg. Men på 1980-tallet var det vanlig å være fast på en plattform.

– Var det stor forskjell mellom å jobbe på Tanken og på Eldfisk?
– Ekofisksenteret var jo mye større med mye mer folk. Det var jo fullt hele tiden, gjerne med boligrigger på siden. Når du kom ned til Eldfisk 2/7 A var det bare 100 mann om bord. Men Eldfisk 2/7 FTP hadde prosessen og alt utstyret. Det hadde jo brønnhodeområde, og det hadde «wellheaden» og du hadde jo prosessen på FTP-en, slik at du fikk hele sløyfen. Dermed ble det en fullverdig opplæring. Jeg gikk som lærling i ett års tid og hadde en skriftlig og en praktisk prøve der det kom plattformsjefer fra andre plattformer ned. Så måtte jeg blant annet starte opp en turbin, og utføre forskjellige oppgaver som jeg skulle vise at jeg behersket. Til slutt fikk jeg status som prosesstekniker.

– Når du jobbet som prosesstekniker, var du vel også en del av et team? Hvem jobbet  du sammen med ? 
– Kun prosessteknikere, men en prosesstekniker er jo også i veldig stor grad en tilrettelegger for mekanikere, elektrikere osv. Du hadde den fulle oversikten over alle prosessene både når det gjaldt strøm, vannforsyning, diesel – hele prosessen fra oljen kom fra havet og til vi sendte den av gårde.

– Var arbeidsplassen din bare i kontrollrommet?
– Vi hadde det slik da jeg begynte at vi var syv stykker på et skift, inklusiv skiftlederen. Det var litt morsomt. Det var et hierarki, «jeg er skiftleder», som vernet veldig om sine områder. Skiftlederen skulle skrive rapporter og slike ting. Men hvis vedkommende ble sykemeldt kunne ikke vi andre overta hans oppgaver. Derfor ble det etter hvert innført et system som gjorde at vi rullerte, to dager på hvert område slik at alle kunne ta alt. Skiftlederen var jo selvfølgelig der allikevel da, men han tok like gjerne prosessen mens du tok rapportskrivingen om morgenen.

– Da ble det mer variert, dere jobbet mer som et team da?
– Ja, vi var jo et skift. Til å begynne med var vi syv stykker, men i slutten var vi seks. Vi var tre på Eldfisk 2/7 A, og tre på Eldfisk 2/7 FTP. Vi var tre som fulgte hverandre og som hadde samme schedule.

– Da ble dere vel veldig godt kjent?
– Utrolig godt kjent. Det var slik at vi kjente de som jobbet der bedre enn ektefellen, for vi pratet jo om alt mulig. Vi var på kontrollrommet mesteparten av tiden, men vi var ute også, alt etter hvilket arbeid som foregikk.
Vi omgikk hverandre privat. De jeg jobbet mest med var en i fra Soma på Sandnes, en bonde, og en fra Farsund. Vi hadde mye kjekt sammen. Reiste på kurs i sammen, på brannkurs blant annet. Vi hadde mange kjekke turer.

– Du rykket vel opp i lønn også da når du tok utdanning og fikk mer ansvar.
– Ja, jeg fikk jo fagarbeiderlønn da, på lik linje med alle andre. Ja, så det var ikke noen forskjell fordi om jeg var jente.

Kun for apekatter og mekanikere

– Du har vel opplevd noen «practical jokes»?
– Spyle episoder var det mye av. Det var et par tre operatører eller prosessteknikere som fant på alle slags ablegøyer. Det skjedde ikke så sjelden at de tok brannslangene og spylte hverandre. Så var det en gang vi hadde vært til lunsj og kom over broen og inn på Tanken. Der henger det et tau nedover, og så står det to operatører og prøver å nå opp til det og prøver å rykke tauet ned. En mekaniker fra Farsund, en svær «bromlebasse» sier: «Ka faen, det e vel ingen ting», også tok han sats og dro til. Men så hadde de jo koblet det til slik at tauet gikk bort til håndtaket på brannslangen. Der åpnet den opp, slik at han sto midt i skuddlinjen for vannet. Han ble totalt nedspylt. Operatørene holdt jo på å le seg i hjel. Etterpå hengte de opp et skilt: «Kun for apekatter og mekanikere».

Når enden er god??

– Det er mange andre historier også. Det var en gang en sjef, en liten hissigpropp som kunne bjeffe skikkelig fra seg. Operatørene som holdt mest «hekkan» pleide å levere morgenrapporten til ham. Videre gikk rapporten inn til land over telefon. En gang hadde en av operatørene hevet seg oppå en slik kopieringsmaskin, tatt av seg buksen, planta «rauå ner på», og trykt ut hele greien. Dette arket ble lagt mellom de andre i morgenrapporten. Mens han satt og rapporterte til land, dukket plutselig dette bildet opp. Da skulle jeg likt å være flue på veggen. Han gikk nok ganske sikkert i taket.

Kvinnelig maskot

– En annen ting jeg kan fortelle er om Brown & Root som hadde vedlikeholdskontrakter på Ekofisk. Folkene som jobbet der hadde alltid med seg masse snop. Det fløt over av brus og sjokolade. De hadde jo omtrent egne containere med snop. Da var det alltid så koselig å gå på jobb. På slutten av nattskiftet når vi skulle avslutte dagen, kom alltid disse mannfolkene forbi og hadde med en pose snop til meg. Siden jeg var jente og 20 år, så forte de meg med snop. Det var jo veldig hyggelig da.
Det var en annen historie. Vi skulle hive 50 kg sandsekker oppi livbåter. Det var tungt arbeid. Vi var vel tre stykker som jobbet med dette på natten. Det var fint vær, men mørkt og kaldt. Så sier Kalle, en fra Flekkefjord: «Det hadde vore så godt med litt brus og litt godteriar, hadde det ikkje vore godt, Maggi?» «Å du må ikkje sei det ein gong», sa jeg. Når noen sier noe sånt blir du mer tørst liksom. Vi jobbet videre med disse sekkene, og så hadde vi en liten pause. Kalle gikk bort til en kasse med livvester, og gikk der og surret og kikket oppi. «Nei he du sitt, må komma bort å sjå Maggi». Jeg gikk bort over, og der lå jo colabokser og snop. Han hadde liksom bunkret. «He du sitt så løje, her snakke me om det i det eina øyeblikket, og i det neste øyeblikket så finne me det», sa han. Så det var slike hyggelige ting som satte en piff på hverdagen.

Noe skitt

historier, arbeidsliv, kvinner,

– Så har du de litt mer ekstreme historiene. Det var en som het Tore som var operatør på Ekofisk 2/4 P, en sjelden type. Toalettet der var helt nede i første etasje, og kontrollrommet var oppe i tredje. Når han (og andre) skulle på do gadd de ikke gå ned alle trappene, men tok bare med seg en avis og gikk mellom turbinene og satte seg ned. Så gikk han bare bort til rekken og kvittet seg med avis med innhold. Spør meg ikke hvorfor de gjorde dette. En gang da han hev avisen ut for rekken, kikket han etter og så at der lå det jo en supplybåt. «Klask» sa det midt på dekket på supplybåten, og der var det jo folk. En av mannskapet gikk bort og åpnet avisen, og så kikket han opp. Der står operatøren og bare hilser. Jeg forstår ikke at det går an, det er jo så ekkelt. Men slike ting skjedde…

Spyling – ingen spøk

– Den samme Tore ble en gang spylt noe skikkelig. Etterpå gikk Ole som hadde gjort det på tå hev. Han visste jo at hevnet er søt. Det gikk en dag, to dag, tre dag, fire dager….. ingenting skjedde og Ole begynte å slappe av. Så var det en dag de hadde problemer med «heateren» på Tanken. Prosessteknikeren ropte på Ole om han kunne komme opp og hjelpe ham. Ole gikk ut fra kontrollrommet, inn i manliften, et slags transportbånd som du står på i stedet for en heis som går i en sjakt. På manliften var det en nødstopp. Du kan dra i snoren og så stopper den. På veien opp til «heateren» på toppen står Tore og midt mellom to avsatser stopper manliften. Og der ble Ole stående. Han hadde ikke en sjans og ble nedspylt…. Det var jo en veldig spesiell gjeng da. Skikkelig guttestrek, men det var gøy. Det var mer spillopper før enn det har vært i de senere år.

– Det var vel en del av underholdningen å fortelle disse historiene ?
– Helt klart. Når vi hadde kaffepauser og slikt, ble vi fortalt alt mellom himmel og jord. Det var mye flotte historier.

10 år som prosesstekniker

– Når du begynte å jobbe på Ekofisk var det vel flere nordmenn enn amerikanere. Hvilket språk brukte dere når dere skrev rapporter: engelsk eller norsk?
– Det var vel begge deler. Nei, rapportene på Eldfisk-feltet mener jeg å huske var på norsk. Vi hadde jo norske plattformsjefer.

– Brukte du noe spesielt utstyr eller arbeidstøy i jobben din?
– Det var kjeledress og hjelm, og så hadde vi radio. Radio var standard for prosessteknikeren, og som regel en rørtang.

– Hvor lenge jobbet du som prosesstekniker?
– Det var fra begynnelse av 1985 fram til oktober – november 1994, altså nesten 10 år. Da kom jeg inn i fagforeningen på heltid, som hovedverneombud. Jeg var første kvinnelige tillitsvalgte på heltid. Da reiste jeg fra Eldfisk-feltet og installerte meg som hovedverneombud med kontor på Ekofisk 2/4 H.

Første kvinnelige verneombud

– Deltok du i fagforeningsarbeid før du ble hovedverneombud?
– Jeg var tillitsvalgt blant operatørene på plattformen. Det hadde jeg vært i bare et års tid, så det var litt sånn «flying start». Jeg hadde ikke forventet å bli valgt inn i styret.

– Var du medlem av Ekofisk-komiteen?
– Ja. Offshore var det Ekofisk-komiteen, Lederne og NITO som var alternativene. Den gangen var Ekofisk-komiteen medlem av OFS. Men så ble vi ekskludert i 1996. Alle vi i styret fikk brev og ble ekskludert fra OFS, men det skulle ikke gjelde foreningen. Men vi bestridte jo selvfølgelig det, for vi var jo verktøyet til medlemmene, og når de da ekskluderer et helt styre så er det jo klart at det gjelder foreningen også. Enden på visa var at vi stod alene og valgte å se om det var andre fagforeninger eller forbund vi kunne gå inn i. Da var jo NOPEF nærmest, og vi foreslo for våre medlemmer å gå inn i NOPEF. Og slik ble det. Så nå er Ekofisk-komiteen en del av NOPEF. Det var en veldig turbulent tid, og en veldig kjekk tid sånn fagforeningsmessig sett. Da jeg ble valgt inn i 1994, det var jo da de første krigsoverskriftene kom om at 1000 mann skulle gå.

– Det var da nedbemanningen begynte for alvor?
– Ja, og da kom jeg  inn i styret. Så det var jo en ganske tøff periode når jeg nå ser tilbake på det.

historie, 2011, midlertidig boligplattform på plass,

– Hvor var arbeidsplassen når du var hovedverneombud?
– Da var jeg på Hotellet, 2/4 H. Jeg ble jo ikke valgt til hovedverneombud. Jeg ble valgt inn i styret, og styret har seks heltidsposisjoner. På årsmøte konstitueres leder, nestleder, koordinerende hovedverneombud, og så er det tre hovedverneombud slik at alltid ett hovedverneombud skal være i funksjon. Jeg var hovedverneombud offshore helt fram til begynnelsen av 1998. Da var det mange endringer i styret. Steinar Egeland begynte i Nopef på heltid. Tom Kristiansen skulle inn i forbindelse med bygging av Ekofisk II. Dermed ble jeg trukket inn som en del av arbeidsutvalget på land i 1998. Men så lenge jeg hadde posisjon som hovedverneombud reiste jeg mye rundt og hadde medlemsmøter og slike ting. Jeg kom veldig mye rundt på de forskjellige installasjonene i årene som hovedverneombud.

– Hvilke saker var du spesielt opptatt av?
– I min tid var det nedbemanningen og dette med organisasjonstilhørigheten, det vil si det som skjedde med OFS og overgangen til Nopef.

– Var dere inne i en prosess med ledelsen om hvordan nedbemanningen skulle foregå?
– Ja, helt klart. Vi stilte krav basert på årsmøtevedtak og slike ting. Det var krav om sluttpakker og bruk av ansiennitetsprinsippet. Vi ønsket at avgangen skulle være basert på frivilllighet. Frivillighet i anførseltegn da. Det blir et stort press på den enkelte når du får beskjed om at det er behov for å redusere staben. Det var en utrolig slitsom periode for hele organisasjonen og for enkeltmenneskene. Nedbemanningen tok liksom aldri slutt. Ved siden av disse sakene var arbeidsmiljø en viktig sak. I en slik prosess med nedbemanning er det ikke alltid  like lett å få ting til å gå i sammen. Arbeidstakerene vil gjerne en ting, og så vil bedriften gjerne noe annet. Det hele styres av økonomiske begrensninger. Det gjelder å gjøre det beste ut av det. Men du klarer aldri gjøre alle til lags i en slik prosess. Jeg synes det var tøft å følge folk inn i en prosess der de fikk tilbud om sluttpakke og «take it» ellers ville du bli oppsagt. Du tok det jo innover deg selv også. For egentlig kunne du bare sagt at dette skal ikke skje. Men det skjedde likevel.
Men jeg har gode minner allikevel, for jeg vet med meg selv at jeg gjorde det beste jeg kunne. Og mer kan en ikke forlange av noen. Jeg føler vi gjorde det beste vi kunne, men det er sikkert mange som mener stikk motsatt. Sånn er det jo bare.

– Men denne konflikten med OFS, hva bunnet det i, egentlig? 
– Det var uenigheter, men jeg har ikke lyst til å gå i detaljer på det. Resultatet står i protokoller og slike ting. Vi fikk full støtte fra medlemmene på å gå over i Nopef. (Cirka 90 prosent ved avstemningen.)

Offshorejobb i kombinasjon med familieliv

– Har jobbturnusen i oljeindustrien hatt en spesiell innflytelse på familielivet?
– Det er jo klart at det å jobbe offshore, uansett om du er kvinnfolk eller mannfolk, er litt spesielt. Det er veldig greit at du får mye fritid, men samtidig ekskluderer du deg fra samfunnet den tiden du er ute. Det ser jeg mye klarere i dag etter at jeg begynte på land som koordinerende hovedverneombud. Jeg ser mer og mer at 17 år offshore er alt for lenge. Fordi du blir på en måte ekskludert. Det er greit du har det kjekt og jobben er kjekk, men du er der 24 timer i døgnet. Du har ikke samme muligheten å integrere deg i samfunnet som når du jobber hjemme og kommer hjem hver dag, verken i forhold til skole, politikk eller andre samfunnsting som du er opptatt av.
Det er klart at det er mange som jobber offshore som engasjerer seg, men ting blir tyngre i forhold til det. Når det er ting som skal gjøres, så kan du være sikker på at da er du offshore.
Jeg fikk jo ei jente i 1987. Det gikk jo greit. Hun er jo i hvert fall vokst opp med at moren reiste offshore mens faren jobbet på land. Det var han som hadde omsorgen mens jeg var vekke. I starten hadde hun dagmamma og senere begynte hun i barnehage. Som mor syntes jeg det var forferdelig å reise offshore, spesielt i begynnelsen. Hele det første året var jeg alltid livredd for at hun ikke skulle kjenne meg igjen. Men hun var alltid et stort glis. Det gjorde ting litt lettere. Hun fylte 11 år da jeg begynte på land, og etter det har jeg vært på land. Da jeg ikke ble gjenvalgt i styret i 2001, hadde jeg fremdeles permisjon fra jobben som prosesstekniker, men da ønsket jeg ikke å begynne offshore igjen. Da begynte hun å bli tenåring og jeg ønsket ikke å være vekke i 14 dager om gangen. Jeg angrer ikke på det.

23 år i Phillips

– Hvilken stilling fikk du etter du gikk i land?
– Jeg jobbet 1,5 år som reparasjonsplanlegger. Det siste halve året jobbet jeg med  kvalitetsstyring innenfor HMS. Jeg drev med internrevisjoner og slike ting. Men da var jeg blitt lei, ikke minst med prosessene som foregikk ved fusjonen. Det ble en annen bedrift. Ikke nødvendigvis noe negativ for bedriften som sådan, men jeg syntes ikke det var noe for meg. Valget var tungt, men greit.

– Du har jo jobbet veldig mange år i Phillips?
– 23 år. To år til så hadde jeg fått gullklokken. Men jeg fikk jo sluttpakke så jeg tenkte at jeg skal kjøpe en klokke for de pengene.

Reaksjoner på å være kvinne offshore

kvinne,

– Hvordan opplevde du å være kvinne offshore?
– Jeg ble jo tatt godt i mot og alt slikt, men det vil jeg påstå at de som var eldre hadde større aksept for jenter ombord enn de som var yngre. Det syntes jeg var litt merkelig. Kanskje de yngre følte det mer truende. Mange ganger fikk du jo noen bemerkninger: «Kvinnfolk skulle ikke være her ute». Men de bemerkningene kom fra de yngste, og det syntes jeg var litt rart. Det kan være de eldre hadde litt større «livsvisdom», at de så nytten av at det ble et bedre miljø, kanskje i større grad. Når du er litt eldre, 50 år eller noe slikt, så er ikke konkurransen den viktigste lenger, i forhold til en som er 25-30. Det er jo klart at det var jo enkelte blant de gamle også som var mot jenter offshore. Men hvis de mente det sa de fleste aldri noe. Men de yngre ga klart uttrykk for det. Samtidig  var det mange unge som syntes det var kult. Men selv som prosesstekniker på Eldfisk tror jeg det kunne føles litt truende for noen at det var en jente som hadde jobben.

– Nei, det var vel svært få jenter i din yrkeskategori. Men det fantes jo flere jenter som jobbet i catering, eller som sykepleiere, og enkelte som ingeniører i den perioden?
– Ja, på Ekofisk-senteret var det jo flere jenter spesielt innenfor cateringen og ingeniør. På Eldfisk var det bare to jenter i cateringen, og resten var menn. Det var ingen kvinnelige sykepleiere så lenge jeg var om bord. Der var det skikkelig mannsdominert på alle nivå. Men jeg husker ei jente som kom ut, Hanne, hun var sandblåser, kjekk og trivelig dame. Men de andre jentene som var der, ingeniører osv kom sporadiske. Med 100-150 mann om bord med masse aktivitet så blir 3-4 jenter om bord forsvinnende få. Det blir ikke noe miljø. Men jeg har veldig gode følelser i forhold til hvordan jeg opplevde å være i et mannsdominert miljø offshore. Jeg vet også at andre har andre opplevelser. Så jeg har gjerne vært veldig privilegert i forhold til dem.

– Hva likte du best med jobben, eller de jobbene du har hatt?
– Det er vanskelig å peke på en ting, men jeg vil si at det som har gitt meg mest personlig er fagforeningsarbeidet. Det er det ingen tvil om. Alt jeg opplevde sammen med Harald Skjonfjell og Roald Larsen og den lærdommen jeg har fått gjennom lederne i bedriften. Jeg har fått lov til å vokse som menneske innenfor veldig mange områder. Det har gitt meg mest.
Men faglig sett som operatør, det at du hadde ansvaret for produksjon og slikt noe likte jeg også godt. Utfordringene sammen med en viss frihet og det at folk stolte på deg at du gjorde jobben din, det betydde ganske mye. Det er de to tingene jeg trekke fram.