Var med på funnet av Ekofisk

person Ståle Salvesen i intervju med Kristin Øye Gjerde, 20.10.2003.
En av nordmennene som jobbet ombord på "Ocean Viking" de første årene var Ståle Salvesen. Han begynte som roughneck i oktober 1968 og var med da det ble funnet olje på Ekofisk høsten 1969. Etter hvert avanserte han til borer og jobbet på "Ocean Viking" helt fram til 1979. Han var også boreleder (drilling supervisor) i Phillips.
— Gisle Gislason, Anders Sebø og Ståle Salvesen på boredekket på Ocean Viking. Foto: Henry Munkejord/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

– Det gikk jo lenge uten at vi fant noe. Det var et lite blaff og så ferdig med det, forteller Ståle Salvesen fra virksomheten det første året på «Ocean Viking». Verken han eller arbeidskameratene hadde noe særlig tro på at det skulle bli funnet noe olje heller. Der var jo vill vest. Men samtidig så var det et jysla godt forhold mellom oss som arbeidet der. Det er mulig at jeg er litt amerikanisert, men tross alt du ble behandlet godt. Men du måtte se «busy» ut. Altså, slegga der, hjelmen på siden, og så full fart, ikke minst når vi hadde besøk fra Phillips sitt hovedkontor i Bartlesville.

Ståle Salvesen hadde bakgrunn som sjømann. Han reiste ut som 15-åring, og seilte blant annet fra Westfal Larsen, et Bergens rederi. Etter fem år ute kom han hjem igjen og begynte på en vindusfabrikk i Gandal i Sandnes. Der jobbet han i åtte år før han fikk jobb på «Ocean Viking».

Oljefunn

– Vi jobbet for Odeco på «Ocean Viking». Der hadde vi en boreleder som het Ed Seabourn. Einar Grønlie Olsen var borer. Og vi boret hardt, som bare juling. På den tiden kunne en røyke over alt på plattformen. Så jeg satt nede ved shakeren på rigflooren og røykte. Det var vel i oktober eller november. Der kom Dick Berg, kanadier med røtter fra Norge. Han hadde alltid brillene på nesen og så røyken og kaffekoppen. Så jeg satt der og hadde det varmt og godt. Du vet den varmeviften, den var jo grei å ha.

I shakeren er det vanligvis brun mud, men nå så jeg at det kom noen gule striper fra shakeren. Men jeg tenkte ikke så nøye på det og røykte videre. Men Dick sa; «Whats happening?» Nei, alt var i orden, trodde vi. Viskositeten og vekten holdt. Men så økte det på dette, og jeg kjente en løyen lukt.

Så tenkte jeg at jeg måtte ringe opp til Einar Grønlie Olsen. Men han trodde ikke det var noe. Men det var hardt å bore, og vi var vel nede på en 12.000 fot. Så kom Dick ned igjen på sin rundtur, og så sier han; «Salvi, det er noe som lukter her.»

Klokken var vel halv tre på natten. «Ja», sa jeg, «skal vi vekke Seabourn». Han lå og sov i en hytte en etasje lenger nede. «You do that», sa Dick.  Så banket jeg på døren, der lå Ed Seabourn, drilling supervisoren fra Phillips.

 

«Salvi, you better have a damn god reason to wake me up in the middle of the night,» sa Seabourn.

Jeg sa at han måtte bli med opp. Seabourn kom i en pyjamas han sikkert hadde arvet av oldefaren, og så på med tøflene og en morgenkåpe som sikkert var oldemoren sin. Så gikk vi til shakeren. Det var jo ikke så mange meter. Han så hva som skjedde med en gang. Han klatret opp for å se bedre. Oppe på toppen var det en «beam» som gikk over shakeren for vannet. Der gled han og datt ned på risten under shakeren, og morgenkåpen og pysjamasen ble full av mud. Klokken seks når vi gikk av, eller skulle ha gått av skiftet, holdt han tale på paintdekket: «Dette var et oljefunn. Det var historisk.» Men jeg trodde fremdeles ikke på det.

Phillips i Bartlesville mister motet, forsidebilde, hirstorie, 1969, var med på funnet av ekofisk
Ocean Traveler. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

– Amerikanerne trodde på det?
– Da ja, men jeg tror ikke de trodde så veldig til å begynne med. For du vet «Ocean Traveler» hadde jo boret en del hull, men det var bare blaff.  Vi gikk egentlig og ventet på oppsigelse fra Phillips. Men så måtte de gjøre ferdig boreprogrammet sitt, og så fant vi oljen.

Tenning av flaren

var med på funnet av Ekofisk,
Egil Lima holder seg i rekkverket mens han ser på den første testflammen på Ocean Viking. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

– Etter at funnet var et faktum skulle vi tenne gassen på flaren (flammebommen). En canadier eller tysk canadier som het Wolf drev og kommanderte. Han skrek mer enn den verste tysker. Han skrek ned til meg: «Nå åpner vi litt mer.» Jeg hørte jo ingen ting der ute på flaren. Der var det  smalt og ikke noe rekkverk. Der sto jeg med sveisetråder, filler, tvist og brenneren og prøvde å tenne på. Det kom et lite bjeff. «Jaja, de snakker om olje, er det ikke mer olje enn det,», tenkte jeg.
Men så sa de at de skulle åpne choken. Da burde jeg vært litt mer våken. Jeg så jo at gasstrålen ble større, og det betyr jo mer trykk. Først prøvde jeg å tenne på en gang, men bommet, så en gang til, men da smalt det. Det eksploderte… Vi hadde jo flaren hengende i waiere på «Ocean Viking». Brennflaskene og alt jeg hadde i hendene for til havs. Jeg datt ut til midtlinjen på flaren og bare lå og holdt meg. Jeg så inn på riggen og tenkte at jeg holder meg fast til jeg når havflaten. Hele flaren gikk opp og ned, opp og ned. Etter en stund roet det seg slik at flammen fikk ta skikkelig fyr.
Senere skulle vi tenne flaren på den andre siden, babord side. Der holdt gnisten, eller telegrafisten til i en liten bu. Denne flaren hadde ikke vært i bruk på et år eller to og var godt rustet fast. Den var ikke mulig å bevege. Uheldigvis kom vindretningene akkurat inn mot gnistabua. Jeg kan ikke huske hva gnisten het, men han ble varm og kom seg ut. Men malingen på gnistabua rant av på grunn av varme. Hele «Ocean Viking» ristet. Da begynte det å gå opp for oss at vi hadde kanskje funnet noe.

«Ocean Viking» på ville veier i uvær

– Så begynte utbyggingen med Gulftide og så videre. Da var det ikke alltid «Ocean Viking» var like populær. Hver eneste høst og vinter slet  ankeret seg på «Ocean Viking» og vi vimet rundt i Nordsjøen i hytt og pinevær. Vinteren 1974 var Phillips lei av oss. Vi fikk beskjed om å komme oss nordvestover. Vi lå og boret der da det blåste opp til orkan. Da begynte de å evakuere til Gulftide. Men jeg ville jo ikke til Gulftide.  Vi var bare åtte mann igjen om bord. En av dem var en bergenser. Han var livredd. Jeg fant ham inne på badet og sa til ham: «Gå inn på lugaren min og legg deg.» Da hadde vi peiling mot Ekofisk.  Der var de ikke veldig  begeistret for oss. De hadde vært oppe i 24 eller 48 timer, men kunne ikke gå og legge seg i tilfelle vi traff dem.  Vi hadde ikke taubåt eller noen ting. Vi klarte å skyte en line over til en amerikansk liten taubåt, som tilfeldigvis var på feltet. Men den klarte jo ikke å holde oss i orkanen. Når vi passerte, stod de og knyttet nevene mot oss fra Charlie ( Ekofisk 2/4 C).

Første kvinnelige plattformsjef på Frigg

– Var du med og fant andre oljefelt og? Var du med på Frigg for eksempel?
– Jeg var med på de fleste då, helt til … ja … heile Ekofisk var jeg med på.
Hele Ekofisk ja. Jeg var på Friggfeltet en stund for Stavanger drilling.  Der var det en kvinnelig plattformsjef som het Grete Ellingsen. Hun røykte nesten dobbelt så mye tobakk som meg. Hun kom alltid opp på kontoret mitt for å ta en røyk. Så fikk hun låne hjelmen min.

– Det var ikke mange damer som jobbet i Nordsjøen til å begynne med?
– Nei, det var de som jobbet i cateringen. Jeg husker jeg fikk mye skryt for at jeg redde opp sengen min. En av damene sa: «Det er min jobb.» «Jaja», sa jeg, «Jeg rer opp, så skifter du.» Så ble vi enige om det.

Avansement til borer

var med på funnet av ekofisk,
Egil Lima og Ståle Salvesen på dekk. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

– Kan du fortelle litt mer om hva selve jobben din gikk ut på?
– Da jeg begynte, var det litt hest og revolver… Ta blikket på deg, se busy ut. Det ble jeg lei av. Jeg begynte som roughneck. Deretter ble jeg tårnmann. Men så kommer Dick Berg og sier: «Hvis du fortsetter, er drillerjobben rett rundt hjørnet».  Jeg  hadde jo ikke noe særlig tro på det da. Men jeg ble driller ved årsskiftet 1971-1972.

– Hva er det «roughnecken» og tårnmannen gjør for noe ?
– Når du er «roughneck» er du på flooren (boredekk). Det var en risikabel arbeidsplass. Hvis du tålte høyden var det rett opp som tårnmann. På den tiden var det derrickassistenter (assistent for tårnmannen) også.  Jeg fikk jobb som tårnmann for jeg har aldri vært redd i høyden. Jeg sto på et lite stupebrett. Den eneste sikkerheten var at jeg fikk et belte rundt livet. Og den der farten rørene kom opp med, da måtte du være nokså rask. Og der skal du stå og samtidig legge på elevatoren og lukke den rundt røret… bang……
Du står der med en 90 fot pipe (rør), og du har den i et tau, så kommer røret kjørende vill-vest, og slår ikke av på farten før han er 10-20 fot under der hvor jeg står og venter. Da skal du være kvikt ute. Jeg tror ikke jeg mistet så mange.

Ulykker og nestenulykker

arbeidsliv, boring, tårnmann,
Tårnmannens oppgave var å ta i mot slike stand på tre rørlengder. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

– Men det skjedde noen episoder nede på celler-dekket. Det var noen fingrer som gikk på to personer som jeg kan huske. Men jeg opplevde ingen dødsfall.
Jeg husker en episode med en som het Valen. Jeg hadde vært med og skaffe ham jobb og syntes jeg måtte hjelpe ham da han kom ut for en ulykke. Han sto ute på beamene på celler-dekket der de senker BOP-en. Så fikk han ikke tampen rundt killer-chokeline, som du eventuelt må pumpe ned. Jeg var borer da og kom akkurat fra boredekk. Jeg skulle gå av klokken 12, han hadde akkurat kommet på. Da bommet han. Sleggen for inn på cellerdekket, og han falt over bord. Folk sprang rundt og ropte: «Hold deg fast». Han fikk fatt i guide-linen, og ville ikke slippe seg ned i sjøen. Jeg fikk på meg et belte og ble firt ned. Jeg klarte å komme meg under ham slik at han kunne sitte i fanget når jeg ble heist opp. Du skulle sett blåmerkene etterpå. Han hadde nok fått sjokk og ble fløyet i land like etterpå. Han sa: «Hvor mye skal du ha for det Ståle»? Jeg sa: «En halv flaske 60 passer».

– Men tilbake til tårnmannen: Det er vel to operasjoner når en setter rør ned, og en når de skulle heises opp igjen?
– Enten er du på vei ned, ellers er du på vei ut. Si at du har boret til for eksempel 8000 fot. Så er bittet utslitt, så må du skifte det. Da tar det en to-tre timer ut og to-tre timer inn. Da må tårnmannen stå der oppe. Men det gikk jo godt i og med at det var både en tårnmann og en assistent.

Fast jobb i Phillips

– Du har sånn flott sølvhjelm her. Det står «Drilling-supervisor 2/4 X, Ståle Salvesen». Under står det Ståle Salvesen «Ocean Viking». Hvordan skjedde det at du fikk jobb i Phillips ?
– I 1986 lyste Phillips ut stilling som boreleder i avisen. Jeg hadde jo gått gradene til toolpusher, eller boresjef på «Ocean Viking». Etter det hadde jeg vært engasjert i oljevirksomhet i Vietnam. Så hadde jeg hatt jobb som rådgiver for bygging av en sovjetisk rigg i Finland. Deretter fikk jeg tilbud om å reise ned til Malaysia. Men da ringte de fra Stavanger Drilling og ga meg jobb på Frigg-feltet. Men der var det lite aktivitet. Jeg var ikke fornøyd med det. Da var det søsteren min sa at jeg måtte søke på jobben som boreleder i Phillips. Jeg hadde sett annonsen, men det hørtes ut som om de forlangte ingeniør-kompetanse. Jeg hadde jo 7-års folkeskole, og knapt nok det, derfor var jeg ikke så lysten på å søke. Men det endte med at jeg fikk skrevet en søknad og sendte den av gårde. En eller to dager etterpå ringer de fra Phillips, «om jeg kunne stikke innom, når det passet». Så sa jeg: «Jeg kommer i morgen kl. 9». Jeg var innom en på personalkontoret først. Han advarte meg og sa: «Vær forsiktig, for han er oppjaget i dag».

– Var det Eyvind Normann du skulle snakke med da ?
– Ja, så kom jeg opp på kontoret hans. Bang, igjen med døren. Så spurte han om erfaringene mine fra Vietnam, fra «Ocean Viking» osv. Jo fortalte at jeg hadde klart å bli «tourpusher» da jeg var i Tunis. Så gav han meg en konvolutt, og jeg trodde jeg skulle åpne den. Men da var han brysk: «Hva faen er det som foregår her? Ut og les !», så kommer du inn, skriver under, hvis du godtar det. Så gikk jeg ut i bilen, og da var det jo de betingelsene. Det var fantastisk måten jeg ble mottatt på når jeg ikke er utdannet. Men jeg hadde jo vært gjennom mange kurs og klart meg brukbart.

Problembrønn

– Du fortalte tidligere om en vanskelig brønn du holdt på å bore, der det var litt uenighet mellom deg og en amerikansk sjef?
– Altså, vi var på vei ned. Og du vet, du borer et hull, så setter du 30″ casing (foringsrør). Så borer du litt lenger og da begynner du gjerne å gå ut litte grann, skråning, så setter du 20″, så går du videre. Jo lenger ned du kommer, jo lenger ut går du. Når du har satt 9, 5″ og 8″ casing, begynner det å bli litt komplisert, for da er det nesten flat mark. Vi var vel nede på 10-12000 fot da det skjedde noe. Vi sto bom fast. Jeg så på vektindikatoren. Si du har lov å slite med 170.000 psi eller noe sånn, og jeg var oppe i nesten 4-500.000 psi. Vektindikatoren viste «bang»… ikke noe vibrering. Jeg tenkte: «oi oi oi, her har vi virkelig satt oss fast». Så ringte en av sjefene på Hotellet. Jeg kalte ham bare for Gull, for det var så mye gullsmykker på ham. Han ville helst ikke ringe Eyvind Normann, som var boresjef på land. Jeg sa: «Ja vel, men vi får jo ikke retur», og det skulle vi etter min oppfatning ha når du pumper ned, også på innsiden. Boret satt fast, og så var det lekkasje ut. En Svendsen i BJ-Sementer, mente at vi bare måtte trekke ut. Men jeg hang jakken over vektindikatoren.
Jeg tror at årsaken til at boret sto fast var at det møtte litt sement på vei ned, og at det tettet på innsiden. Men så plutselig etter litt riksing opp og ned fikk vi en liten sirkulasjon. Når en borer, sementerer en på utsiden for å tette igjen der. Men det blir jo alltid litt igjen i casing-shoe. Og den skal ikke være mer enn 10-15 meter over der alt det andre skal gå ut. Men hvis den tetter seg, eller ett eller annet skjer så fyller du jo inn innsiden, og da går det rett ned, og setter seg fast – igjen.
Da dette skjedde var det i 4-tiden om morgenen. Jeg tenkte: «Herre Gud, nå ringer de inne fra land klokken åtte. Jeg skal komme meg løs før de ringer.» Du vet det er ikke bare Phillips sjefer på de møtene. Det er BJ, Baker, Schlumberger – et helt langbord. Når du vet at de sitter der hele ledelsen, har du jo lyst til å gi en god rapport.  Jeg skulle ikke sagt noe hvis vi satt oss fast i et  åpent hull, men inni casing. Det skal ikke gå an. Boreren, en bergenser – alle tiders kar, han beklaget. Så sa jeg: «Hvis dere tar opp kellyen (drivrøret) og pumper ned der det er åpent, og så setter dere kellyen tilbake og fortsetter uten pumping.» Men ledelsen på land var ikke så sinte. Jeg hadde ventet meg mer sånn «Jesus Christ, what is going on?». Men de sa ingen ting. Men så ved halv ti-tiden klarte vi å komme løs. Da ringte Eyvind Normann. Han spurte meg: «Hvem var det som stod med spaken?» «Det skjedde da jeg sendte drilleren til kaffe», sa jeg. Det var strekk i røret og jeg var redd det skulle slites av. Når vi unngikk det, var det ganske mange millioner dollar spart.  Jeg hadde merket av hvor mye pipen tålte, men du vet de kalte meg jo for Wildcat. Jeg var vel det og, litt for mye og av og til.

– Var det slik at du pleide å ta turen innom Eivind Normann og gå igjennom loggen for brønnene når du kom i land?
– Ja, han viste meg loggene fra Schlumberger. I det tilfellet vi ikke hadde retur i det hele tatt og vi begynte å sementere og så fikk vi returen. Når jeg kom inn to dager senere, så var det rett til Eyvind Norman. Så viste han meg loggen fra Schlumberger, og da var sementen helt opp til topps og han var veldig fornøyd. Eyvind som sjef, han var gjerne litt hard med noen, men jeg syntes han var alle tiders. Nå kan det være at jeg var heldig med mine operasjoner og. De kalte meg ikke villkatt for ingenting. Men noen sjanser måtte du jo ta, ikke for det jeg tror de var så veldig farlige. Men jeg herjet med den der bremsen. Se på hånden min – lillefingeren har stivnet i en vridd posisjon. Det er det som skjer når du har holdt for lenge på braken. Men den er ikke vond.

Boring – et samarbeid mellom mange

– Hvilke oppgaver hadde de andre selskapene, BJ-Services, Schlumberger osv.
– BJ Service hadde med sementering å gjøre. Baker hadde mye med logging, og Sclumberger ikke minst. De var jo kjent for å være de som kunne mest med logging.

– Gikk det greit å få alle disse til å jobbe sammen, eller var det litt av en kunst?
– Jeg syntes det gikk greit. Men jeg kan fortelle om en hendelse. Når en har satt tubing og skal begynne å produsere. Da skal du ned og skyte ut for å få tilstrømming av olje og gass. Men før den tid, når du skal sette 5 tommers rør så får du om bord en del spesialister, blant annet Baker, BJ-Servises. De skal jo ikke sementere da, for de skal jo bare ned å sette den, og så går de ned med disse patronene og skyter ut. Det var Schlumberger som gjorde det, stort sett. Men det kan være andre som gjør det nå.
På Christmas Tree er det killing, chokeline og alt dette her. Der er det plugget. Når du skal pumpe ned dette her så må du være ganske obs på hvilken plugg som går først og sist. Det var en lærling på 24 – 25 år som skulle gjøre dette. Han skulle komme inn til meg når han var ferdig for å få sjekket pluggene. Men jeg sa til ham: «Jeg stoler på deg.» Jeg måtte selvsagt sjekke at han hadde gjort rett, men jeg ville ikke gjøre det mens han så på. Mentaliteten var å behandle folk så godt du kunne. Selvfølgelig var det av og til du måtte skrike ut litt, men veldig lite.

– Så folk fikk ansvar da ?
– Ja, han ble så stolt. Han kom oppom til meg før de reiste i land etter denne jobben og sa: «Åå gikk det ikke godt». «Jo», sier jeg, «det gikk skikkelig godt». Da sa ikke jeg til han at jeg hadde vært ute og sjekket. Det var jo mitt ansvar.

Kallenavn

– Dere brukte mye kallenavn og slikt på hverandre der ute ?.. Var ingen som ble kalt med sine vanlig navn..
– Det var Salvi når det gjaldt meg, for Ståle var litt vanskelig for amerikanerne. Så var det, «Look on the pipe» for Pedersen som var veldig sjegl. Så var det Andi og Sunshine.

Publisert 9. november 2017   •   Oppdatert 20. oktober 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *