«Alexander L. Kielland»-ulykken123 kom aldri tilbake

Overlevde Kielland-katastrofen

person av Bodil K. Sandvik, NTB, 08.03.2000
Hodet som dukket opp av de frådende bølgene var kritthvitt. Innen det forsvant igjen, var det blodrødt. Dette bildet av en kollega brant seg fast i Kåre A. Svendsbøes minne under «Alexander L. Kielland»-ulykken.
— Staget der tretthetsbruddet oppsto. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

– De kommer på besøk til meg om nettene, sier Svendsbøe da han forteller om ulykken 20 år etter at den skjedde. Kollegaen som lå hardt skadet i bølgene for 20 år siden, var en av dem han aldri fikk se igjen. 

123 mennesker omkom da «Alexander L. Kielland»-plattformen veltet og sank på Ekofiskfeltet 27. mars 1980. Svendsbøe var en av de heldige som overlevde det dramatiske forliset. Men kampen for livet i det frådende havet og bildene av desperate arbeidskamerater i dødsangst blir han aldri kvitt. De følger ham i marerittene. 

– Det gjør så steikande vondt innvendig. Som en stor vond klump, sier den tidligere Nordsjø-arbeideren. 

Drønnet 

Historie, alxander l. kielland
Kun bena på den halvt nedsenkbare boligplattformen, Alexander L. Kielland, er synlige, noen dager etter ulykken. Foto: Einar Andersen/Norsk Oljemuseum

Det var uvær i Nordsjøen 27. mars for 20 år siden, storm med orkan i kastene. Svendsbøe satt i lugaren og bøtet åleruser. Klokken var 18.33 torsdag kveld. Et voldsomt drønn etterfulgt av store rystelser i plattformen forstyrret arbeidet. En bølge, tenkte han. Så begynte plattformen å tippe. 

– Vi seilte ut i gangen, forteller han. Sammen med lugarkameratene kravlet han seg fram til livbåtene. Underlaget helte da så mye at det nesten var umulig å komme fram. Svendsbøe bestemte seg for ikke å bli med i livbåten. Et blikk nedover overbeviste ham om at livbåten ville bli knust mot plattformen når den traff vannet. 

Men arbeiderne som befant seg i livbåten var heldige. Utløsningsmekanismen virket ikke. I stedet ble livbåten med plattformen ned da den sank. Godt under vann, virket mekanismen og de var fri. Men flere andre livbåter ble smadret mot den synkende plattformen. 

Dødskamp 

Svendsbøe fulgte også med plattformen ned. Han ble virvlet rundt nedover i lang tid, før vesten dro ham opp. Da han kom opp, fikk han så vidt gispet inn noen munnfuller med luft, før et slag førte ham under vann igjen. En av de store pongtongene på skaftet hadde truffet ham i ryggen. 

I det plattformen sank, så han kolleger bli slått i hjel mot plattformdeler idet de raste utfor. En vaier sveipet i full kraft over de kjempende oljearbeiderne og delte en mann i to. På produksjonsplattformen Edda like ved fulgte oljearbeiderne katastrofen, uten å kunne hjelpe. 

– Da vi kom på sykehuset var det en lege som var forundret over at så få var skadet. Poenget var at de som brakk en finger, ikke klarte seg, sier Svendsbøe. Han klarte med nød og neppe å kare seg opp i en redningsflåte, og ble hentet opp av et helikopter etter tre og en halv time. 

Kåre Svendsbøe elsket å være både i og på havet. Nå går den tidligere sjømannen helst ut i stille vær. Sju oljearbeidere fra Aksdal i Rogaland reiste ut til Ekofisk i mars for 20 år siden. Bare Svendsbøe kom tilbake. 

-Jeg fikk aldri noe tilbud om hjelp. Ikke familien heller, sier han stille. 

Han innrømmer at han er bitter over 20 år som uføretrygdet. Fremdeles våkner han av mareritt, hvor arbeidskolleger har dratt ham i armer og bein for å redde seg ut av bølgene. «Sleipner»-ulykken (Havariet med hurtigbåten «Sleipner») har ført til hyppigere mareritt. 

-Jeg føler med dem som kjempet i bølgene, sier han. Han mener mye har blitt bedre etter «Alexander L. Kielland»-ulykken. Overlevende og pårørende får hjelp, og sikkerheten er blitt bedre. 

I Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken, i 5 deler, kan en lese mange intervjuer med overlevende og etterlatte og andre som på ulikt vis ble berørt av ulykken.  Marie Smith-Solbakken er redaktør, og Minnebanken ble i 2019 publisert på UiS Scholarly Publishing Services (Universitetet i Stavanger).
1 Vi som overlevde
2. Vi som reddet, berget og etterforsket
3. Vi som mistet
4. Vi som arbeidet og vi som var arbeidsgivere
5. Vi som bestemte, støttet og var tilstede

«Alexander L. Kielland»-ulykken123 kom aldri tilbake
Publisert 13. august 2016   •   Oppdatert 23. oktober 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Vanninsprøyting for økt utvinning

person Av Gunleiv Hadland og Björn Lindberg
Vanninnsprøyting (også kalt vanninjeksjon) er et mulig tiltak for å få en høyere utvinningsgrad fra et oljereservoar (på engelsk kalles tiltak for økt utvinning Improved Oil Recovery – IOR). Vanninnsprøyting er mye brukt fordi vann ofte er tilgjengelig, billig og finnes i store mengder. Offshore brukes sjøvann som vanligvis renses før det pumpes inn.
— Vanninnsprøytingsplattformen Eldfisk 2/7E. Foto: Kjetil Alsvik/ConocoPhillips
© Norsk Oljemuseum

I estimater for reserver gis det ett tall for opprinnelig tilstedeværende olje, og ett for opprinnelig utvinnbar olje. Som regel er mengden opprinnelig tilstedeværende et relativt statisk tall, mens mengden utvinnbar olje kan endre seg over feltets levetid. Ved å utvikle og ta i bruk ny teknologi kan man øke andelen utvinnbar olje, eller utvinningsgraden. [REMOVE]Fotnote: https://www.npd.no/fakta/publikasjoner/rapporter/ressursrapporter/ressursrapport-2017/teknisk-potensial-enda-mer-a-hente/

Vanninsprøyting for økt utvinning,
Arbeid med klargjøring av Ekofisk 2/4 K før vanninnsprøytning kan starte. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

Gjennomsnittlig utvinningsgrad for olje fra felt på norsk sokkel er i underkant av 50 prosent, med en målsetting om at den skal økes ytterligere. For reservoarer med særlig gode egenskaper kan utvinningsgraden for olje komme opp mot 70 prosent, mens gass ofte har enda høyere utvinningsgrad. Til sammenligning har anslaget for Ekofisks utvinningsgrad økt fra opprinnelig 17 prosent i 1972 til over 50 prosent per 2019, og med 1 134 millioner Sm³ tilstedeværende olje vil hver øket prosent utvinningsgrad gi enorme verdier. 

Ettersom utvinning av olje foregår, vil blant annet trykket i reservoaret gå ned. Når vanninnsprøyting tas i bruk pumpes store mengder vann under oljefor å øke trykket i reservoaretPrinsippet er at vannet presser oljen framfor seg, og bidrar til å holde oppe oljeproduksjonen. Vann er tyngre enn olje, så den beste effekten av vanninnsprøyting får man ved å pumpe inn vannet under oljen. Vannet fortrenger oljen samtidig som det bidrar til økning av trykket i reservoaret. Det økte trykket vil i sin tur føre til økt produksjon. Vanninnsprøyting har i flere tilfeller gitt en vesentlig økning i utvinningsgrad i forhold til det som opprinnelig ble estimert. 

Effekten av vanninnsprøyting avhenger av forhold i reservoaret, som vannkvalitet, bergartsegenskaper, temperatur og trykk. Det er ikke alltid enkelt å forutsi hvilken effekt vanninjeksjon vil ha i et reservoar, og man har flere ganger fått seg overraskelser etter å ha startet med vanninjeksjon. 

historie, 2002, nytt forskningsenter for økt oljeutvinning,
Vanninnsprøyting i Tor-formasjonen i sørlig sektor.

Ved et tidspunkt vil kostnadene ved utvinning bli for store, og produksjonen på feltet stenges nedDette avhenger av forholdet mellom oljepris og operasjonskostnader og flere ganger har opprinnelige nedstengningstidspunkter blitt skjøvet ut i tid. 

Alle reservoarbergarter er porøse, det vil si  at det er små hulrom i bergarten som kan fylles med olje, gass og vann. Kalkstein er porøs, og kan inneholde store mengder olje og gass, men gjennomstrømningsevnen (permeabiliteten) er lav.  

Kalkreservoarer og vanninnsprøyting

Kritt, som er en variant av kalkstein, er som bergart kjennetegnet ved at den er myk akkurat som tavlekritt. Generelt kjennetegnes kalkstein av å ha dårlige produksjonsegenskaper og dermed relativt lav utvinningsgrad.[REMOVE]Fotnote: Faktahefte 2005 Norsk petroleumsverksemds. 42.    Kritt kan være veldig porøst og kan inneholde mye olje og gass, men gjennomstrømningsevnen er ofte lav. Det tar derfor lang tid å utvinne olje og gass fra et reservoar av kalkstein.[REMOVE]Fotnote: https://www.npd.no/fakta/nyheter/generelle-nyheter/2011/Ekofisk-fyller-40/Forskningsprogrammet Joint Chalk Research (JCR) ble etablert i 1980 av Oljedirektoratet og den danske Energistyrelsen, sammen med rettighetshaverne til krittfelt i Nordsjøen. Fokus skulle være problemstillinger og utfordringer rundt krittreservoarer med mål om å øke utvinningen.[REMOVE]Fotnote: Kristin Henanger Haugen: Lenge leve kritt, Norsk sokkel nr.1 2004. s. 23. 

Vanninsprøyting for økt utvinning,
Lars Takla og Wiggo Holm med IOR-prisen i 2000. Foto: Kjetil Alsvik/ConocoPhillips

I tillegg til vanninjeksjon gir kompaksjonen (bergarten presses sammen som følge av at store mengder olje produseres) av de myke krittbergartene trykkøkning og dermed ekstra driv til dreneringen av feltet. Men etter hvert vil trykket synke slik at produksjon, utelukkende ved hjelp av trykkstøtte, blir vanskeligere. Studier har vist at høy reservoartemperatur har gitt gode forhold for injeksjon av sjøvann.

Kalkstein er lett oppløselig, til forskjell fra bergarter som gneis og granitt.  Overalt i verden der det er kalkstein, løser mineralet seg lett opp.  CO2 i vann gjør vannet surt og løser opp mineralene i kalkstein.[REMOVE]Fotnote: https://titan.uio.no/node/2324Ved injeksjon av vann i kalksteinreservoarer vil det skje en grad av oppløsning av kalksteinen, og dette kan bidra til innsynkning av havbunnen. 

Publisert 15. september 2019   •   Oppdatert 27. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk