«Alexander L. Kielland»-ulykken123 kom aldri tilbake

Overlevde Kielland-katastrofen

person av Bodil K. Sandvik, NTB, 08.03.2000
Hodet som dukket opp av de frådende bølgene var kritthvitt. Innen det forsvant igjen, var det blodrødt. Dette bildet av en kollega brant seg fast i Kåre A. Svendsbøes minne under Alexander Kielland-ulykken.
— Staget der tretthetsbruddet oppsto. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

De kommer på besøk til meg om nettene, sier Svendsbøe da han forteller om ulykken 20 år etter at den skjedde. Kollegaen som lå hardt skadet i bølgene for 20 år siden, var en av dem han aldri fikk se igjen. 

123 mennesker omkom da Alexander Kielland-plattformen veltet og sank på Ekofiskfeltet 27. mars 1980. Svendsbøe var en av de heldige som overlevde det dramatiske forliset. Men kampen for livet i det frådende havet og bildene av desperate arbeidskamerater i dødsangst blir han aldri kvitt. De følger ham i marerittene. 

– Det gjør så steikande vondt innvendig. Som en stor vond klump, sier den tidligere Nordsjø-arbeideren. 

Drønnet 

Historie, alxander l. kielland
Kun bena på den halvt nedsenkbare boligplattformen, Alexander L. Kielland, er synlige, noen dager etter ulykken. Foto: Einar Andersen/Norsk Oljemuseum

Det var uvær i Nordsjøen 27. mars for 20 år siden, storm med orkan i kastene. Svendsbøe satt i lugaren og bøtet åleruser. Klokken var 18.33 torsdag kveld. Et voldsomt drønn etterfulgt av store rystelser i plattformen forstyrret arbeidet. En bølge, tenkte han. Så begynte plattformen å tippe. 

– Vi seilte ut i gangen, forteller han. Sammen med lugarkameratene kravlet han seg fram til livbåtene. Underlaget helte da så mye at det nesten var umulig å komme fram. Svendsbøe bestemte seg for ikke å bli med i livbåten. Et blikk nedover overbeviste ham om at livbåten ville bli knust mot plattformen når den traff vannet. 

Men arbeiderne som befant seg i livbåten var heldige. Utløsningsmekanismen virket ikke. I stedet ble livbåten med plattformen ned da den sank. Godt under vann, virket mekanismen og de var fri. Men flere andre livbåter ble smadret mot den synkende plattformen. 

Dødskamp 

Svendsbøe fulgte også med plattformen ned. Han ble virvlet rundt nedover i lang tid, før vesten dro ham opp. Da han kom opp, fikk han så vidt gispet inn noen munnfuller med luft, før et slag førte ham under vann igjen. En av de store pongtongene på skaftet hadde truffet ham i ryggen. 

I det plattformen sank, så han kolleger bli slått i hjel mot plattformdeler idet de raste utfor. En vaier sveipet i full kraft over de kjempende oljearbeiderne og delte en mann i to. På produksjonsplattformen Edda like ved fulgte oljearbeiderne katastrofen, uten å kunne hjelpe. 

-Da vi kom på sykehuset var det en lege som var forundret over at så få var skadet. Poenget var at de som brakk en finger, ikke klarte seg, sier Svendsbøe. Han klarte med nød og neppe å kare seg opp i en redningsflåte, og ble hentet opp av et helikopter etter tre og en halv time. 

Kåre Svendsbøe elsket å være både i og på havet. Nå går den tidligere sjømannen helst ut i stille vær. Sju oljearbeidere fra Aksdal i Rogaland reiste ut til Ekofisk i mars for 20 år siden. Bare Svendsbøe kom tilbake. 

-Jeg fikk aldri noe tilbud om hjelp. Ikke familien heller, sier han stille. 

Han innrømmer at han er bitter over 20 år som uføretrygdet. Fremdeles våkner han av mareritt, hvor arbeidskolleger har dratt ham i armer og bein for å redde seg ut av bølgene. Sleipner-ulykken (Havariet med hurtigbåten Sleipner) har ført til hyppigere mareritt. 

-Jeg føler med dem som kjempet i bølgene, sier han. Han mener mye har blitt bedre etter Alexander Kielland-ulykken. Overlevende og pårørende får hjelp, og sikkerheten er blitt bedre. 

I Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken, i 5 deler, kan en lese mange intervjuer med overlevende og etterlatte og andre som på ulikt vis ble berørt av ulykken.  Marie Smith-Solbakken er redaktør, og Minnebanken ble i 2019 publisert på UiS Scholarly Publishing Services (Universitetet i Stavanger).
1 Vi som overlevde
2. Vi som reddet, berget og etterforsket
3. Vi som mistet
4. Vi som arbeidet og vi som var arbeidsgivere
5. Vi som bestemte, støttet og var tilstede

«Alexander L. Kielland»-ulykken123 kom aldri tilbake
Publisert 13. august 2016   •   Oppdatert 15. september 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR)

person av Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Ved fjerning av plattformer er det et viktig krav at operatøren rydder opp etter seg og forlater området uten fare for framtidige miljøskader. Dette har Norge forpliktet seg til ved å undertegne Oslo-Paris-konvensjonen – omtalt som OSPAR.
— OSPAR sin logo
© Norsk Oljemuseum

Oslo- og Paris-konvensjonen for beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet trådte i kraft i mars 1992. I 1998 vedtok landene som hadde tiltrådt konvensjonen en egen bestemmelse for utrangerte olje- og gassinstallasjoner på kontinentalsokkelen. Bestemmelsen – kalt Beslutning 98/3 – har som hovedregel at «det er forbudt å dumpe og å etterlate helt eller delvis utrangerte offshore installasjoner i sjøområdet».

Konvensjonen fra 1992 kombinerer Oslo-konvensjonen fra 1972 om dumping i sjøen og Paris-konvensjonen fra 1974 om landbaserte kilder for marin forurensing. Virkeområdet er Nordøst-Atlanteren og er delt i 5 soner. Sone I og II gjelder for norske farvann.

Miljøverndepartementet er forvaltningsmyndighet for OSPAR i Norge og har ansvaret for den nasjonale oppfølging av OSPAR-kommisjonen. Miljødirektoratet har ansvar for representasjon og oppfølging av arbeidet i fire komiteer:

  1. Komiteen som jobber med biologisk mangfold
  2. Komiteen som jobber med miljømessige påvirkninger fra menneskelig aktivitet
  3. Komiteen som jobber med eutrofiering (overgjødsling) og miljøfarlige kjemikalier
  4. Komiteen som jobber med offshore olje- og gassindustri og overvåking

Statens strålevern har ansvar for å følge opp arbeidet med radioaktive substanser.[REMOVE]Fotnote: Miljødirektoratet – Internasjonale miljøavtaler (Nettside besøkt 5. april 2019)

Hvordan virker konvensjonen?

OSPAR setter krav som krever at det skal gjennomføres nødvendige tiltak for å beskytte og bevare økosystemene og naturmangfoldet i Nordøst-Atlanteren. Hvis det er nødvendig, krever OSPAR at de nasjonene som har tiltrådt konvensjon arbeider for at marine områder som er vesentlig påvirket, blir tilbakeført til opprinnelig status.

Avtalen legger også til rette for samarbeid om utvikling av programmer som skal kontrollere menneskelig aktivitet som påvirker naturen i området.

Avtalen består av en hoveddel med generelle bestemmelser, i tillegg til fem vedlegg som regulerer henholdsvis forurensning fra landbaserte kilder, dumping og forbrenning til havs, forurensning fra offshore-kilder, overvåking og biologisk mangfold.

Konvensjonen tillater ikke vedtak om tiltak som regulerer fiske. I de tilfeller hvor fiskeri er en viktig påvirkningsfaktor, kan komiteen likevel henvende seg til myndigheten som har ansvaret for å forvalte fisket.

Arbeidet i OSPAR er i stor grad påvirket av EUs havstrategidirektiv.[REMOVE]Fotnote: Official Journal of the European Union “DIRECTIVE 2008/56/EC OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 17 June 2008 establishing a framework for community action in the field of marine environmental policy (Marine Strategy Framework Directive)”Klikk her for å endre… Direktivet tar opp mange av de samme temaene som konvensjonen jobber med, og det er forventet at landene skal samarbeide regionalt om dette. Norge mener at dette direktivet ikke skal innlemmes i EØS-avtalen. Det er likevel viktig å ha en arena for samarbeid med de andre medlemslandene som ligger innenfor EU, slik at vår forvaltning av egne havområder gjennom helhetlige forvaltningsplaner kan samordnes med EUs havstrategidirektiv. Regionale konvensjoner, som OSPAR, er da spesielt aktuelle samarbeidsforum.

Det åpnes imidlertid for unntak fra Beslutning 98/3 for stålinstallasjoner som veier mer enn 10 000 tonn, betonginstallasjoner og ankerfester av betong.

Det var denne unntaksmuligheten for betonginstallasjoner som kunne tillate norske myndigheter å starte en konsultasjonsprosess i 2001 for å kunne la Ekofisk-tanken og beskyttelsesveggen bli stående på feltet.

I Olje- og energidepartementets innstilling til Stortinget vises det til det arbeidet som var gjort med relevans til OSPAR:

«I henhold til Norges forpliktelser etter konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet av 1992 (OSPAR-konvensjonen) har norske myndigheter i forbindelse med disponeringen av Ekofisk-tanken gjennomført en konsultasjonsprosess overfor andre OSPAR-land. Dette er påkrevd når bestemte kategorier offshoreinstallasjoner anbefales etterlatt. Ekofisk-tanken med den tilhørende beskyttelsesveggen omfattes av disse kategoriene. De andre OSPAR-landene har således fått anledning til å uttale seg om den anbefalte disponeringsløsningen. I løpet av konsultasjonsprosessen har ingen land hatt innvendinger mot at Ekofisk-tanken og beskyttelsesveggen etterlates.»

Vedtaket om at betongkonstruksjonene kunne få stå i fred ble gjort i Stortinget 11. juni 2002.[REMOVE]Fotnote: DET KONGELIGE OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENT ST.PRP. NR. 51 (2001—2002) OM DISPONERING AV EKOFISK-TANKEN MED BESKYTTELSESVEGG (Les egen artikkel om rengjøringen). Dette var med å skape presedens for senere avslutningsprogrammer som for eksempel feltene Frigg og Brent (på britisk sokkel).

Hvordan blir beslutninger vedtatt og gjennomført?

Arbeidet i konvensjonen blir administrert av OSPAR-kommisjonen, som består av 15 medlemsland og EU-kommisjonen. Møtene i kommisjonen er OSPARs besluttende forum og blir normalt avholdt en gang per år.

Landene som har tiltrådt OSPAR-konvensjonen er Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Island, Luxemburg, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige og Tyskland.

Kommisjonen kan lage reguleringer for menneskelig aktivitet for å beskytte økosystemene og naturmangfoldet i Nordøst-Atlanteren. Den blir støttet av strategikomiteer, som igjen blir støttet av underliggende arbeidsgrupper.[REMOVE]Fotnote: Miljødirektoratet – Internasjonale miljøavtaler (Nettside besøkt 5. april 2019)

 

Publisert 29. juli 2019   •   Oppdatert 28. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk