Ekofisk 2/4 H

person Norsk Oljemuseum
Ekofisk 2/4 H var en boligplattform plassert som del av Ekofisk-senteret. Plattformen hadde også kontorfasiliteter for hovedledelsen av Ekofisk-feltet. Ekofisk 2/4 H ble installert i 1977 og satt i drift i 1979.
Kjappe fakta:
  • Installert i 1977
  • Driftsstart i 1978
  • Stengt ned i 2014, og planlegges fjernet innen 2022
  • Også kalt «Ekofisk Hotel»
— Ekofisk 2/4 Hotel får leveranser fra et forsyningsfartøy som ligger like ved plattformen. Foto: Kjetil Alsvik/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Plattformen fungerte som hovedboliginnretning på Ekofisk-senteret fram til den nye boligplattformen Ekofisk 2/4 L ble installert. Ekofisk 2/4 H ble stengt ned fra 1. september 2014, og er planlagt fjernet innen 2022.

Ekofisk 2/4 H var en spesialisert serviceplattform for bolig- og administrasjonsformål. Antall senger var 212 basert på dobbeltrom. Ekofisk 2/4 H var forbundet med en bro til Ekofisk 2/4 C.

Plattformen var utstyrt med alle fasiliteter for å betjene personellet som bodde der, blant annet med eget kraftaggregat, egen vannproduksjon og alt som trengtes for full forpleining av mannskapene. I tillegg til at mannskapene fikk sengeplasser og mat fantes det fasiliteter som kinosal, trimrom, rom for spill, lesing, kapell, kaffe-rom, avdeling for helsepersonell, utstyr for teknisk undervisning samt lagringskapasitet for en rekke tekniske funksjoner, helikoptertrafikk-service og så videre.
Her fantes også hovedledelsen for hele Ekofisk-feltet med blant annet kontorer til daglig ansvarlig leder, samt kontorer til en rekke fellesfunksjoner for hele feltet.

Ekofisk 2/4 H var en stålplattform som sto på havbunnen. Den hadde et firebens stålunderstell som alene veide 3.300 tonn.  Oppå stålunderstellet sto først et kjellerdekk, og så et hoveddekk, hver med en flate på 1.400 kvadratmeter. Etasjene videre oppover var bygget opp med en hovedmodul som inneholdt fire boligmoduler, tre på fem etasjer og en på seks etasjer.  I tillegg kom et helikopterdekk med hangar. Kjellerdekket lå opprinnelig 21 meter over havoverflaten.

Selve understellet, alle boligmodulene og helikopterdekket med hangar ble produsert ved Aker Verdal A/S i Trøndelag. Helikopterdekket som ble installert i 1991 ble bygget av OIS i Kristiansand. Dekket og broen til Ekofisk 2/4 C ble bygget av France Enterprises i Frankrike.

Sky lobby og resepsjon

Arbeidsliv, logistikk, trafikk, resepsjonist
Ekofisk 2/4 H - Malwika C. Bielajew - resepsjonist i "sky lobby" betjener Harald Tønnesen. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Det primære formålet for Ekofisk 2/4 H-plattformen var å sørge for boligforhold og innkvartering til offshore personell.

Personell ankom vanligvis Ekofisk 2/4 H med helikopter som landet på helikopterdekket i 7. etasje.  Ovenfor denne etasjen lå et kontrolltårn for helikopter- og sjøtrafikk.  I samme etasje som helikopterdekket var det en hangar for helikoptre og et varemottak.  Ankommende og avreisende passasjerer ble henvist til ”sky lobby” som lå i 6. etasje.  Adkomst til hallen skjedde gjennom to dører som utgjorde en luftsluse slik at man kunne opprettholde et behagelig temperaturnivå inne i boligkvarteret. I ”sky lobby” var det en resepsjonsdisk, toalett, adkomst til heis og trappegang.   Kapellet lå i det nordøstre hjørnet av 6. etasje.

Alle som kom til Ekofisk 2/4 H ble registrert.  Til å begynne med var dette systemet helt manuelt, men i 1984 ble en automatisk bemanningsregistrering tatt i bruk.  MTS (Manpower Tracking System) ble installert for å kunne holde rede på hvor den enkelte ansatte befant seg til enhver tid.  I 1994 ble et nytt system tatt i bruk.  MIRIS-systemet ble knyttet opp mot MTS-systemet via satellitt.  Ved hjelp av antenneporter ble Ekofisk-senteret delt inn i fire soner.  Det ble installert porter ved sentrale punkter på flere plattformer.  Ved passering av en av disse portene, ble dette registrert, og ved en eventuell alarm ville Miris øyeblikkelig kunne gi en oversikt over hvilke personer som oppholdt seg i de forskjellige sonene og raskt avklare hvem som eventuelt var savnet.  Alle som ankom Ekofisk 2/4 H fikk utdelt en Miris-brikke som skulle bæres rundt halsen 24 timer i døgnet.

Ekofisk 2/4 H,
"Sky lobby" - hotellets ankomst- og avgangshall

Lugarer og sykestue

Ekofisk 2/4 H,
Lugar for to personer på 2/4 H. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

De øverste soverommene lå i 5. etasje.  22 tomannsrom lå langs nord- og sørsiden.  Hvert soverom inneholdt to sovesofaer atskilt av en hjørneenhet med TV, radio og leselamper.  Det var også et skrivebord med stoler på rommet, seks låsbare skap, noen oppbevaringshyller, låsbare skuffer, skap til overlevelsesdrakten og toalett/dusj.  Etasje 5 inneholdt dessuten trapper, adkomst til heisene, kontorer for administrasjonen, butikk og mosjonsrom med treningsutstyr, garderobe, toalett/dusj og badstu.

NOMF-02708.028 Sykestuens sengepost på 2/4 H. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum
Sykestuens sengepost

Grunnplanen for 4. etasje var lik grunnplanen for femte, bortsett fra enkelte områder i midtseksjonen.  Også her var det 22 tomannsrom.  Midtseksjonen rommet en medisinsk klinikk og et elektrisk/mekanisk rom.  Den medisinske klinikken besto av et venterom, et undersøkelses/behandlingsrom med tilstøtende toalett, et isolasjonsrom med to senger samt kontorer for oversykepleier og sykepleier SAR (Search And Resque).  Det elektrisk/mekaniske rommet inneholdt en elektrisk fordelingstavle og friskluftsanlegg.  I denne etasjen var det også et stort konferanserom.

Kjøkken, kantine og kinosal

Grunnplanen for 3. etasje skilte seg vesentlig fra grunnplanene for de to etasjene over. Denne etasjen inneholdt 18 tomanns soverom, kinosal med plass til 88 personer (pluss balkong for 27 personer med inngang fra 4. etasje), oppholdsrom for ikke-røkere, leserom, PC-rom og biljardrom.

I 2. etasje var det 22 tomanns soverom og i midtseksjonen lå kjøkken med lagerfasiliteter, spisesal for 112 personer, oppholdsrom for røkere og konferanserom.

Kjellerdekk

Første etasje inneholdt 22 tomanns soverom, skifterom/garderobe og vaskeri.  Fra denne etasjen var det direkte utgang til livbåtene 1, 2, 3 og 4.

Dekket under første etasje hadde 28 ekstra soverom, skifterom/garderobe, kontorer og utgang til livbåtene 5, 6 og 7.

På kjellerdekket var det to kjølerom, to fryserom, tre tørrlager til bruk for forpleiningspersonell, batterirom, dieseltanker, luftkompressorer med tanker og vannevaporator (watermaker).  En utgang førte til livbåt nr. 8.

Helikopterdekk

På grunn av plasseringen av, og formålet med Ekofisk 2/4 H, var det mye trafikk med helikopter til og fra plattformen.  Derfor inneholdt helikopterdekket mer utstyr enn helikopterdekkene på andre plattformer i Ekofisk-området.

Det mest merkbare ekstrautstyret var hangarbygningen med tilhørende varemottak.  Andre viktige detaljer er bredere trappeganger, adkomst til heis og et kontrolltårn for helikopter.  Helikopterdekket og det tilhørende utstyret ble godkjent for bruk ved periodiske inspeksjoner av Luftfartstilsynet og lokale piloter.

Helikopterdekket var 25,2 meter i diameter.  Det var malt med ”anti-skli” maling og dekket av et nett av syntetisk fibertau som hindret at helikopteret skled eller rullet over dekket.  Omkretsen til landingsområdet var merket med annenhvert hvitt og blått lys.  Det var flomlys i nærheten av de utvendige trappene og på taket av hangaren for å lyse opp landingsområdet.

NOMF-02708.070 Helikopterdekket på 2/4 Hotel. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum
Helikopterdekk - foto oktober 2004

I september 1984 løftet kranfartøyet «Balder» et nytt «Safe Deck» helikopterdekk på plass på plattformen.  Dermed kunne Ekofisk-senteret ta imot de store Chinook-helikopterne uten dispensasjon.  I 1991 ble dette dekket skiftet ut på grunn av sprekker i aluminiumskonstruksjonen.  Dekket som veide 58 tonn ble løftet ombord i seksjoner.  Det inneholdt bl.a. brannslukkingssystem under dekk – et rørsystem som kunne brukes til å skumlegge dekket i en brannsituasjon

Det var en påfyllingsstasjon for helikopterdrivstoff i utkanten av landingsområdet.  Det fantes også en dreneringsrenne og sluk for å fjerne vann og eventuelle andre utslipp av drivstoff eller olje fra helikopterdekket og tilstøtende områder.  Dette var konstruert med like stor kapasitet som skum/pulver brannslokkingssystemet, som ble operert fra hver side av de utvendige trappene.

Hangar

Hangaren var en bygning på 6,25 x 23,5 meter med en inngangsport som kunne rulles opp.  Med foldete rotorblader fikk et middels stort helikopter plass inne i bygningen, og det var da plass til å utføre vedlikehold osv.  Oppvarmingen ble besørget av varmeapparat som benyttet varmt vann, og disse var plassert i den østlige delen av hangaren.  Varmeapparatet ble styrt av manuelle ventiler på sørveggen.

I den sørlige delen av hangaren var det et varemottak.  Dette rommet hadde begrenset plass, og lagring var derfor av midlertidig karakter.  Inne i varemottaket var det en spiraltrapp ned til sjette etasje, en vanlig trappegang opp til kontrollrommet, adkomst til heis og heismaskineriet til denne heisen.

Kontrolltårn

ekofisk 2/4 H,
Torbjørn Pedersen koordinerer sjøtrafikken fra kontrolltårnet. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

På toppen av helikopterhangaren var det et kontrolltårn for koordinering av helikoptertrafikken.  Personalet i tårnet koordinerte all helikoptertrafikk i Ekofisk-området og til og fra Forus og ga flygerne opplysninger om meteorologiske forhold, landingsforhold og frakt av personell og varer.  Tårnet på Ekofisk 2/4 H hadde direkte telefonlinje via satellitt til kontrolltårnet på Stavanger Lufthavn, Sola, for utveksling av informasjon i forbindelse med helikoptertrafikk mellom Forus, og Ekofisk og mellom Ekofisk og rørledningsplattformene.  Skipstrafikken ble til å begynne med kontrollert fra et kontrolltårn på Ekofisk 2/4 Q, men da dette ble lagt ned, overtok kontrolltårnet på Ekofisk 2/4 H denne oppgaven.

Vinteren 1987/88 fikk Ekofisk 2/4 H et nytt helikoptertårn.  Det nye tårnet var betraktelig større og ga plass til flere funksjoner.  Både værtjenesten og trafikktjenesten fikk da en felles operasjonsbase.

Kommunikasjonssystemer

Ekofisk 2/4 H inneholdt et stort antall ulike kommunikasjonssystemer. Mange av disse systemene ble skiftet ut og modernisert i 1996:
· Telekommunikasjon internt på plattformen, til andre plattformer i Ekofisk-området, til pumpeplattformene på rørledningene til land, terminalene i Teesside og Emden og til Phillips-basen i Tananger.
· Fra plattformen til det offentlige norske telefonnettet.
· Radiokommunikasjon mellom plattformene og til Phillips-basen i Tananger.
· Plattform til skip kommunikasjon.
· Plattform til helikopter kommunikasjon.
· Plattform til norske kyststasjoner i samsvar med den internasjonale sikkerhetskonvensjonen om livet i havet (SOLAS 1974).

Kommunikasjonssystemene på plattformen omfattet:
· Telefonsystem
· Nødtelefonsystem
· Høyttaler- og alarmsystem
· Maritim MF/VHF radio
· Aeronautisk MF/VHF radio
· UHF personsøkeranlegg.

Ekofisk 2/4 H, yrker, kontrolltårn,
Kontrolltårnet er kommunikasjonssenteret. Hans Magne Solhaug og Einar Bøe er på vakt. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Koordineringen av og sikkerheten til luftfartøy og skip ble tatt hånd om ved hjelp av elektroniske og mekaniske metoder.  Helikoptrene blir dirigert til plattformen av en elektronisk peilesender.  Luftfartøy og skip ble varslet om installasjonens plassering av navigasjonshjelpemidler som omfatter blinkende og permanente lys og tåkelurer.

I tillegg sørget man for enkel adkomst til ethvert område på plattformen ved hjelp av trappeganger og heiser. Det var broforbindelse til Ekofisk 2/4 C slik at man hadde adkomst til de sentrale plattformene i Ekofisk-senteret.

Alarm, avstenging og oppstart

Systemene for alarm, avstengning og oppstarting på Ekofisk 2/4 H var hovedsakelig forbundet med personellets sikkerhet.  Et system for visuelle og akustiske alarmer ble brukt for å sikre at personell overalt på plattformen mottok tilstrekkelig informasjon til enhver tid.  Separate og klart adskilte signaler ble brukt for å opplyse om hver enkelt type eller grad av krisesituasjon.  Systemet for avstengning og alarm var ment å være et tiltak for å opprettholde essensielle tjenester, varsle om farlige eller unormale driftsforhold, samt stenge av de berørte systemene.

De tiltak som automatisk ble truffet, som et resultat av manuell eller instrumentell varsling, varierte fra:
· Å opprettholde essensiell elektrisk kraftforsyning.
· Å identifisere og varsle om funksjonsfeil ved utstyret.
· Å stoppe utstyr for å beskytte mot skade på personell eller utstyr.
· Visuelle og/eller akustiske alarmer for å varsle personell.
· Fullstendig eller delvis avstengning av plattformen.

Alt reserve- og nødutstyr kunne betjenes manuelt.  Etter en avstengning er det nødvendig å starte opp igjen utstyret på en sikker måte, og oppstartingssystemet hadde således nøye sammenheng med systemene for alarm og avstengning.

Elektrisk kraft

De viktigste behovene for elektrisk kraft til Ekofisk 2/4 H ble dekket av tre Solar Saturn GC1-SB turbindrevne generatorsett.  Hvert generatorsett hadde en nominell produksjon på 800 kW med trefase, 480 volt 60 Hertz elektrisk kraft.  Settene var konstruert for kontinuerlig, feilsikker drift uten tilsyn.  To generatorsett skulle være i drift samtidig mens det tredje ble brukt som reserve.

Den elektriske kraften gikk til induksjonsmotorer, belysning, strømtransformatorer, oppvarming, kommunikasjon og kontroll.

I tillegg til hovedgeneratorsettene for elektrisk kraft, var det en dieseldrevet generator som forsynte nødkraft i tilfelle alle de turbindrevne generatorene stanset.

Brennstoffsystemer

Ekofisk 2/4 H, yrker, helidekk, helikopter,
Påfylling av drifstoff. Foto: Kjetil Alsvik/ConocoPhillips

Ekofisk 2/4 H hadde ingen produksjonsbrønner eller prosessanlegg for hydrokarboner.  Brennstoffsystemet til driften av plattformen måtte derfor dekkes fra andre kilder.  Disse behovene var dieselolje og gass som ble forbrukt av utstyr på plattformen og flydrivstoff for påfylling av helikopter.

Diesel ble levert fra Ekofisk 2/4 C ved hjelp av en felles tilførsel/retur samleledning som gikk over broen til Ekofisk 2/4 H.  I tillegg kunne diesel pumpes direkte fra forsyningsskip gjennom lasteslanger.  Dieselsystemet var lukket med tilbakeslagsventiler og et lukket avløpssystem.

Gass blr tilført fra Ekofisk 2/4 C ved hjelp av en tilførselsledning over broen til Ekofisk 2/4 H.  Gass ble brukt av de tre turbingeneratorene og to varmtvannsberederne som alle kunne gå på to forskjellige brennstoff (diesel og gass).

Helikopterdrivstoff  ble levert til Ekofisk 2/4 H i store transportable tanker og overført til en lagringstank.  Ved  behov for drivstoff, ble det enten pumpet til helikopteret fra lagringstanken eller direkte fra de transportable tankene gjennom et vannseparatorfilter og et vannmonitorfilter.

Vann og avløp

Ferskvannsystemet for Ekofisk 2/4 H produserte alt det vann som ble brukt på plattformen. Dette systemet hadde derfor nøye sammenheng med spyle- og brannvannsystemet. Det var tre alternativer for ferskvann:
1) En evaporator på plattformen. (Watermaker).
2) Vann fra forsyningsskip via lasteslanger.
3) En toveis samleledning for vann fra Ekofisk 2/4 C som gjorde det mulig å dele kildene og forsyningene mellom plattformene.

Spylevannsystemet ble installert av hensyn til orden og renhold, samt av sikkerhetshensyn. Spylevann ble forsynt overalt på plattformen (bortsett fra i boligkvarterene) fra fordelingssystemet for ferskvann. De primære bruksområdene for spylevann var til rengjøring av olje- og kjemikaliesøl, samt til generell spyling av dekksområdene. Systemet kunne også brukes ved brannslokking i den grad det var nødvendig. To spyleslanger i tillegg til helikopterdekkets brannslokkesystem, ble forsynt med sjøvann fra Ekofisk-senteret.

Brannvannsystemet sørget for at store vannmengder var lett tilgjengelig for brannslokking. Det ble forsynt fra ferskvannstankene av to pumper, en elektrisk brannvannpumpe som opprettholdt trykket i hovedbrannledningen for brannvann, og en dieseldrevet brannvannpumpe som ble aktivert av manuelle eller automatiske anordninger for å tilføre ekstra trykk til systemet.  Begge pumpene kunne startes manuelt eller automatisk, men måtte stoppes manuelt.  Et separat pulver/skum system var installert som ekstra beskyttelse for helikopterdekket.  På samme måte som for de andre hjelpe/forsyningssystemene, kunne brannvannsystemet få hjelp fra brannsystemet på Ekofisk-senteret.

De åpne og lukkede avløpene for Ekofisk 2/4 H besto av tre systemer.  Det sanitære avløpssystemet og avløpssystemet for regnvann var begge åpne avløp.  Avløpssystemet for oljeholdig vann var et lukket avløp.  Det sanitære avløpssystemet (avløps- og kloakksystemet) gikk ut fra plattformen som et utløpsrør til havflaten.  Avløpssystemet for regnvann og uforurenset væske gikk også ut fra plattformen i form av et utløpsrør, men den åpne enden lå noe høyere enn havflaten.  Avløpssystemet for oljeholdig vann benyttet en sumptank til å ta imot det drenerte vannet.  Det oljeholdige vannet ble deretter ført i rør til systemet for oljeholdig vann på Ekofisk 2/4 C for separering og utslipp.

Publisert 20. september 2018   •   Oppdatert 23. oktober 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR)

person av Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Ved fjerning av plattformer er det et viktig krav at operatøren rydder opp etter seg og forlater området uten fare for framtidige miljøskader. Dette har Norge forpliktet seg til ved å undertegne Oslo-Paris-konvensjonen – omtalt som OSPAR.
— OSPAR sin logo
© Norsk Oljemuseum

Oslo- og Paris-konvensjonen for beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet trådte i kraft i mars 1992. I 1998 vedtok landene som hadde tiltrådt konvensjonen en egen bestemmelse for utrangerte olje- og gassinstallasjoner på kontinentalsokkelen. Bestemmelsen – kalt Beslutning 98/3 – har som hovedregel at “det er forbudt å dumpe og å etterlate helt eller delvis utrangerte offshore installasjoner i sjøområdet».

Konvensjonen fra 1992 kombinerer Oslo-konvensjonen fra 1972 om dumping i sjøen og Paris-konvensjonen fra 1974 om landbaserte kilder for marin forurensing. Virkeområdet er Nordøst-Atlanteren og er delt i 5 soner. Sone I og II gjelder for norske farvann.

Miljøverndepartementet er forvaltningsmyndighet for OSPAR i Norge og har ansvaret for den nasjonale oppfølging av OSPAR-kommisjonen. Miljødirektoratet har ansvar for representasjon og oppfølging av arbeidet i fire komiteer:

  • Komiteen som jobber med biologisk mangfold
  • Komiteen som jobber med miljømessige påvirkninger fra menneskelig aktivitet
  • Komiteen som jobber med eutrofiering (overgjødsling) og miljøfarlige kjemikalier
  • Komiteen som jobber med offshore olje- og gassindustri og overvåking

Statens strålevern har ansvar for å følge opp arbeidet med radioaktive substanser.[REMOVE]Fotnote: Miljødirektoratet – Internasjonale miljøavtaler (Nettside besøkt 5. april 2019)

Hvordan virker konvensjonen?

OSPAR setter krav somkrever at det skal gjennomføres nødvendige tiltak for å beskytte og bevare økosystemene og naturmangfoldet i Nordøst-Atlanteren. Hvis det er nødvendig, krever OSPAR at de nasjonene som har tiltrådt konvensjon arbeider for at marine områder som er vesentlig påvirket, blir tilbakeført til opprinnelig status.

Avtalen legger også til rette for samarbeid om utvikling av programmer som skal kontrollere menneskelig aktivitet som påvirker naturen i området.

Avtalen består av en hoveddel med generelle bestemmelser, i tillegg til fem vedlegg som regulerer henholdsvis forurensning fra landbaserte kilder, dumping og forbrenning til havs, forurensning fra offshore-kilder, overvåking og biologisk mangfold.

Konvensjonen tillater ikke vedtak om tiltak som regulerer fiske. I de tilfeller hvor fiskeri er en viktig påvirkningsfaktor, kan komiteen likevel henvende seg til myndigheten som har ansvaret for å forvalte fisket.

Arbeidet i OSPAR er i stor grad påvirket av EUs havstrategidirektiv.[REMOVE]Fotnote: Official Journal of the European Union “DIRECTIVE 2008/56/EC OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 17 June 2008 establishing a framework for community action in the field of marine environmental policy (Marine Strategy Framework Directive)”Klikk her for å endre… Direktivet tar opp mange av de samme temaene som konvensjonen jobber med, og det er forventet at landene skal samarbeide regionalt om dette. Norge mener at dette direktivet ikke skal innlemmes i EØS-avtalen. Det er likevel viktig å ha en arena for samarbeid med de andre medlemslandene som ligger innenfor EU, slik at vår forvaltning av egne havområder gjennom helhetlige forvaltningsplaner kan samordnes med EUs havstrategidirektiv. Regionale konvensjoner, som OSPAR, er da spesielt aktuelle samarbeidsforum.

Det åpnes imidlertid for unntak fra Beslutning 98/3 for stålinstallasjoner som veier mer enn 10 000 tonn, betonginstallasjoner og betong ankerfester.

Det var denne unntaksmuligheten for betonginstallasjoner som kunne tillate norske myndigheter å starte en konsultasjonsprosess i 2001 for å kunne la Ekofisktanken og beskyttelsesveggen bli stående på feltet.

I Olje- og energidepartementets innstilling til Stortinget vises det til det arbeidet som var gjort med relevans til OSPAR:

“I henhold til Norges forpliktelser etter konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet av 1992 (OSPAR-konvensjonen) har norske myndigheter i forbindelse med disponeringen av Ekofisk-tanken gjennomført en konsultasjonsprosess overfor andre OSPAR-land. Dette er påkrevd når bestemte kategorier offshoreinstallasjoner anbefales etterlatt. Ekofisk-tanken med den tilhørende beskyttelsesveggen omfattes av disse kategoriene. De andre OSPAR-landene har således fått anledning til å uttale seg om den anbefalte disponeringsløsningen. I løpet av konsultasjonsprosessen har ingen land hatt innvendinger mot at Ekofisk-tanken og beskyttelsesveggen etterlates.”

Vedtaket om at betongkonstruksjonene kunne få stå i fred ble gjort i Stortinget 11. juni 2002.[REMOVE]Fotnote: DET KONGELIGE OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENT ST.PRP. NR. 51 (2001—2002) OM DISPONERING AV EKOFISK-TANKEN MED BESKYTTELSESVEGG (Les egen artikkel om rengjøringen). Dette var med å skape presedens for senere avslutningsprogrammer som for eksempel feltene Frigg og Brent (på britisk sokkel).

Hvordan blir beslutninger vedtatt og gjennomført?

Arbeidet i konvensjonen blir administrert av OSPAR-kommisjonen, som består av 15 medlemsland og EU-kommisjonen. Møtene i kommisjonen er OSPARs besluttende forum og blir normalt avholdt en gang per år.

Landene som har tiltrådt OSPAR-konvensjonen er Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Island, Luxemburg, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige og Tyskland.

Kommisjonen kan lage reguleringer for menneskelig aktivitet for å beskytte økosystemene og naturmangfoldet i Nordøst-Atlanteren. Den blir støttet av strategikomiteer, som igjen blir støttet av underliggende arbeidsgrupper.[REMOVE]Fotnote: Miljødirektoratet – Internasjonale miljøavtaler (Nettside besøkt 5. april 2019)

 

Publisert 29. juli 2019   •   Oppdatert 9. september 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk