Forpleiningstjenesten

person Norsk Oljemuseum
Christiania Dampkjøkken var det første norske cateringselskapet som leverte tjenester offshore, og var med fra første dag da leteboringen i Nordsjøen startet i 1966.
— Kokkene Anne Grete Bjerg og Leif G. Mikkelsen har det spesielt travelt før lunch og middag kan serveres. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Forpleiningstjeneste på Ekofisk

Selskapet fikk tildelt kontrakten på forpleiningstjenesten på Odecos rigger «Ocean Traveler» og «Ocean Viking» som begge boret for blant andre Phillips. Robert Robertsen var en av dem som startet opp Christiania Dampkjøkkens offshore-engasjement. Konseptet for menyer og rutiner ble utviklet i nært samarbeid med de amerikanske oppdragsgiverne. Språket på riggene var engelsk. Av den grunn ble det til å begynne med  stort sett bare brukt briter i cateringen.

NOMF-02679.351 God mat er viktig offshore. Her serveres middagen på Cod 7/11 A
God mat er viktig offshore. Her serveres middagen på Cod 7/11 A. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

Det var boreselskapet Moran, som drev leteboringen for Phillips, som først hyret Christiania Dampkjøkken som kontraktør. Etter at Ekofiskfeltet var funnet i 1969 og prøveproduksjonen på Gulftide kom i gang i 1971, skjøt utbyggingen på Ekofiskfeltet fart. Christiania Dampkjøkken fikk etter hvert direkte kontrakt med Phillips på noen av de faste installasjonene.

Phillips krevde at de britiske arbeiderne, som ikke alltid holdt en høy standard når det gjaldt renslighet, ble byttet ut med norske ansatte. Mange kom fra distriktene rundt Stavanger som Karmøy, Ølen og Etne, mens bare en liten del kom fra selve byen. Andre firma som hadde kontrakter på installasjoner på Ekofisk fra 1977 var SAS catering AS, Stavanger Catering AS og Norske Chalk AS.

Forpleiningstjenesten på en installasjon besto til å begynne med av stuert (leder), kokker på dag- og nattskift, bakere og forpleiningsassistenter til å ta seg av rengjøringsoppgaver. Bakerjobben har imidlertid mer og mer forsvunnet etter som det har blitt vanlig å få halvfabrikata fra land.

NOMF-02679.133 Stell av plantene i skylobbyen
Stell av plantene i skylobbyen på 2/4 Hotel. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

Christiania Dampkjøkken ble kjøpt opp av SAS Catering i 1988. SAS Catering skiftet i 1993 navn til Eurest Support Services AS (ESS). Stavanger Catering AS ble integrert i Eurest i 1995. Det samme gjaldt Norske Chalk AS i 1999. Eurest var i 2002 ansvarlig for all forpleiningstjeneste i Ekofiskområdet. Dette omfatter blant annet kantinedrift ved ti ulike enheter, samt rengjøring. Kontraktene på cateringsiden har en varighet på tre år.

I 2002 hadde Eurest cirka 230 ansatte på Phillips-installasjoner. Drøye 20 prosent av disse er kvinner.[REMOVE]Fotnote: SAS Catering AS har skiftet navn fra SAS Service Partner AS, Scandinavia Service Partner As, Eurest Offshore AS, Eurest Support Service AS og ESS Offshore AS. Selskapet var heleid av Scandinavian Airline System SAS fram til 1993 og oppkjøpt av Compass Group i 1993.

Stuert

NOMF-02679.151 Stuertene Willy Osuldsen og Leif Andreassen på Cod 7/11 A
Stuertene Willy Osuldsen og Leif Andreassen på Cod 7/11 A. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

Daglig leder for forpleinings-tjenesten er stuert, også kalt Catering manager, forpleiningssjef eller forpleiningsleder. Under seg har han eller hun kjøkkensjef, renholdsleder, kokk (baker) og forpleiningsassistenter. Stuerten utfører administrative oppgaver som bokføring, matbestilling, fordeling av arbeidsoppgaver og bestemmer menyen. Arbeidet i kjøkken krever alminnelig god helse, at man kan samarbeide, organisere og følge de krav som settes til hygiene.

Kjøkkensjef og kokk

Kjøkkensjefen (fagleder kjøkken) er gjerne utdannet kokk. Sammen med kokkene og assistentene er han ansvarlig for tilberedning av  middag og nattmat, samt salater og desserter. Kakeekspressen er et kjent begrep offshore for servering av kaker og kaffe kl. 9 om morgenen. Nattkokken forbereder frokosten. Tidligere bakte nattkokken bakervarer om natten, men det er ikke vanlig lenger. Nå fraktes halvfabrikata ut til installasjonene fra land. Kjøkkensjefen er nestkommanderende for forpleiningen. I stuertens fravær overtar han ansvaret.

Renholdsleder

Renholdsleder har ansvaret for å organisere renholdet på en installasjon. Det omfatter arbeid knyttet til vask og stell av lugarer, oppholdsrom og så videre. Det gjelder også vaskeriet med vask av sengetøy, arbeidstøy og annet tøy. Arbeidet i renhold organiseres i team, mens det før var mer vanlig å arbeide individuelt. Ved hovedrengjøring, med store arealer og rengjøring av rommene legges det opp til at tre renholdere har en etasje i sammen. De begynner arbeidet i hver sin ende. Lugarene er så små rom at det er ikke effektivt at flere deltar i rengjøringen samtidig, unntatt ved sengeskift da er det mest effektivt å samarbeide.

Forpleiningsassistent

NOMF-02679.129 Vaskeriet på Vest-Ekofisk 2/4 D. Svein Marås og Kjell Øpstad fra Christiania Dampkjøkken.
Vaskeriet på Vest-Ekofisk 2/4 D. Svein Marås og Kjell Øpstad fra Christiania Dampkjøkken. Klesvask, vaskemaskiner. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

Forpleiningsassistentene er i forskjellige kategorier. Noen arbeider i kjøkkenet og noen er tilknyttet renhold. I kjøkkenet har nattkokken gjerne en assistent om natten. Ellers arbeider de fleste kjøkkenassistentene om dagen med matlaging, oppvask og vask av byssa.

På installasjoner med eget vaskeri er det bemannet på dag og nattid. Arbeidstøy vaskes vanligvis om natten og sengetøy på dagtid. Noen installasjoner får rent sengetøy fra land. På større installasjoner med mye vask er det egne ansatte som tar seg av dette, mens på mindre installasjoner er det arbeid som fagleder renhold og assistentene utfører innimellom andre oppgaver.

Publisert 12. juli 2017   •   Oppdatert 10. juli 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Vanninsprøyting for økt utvinning

person Av Gunleiv Hadland og Björn Lindberg
Vanninnsprøyting (også kalt vanninjeksjon) er et mulig tiltak for å få en høyere utvinningsgrad fra et oljereservoar (på engelsk kalles tiltak for økt utvinning Improved Oil Recovery – IOR). Vanninnsprøyting er mye brukt fordi vann ofte er tilgjengelig, billig og finnes i store mengder. Offshore brukes sjøvann som vanligvis renses før det pumpes inn.
— Vanninnsprøytingsplattformen Eldfisk 2/7E. Foto: Kjetil Alsvik/ConocoPhillips
© Norsk Oljemuseum

I estimater for reserver gis det ett tall for opprinnelig tilstedeværende olje, og ett for opprinnelig utvinnbar olje. Som regel er mengden opprinnelig tilstedeværende et relativt statisk tall, mens mengden utvinnbar olje kan endre seg over feltets levetid. Ved å utvikle og ta i bruk ny teknologi kan man øke andelen utvinnbar olje, eller utvinningsgraden. [REMOVE]Fotnote: https://www.npd.no/fakta/publikasjoner/rapporter/ressursrapporter/ressursrapport-2017/teknisk-potensial-enda-mer-a-hente/

Vanninsprøyting for økt utvinning,
Arbeid med klargjøring av Ekofisk 2/4 K før vanninnsprøytning kan starte. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

Gjennomsnittlig utvinningsgrad for olje fra felt på norsk sokkel er i underkant av 50 prosent, med en målsetting om at den skal økes ytterligere. For reservoarer med særlig gode egenskaper kan utvinningsgraden for olje komme opp mot 70 prosent, mens gass ofte har enda høyere utvinningsgrad. Til sammenligning har anslaget for Ekofisks utvinningsgrad økt fra opprinnelig 17 prosent i 1972 til over 50 prosent per 2019, og med 1 134 millioner Sm³ tilstedeværende olje vil hver øket prosent utvinningsgrad gi enorme verdier. 

Ettersom utvinning av olje foregår, vil blant annet trykket i reservoaret gå ned. Når vanninnsprøyting tas i bruk pumpes store mengder vann under oljefor å øke trykket i reservoaretPrinsippet er at vannet presser oljen framfor seg, og bidrar til å holde oppe oljeproduksjonen. Vann er tyngre enn olje, så den beste effekten av vanninnsprøyting får man ved å pumpe inn vannet under oljen. Vannet fortrenger oljen samtidig som det bidrar til økning av trykket i reservoaret. Det økte trykket vil i sin tur føre til økt produksjon. Vanninnsprøyting har i flere tilfeller gitt en vesentlig økning i utvinningsgrad i forhold til det som opprinnelig ble estimert. 

Effekten av vanninnsprøyting avhenger av forhold i reservoaret, som vannkvalitet, bergartsegenskaper, temperatur og trykk. Det er ikke alltid enkelt å forutsi hvilken effekt vanninjeksjon vil ha i et reservoar, og man har flere ganger fått seg overraskelser etter å ha startet med vanninjeksjon. 

historie, 2002, nytt forskningsenter for økt oljeutvinning,
Vanninnsprøyting i Tor-formasjonen i sørlig sektor.

Ved et tidspunkt vil kostnadene ved utvinning bli for store, og produksjonen på feltet stenges nedDette avhenger av forholdet mellom oljepris og operasjonskostnader og flere ganger har opprinnelige nedstengningstidspunkter blitt skjøvet ut i tid. 

Alle reservoarbergarter er porøse, det vil si  at det er små hulrom i bergarten som kan fylles med olje, gass og vann. Kalkstein er porøs, og kan inneholde store mengder olje og gass, men gjennomstrømningsevnen (permeabiliteten) er lav.  

Kalkreservoarer og vanninnsprøyting

Kritt, som er en variant av kalkstein, er som bergart kjennetegnet ved at den er myk akkurat som tavlekritt. Generelt kjennetegnes kalkstein av å ha dårlige produksjonsegenskaper og dermed relativt lav utvinningsgrad.[REMOVE]Fotnote: Faktahefte 2005 Norsk petroleumsverksemds. 42.    Kritt kan være veldig porøst og kan inneholde mye olje og gass, men gjennomstrømningsevnen er ofte lav. Det tar derfor lang tid å utvinne olje og gass fra et reservoar av kalkstein.[REMOVE]Fotnote: https://www.npd.no/fakta/nyheter/generelle-nyheter/2011/Ekofisk-fyller-40/Forskningsprogrammet Joint Chalk Research (JCR) ble etablert i 1980 av Oljedirektoratet og den danske Energistyrelsen, sammen med rettighetshaverne til krittfelt i Nordsjøen. Fokus skulle være problemstillinger og utfordringer rundt krittreservoarer med mål om å øke utvinningen.[REMOVE]Fotnote: Kristin Henanger Haugen: Lenge leve kritt, Norsk sokkel nr.1 2004. s. 23. 

Vanninsprøyting for økt utvinning,
Lars Takla og Wiggo Holm med IOR-prisen i 2000. Foto: Kjetil Alsvik/ConocoPhillips

I tillegg til vanninjeksjon gir kompaksjonen (bergarten presses sammen som følge av at store mengder olje produseres) av de myke krittbergartene trykkøkning og dermed ekstra driv til dreneringen av feltet. Men etter hvert vil trykket synke slik at produksjon, utelukkende ved hjelp av trykkstøtte, blir vanskeligere. Studier har vist at høy reservoartemperatur har gitt gode forhold for injeksjon av sjøvann.

Kalkstein er lett oppløselig, til forskjell fra bergarter som gneis og granitt.  Overalt i verden der det er kalkstein, løser mineralet seg lett opp.  CO2 i vann gjør vannet surt og løser opp mineralene i kalkstein.[REMOVE]Fotnote: https://titan.uio.no/node/2324Ved injeksjon av vann i kalksteinreservoarer vil det skje en grad av oppløsning av kalksteinen, og dette kan bidra til innsynkning av havbunnen. 

Publisert 15. september 2019   •   Oppdatert 27. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Kjære barn har samme navn

person Av Björn Lindberg, Norsk Oljemuseum
Det kan lett bli forvirring rundt begrepene. Ekofisk-området er et samlebegrep som omfatter hele åtte felt i utvinningstillatelse PL018, hvorav det ene, og største, heter Ekofisk og er sammen med Eldfisk og Embla fortsatt i produksjon. De øvrige er Vest-Ekofisk, Tor, Albuskjell, Edda, og Cod.
— Eldre plakat som viser Ekofisk-området. Illustrasjon: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Videre består reservoaret i undergrunnen for alle feltene utenom Cod og Embla av to formasjoner, hvorav den ene heter Ekofisk-formasjonen, og den andre Tor-formasjonen (se Havets flass).

Kjære barn har samme navn, grav
Historisk produksjon fra Ekofisk-området fra oppstart i 1971 til og med 2018. Grunnlaget er hentet fra norskpetroleum.no 29.08.2019

En figur over historisk produksjon (samlet olje, gass og kondensat i millioner oljeekvivalenter Sm³) fra Ekofisk-området viser dominansen til Ekofisk, både historisk og i dag. Den samlede produksjonen fra de øvrige syv feltene har, med unntak av  år, ikke nådd det samme volumet som produksjonen fra selve Ekofiskfeltet. Vanninnsprøyting startet for alvor på Ekofiskfeltet i 1987 og kan ses tydelig på produksjonskurven, som økte fra <10 til >20 millioner Sm³ oljeekvivalenter per år.   

Den 1. juli 2019 leverte ConocoPhillips inn en plan for utbygging og drift (PUD) for gjenåpning av Tor (Tor II). Dette vil omfatte investeringer på om lag seks milliarder kroner, produksjonsstart er planlagt til slutten av 2020 og det er ventet å gi en utvinning på anslagsvis 10 millioner Sm³oljeekvivalenter.  

Videre har lisensen startet konseptstudier for en videreutvikling av den nordlige delen av Eldfiskfeltet (Eldfisk II), og både sjøbunnsløsninger og en enkel ubemannet plattform vurderes.[REMOVE]Fotnote: https://petro.no/nyheter/conocophillips-vurderer-a-bygge-ny-plattform-pa-eldfisk-nordOgså Tommeliten Alpha, som til nå ikke er annet enn et funn vurderes utbygget.[REMOVE]Fotnote: https://petro.no/nyheter/forbereder-mulig-utbygging-tommeliten-alpha 

Kjære barn har samme navn, kart
Oversiktsbilde som viser Ekofisk-området med de tilhørende feltene, som i all hovedsak ligger i utvinningstillatelse 018 (rødt omriss). Feltene med stiplet omriss er ikke i produksjon, feltene med lilla omriss er i produksjon pr. 29.08.2019). Merk at også felt som ikke er en del av Ekofisk-området er med på kartet.
Publisert 11. september 2019   •   Oppdatert 6. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Havets flass – Ekofisk og geologi

person Av Björn Lindberg, Norsk Oljemuseum
Oljen og gassen i Ekofisk ligger i et kalksteinsreservoar som består av utallige skallfragmenter. Har du hørt om kokolittoforen? En mikroskopisk alge med et skall av kalsitt (CaCO3) som kalles kokolitter. De er så små at du kan legge 30 av dem ved siden av hverandre på tvers av et hårstrå.
— Bildet er tatt ved hjelp av et skanningselektronmikroskop (JEOL JSM-6330F), fargene er derfor kunstige. Målestokk = 1,0 um. Foto: NEON ja (farget av Richard Bartz)
© Norsk Oljemuseum
havets flass
Mikroskopbilde fra av kokkolitter fra Ekofisk-reservoaret.

Det de mangler i størrelse tar de mer enn nok igjen på mengden, noe som blant annet forenkles av aseksuell reproduksjonNår kokolittoforen dør, daler kalkskallet (kokolitten)sakte til havbunnen (15 cm per dag)og dersom forholdene er de rette så blir det liggende og etter hvert begravet, milliarder på milliarder av andre kokolitterDet er estimert at kokolittoforen globalt produserer mer enn 1,5 millioner tonn kalsitt pr år, altså like tungt som hele Gullfaks C-plattformen (for øvrig det tyngste byggverket som er flyttet på).  

Tre ting må være på plass for å få et reservoar med olje og/eller gass: en kildebergart hvor olje kommer fra, en reservoarbergart (beholder) som oljen er i, og en takbergart (forsegling) som gjør at ikke oljen slipper ut av reservoaret. Vi vet ganske mye om hvordan disse tre elementene ble dannet i Ekofisk. 

Kildebergarten Draupne 

havets flass,
Kjerneprøve fra en brønn i Vikinggrabenen-feltet, med stort innhold av Draupne-skifer. Draupne-formasjonen finnes over store deler av norsk kontinentalsokkel. Foto: Oljedirektoratet (Faktasider)

Kildebergarten til Ekofisk er av jura alder (161-145 millioner år) og er en svart skifer (organisk rik) og kalles for Draupne. I norrøn mytologi var Draupne gullringen til Odin, og den dryppet syv nye gullringer hver niende dag – altså en uendelig kilde til velstand. Derfor er navnet Draupne passende på formasjonen som finnes over det aller meste av den norske kontinentalsokkelen og har gitt enorme mengder petroleum til de aller fleste norske felt, inkludert Ekofisk. Etter å ha blitt utsatt for trykk og temperatur vil petroleum dannes og presses ut av kildebergarten før den migrerer oppover i lagrekken og til slutt havner inn i reservoaret på Ekofisk.  

Reservoaret Kritt  Torformasjonen 

Mot slutten (de siste ~ om lag 10 millioner årenecampan og maastricht alderav den geologiske perioden som heter kritt og vartfra 145-166 millioner år var forholdene gunstige for kokolittoforen over store deler av den sørlige Nordsjøen, samt England, Danmark og Frankrike. Utallige kokolitter ble dannet og avsatt på havbunnen. Ettersom havbunnen verken var flat eller stabil, så ble kokolittene remobilisert av små utglidninger, utrasninger og/eller slamstrømmer som kunne være utløst av jordskjelv, før de til slutt ble begravet av sine etterkommere.

havets flass
Kritt-klipper langs den franske kanalkysten (Etretat, Normandi). Foto: ConocoPhillips

Meteoritt 

Slutten av krittperioden er definert av en såkalt masseutryddelse, hvor opptil 70 prosent av alt liv på jorden forsvant, inkludert dinosaurene. Den utløsende årsaken for utryddelsen var et enormt meterorittnedslag i det som nå er Mexicogolfen. Chicxulubkrateret er omtrent 150 km i diameter og 20 km dypt, forårsaket av en meteoritt som kan ha vært opptil 80 km stor. 

havets flass,
Bioturbert kritt: Smådyr på havbunnen har spist og gravd seg ned i krittlagene.

Reservoaret Paleocen  Ekofiskformasjonen 

Nedslaget tok imidlertid ikke knekken på alt livet i havet, og «havets flass» fortsatte å drysse også i den påfølgende tidsperioden som kalles paleocenI løpet av de første fem millioner årene (dan alder) ble ytterligere titalls meter med kalsitt avsatt. På grunn av endrede forhold på havbunnen og endret kaldere klima var det varierende og minkende innslag av omarbeiding, og økende innslag av silikamateriale fra kiselalger (diatoméer) og radiolarer. Lavere havnivå gjorde også at sedimenter fra land (terrigent materiale) i større grad blandet seg med skjelettene som hopet seg opp på havbunnen. 

Porøsitet og permeabilitet 

Når disse sedimentene avsettes er det som regel med opptil 50% porøsitet (hulrom), mens begraving og diagenese (fysiske, kjemisk og biologisk endring som skjer ved omdannelse fra sedimenter til stein) vil redusere porøsiteten betraktelig – noen ganger til langt under 10 prosent. De gode forholdene rundt Ekofisk-området gjorde imidlertid at mye av porøsiteten i kalksteinen ble bevart, og er fra 25 til 40 prosent (Arvid Østhus)Til sammenligning kan man si at et godt sandsteinsreservoar, som er det vanligste på norsk sokkel, har porøsitet på 30 prosent.  

For å få mye olje ut av en bergart må man også ha gjennomstrømningsevne (permeabilitet), og den såkalte primærpermeabiliteten i bergartene på Ekofisk er lav da det er dårlig/trang forbindelse mellom hulrommene. Imidlertid har man vært heldig også med dette på Ekofisk, for reservoaret er gjennomsatt av en rekke sprekker som letter gjennomstrømningen av olje og gir gode produksjonsegenskaper, i alle fall i den første fasen (se vanninjeksjon).  

Takbergart og felledannelse  

havets flass,
Geologiske lag er foldet og deformert. Etretat, Normandi. Foto: ConocoPhillips

Etter avsetningen av Ekofiskformasjonen endret forholdene seg slik at overliggende sedimenter ved begraving mistet alle sin porøsitet og ble tette slik at de kan fungere som forsegling (også kalt takbergart) av reservoaret (som består av Tor-formasjonen og Ekofisk-formasjonen). 

De tidligere nevnte sprekkene ble blant annet dannet samtidig som bergartene ble utsatt for bevegelser da store mengder underliggende salt beveget på seg. Denne bevegelsen laget også store domer og dermed fellestrukturer som olje og gass kan samle seg i. 

Under takbergarten, i reservoarbergarten ligger altså oljen som ble drevet ut fra kildebergarten. Og det i en mengde som det er vanskelig å forestille seg. 

Havets flass – geologien i Ekofisk, Vanninnsprøyting for økt utvinning, graf
Figur 1: Produsert- og gjenværende oljemengder i felt på norsk sokkel. Ekofisk har størst totale oljereserver, men ikke størst andel utvinnbare reserver. Kilde: Norsk Petroleum / Oljedirektoratet

Ekofiskreservoaret er like tykt som Eiffeltårnet er høyt, dekker et område på 40 km² – like stort som 5 500 fotballbaner. Den samlede mengden utvinnbar olje i Ekofisk er 3,5 milliarder fat, og ville være tilstrekkelig til å forsyne hele verden med olje i 35 dager. 

Bortimot 1 134 milliarder Sm³ olje og 300 milliarder Sm³ gass fantes i Ekofisk før man startet produksjon. I volum svarer dette til det dobbelte av den årlige norske vannproduksjonen (norskvann.no). I energimengde svarer dette til over 100 ganger det årlige norske energiforbruket. Og det svarer til litt over hundre dager av verdens samlede oljekonsum. 

Havets flass,
Modell av olje og vann i et av reservoarlagene i Ekofisk. Rødt: Olje. Gønt: Olje og vann. Blått: Vann

Man kan imidlertid ikke få ut all oljen fra reservoaret, og skiller mellom tilstedeværende reserver og utvinnbare reserver, men uansett hva man måler er Ekofisk av de aller største feltene på norsk sokkel. Opprinnelige estimater for andelen petroleum man kunne utvinne fra Ekofisk var på 17%, mens det nå er ventet at man vil komme over 50% utvinningsgrad. Den store økningen skyldes blant annet vanninnsprøyting. 

Publisert 11. september 2019   •   Oppdatert 2. desember 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Ekofisk fra 1971 til 2001

person Norsk Oljemuseum
Klikk deg gjennom bildekarusellen under oppslagsbildet.
Den viser utviklingen av Ekofisk-området fra år til år, fra oppstart med den første produksjonen i 1971 frem til 2001.
© Norsk Oljemuseum

Denne bildekrusellen krever javaskript.

For å følge utviklingen av feltet videre fra 2008 til 2017 klikk her.

Publisert 7. oktober 2019   •   Oppdatert 26. november 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Ekofisk fra 2008 til 2017

person av Norsk Oljemuseum
Klikk deg gjennom bildekarusellen under oppslagsbildet fra år til år fra 2008 til 2017.
Den viser utviklingen av Ekofisk-området med plattformer, rørledninger og undervannsinstallasjoner.
— 2017
© Norsk Oljemuseum

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vil du se hvordan Ekofisk-området utviklet seg fra 1971 til 2001 klikk her.

Publisert 7. oktober 2019   •   Oppdatert 7. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Fra 7-7 til 2-4

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Arbeidstidsrotasjonen for offshorearbeidere har vært en kontinuerlig diskusjon mellom myndighetene, arbeidsgivere og fagforeninger offshore – og den har endret seg radikalt på femti år.
— Offshore-arbeiderne ankommer plattformen for en ny arbeidsperiode. Foto: Kjetil Alsvik/ConocoPhillips
© Norsk Oljemuseum
Fra 7-7 til 2-4,
Arbeidere tar seg en pause på dekk på Ocean Viking. Foto: Henry Munkejord/Norsk Oljemuseum

De første årene på boreriggene som lette etter olje i Nordsjøen, fungerte ulike rotasjonsordninger parallelt. Den vanligste ordningen var likevel en uke på og en uke av. For å kunne ta ut ferie ble en offshoreuke hoppet over og arbeiderne fikk en periode med tre ukers fri i strekk. Ordningen var likevel uhensiktsmessig, særlig for dem som hadde skiftdag i helgene. Med byttedag på en lørdag eller søndag forsvant alle helgene året rundt. For å fordele skiftdagene jevnt gikk offshoreperiodene over til åtte døgn, med påfølgende åtte døgn fri. Hver femte påperiode ble sløyfet, slik at hver femte friperiode ble på 24 døgn.[REMOVE]Fotnote: Dette ga en arbeidstid på 38 timer uke i snitt og 1824 timer per år etter avvikling av ferie, som for skiftarbeid i land.

Gjennom arbeidsmiljøloven ble arbeidstidens lengde for helkontinuerlig skiftarbeid redusert på land. Det var på ingen måte gitt at den nye loven skulle gjøres gjeldene på sokkelen. Loven i sin opprinnelige form åpnet ikke for 12 timers arbeidsdagen, noe som var vanlig på alle plattformer. For å gjøre loven gjeldene på faste installasjoner, måtte det tilpasninger til.[REMOVE]Fotnote: Arbeidsmiljøloven sa at arbeidstiden var på 36 timer i løpet av 7 dager for arbeid som ble drevet døgnet rundt, hele uken igjennom. Den nye arbeidstiden på 36 timers uke ga i snitt 1877 timer i året.  Justert med 144 timer for 4 ukers ferie ga dette en nettoarbeidstid på 1733 timer. Oljedirektoratet mente at det ikke var praktisk mulig å redusere arbeidstiden offshore. Oljeindustriens «spesielle karakter» talte for unntak.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, H. (1999). Fra forbilde til sikkerhetssystem i forvitring: Fremveksten av et norsk sikkerhetsregime i lys av utviklingen på britisk sokkel (Vol. Nr 114, Arbeidsnotat (Universitetet i Oslo. Senter for teknologi og menneskelige verdier: trykt utg.)). Oslo: TIK-senteret, Universitetet i Oslo: 16.

Men allerede i 1975 gikk Phillips Petroleum med på en arbeidstid for eget personell som svarte til arbeidstidsbestemmelsene foreslått i Arbeidsmiljøloven. Regjeringen vedtok med kongelig resolusjon av 9. juli 1976 at den gamle arbeidervernloven med visse unntak midlertidig skulle gjøres gjeldende på de faste installasjonene på sokkelen. Den nye Arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldene på faste installasjoner på norsk sokkel i 1977.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, H. (1999). Fra forbilde til sikkerhetssystem i forvitring: Fremveksten av et norsk sikkerhetsregime i lys av utviklingen på britisk sokkel (Vol. Nr 114, Arbeidsnotat (Universitetet i Oslo. Senter for teknologi og menneskelige verdier: trykt utg.)). Oslo: TIK-senteret, Universitetet i Oslo: 18. Oljearbeiderne fikk dermed arbeidstiden regulert og samtidig en lovmessig beskyttelse mot usaklig oppsigelser. Etter lange diskusjoner endte arbeidstiden på en rotasjon som i all hovedsak var to uker på og tre uker av.

Arbeidsmiljøloven ble ikke gjort gjeldende på flytende innretninger. Denne delen av virksomheten ble fortsatt underlagt Sjømannsloven.

Så ble Grodagen innført

Fra 7-7 til 2-4,
Avreiseklare arbeidere i avgangshallen, Sky lobby, på Ekofisk 2/4 H en dag i 1989. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

Ferieloven ble endret i 1981 og ga alle lovfestet rett til ferie i fire uker og én dag. Den ekstra dagen ble kalt Grodagen etter statsministeren Gro Harlem Brundtland. Med Grodagen ble timeantallet nok en gang nedjustert og arbeidsrotasjonen med to uker på jobb og tre uker hjemme, ga for mange timer. Det ble bestemt at merarbeidet skulle kompenseres med overtid for 25 timer per år.[REMOVE]Fotnote: Arbeidstiden ble justert ned fra 1752 timer til 1727 timer

Under tariffoppgjøret i 1986 ble det framforhandlet en avtale om normalarbeidstid på 7,5 timers arbeidsdag og 37,5 timers uke. Arbeidstiden for skiftarbeidere i helkontinuerlige skift, både på land og på sokkelen ble satt ytterligere ned til 33,6 timer i uken.[REMOVE]Fotnote: Netto arbeidstid etter fratrekk for ferie ble da på 1612 timer. For å tilpasse seg det nye timeantallet offshore ble arbeidsrotasjonen endret fra to uker på, etterfulgt av tre uker fri, til to uker på, etterfulgt av tre uker fri på land, deretter to uker på etterfulgt av fire uker fri på land.

Da Grodagen ble innført i 1981 foreslo regjeringen Brundtland opprinnelige å innføre en hel ekstra ferieuke trinnvis i løpet av tre år. Det gikk ikke. Men i 2000 la LO fram krav om en femte ferieuke for alle arbeidstakere og dermed reduksjon av antall timer i et årsverk.[REMOVE]Fotnote: Dette ga ytterligere 4 dager av 7,5 timer mer ferie offshore (32 timer). Timene som skulle arbeides ble da redusert fra 1612 til 1580.  Fagforeningen fikk gjennomslag for kravet og de fleste arbeidstakere kunne nå nyte hele fem ukers ferie.

Avtalen fikk selvfølgelig konsekvenser for turnusen offshore, men for en offshorearbeider var dette ikke rett fram å implementere. Med en turnus på to uker på jobb og en veksling mellom tre og fire uker hjemme, arbeidet en offshorearbeider 19 timer mindre enn et vanlig årsverk. Det ble ordnet med at disse 19 timene ble trukket i lønn, eventuelt ble ikke de første elleve overtidstimene utbetalt.[REMOVE]Fotnote: Sande, Leif. (2015. 11. mars). Arbeidstiden på sokkelen. Sysla – meninger.

Fra 7-7 til 2-4, kalender
Slik kan en kalender se ut om du jobber i en 2-4 rotasjon. Blått er jobb, hvitt er turnusfri.

Med den nye ferieordningen ville en offshorearbeider ha 12 ekstratimer i året. I starten ble dette betalt med overtid, noe som var utilfredsstillende for fagforeningene. De krevde full ferie slik som alle andre, og innføring av en rotasjon med to uker på og fire uker av. Oljeindustriens Landsforening OLF (i dag Norsk olje og gass) åpnet i 2002 for at lokale parter omfattet av sokkeloverenskomsten kunne benytte seg av 2-4 ordningen og alle bedrifter som fulgte sokkelavtalene innførte den nye rotasjonsordningen. ConocoPhillips var en av bedriftene som benyttet seg av dette og endret rotasjonsordningen på Ekofisk-området til 2-4.

2-4-ordningen ga imidlertid 122 timer for lite i løpet av et år.[REMOVE]Fotnote: Ved arbeid 12 timer per dag i 14 dager, med påfølgende 4 uker fri innebærer det at en arbeidstaker kan arbeide 168 timer i løpet av en periode på 6 uker. I løpet av et år vil dette utgjøre 1 460 timer. Ved innføringen av den nye rotasjonen ble det derfor foretatt en nedjustering av årslønnen som tilsvarte reduksjonen i arbeidstiden og lønningene ble redusert med 7,71 prosent – tilsvarende 122 timer.[REMOVE]Fotnote: NOU 2016: 1 Arbeidstidsutvalget — Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-1/id2467468/sec16

På Ekofisk ble det også stilt andre betingelser. Hele offshore-organisasjonen skulle gjennomgås for å finne effektiviseringstiltak og avtalen la til grunn av den ikke skulle medføre økning i antall offshore-ansatte.[REMOVE]Fotnote: Pioner. (2003. mars). 2-4-ordningen innføre

  • 1969    7 dager på – 7 dager fri
  • 1969:   8 dager på – 8 dager fri
  • 1978:   2 uker på – tre uker fri                                               Arbeidsmiljøloven
  • 1981:   Betalt for ekstra timer                                               Grodagen
  • 1986:   2 uker på – tre uker fri, 2 uker på – fire uker fri      Tariffoppgjør
  • 2003:   2 uker på – 4 uker fri, Reduksjon i lønn                    Femte ferieuke

Publisert 15. oktober 2019   •   Oppdatert 7. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Knut Ove Kristensen: Lederveteran med HMS-hjerte

person Av Kjersti Melberg, Norsk Oljemuseum. Basert på intervju med Knut Ove Kristensen 12.9.2019.
Knut Ove Kristensen er en pioner på norsk sokkel med 45 og et halvt års fartstid på Ekofisk. Som ung mann valgte han å dra til sjøs, men vendte etter hvert sjømannslivet ryggen og startet som prosesstekniker i Phillips i 1974. Han fikk tidlig tillit og lederstillinger i selskapet, og var plattformsjef i mer enn 33 år i Ekofisk-området.
— Knut Ove Kristensen speider utover arbeidsplassen. Foto: ConocoPhillips
© Norsk Oljemuseum

Tidlig møte med «cowboy-kulturen»

Knut Ove Kristensen: Leder-veteran med HMS-hjerte,
Knut Ove Kristensen i kontorstolen sin. Foto: ConocoPhillips

Knut Ove Kristensen beskriver seg selv som en nysgjerrig og engasjert, ung mann på starten av 1970-tallet. Han var en åpen og tydelig person som gjerne gav beskjed om sine meninger om arbeidsforhold og arbeidsmiljø. Den direkte stilen offshore passet ham godt, uredd som han var for å gi tilbakemeldinger:

«Jeg var nok frampå og rimelig stor i kjeften i yngre dager. Jeg var vant til å ha engasjerte folk i familien med blant annet to besteforeldre og en far som hadde virket som ordførere. Det forklarer kanskje hvorfor jeg ikke helt visste når jeg burde holde kjeft.» Han forteller om hvordan arbeidsforholdene var da han startet i petroleumsnæringen tidlig i 1974:

«Vi bodde på Gulftide som var den første temporære produksjonsinnretningen på norsk sokkel. Det var fascinerende. Det var en gammel jack-up rig, helidekket var bygd på plank. Vi bodde på firemannslugar, det var etter mitt syn rimelig enkle kår og kanskje litt shabby. Det var enkle forhold, for å si det forsiktig.» Miljøet var den gang preget av amerikanernes tilstedeværelse og kultur, og språklige misforståelser oppstod titt og ofte blant de som ikke var så stødige i engelsk:

«Det var veldig spesielt. Vi ble jo lært opp av amerikanere, det var de som kunne dette her. Det oppstod en del misforståelser blant de norske, det var folk som lot som om de forstod beskjedene om hvilke arbeidsoppgaver de skulle gjøre uten at dette var tilfellet. Dette kunne selvsagt føre til både farlige og morsomme situasjoner. Vi som kom fra sjøen hadde nok en fordel med at vi hadde språket litt mer inne. Det var ellers fiskere og småbønder og alminnelige folk fra distriktene rundt her på Vestlandet som ikke snakket stort engelsk. Fagspråket offshore var ikke like lett tilgjengelig for de som ikke kunne språket.»

Knut Ove Kristensen: Leder-veteran med HMS-hjerte
Mannskapsskifte på Gulftide. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Kristensen forstod tidlig hva som gjaldt i dette arbeidsmiljøet: «Amerikanerne gav oss gjerne kun én sjanse. Hvis en viste at en kunne stå for det en ble satt til å gjøre så fikk en tillit, nye muligheter og mer ansvar.»

Med fartstid fra handelsflåten, var det imidlertid flere forhold som Knut Ove Kristensen reagerte på den gang:

«Jeg var en av de yngste da, og det var ikke alltid like lett. For det var en del folk som var eldre, mer erfarne og som selv mente de hadde ‘monopol på vettet’. Og det var en del knuffing og spisse albuer. Det var heller ikke ordnede arbeidsforhold med skikkelige arbeidsavtaler som jeg var vant til fra tiden til sjøs, fra Sjømannsforbundets arbeid, organisering og fagforeninger og slikt.»

Knut Ove Kristensen
Knut Ove Kristensen fotografert på kontrollrommet på 2/4 C i 1974. Foto: Ukjent

Kristensen forteller videre at han er ydmyk og takknemlig for alt han lærte av amerikanerne den gang, men de hadde ikke særlig kunnskap om eller sansen for fagforeningsarbeid og partssamarbeid:

«De syntes det var greit å gjøre jobben slik den alltid hadde vært gjort og å inngå avtaler fra mann til mann og mellom selskap, og ikke kjøre dette via fagforeningene.»

Engasjement for fagforeningsarbeid og partssamarbeid

arbeidsliv, ekofiskkomiteen, fagforening, ekofisk-komiteen opprettes, Knut Ove Kristensen: Leder-veteran med HMS-hjerte,
Leder for Ekofisk komiteen, Øyvind Krovik. Foto: Liv Åshild L. Ervik/Norsk Oljemuseum

Med slike synspunkter, er det ikke overraskende at Knut Ove Kristensen tidlig ble engasjert i Ekofisk-komiteen som sekretær for Øyvind Krovik som var fagforeningens første leder. Kristensen forteller at han gjennom hele karrieren sin har vært opptatt av involvering og medvirkning, og et godt samarbeid mellom fagforeninger, vernetjenesten og ledelsen. Dette var spesielt viktig i petroleumsnæringens tidlige år på norsk sokkel, ifølge Kristensen. Engasjementet fra fagforeningsarbeidet tok han med seg inn i ulike lederstillinger på Ekofisk-feltet, og ser med et glimt i øyet på rekrutteringen til lederjobben for sin egen del slik:

«Det at jeg så tidlig fikk lederansvar har kanskje noe å gjøre med at jeg var involvert og engasjert i fagforeningsarbeid. Å få på plass systemer for medvirkning og samarbeid var spesielt viktig den første tiden for norsk oljevirksomhet. Jeg var med på å bidra til etablering av rammene for det som regulerer arbeidslivet der ute i dag med fagforeningene, vernetjenesten, selskapene og myndighetene. Jeg ble Norges yngste plattformsjef da jeg var 24 år og fungerte i forskjellige lederroller der ute i 41 år. De tenkte kanskje at ‘han er mer trøbbel enn det vi trenger, så han rykker vi bare opp i lederteamet så er vi ferdige med han’.»

Knut Ove Kristensen forteller hvordan han i hele sitt lederskap har vært opptatt av at «ting skal være forståelig og ekte», at man som leder skal kunne identifisere seg med de felles utfordringene en står overfor og selv synliggjøre at en er på «hjemmelaget», noe han forklarer med å forstå og å kunne se en situasjon fra de ulike partenes synspunkter. Han sier selv at han har trivdes offshore med «et bo- og arbeidsfellesskap der man kommer tett innpå folk, der det er viktig at alle blir sett og hørt og forstår at de spiller en viktig rolle for å nå felles mål.» [REMOVE]Fotnote: Magasinet Pionèr, ONS 2018, intervju med Knud Ove Kristensen side 8.

Kristensen lærte fort å tilpasse lederstilen sin til miljøet offshore, men erkjenner at lederstilen hans har utviklet seg gjennom årene. Han forteller:

«Jeg ble nok litt formet av lederkulturen som dominerte i de tidlige årene på plattformen. Jeg kunne nok være noe firkantet og se svart-hvitt på ting før, men jeg mener selv at jeg har blitt noe mer nyansert og reflektert etter hvert. Det var nok ingen som gikk ut av mitt kontor før i tiden, og var usikre på hva jeg mente. Det syntes jeg ville vært rimelig bortkastet tid. Men det kan ikke ha fungert så verst likevel, hvis ikke hadde jeg ikke fått sittet i denne svært så ansvarsfulle jobben i så mange år.»

Selskapets mann på Ekofisk – uten «second agenda»

Knut Ove Kristensen er en unik mann på Ekofisk med tanke på sin lange fartstid, og har gjort seg mange tanker om ledelse. Hans uttalte strategi har vært å få folk med seg i arbeidet med å forbedre helse, miljø og sikkerhet gjennom samarbeid, involvering, engasjement og integritet uten å ha noen «second agenda»:

«Det å være plattformsjef og øverste ansvarlig for Ekofisk-komplekset med 6-700 mann i arbeid er spesielt. Der satt jeg som ansvarlig i samme stilling i 20 år. Dette innebærer også at en ‘står på scenen’ tilnærmet lik hele tiden, og at en sitter i 10-12 HMS-møter i uken. Du skal få folk engasjerte, du skal selge et budskap, få inn i hjertet og ryggraden på folk hva de skal ha fokus på for at de skal bidra til egen og andres sikkerhet. Du må skape tillit, være ekte, troverdig og ikke minst ha orden på egen integritet. Og ikke minst så må en forstå og ha respekt for de som sitter i salen. Det som har hjulpet meg kraftig er at jeg er på ‘hjemmelaget’, jeg har vært fagarbeider, tillitsvalgt og verneombud pluss at jeg har vært igjennom det meste.»

Kristensen understreker flere ganger at han ser på fagforeningene, de tillitsvalgte og verneombudene som en ressurs i dette arbeidet:

«Trepartssamarbeidet på norsk sokkel mellom myndigheter, selskaper og de ansatte fungerer veldig bra. Det dreier seg om medvirkning, informasjon og involvering, sørge for at beslutninger som treffes ikke går over hodet på dem det gjelder. Selskapet vårt har fått dette til på en svært god måte. Det har nok også noe å gjøre med at Ekofisk er et modent felt, og at ConocoPhillips er et modent selskap. Samarbeidet med Petroleumstilsynet og de øvrige involverte myndigheter er også veldig godt.»

Kristensen avkrefter at samarbeidet har vært mer anstrengt i nedgangstider som petroleumsnæringen har opplevd:

«Anstrengt og anstrengt. Vi må selvsagt som industri forholde oss til endrede ytre rammebetingelser. God kontroll på våre kostnader er viktig for å sikre de arbeidsplassene som skal til for å opprettholde sikker og kontinuerlig drift. Men i vårt selskap har aldri noen blitt oppsagt, det står det respekt av. Utfordringene vi som bransjen for øvrig har hatt, har vært løst på andre måter som ved pakker og førtidspensjonering. Men aldri noen harde kamper med noen som har blitt oppsagt og slikt. Slik sett har det vært et privilegium for meg og mine kolleger å jobbe for et solid og godt operatørselskap.»

Ikke «Lykkeland» for alle

Etter nærmere 46 år i selskapet er Knut Ove Kristensens engasjement for kontinuerlig forbedring, god sikkerhet og høy driftsregularitet like stort. Han sier selv at det har vært en betydelig utvikling i positiv forstand på dette området gjennom de årene han har jobbet i næringen:

«Det er HMS som står mitt hjerte nærmest. Veien har nok blitt til mens vi gikk. Vi aksepterer ikke hendelser og ulykker. Vi forstår og håndterer risiko på en helt annen måte enn før. Vi bruker ulykkene for alt de er verdt til å prøve å si til oss selv: det har faktisk skjedd, men det er vår plikt å forstå og å ta læring av det som har skjedd.»

Historie, alxander l. kielland
Kun bena på den halvt nedsenkbare boligplattformen, Alexander L. Kielland, er synlige, noen dager etter ulykken. Foto: Einar Andersen/Norsk Oljemuseum

Kristensen har selv opplevd ulykker og skader på nært hold, og sier han vet hvor viktig det forebyggende sikkerhetsarbeidet er for å unngå skade på personell, miljø og utstyr. Noen hendelser og ulykker vil han aldri glemme. Han nevner umiddelbart Alexander L. Kielland-ulykken med tap av 123 liv, og hvordan en artikkel i Stavanger Aftenblad så sent som i 2012 med bilder av alle omkomne på norsk sektor siden oppstart av boring i 1966 gjorde et stort inntrykk på ham. Han minnes også Piper Alpha-ulykken i 1988. Piper Alpha var en plattform på britisk sokkel i Nordsjøen som ble rammet av en eksplosjon og brannulykke som drepte 169 mennesker. «Det har ikke vært Lykkeland for alle», konkluderer Kristensen, og tenker på dem som har blitt rammet av hendelser og ulykker i petroleumsnæringen opp gjennom årene.

Den tidligere plattformsjefen nevner stolt flere HMS-forbedringer som har kommet med blant annet teknologiforbedringer i næringen gjennom disse årene, men advarer mot farer som fremdeles eksisterer, som for eksempel drivende fartøy. En kjent hendelse som skjedde nyttårsaften i 2015 gjorde spesielt sterkt inntrykk på ham. En 150 000 tonns ubemannet lekter hadde slitt seg løs og stod i fare for å treffe installasjonene på Ekofisk-feltet. Flere hundre oljearbeidere fra Ekofisk og Valhall ble fløyet i sikkerhet, og produksjonen ble stengt. Lekteren gikk klar av plattformen med cirka 1 nautisk mils avstand, men selve hendelsen og den faren som oppstod med det drivende fartøyet, opplevde Kristensen som skremmende og påpeker:

«Drivende fartøy som sliter seg i været der ute er den kanskje største faren vi har nå. Det kan bli ganske hissig der ute. Men vi har heldigvis gode prosedyrer for å kunne håndtere denne type utfordringer også.»

Fortsatt fokus på HMS-utfordringer

Slike hendelser og nesten-ulykker er for Kristensen en påminnelse om at det er petroleumsnæringens plikt å sørge for læring og kontinuerlig forbedring. Han peker på potensialet for læring til andre næringer, og fremhever det gode samarbeidet på tvers av selskaper:

Knut Ove Kristensen: Leder-veteran med HMS-hjerte,
Løfting av trappehus til Ekofisk 2/4 T i 1989. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

«Vi kan jo ta det med kran og løft. Her er der veldig mye energi på gang i arbeidsprosessene. Det kan i verste fall gå fryktelig galt. Etter dødsulykker i bransjen på 2000-tallet satte vi sammen en arbeidsgruppe. Vi hadde månedlige møter, og jeg var med som administrativt ansvarlig for våre innretninger. Vi dro da med oss alle i logistikk-kjeden på land, på basen, på fartøyene og på plattformene. Det medførte så stort fokus, oppmerksomhet og forbedringer, at vi nå har klart å forhindre de aller fleste uønskede forhold på dette området. Det er et eksempel på hvordan vi tar ut maksimal læring i næringen av det som skjer.»

Gode prosesser, verktøy, systemer og rutiner til tross, det er kollegaene på installasjonene som har vært Kristensens viktigste ressurser og påminner om det ansvaret han har hatt som leder på Ekofisk:

«Det er opplevelser i de tidlige årene som har gjort meg spesielt oppmerksom på viktigheten av god HMS, og jeg var jo med på mye på godt og vondt. Men det går mest på tanken og følelsen for den enkelte personen som blir skadet på din vakt og på ditt skift, altså de personene en jobber med. På boredekket stod de og jobbet med kjetting så gnistene føyk rundt ørene på dem. Før var det ‘status’ å mangle to-tre fingre. Forbedringene vi har sett har mye å gjøre med utviklingen innen teknologi. Vi har forstått og fjernet mye risiko ved at svært mye av det vi kjørte manuelt nå er automatisert. Men vi har fortsatt mer enn nok potensial og muligheter til å skade oss. Å kunne forebygge uønskede forhold har å gjøre med å være bevisst og fokusert, være tilstede i virkeligheten gjennom hele offshoreperioden.»

En ydmykhet overfor sitt store ansvar og oppgaver, beholdt Kristensen til siste arbeidsdag:

«Beredskap er som krig, du gjør det du får beskjed om. Men du kjenner på det. Vi har trent så lenge på dette, men du tenker likevel på at du har ansvar for flere hundre liv. Tar du en feil beslutning så… Du må handle ut fra den kompetansen og informasjonen du har der og da, ikke ut fra hva man vet når granskningsrapporten foreligger flere måneder etter en hendelse. Men når man takler det, gir det en følelse av mestring og å ha løst problemet sammen med en flott beredskapsorganisasjon på land. Til slutt er det uansett du som er skipper på egen skute.»

En Ekofisk-veteran mønstrer av

Etter mer enn 45 års tjeneste i ConocoPhillips trådde Knut Ove Kristensen inn i pensjonistenes rekker, med tid til å reflektere over egen innsats og livsstilen offshore slik det ble for ham og familien:

«For egen del må jeg jo si at det har hatt sin pris, jeg kunne ikke engasjere meg politisk eller i organisasjoner. En var bare hjemme halvparten av tiden. Kjørte jo på ungene når jeg var hjemme, men følte aldri at jeg kunne engasjere meg fullt og helt i foreninger og slikt. Det gikk jeg og følte på. Fikk jo ikke bidra i nærmiljø og samfunn slik jeg ønsket.».

Overgangen til pensjonisttilværelsen var uvant på mange vis, avslutter Knut Ove Kristensen.

Knut Ove Kristensen: Leder-veteran med HMS-hjerte, forsidebilde,
Knut Ove Kristensen i samtale med prosesslærling Fredrik Svindland Theissen (t.v.) og driftsleder Siri Friestad. Foto: ConocoPhillips

«Ja, det er jo en stor overgang å gå inn i pensjonisttilværelsen. Bare det å skulle huske på at jeg ikke skal offshore. Det har vært så mange utfordringer å ta tak i helt frem til siste dag på jobb, at jeg ikke har kunnet planlegge noe som helst. Jeg burde jo ha tenkt og forberedt pensjonisttilværelsen litt bedre, men jeg skal nok finne på noe meningsfylt å fylle dagene med litt etter hvert.»

Publisert 18. oktober 2019   •   Oppdatert 13. mars 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Da Sola ikke fikk utgiftene til å strekke til

person av Kristin Øye Gjerde
Sola kommune var sammen med Stavanger blant de første kommunene i landet som opplevde en eventyrlig vekst som følge av oljeindustrien som etablerte seg etter at de første letetillatelsene etter olje ble gitt i 1965.
— Phillips er i ferd med å etablere seg på Norscobasen nederst til høyre Ca 1972 Foto: Norsk fly og flyfoto/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

I Sola sto Shell-raffineriet ferdig i 1967 og allerede i 1966 hadde den første basevirksomheten kom i gang på Norscobasen. Etter at Ekofiskfeltet ble påvist høsten 1969, og kom i drift 14. juni 1971, tok det for alvor av. Phillips Petroleum Company, som var operatør for Ekofisk flyttet sine kontorer fra Dusavikbasen i Stavanger til Tananger i Sola. Shell-raffineriet kunne endelig begynne å raffinere råolje som kom fra norsk sokkel, i stedet for importert råolje. Les om da den første olja kom til Risavika i: «Den første norske olje»

Folketallet i Sola kommune økte nå jevnt og trutt fra 8400 mennesker i 1965 til 15 000 i 1985. Antall arbeidsplasser økte i et enda raskere tempo. I 1970 var det rundt 2000 arbeidsplasser i kommunen, og i 1985 nærmet det seg 8000. Det vil si en økning på 10 prosent per år!

Phillips og Shell var hjørnesteinsbedriftene. En stor del av de ansatte, særlig i Phillips jobbet offshore. Ellers var det nyetableringer innen oljeleverandørindustrien, flere arbeidsplasser innen varehandel, offentlig administrasjon, undervisning, helse- og sosialtjenester, personlig tjenesteyting og så videre. Den tradisjonelle bondenæringen var fortsatt viktig for kommunen, men antall bønder ble gradvis redusert som følge av mekanisering innen yrket.[REMOVE]Fotnote: Innholdet i de følgende artiklene baserer seg på kapittelet «Elverket i Oljealderen» i boka I det regionale spenningsfelt. Sola Energi 1913-1999, av Kristin Øye Gjerde.

Boreskipet Drillship ligger ved kai på Norscobasen i Tananger (1968). Foto: NOM/Norsk Fly og Flyfoto Boreskipet Drillship ligger ved kai på Norscobasen i Tananger (1968). Foto: NOM/Norsk Fly og Flyfoto
Boreskipet Drillship ligger ved kai på Norscobasen i Tananger (1968). Foto: Norsk Fly og Flyfoto/Norsk Oljemuseum

Agioskatt

Bakgrunnen for den kraftige økningen i de kommunale inntektene var ene og alene oljenæringen.

Sola kommune kom i en misunnelsesverdig posisjon i denne perioden. Skatteinntektene økte enda raskere enn folketall og antall arbeidsplasser. For å gi en pekepinn var den samlede skatt på formue og inntekt i Sola i 1966 på 9,3 millioner kroner. I 1990 utgjorde skatt på formue og inntekt i Sola kommune 198 millioner kroner. Aller størst var veksten i perioden 1978–1982 da den i snitt var på 39 prosent per år![REMOVE]Fotnote: Sola kommune. Kommuneplaner.

Hemmeligheten bak den kraftige økningen var den såkalte agioskatten fra oljeselskapene, først og fremst Phillips.

Oljeselskaper var i henhold til norsk lov pliktige til å betale skatt av renteinntekter til kommunen der de hadde hovedkontor. Det staten ikke hadde reflektert over, var at det var snakk om betydelige summer. Phillips som var operatør på Ekofisk-området, hadde plassert penger som skulle brukes til nye investeringer i banker rundt om i verden, særlig i England. Disse innskuddene kastet av seg mye renter, og av den såkalte agiogevinsten skulle det betales skatt.[REMOVE]Fotnote: Opplyst av tidligere rådmann i Sola kommune Toralv Torstensbø i samtale med Kristin Øye Gjerde, 22. februar 2001.

Det fortelles at da Phillips betalte skatt av agiogevinsten første gang, fikk kommunestyret nærmest sjokk. Plutselig fikk kommunen mye mer penger til rådighet enn den kunne bruke.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var regnskapet i Sola kommunen alltid bedre enn budsjettet. Hvert år kunne det gjøres store avsetninger i et kapitalfond. Siden Sola var i en vekstfase, var det behov for ekstra kapital til de store utbyggingsoppgavene kommunen sto overfor. Mens resten av landet opplevde lavkonjunktur på slutten av 1970-tallet, gikk Sola fortsatt på høygir uten tegn til arbeidsledighet. For 1978 var netto skatteinntekter 55,5 millioner kroner, mens netto driftsutgifter var på 31,9 millioner kroner. Drømmeresultatene ble bare bedre de nærmeste årene. I 1982 utgjorde skatt på formue og inntekt 203,4 millioner kroner. Dette var langt gunstigere enn budsjettet på 146 millioner kroner som i løpet av året var oppjustert til 190 millioner kroner. Ifølge daværende økonomisjef Toralv Torstensbø utgjorde agioskatten nesten halvparten, det vil si like mye som skatt fra all øvrig virksomhet i kommunen og fra personlige skatteytere og næringslivet.

Rådmann Sortland begynte å bli nærmest overmodig. I budsjettkommentaren for 1982 uttalte han at det ville være «naturlig at Sola kommune føler et sterkere regionalt ansvar og ikke er for nøyeregnende med den tradisjonelle utgiftsfordeling mellom stat, fylkeskommune og kommune». Sola kommune forskotterte både veiprosjekter og ny fylkeskommunal videregående skole.[REMOVE]Fotnote: Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1974-1985.

Innstramminger i petroleumsskatteloven

Den uventede velstanden skapte nok noe misunnelse i nabokommunene, og media begynte å interessere seg for saken. Stavanger Aftenblad intervjuet rådmann Sortland og økonomisjef Toralv Torstensbø i Sola i 1981.

Aftenbladets fotograf arrangerte et bilde som illustrerte den grenseløse rikdommen. Økonomisjefen sto med en bunke hundrelapper og drysset dem over rådmannen.

Nyheten ble ikke bare lest av Stavanger Aftenblads faste leserskare. Dagen etter ble 150 eksemplarer av Stavanger Aftenblad distribuert til representantene på Stortinget. Fra Stortingets talerstol forkynte en engasjert representant Lars Velsand fra Senterpartiet at dette var misbruk av skattemidler. Staten måtte se til å gripe inn slik at enkeltkommuner ikke kunne grafse til seg på bekostning av fellesskapet. Det var ikke bare Velsand som fant det urimelig at en liten kommune som Sola skulle tjene så mye penger. Resultatet ble at petroleumsskatteloven ble endret 11. juni 1982. Inntektene fra agioskatten skulle fra nå av overføres til staten.

Løfteskipet Uglen i aksjon ved Norscobasen i juli 1980. Foto: NOM/Norsk Fly og Flyfoto Løfteskipet Uglen i aksjon ved Norscobasen i juli 1980. Foto: NOM/Norsk Fly og Flyfoto
Løfteskipet Uglen i aksjon ved Norscobasen i juli 1980. Foto: Norsk Fly og Flyfoto/Norsk Oljemuseum

Men nå hadde Sola kommune vent seg til å bruke mye penger. Det er fort gjort å legge seg til dyre vaner, men det er vanskeligere å venne seg av med dem. Litt underlig var det når formannskapet tok etter stilen til oljesjefene og reiste på helikoptertur i forbindelse med et budsjettmøte.[REMOVE]Fotnote: Opplyst av tidligere teknisk sjef i Sola kommune Oskar Goa i samtale med Kristin Øye Gjerde, 23. oktober 2000.

Det meste av skattepengene kom imidlertid allmennheten til nytte. Forskotteringen av bygget til Sola videregående skole er et eksempel, forskottering av riksveier og fylkesveier et annet.

Kommunen investerte også i kommunale skolebygg og i fellesanlegg som for eksempel det flotte idrettsanlegget på Åsen med utendørs friidrettsanlegg og to tidsmessige idrettshaller. Også Dysjaland og Tananger fikk nye idrettshaller.

I Sola sentrum ble det reist kulturhus. Bygget har en særpreget arkitektur i tegl og glass, med gras på taket for å gli inn i det jærske landskapet. Det inneholder to scener og folkebibliotek og ble bygdens nye storstue. I kommunal regi ble det bygd opp en svært god infrastruktur. Elektrisiteten ble lagt i kabel i de samme grøftene som vann- og avløpssystemet. Kommunen fikk et nett av sykkelstier og gatelys.

Ulempen var at nesten alle investeringene førte til økte driftskostnader. Kommunens driftsutgifter økte i perioden 1978–1984 med i gjennomsnitt 30 prosent per år, økningen var størst de tre siste årene av perioden. Stortingspolitikernes ønske om å overføre agioskatten fra kommunen til staten var derfor en reell trussel for lokalpolitikerne.

Sola gjorde felles sak med andre kommuner som var i samme situasjon, blant annet Stavanger, Oslo og Bærum og i tillegg Rogaland Fylkeskommune. En delegasjon møtte i Finanskomiteen på Stortinget og fikk lagt fram sin sak.

Stortinget forpliktet seg til å godta en nedtrappingsplan for kommunene over fire år. Det første året skulle kommunene fortsatt få nyte godt av 80 prosent av inntektene fra agioskatten, det neste året 60 prosent, deretter 40 prosent og til sist 20 prosent.[REMOVE]Fotnote: Endring av petroleumsskatteloven vedtatt 14. mai 1982. I realiteten ble nedtrappingsprosentene justert til å gå over fem år med en nedtrapping på 80, 60, 20, 20, 20 prosent per år. Det endelige resultatet av kompensasjonen i kroner og øre ble det samme. Ordningen var omdiskutert helt til det siste, og var usikker siden den måtte vedtas ved hvert statsbudsjett.

Tæring etter næring

Etter endringen av petroleumskatteloven så rådmannen i Sola skriften på veggen. Det synes «ikke å være tvil om at Sola kommune har sett sine beste dager rent økonomisk og at en etter hvert må gå tilbake til en hardere prioritering av ymse oppgaver også i Sola kommune,» hevdet han i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1983.[REMOVE]Fotnote: Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1983.

For politikerne tok det litt lenger tid å ta inn over seg disse realitetene, men i årene som fulgte ble kommunen tvunget til å redusere både investeringsnivået og driftsutgifter. Å innskrenke driften av nye idrettshaller og et nytt kulturhus var lite ønskelig. Det var heller ikke hyggelig å måtte drive dem på sparebluss. Men spares måtte det, og tiltak som lå inne i langtidsbudsjettet, måtte tas ut av budsjettet for eventuelt å utsettes til et senere tidspunkt.

I 1985 ble en mengde tiltak fjernet fra budsjettet som tilbygg til og modernisering av skoler, idrettshall/svømmehall, reduserte bevilgninger til nytt somatisk sykehjem, boliger til psykisk utviklingshemmede og trygdeboliger. Forskotteringer av riks- og fylkesveier ble redusert.[REMOVE]Fotnote: Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1985.

Etter at det var slutt på kompensasjonsordningen fra staten uttalte Toralv Torstensbø som nå var rådmann, til Stavanger Aftenblad: «Jeg vil ikke svartmale situasjonen, men det er klart at vi må føre en langt mer nøktern økonomisk prioritering enn det vi tidligere har vært vant til. For å oppsummere situasjonen, så var vi før rik på penger og fattig på anlegg. Nå er vi rik på anlegg og fattig på penger.»[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, ”Alt blir dyrere i det rike Sola”, 19. mai 1987.

Sola kulturhus fotografert vinteren 2004 Sola kulturhus fotografert vinteren 2004
Sola kulturhus fotografert vinteren 2004

Ved overgangsordningens utløp reiste Rogaland fylkeskommune spørsmål om det var mulig å få til en permanent ordning slik at kommuner og fylkeskommune kunne nyte godt av noe av skatteinntektene fra de lokale oljeselskapene. Det var ellers vanlig praksis at norske bedrifter betalte skatt til sine lokalsamfunn. Finansminister Gunnar Berge avslo dette med den begrunnelse at de berørte kommuner likevel nøt godt av store skatteinntekter fra de ansatte i oljeselskapene og fra eiendomsskatt.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, «Rogaland reiser skattekrav på ny», 16. januar 1988.

Ifølge tidligere rådmann i Sola stemte dette bare delvis. De store oljeselskapene betydde ikke så mye for skatteinngangen i Sola når en så bort fra agioskatten. Kommunen fikk om lag to millioner i skatt fra Phillips, hovedsakelig eiendomsskatt. De viktigste skatteyterne i kommunen var de andre om lag nitti selskapene på Aker Base, serviceselskaper som Halliburton, Schlumberger, Baker Hughes og så videre. Samtidig fikk kommunen stadig flere velstående innbyggere, og en økende del av skatteinntektene kom fra personskatt. Men tross innsparingstiltak i denne overgangsfasen var Sola fortsatt en velstående kommune.

Publisert 11. juli 2019   •   Oppdatert 13. oktober 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Ekofisk 2/4 A

person Norsk Oljemuseum
Ekofisk 2/4 A var en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform. I 1972 ble den satt ned på et vanndyp på 74 meter, 2,9 km syd for Ekofisk-senteret. Produksjonsstarten i 1974 var den første fra en fast plattform på norsk sokkel.
Kjappe fakta:
  • Ekofisk 2/4 A er en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform
  • Plattformen ble installert i 1972
  • Produksjonsstart var 25. april 1974
  • Boligmodul:  42 personer, utvidet til 80 personer
  • Vanndybde: 76 meter, ved installasjon 71,4 meter
  • Produksjonsstans var 1. september 2013
  • Plattformen planlegges fjernet i tidsperioden 2018 til 2020
  • Kalles også «Ekofisk Alpha» eller «Alfa», og er kjent fra Alfa-plattform ulykken i 1975
— Ekofisk 2/4 A. Foto: Kjetil Alsvik/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Ekofisk 2/4 A ble installert i 1972. Stålunderstellet var bygget av Heerema/UIE i St. Wandrille og dekksrammen av Heerema IHC Gusto. Fundamenteringen – sementeringen av pælene – ble fullført i løpet av februar 1973, og alle forberedelser til å løfte på modulene ble gjennomført. Kranfartøyet «Challenger» lå klar ved understellet da meldingen fra Rotterdam kom om at en av dekksseksjonene hadde falt ned under innlastingen på lekteren. Skadene viste seg imidlertid å være små – og ville kunne være utbedret i løpet av en måned.
En streik ved verftet i Rotterdam førte til ytterligere forsinkelser, men i april var dekksseksjonene på vei til Ekofisk.

Så var det slutt på samarbeidet fra været sin side, og en vårstorm tvang slepet til retur. Først i mai lyktes det endelig, og i løpet av juni hadde «Challenger» løftet på plass alle modulene – og boligkvarteret kunne tas i bruk i slutten av måneden. To måneder tok monteringen og ferdiggjøringen før boretårnet kunne åpne sin første brønn 2. september. Fram til april 1974 var det bare produksjon fra det midlertidige anlegget på «Gulftide». Da kom den første produksjonsbrønnen på 2/4 A i drift.

I 1984 fikk plattformen nytt boligkvarter med tomannsrom og eget bad på hvert rom. Dette ble bygget av Trosvik A/S i Brevik og løftet på plass av Heerema.

Ekofisk 2/4,
Ekofisk 2/4 A. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

I 1991 ble boreutstyret oppgradert til «top drive» som er et toppdrevet rotasjonsboresystem.
Den største fordelen ved å bruke dette systemet var at borearbeidet gikk raskere og at en dermed reduserte kostnadene. Et annet stort fortrinn var at en kunne rotere strengen når den ble trukket ut av hullet. Systemet ble levert av Maritime Hydraulics, mens installasjonsarbeidet ble utført av Transocean drilling.

Frem til 1996 var plattformen bemannet med rundt 35 personer, men var deretter fjernovervåket. Et reisemannskap på åtte personer hadde deretter ansvaret for vedlikeholdet, og besøkte plattformen daglig. I 1993 ble plattformen fraflyttet og fjernstyrt fra Ekofisk 2/4 K (den kunne også fjernstyres fra Ekofisk 2/4 FTP) og fra 1997 ble denne fjernstyringen overtatt av 2/4 J. I 1997 ble boretårn og boreutstyr fjernet. Plattformen var en brønnhodeplattform med 11 produserende brønner med gassløft fra 2/4 C. Plattformen hadde en produksjonsseparator og en testseparator med tilhørende fiskale målesystem for olje og gass.

Rørledninger

Fra plattformen gikk det rørledninger til Ekofisk 2/4 FTP. En 6″ (test/gass), en 10″ (gass) og en 20″ (olje). En ny 17 tommer rørledning ble lagt og tatt i bruk mellom Ekofisk 2/4 A og Ekofisk 2/4 FTP. Rørledningen erstattet 20 tommer oljeledning og 10 tommer gassledning. Etter at Ekofisk 2/4 M startet opp i 2005 er den nye rørledningen knyttet til denne plattformen.

Brann på 2/4 A

Brann, Ekofisk 2/4 A, 1975
Brann på Ekofisk 2/4 A. Foto: Magne Vågslid/Norsk Oljemuseum

Den 1. november 1975 gikk det hull på stigerøret til den 10 tommer tykke rørledningen som gikk til Ekofisk 2/4 FTP. Da olje og gass under høyt trykk møtte oksygenet i luften, tok dette fyr. En kraftig brann utviklet seg og mannskapet måtte evakuere plattformen. I løpet av evakueringen døde tre mann.

Sikkerhetsventilen nede i brønnen fungerte som den skulle og produksjonen ble stoppet automatisk, men på grunn av gassen i den 2,9 km lange rørledningen fortsatte brannen inntil røret var tomt. Da slukket brannen av seg selv. Årsaken til brannen var at røret var rustet i stykker i bølgesonen under plattformen. Les mer

Publisert 11. januar 2019   •   Oppdatert 2. mars 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk