Ekofisk 2/4 FTP

person Norsk Oljemuseum
Ekofisk 2/4 FTP (Field Terminal Platform) var en produksjons-plattform (senere bare stigerørsplattform) som var knyttet til Ekofisk 2/4 A med en 6", en 10" og en 20" rørledning og til Ekofisk 2/4 B med en 10", en 18" og en 22" rørledning.
Kjappe fakta:
  • Installert i 1972
  • Driftsstart var i 1974
  • Produksjonsplattform, senere kun stigerørsplattform
  • FTP var den aller første permanente prosess- og transportplattformen på norsk sokkel
  • FTP er en forkortelse for Field Terminal Platform
  • Avbemanning var 9. november 2001
  • Driftsstans var i 2013
  • Plattformen ble fjernet i løpet av årene 2017 til 2019
— Ekofisk 2/4 FTP. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Plattformen hadde broforbindelse til Ekofisk 2/4 Q i nord og Ekofisk 2/4 W i sør. I 1974, frem til Ekofisk 2/4 T kom i drift, ble oljen skipet fra to bøyelastere som var koblet til Ekofisk 2/4 FTP med 30″ rørledninger (SBM1 og SBM2).

Ekofisk 2/4 FTP ble installert i 1972. Stålunderstellet ble bygget av Brown & Root i USA og dekksrammen av IHC Gusto Staalbouw i Nederland.  Løftene på Ekofisk 2/4 FTP ble gjort samme året, med unntak av pumpene, som skulle sørge for at oljen ble transportert fra plattformen til to lastebøyer.

Ekofisk 2/4 FTP,
Understellet til "Ekofisk 2/4 FTP" slepes fra Brown & Root (Texas, USA) hvor det ble bygget, til Nordsjøen. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

På grunn av værforholdene ble slepet av pumpene, som var produsert i USA, holdt tilbake i Rotterdam i flere måneder. Først 18. juni ble de satt på plass og monteringen kunne begynne. Ferdigstillingen av pumpene pågikk resten av året, og ble delvis forsinket fordi broforbindelsen mellom Ekofisk 2/4 C og Ekofisk 2/4 T gjensto. Produksjonen startet i 1974. Plattformens oppgave var å prosessere olje og gass fra plattformene Ekofisk 2/4 A og Ekofisk 2/4 B og senere også Ekofisk 2/4 C.

I september 2001 ble kontrollrommet på Ekofisk 2/4 FTP avbemannet etter å ha vært døgnbemannet i 28 år. Alle nedstengingssignaler og sikkerhetssystemer ble lagt over til kontrollrommet på Ekofisk 2/4 J.

Plattformen hadde i mange år egen plattformledelse og bemanning på lik linje med andre installasjoner på Ekofisk-senteret. Ekofisk 2/4 FTP hadde også helikopterdekk som var i bruk i mange år.

Ekofisk 2/4 FTP var en prosessplattform med to produksjonstog og tretrinns separasjon. Det var i alt åtte separatorer som ivaretok produksjonen fra Ekofisk 2/4 A, Ekofisk 2/4 B, Ekofisk 2/4 C og Vest-Ekofisk 2/4 D. Det var vannutskillingsanlegg og to gasskompressorer som komprimerte gassen og sendte den videre, først til Ekofisk 2/4 C, hvor den ble innsprøytet i reservoaret, og senere til Ekofisk 2/4 T da den kom i drift.

Ekofisk 2/4 FTP,
Kontrollpanel for turbinene, fra General Electric, på Ekofisk 2/4 FTP. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

Produksjonen som gikk gjennom Ekofisk 2/4 FTP var på det meste ca. 420.000 fat per døgn. Ekofisk 2/4 FTP var fra 2001 å betrakte som en stigerørsplattform med fire rørledninger for produksjon fra Ekofisk 2/4 A og Ekofisk 2/4 B samt strømleveranser til Ekofisk 2/4 W og Ekofisk 2/4 A. Drift av FTP ble stengt ned i 2013.

Prosessanlegget om bord besto av tre trinn separasjon:

  1. trinn separasjon: Tre stk 3-fase separator for olje, vann og gass (18,3 x 3,3 meter)
  2.  trinn separasjon: To stk 3-fase separatorer (11,6 x 3,6 meter)
  3.  trinn separasjon: To stk 3-fase separatorer (11,6 x 3,6 meter)

Test separasjon: To stk. 3-fase separatorer etter hverandre (9,1 x 2,1 meter)

Søndre flammetårn på Ekofisk komplekset ble bygget for å kunne brenne av gassen fra Ekofisk 2/4 FTP. Gassen ble senere komprimert og sendt til Ekofisk 2/4 C og innsprøytet i reservoaret. I 1989 ble en vanninnsprøytingsmodul plassert på den ene brostøtten (BS1) til flammetårnet. BS1 fikk da navnet Ekofisk 2/4 W.

I 2017 og 2018 ble det arbeidet med fjerning av Ekofisk 2/4 FTP.

Publisert 11. oktober 2018   •   Oppdatert 30. september 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR)

person av Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Ved fjerning av plattformer er det et viktig krav at operatøren rydder opp etter seg og forlater området uten fare for framtidige miljøskader. Dette har Norge forpliktet seg til ved å undertegne Oslo-Paris-konvensjonen – omtalt som OSPAR.
— OSPAR sin logo
© Norsk Oljemuseum

Oslo- og Paris-konvensjonen for beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet trådte i kraft i mars 1992. I 1998 vedtok landene som hadde tiltrådt konvensjonen en egen bestemmelse for utrangerte olje- og gassinstallasjoner på kontinentalsokkelen. Bestemmelsen – kalt Beslutning 98/3 – har som hovedregel at “det er forbudt å dumpe og å etterlate helt eller delvis utrangerte offshore installasjoner i sjøområdet».

Konvensjonen fra 1992 kombinerer Oslo-konvensjonen fra 1972 om dumping i sjøen og Paris-konvensjonen fra 1974 om landbaserte kilder for marin forurensing. Virkeområdet er Nordøst-Atlanteren og er delt i 5 soner. Sone I og II gjelder for norske farvann.

Miljøverndepartementet er forvaltningsmyndighet for OSPAR i Norge og har ansvaret for den nasjonale oppfølging av OSPAR-kommisjonen. Miljødirektoratet har ansvar for representasjon og oppfølging av arbeidet i fire komiteer:

  • Komiteen som jobber med biologisk mangfold
  • Komiteen som jobber med miljømessige påvirkninger fra menneskelig aktivitet
  • Komiteen som jobber med eutrofiering (overgjødsling) og miljøfarlige kjemikalier
  • Komiteen som jobber med offshore olje- og gassindustri og overvåking

Statens strålevern har ansvar for å følge opp arbeidet med radioaktive substanser.[REMOVE]Fotnote: Miljødirektoratet – Internasjonale miljøavtaler (Nettside besøkt 5. april 2019)

Hvordan virker konvensjonen?

OSPAR setter krav somkrever at det skal gjennomføres nødvendige tiltak for å beskytte og bevare økosystemene og naturmangfoldet i Nordøst-Atlanteren. Hvis det er nødvendig, krever OSPAR at de nasjonene som har tiltrådt konvensjon arbeider for at marine områder som er vesentlig påvirket, blir tilbakeført til opprinnelig status.

Avtalen legger også til rette for samarbeid om utvikling av programmer som skal kontrollere menneskelig aktivitet som påvirker naturen i området.

Avtalen består av en hoveddel med generelle bestemmelser, i tillegg til fem vedlegg som regulerer henholdsvis forurensning fra landbaserte kilder, dumping og forbrenning til havs, forurensning fra offshore-kilder, overvåking og biologisk mangfold.

Konvensjonen tillater ikke vedtak om tiltak som regulerer fiske. I de tilfeller hvor fiskeri er en viktig påvirkningsfaktor, kan komiteen likevel henvende seg til myndigheten som har ansvaret for å forvalte fisket.

Arbeidet i OSPAR er i stor grad påvirket av EUs havstrategidirektiv.[REMOVE]Fotnote: Official Journal of the European Union “DIRECTIVE 2008/56/EC OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 17 June 2008 establishing a framework for community action in the field of marine environmental policy (Marine Strategy Framework Directive)”Klikk her for å endre… Direktivet tar opp mange av de samme temaene som konvensjonen jobber med, og det er forventet at landene skal samarbeide regionalt om dette. Norge mener at dette direktivet ikke skal innlemmes i EØS-avtalen. Det er likevel viktig å ha en arena for samarbeid med de andre medlemslandene som ligger innenfor EU, slik at vår forvaltning av egne havområder gjennom helhetlige forvaltningsplaner kan samordnes med EUs havstrategidirektiv. Regionale konvensjoner, som OSPAR, er da spesielt aktuelle samarbeidsforum.

Det åpnes imidlertid for unntak fra Beslutning 98/3 for stålinstallasjoner som veier mer enn 10 000 tonn, betonginstallasjoner og betong ankerfester.

Det var denne unntaksmuligheten for betonginstallasjoner som kunne tillate norske myndigheter å starte en konsultasjonsprosess i 2001 for å kunne la Ekofisktanken og beskyttelsesveggen bli stående på feltet.

I Olje- og energidepartementets innstilling til Stortinget vises det til det arbeidet som var gjort med relevans til OSPAR:

“I henhold til Norges forpliktelser etter konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet av 1992 (OSPAR-konvensjonen) har norske myndigheter i forbindelse med disponeringen av Ekofisk-tanken gjennomført en konsultasjonsprosess overfor andre OSPAR-land. Dette er påkrevd når bestemte kategorier offshoreinstallasjoner anbefales etterlatt. Ekofisk-tanken med den tilhørende beskyttelsesveggen omfattes av disse kategoriene. De andre OSPAR-landene har således fått anledning til å uttale seg om den anbefalte disponeringsløsningen. I løpet av konsultasjonsprosessen har ingen land hatt innvendinger mot at Ekofisk-tanken og beskyttelsesveggen etterlates.”

Vedtaket om at betongkonstruksjonene kunne få stå i fred ble gjort i Stortinget 11. juni 2002.[REMOVE]Fotnote: DET KONGELIGE OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENT ST.PRP. NR. 51 (2001—2002) OM DISPONERING AV EKOFISK-TANKEN MED BESKYTTELSESVEGG (Les egen artikkel om rengjøringen). Dette var med å skape presedens for senere avslutningsprogrammer som for eksempel feltene Frigg og Brent (på britisk sokkel).

Hvordan blir beslutninger vedtatt og gjennomført?

Arbeidet i konvensjonen blir administrert av OSPAR-kommisjonen, som består av 15 medlemsland og EU-kommisjonen. Møtene i kommisjonen er OSPARs besluttende forum og blir normalt avholdt en gang per år.

Landene som har tiltrådt OSPAR-konvensjonen er Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Island, Luxemburg, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige og Tyskland.

Kommisjonen kan lage reguleringer for menneskelig aktivitet for å beskytte økosystemene og naturmangfoldet i Nordøst-Atlanteren. Den blir støttet av strategikomiteer, som igjen blir støttet av underliggende arbeidsgrupper.[REMOVE]Fotnote: Miljødirektoratet – Internasjonale miljøavtaler (Nettside besøkt 5. april 2019)

 

Publisert 29. juli 2019   •   Oppdatert 9. september 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk