Kvinnelig plattformsjef
Hun hadde en solid faglig bakgrunn med utdanning innen kjemiteknikk og petroleumsproduksjon fra NTH. Etter å ha gått gradene innen organisasjonen og vært involvert i vanninjeksjonprosjektet både på prosess- og reservoarsiden, ble hun plattformsjef på vanninjeksjon og produksjonskomplekset Kilo – Bravo på Ekofisk i september 1992.
Tjente mer enn far
Jeg har alltid vært interessert i det tekniske, var best i klassen i matte og realfag på folkeskolen, og gikk reallinjen på gymnaset. Min mor har alltid vært yrkesaktiv, så det var helt naturlig for meg å skaffe meg en utdannelse jeg kunne leve av. Etter ett års arbeid på oljelaboratoriet på Mongstad, som skiftarbeidende laborant begynte jeg til slutt på kjemilinjen på NTH. Min litt uvanlige fagkombinasjon med kjemiteknikk og petroleum gjorde at Phillips blant annet var veldig interessert i meg. Under Phillips sitt besøk på NTH våren 1980 ble jeg intervjuet av John Mihm og en norsk kollega. Dette resulterte i at jeg hadde fast jobb ett år før jeg var ferdig med NTH. Lønnstilbudet var på 87.000 kroner i året, og reflekterte vel de gode tidene Norge var på vei inn i. Det var omtrent det samme som min far tjente. Og før jeg fikk begynt var lønna oppjustert til kr 93.000.
Fornorsking av ingeniørmiljøet
Phillips begynte å ta inn flere norske ingeniører fra NTH tidlig i 80-årene. Før det var det helst norske og amerikanske ingeniører fra amerikanske universitet. Fra 1979 hyret de også aktivt fra norske utdanningssteder, i første rekke fra NTH. Det var seks til sju nordmenn som ble ansatt hvert år tidlig på 80-tallet, og alle disse ble ansatt som traineer, det vil si at vi skulle rotere gjennom flere avdelinger over en toårsperiode, før vi fordypet oss. Jeg begynte i prosessavdelingen der jeg ble kastet inn i design av nødavstegningsfilosofi (ESD) for en testseparator i forbindelse med antatt økning av vannproduksjon i forbindelse med forventet vanninjeksjon på Ekofiskfeltet. Det var kjempeinteressant og også veldig lærerikt, samt at det for meg illustrerte noen kontraster mellom norsk og amerikansk utdanning. Mens våre amerikanske kolleger lett sto opp i alle sammenhenger for å argumentere for sitt syn, og en presentasjon var en tilsynelatende dagligdags affære, så var dette noe vi nordmenn først lærte «the hard way» etter at vi kom ut i arbeid i Phillips.
Etter et knapt år i prosessavdelingen ble jeg og to kolleger sendt til Odessa i USA for et 4 måneders opplæringsprogram, der jeg jobbet i reservoar- og i produksjonsavdelingen. Jeg husker godt at vi designet stimuleringsjobber som økte produksjonen i nikkepumpebrønner fra tre til fem fat pr dag – og dette ble betraktet som en suksess! Ellers var det lett å skaffe seg en bedre forståelse av infrastrukturen i et olje- og gassproduksjonsanlegg – det var bare å kaste seg i bilen, og kjøre ut mellom sanddynene og se på det! Boreoperasjoner og brønnoverhaling var det også lett å få sett på nært hold. Arbeidsdagene var OK – de begynte kl. 8 tror jeg, med en lengre kaffepause rundt klokka 10 der en eller annen «gopher» som vi ble kalt – hadde vært ute og kjøpt en eske med donuts – kjempedeilige – varme – med sjokolade- eller melisglasur. Klokka 12 var det én times lunsj, og da måtte vi ut av bygget på jakt etter spisested da det ikke var kantine på kontoret. Klokka 5 var det stort sett tomt og mørkt på kontoret!
Ellers gikk ettermiddagen med til nødvendig kontakt rundt svømmebassenget, trim som squash og volleyball, lokale «parties» eller nødvendig shopping på «mallen». I helgene pleide vi å benytte oss av den store konkurransen mellom flyselskapene – som kom oss kunder til gode i form av latterlige lave flypriser for å dra USA rundt – og vi reiste annenhver helg til ett nytt sted; Houston, Corpus Cristi, New Orleans, Denver, San Fransisco – betalte for 2 og reiste 4 stykker som tilbudet tilsa. Mine venninner fikk med seg enda flere steder – jeg måtte av og til ha et pusterom. Ellers hadde vi naturligvis hver vår bil til disposisjon. Den var jo nødvendig for at vi skulle kunne besøke yndlingsbaren vår på andre siden av gata – en 8 felts vei som det ikke var mulig å krysse til fots. På fredag var dette vanligvis møtestedet med «happy hour».
Planlegging av vanninjeksjonsprosjektet
Etter oppholdet i prosess med fokus på ESD-logikk for vannseparator, og etter returen fra sorgfrie USA, begynte jeg i reservoaravdelingen i august 1982. Der jobbet jeg med langtidsproduksjonsprognoser og reservebookings. Våren 1983 så inkluderte vi for første gang Ekofisk-vanninjeksjon i prognosene, og dette økte reservene med 173 millioner fat. I ettertid kan man jo si at det var et forsiktig estimat! Mye godt arbeid er gjort på vanninjeksjon etter dette, og reservene har nok økt mange ganger dette tallet. Men det var stor usikkerhet knyttet til vanninjeksjon i kalk på det tidspunkt, og jeg husker at det ble gitt noen skattelettelser i denne forbindelse som resulterte i syrlige kommentarer i norsk presse. Etter at de nødvendige godkjennelser ble gitt så startet prosjektet som resulterte i vanninjeksjonsplattformen Kilo som stod på plass med en bro til Ekofisk Bravo i 1986.
Etter at jeg hadde jobbet med produksjonsprofiler kom jeg over i feltavdelingen, og jobbet med feltutvikling. I tillegg til Ekofisk som er hovedreservoaret, er det seks andre store felt der ute som måtte sloss om oppmerksomhet. Ekofisk var den store stjernen naturligvis. Jeg jobbet med et par av disse, satte opp simuleringsmodeller og var ute og testet brønner. Det var kjempeinteressant. Stimuleringsprogrammet ble laget på land, syrebåt bestilt fra UK, og perforeringsintervallene ble bestemt når loggene var tilgjengelige. Og så var det ut der å gjøre selve jobben, starte opp brønnen med opprenskingsstrømning (clean up flow), ut på flammeboomen og alt det som hører til. Så var det på land igjen og analysere resultater. I den perioden jobbet jeg en del offshore. Men ikke på fast rotasjon.
Jeg husker jeg skulle på Alpha engang, det må ha vært i 1983. Jeg fikk ikke komme ombord fordi de påstod de ikke hadde egen kabin til damer. Men jeg hadde en kollega som allerede var der ute, som greide å rydde plass til meg. Plattformsjefen ble kastet ut av sin kabin og jeg fikk den. Det var den eneste kabinen som hadde eget bad. Samtidig hadde de inndratt alle ’Blue movies’ forstod jeg. Da var det trygt for en dame å komme om bord.
Som ung ingeniør, som hadde studert sammen med mange jenter og gutter og kom ut i arbeidslivet, var jeg ikke klar over at vi fortsatt var ved en skillevei. For oss var det helt naturlig å skulle ha tilgang til installasjonen, og det var jo helt nødvendig for å kunne gjøre jobben en var satt til. Men det var altså ikke så vanlig med jenter der ute.
To gode venninner, og de egentlige foregangsdamene på Ekofisk, var to kvinnelige prosessingeniører. De fortalte at det var ikke engang dametoalett på Ekofisk Komplekset i 1979 – 80; når de hadde nødvendige ærend så måtte de stå vakt for hverandre på utsiden av fellestoalettene. Det tok vel noen år før jeg egentlig ble klar over at vi var midt i en sånn overgangsfase.
Som kvinne offshore
Offshore var det få kvinner. Det var som sagt de to kvinnelige prosessingeniørene, og i tillegg var det muligens noen damer innen catering, og kanskje en kvinnelig sykepleier. På komplekset var det nok enklere å ta inn de første kvinnene, mens det på de uteliggende plattformene nok måtte tenkes litt mer igjennom. En enkelt kvinne la jo beslag på en tomannslugar – der de fantes. Ellers var det jo vanlige med firemannsrom, og felles bad og toaletter på noen av de eldste plattformene som Ekofisk Alpha og Bravo. Eldfisk plattformene som startet opp i 1977-79 hadde fasiliteter bedre tilrettelagt for begge kjønn, der var det mange tomannsrom fra starten av.
Det var jo noen litt morsomme hendelser en opplevde som kvinne der ute. Jeg husker en episode fra Ekofisk Alpha. Jeg gikk gjennom gangen i boligkvarteret og det kom et mannfolk i mot meg med bare et håndkle som lendeklede. Han skulle inn på det store toalettrommet. Han fikk lettere anfall da han så et damemenneske der. Han var jo ikke mentalt forberedt – og skyndte seg inn på dusjanlegget.
Nordmenn og amerikanere og teknologi utvikling
Forholdet mellom amerikanere og nordmenn i offshoreorganisasjonen bar vel litt preg av at amerikanerne var superviserne og nordmenn fotfolket. Jeg var ute på Eldfisk Bravo en kort tid. Da jobbet jeg tungt sammen med boring. Jeg delte kontorplass med borerne. Det var jo et ganske egenartet miljø. For der satt det amerikanske boreledere både dag og natt, og de var jo «relaxed». De hadde på seg gull på alle bauger og kanter og var meget spesielle. Sånn «face-to-face» var de veldig greie å snakke med.
Hvordan de styrte sine operasjoner det har jeg ærlig talt ingen følelse med. Det føyk så mye folk inn og ut der. De amerikanske borelederne var aldri nede på «gølvet». Selv om det var en godslig tone, var det klart at det var stor respekt for sjefene. Det ble spøkt litt med de lokale høvdingene, og deres respekt for sjefene som satt på Hotellet. En telefon fra Hotellet resulterte i at beina kom ned fra bordet, ryggen ble rak, og det var ellers stort alvor i samtalen. Ellers var det ikke mitt inntrykk at amerikanerne stresset for mye rundt på plattformen; de førte en rolig tilværelse oppe på kontoret. De hadde mye folk, nordmenn stort sett, som gjorde det meste av arbeidet.
Det gikk rykter om at enkelte boreleder ikke kunne skrive og lese, og at de hadde signert arbeidskontrakten med et fingeravtrykk. Denne oppfatningen skyldes kanskje de kryptiske borerapportene, med fullstendig uforståelige forkortelser for uinnvidde i gammel og nedarvet boreterminologi. Innen boreteknologi har det vært en rivende utvikling siden den gang; da var luktesansen og skyvelæret de viktigste redskapene. Nå er det high tech for alle penga.
I landorganisasjonen var det tidlig i 1980-årene kommet inn en del nordmenn, men de fleste lederne var jo naturlig nok amerikanere. Etter hvert som årene gikk avanserte også nordmenn til ledende posisjoner. Mitt inntrykk er at amerikanerne var interessert i en fornorsking av organisasjonen; men nøkkelposisjoner som Finans, Geologi, Prosjekt og toppledelse var amerikanske inntil Knut Åm kom inn i 1997 som administrerende direktør. Som norsk ingeniør var det alltid interessant å jobbe sammen med de amerikanske ingeniørene – både reint faglig og på det private plan var det god kontakt.
Nakenbilder på plattformene
Jeg husker en historie, og det er faktisk den mest ubehagelige opplevelsen jeg har hatt offshore. Den hendelsen skjedde på Eldfisk Bravo. Offshore Manager var interessert i å komme over for å se på en stimuleringsjobb Han kom med morgenhelikopteret, og vi gikk rundt og så på denne oppriggingen og jeg forklarte. Så skulle vi opp på borelederkontoret. Da hadde den gjengen som jeg var sammen med, av alle ting dekorert alle veggene med nakne utbrette damer i alle mulige og umulige posisjoner. Det var faktisk påtakelig lite av disse ellers, så dette var jeg ikke mentalt forberedt på. Jeg syntes det var ubehagelig da jeg kom opp der med selebert besøk. Så jeg ble sittende på en stol i to minutter før jeg bare gikk igjen. Da jeg kom opp igjen et par timer etterpå, var bildene borte. Dette var nok ment som en spøk – selv om den var tung å fordøye.
Da jeg var ute som plattformsjef i 1992 til 1995 på Kilo og Bravo, var porno på TV-kanalene et kjempeirritasjonsmoment.
Når du satt på lugaren og bladde gjennom kanalene, kom du jo kanskje over noe sånt som det der. Jeg syntes det var grums og helt unødvendig. Men det var ikke klima for å gjøre noe med det på det tidspunktet. Men nå vet jeg at de har tatt aksjon. Og det er jeg veldig glad for.
Kulturforskjeller
Det var nok kulturforskjeller på grunn av at mange nordmenn som ble ansatt på 1970-tallet hadde typisk maritim utdanning fra maskinrommet, mens de som ble ansatt på land stort sett var sivilingeniører. Disse jobbet jo med samme tema – men fra hver sin ende. Det er klart at det kunne bli krøll i kommunikasjonen. Bare avstanden mellom land og hav er nok til å skape forskjell. Phillips besatte tidlig de viktige posisjonene som Offshore Manager med teknisk skolerte mennesker, etter hvert ble dette også praktisert på andre installasjoner. På plattformledernivå blandet de folk av den gamle skolen med folk med mer teoretisk bakgrunn. Dette ble gjort både på Kilo/Bravo og på Eldfisk. Jeg fikk derfor anledning til å jobbe sammen med herlige og spesielle typer som Egil Røysland og Jan Åserød. For resultatet på plattformen var det veldig lurt å gjøre det på denne måten.
Plattformsjefen
Kilo var vanninjeksjonsplattformen som ble startet opp i 1986, mens Bravo hadde produsert store mengder olje og gass der ute siden tidenes morgen – plattformen ble satt i 1973 tror jeg. Jeg startet som plattformsjef på Ekofisk 2/4 Kilo & Bravo i september 1992, og var der til februar 1995. Det var stort fokus på å få nok vann i bakken, for å hindre sammensynkningen i reservoaret og påfølgende innsynking av havbunn. Mens jeg var der, fikk vi inn «West Omicrom», en Smedvig-rigg, for å produsere vann til oss, slik at vi kunne injisere enda mer vann. I tillegg til «West Omikron» fikk vi også mannskapet fra Ekofisk 2/4 Delta boende hos oss som et reisemannskap da Delta ble avmannet i 1993/94. Samtidig med dette pågikk det et oppgraderingsprosjekt av borerigg og riggkraner på Kilo for å montere rørhåndteringssystemer. Etter at dette var på plass var det boreaktiviteter. Så Kilo & Bravo-komplekset ble ganske stort etter hvert, og med mangfoldige arbeidsoppgaver.
Innsynkingen og vanninjeksjonsprosjektet
Det var Komplekset som hadde størst og hurtigst innsynkning, mens både hastighet og total innsynkning falt av utover flankene. Kilo injiserte vann i hele Ekofisk-reservoaret og spesielt under Komplekset. Det ble boret avviksbrønner for å nå størst mulig del av reservoaret med vannet. Kilo hadde mange brønner som ledet vannet mot sentrum rett under selve Komplekset, og naturligvis i nord der Kilo & Bravo lå. Kun noen få brønner rakk helt ut til Alpha på sørsiden. Produksjon av olje og gass medførte at reservoartrykket falt, og kalksteinen kollapset under trykket fra den overliggende steinmassen. Dette hadde muligens vært forutsett, men den store overraskelsen var at de 3 km med overliggende stein seig etter, slik at innsynking i reservoaret forplantet seg til havbunnen. Innsynkingen på denne tiden var 30 – 40 cm i året! Virkningen på reservoarets produserende egenskaper var usikre, samtidig kunne dette være en belastning på installasjoner og rørledninger, og endelig så medførte dette at installasjoner ble mer utsatt for vinterstormer på grunn av et lavere fribord.
Bravo-plattformen produserte 70 til 80 tusen fat olje i døgnet pluss gass naturligvis. Vi tok sjøvann og behandlet det, drepte alle bakterier og fjernet partikler, og så injiserte vi det ned i brønnene. Vi behandlet 550 tusen fat injeksjonsvann i døgnet på Kilo, og så fikk vi 350 tusen fat i tillegg fra «West Omikron». Totalt injiserte vi 800 – 900 tusen fat med behandlet sjøvann hver dag.
På det tidspunktet der var det bare Kilo som injiserte vann. Rundt år 2000 fikk de i tillegg hjelp fra Eldfisk som lager injeksjonsvann til eget bruk og for eksport til Komplekset for injeksjon der. Ekofisk har hittil ikke reinjisert det vannet som produseres. I og med at Ekofisk har så lang produksjonshorisont; den kan jo faktisk produsere fram til 2040 – 2050, så ville man ikke ta risikoen på å forsure reservoaret. Men det kan jo hende at de ser annerledes på saken framover. Jeg vet ikke hvilke planer det er for det.
Arbeidsmiljøet offshore
Arbeidsmiljøet på plattformen var veldig godt. Det er klart når man går sammen 14 dager i strekk så finner du de du kan kommunisere godt med og opparbeide et godt forhold til. Og det var jo masse sosiale aktiviteter – i alle fall på den tiden før det ble TV-apparater på hvert rom. Det var stort fokus på å ha et godt arbeidsmiljø, og det ble jobbet kontinuerlig med forbedringer basert på arbeidsmiljøundersøkelser og kartlegginger.
arbeidsliv, plattformledelseI tillegg har jo Oljedirektoratet i lang tid fokusert på arbeidsmiljø og har innført en del strenge krav. Det har vært stort fokus på å regulere støy og temperatur, støv og sånne ting. Det har gradvis blitt veldig bra, sammenlignet med industrien på land. Etter hvert kan det vel være fare for at man blir litt blind etter å ha jobbet i lang tid i oljeindustrien og at man ikke ser hvor godt man nå har det.
Fagforeningene – en nødvendighet
Fagforeningen skal naturligvis ha sin del av æren for en positiv utvikling av oljeindustrien i Norge. Den har vært nødvendig for å få gjennomslag for en del viktige forbedringer angående HMS. Men i den seinere tid tror jeg at man kanskje har hatt litt vanskelig for å skille roller med tanke på arbeidsplasser og HMS. Det er nødvendig å skille disse, for å klare å gjenvinne seriøsitet i HMS-arbeidet. Etter at begrepene «opplevd sikkerhet» har gjort sitt inntog er det etterhvert blitt vanskelig å føre en saklig debatt, og problematisk å snakke om konkrete virkemidler for utbedring.
«Alexander L. Kiellland»-ulykken og Blow out
Jeg begynte i 1981, etter «Alexander L. Kielland»-ulykken som skjedde i 1980. Men jeg kjente noen som hadde overlevd denne katastrofen. Jeg kjente folk som var på «Edda» da det skjedde, og de har fortalt hvordan de så på at overlevende ble hentet opp fra sjøen med krana på «Edda» og lempet opp på plattformen.
Jeg har snakket med en som var i kinosalen på «Alexander L. Kielland», som klarte å komme seg ut. Faktisk så henta han overlevelsesdrakten sin i kabinen og kom seg deretter ut på det skrånende dekket, hoppet i sjøen og ble reddet. Dette var en utrolig hendelse, ingen hadde vel i det hele tatt fantaserte om at noe sånt kunne hende. Ulykken fikk i ettertid stor innflytelse på oljeindustrien, og har drevet fram mye av arbeidet rundt risikovurderinger.
Kielland-ulykken har helt klart påvirket sikkerhetskulturen og tenkingen rundt sikkerhet. Den har vært med på å sette sikkerhet i førersetet, og å utvikle holdninger. Enkeltpersoner har jobbet for å skape en forståelse hos ledelse og folk rundt hva som er viktig for en sikker arbeidsplass. For meg er sikkerhetsarbeid i Philips mye knyttet opp til Torgeir Lode. Han drev et banebrytende arbeid på den sida i mange år, også før han i 1980-årene ble hentet inn i Phillips etter Kielland-ulykken. Han arbeidet iherdige både offshore og på land, og hans utradisjonelle stil gjorde ham til en personlighet.
Mens jeg gikk på høyskolen i 1978 skjedde utblåsningen på Bravo-plattformen på Ekofisk. Det var jo også en hendelse som det heldigvis ikke har vært for mange av i Nordsjøen. Det gjorde at det var litt spesielt å arbeide på Bravo-plattformen i etterkant. Jeg husker jo jeg lå på golvet i stua hjemme hos mor og far og så på Dagsrevyen at Red Adair og Boots Hansen skulle snu denne ventilen som var montert feil vei. Så fikk de kontroll på brønnen, og fikk lukket den. Og etterpå kunne de vaske og spyle plattformen. Dette er vel den eneste hendelsen av dette slaget vi har hatt på norsk sokkel.
Personlig har jeg har aldri opplevd noen alvorlige hendelser på plattformen. Jeg hadde jo naturligvis de obligatoriske brannkursene med røykdykking og friskluftsmaske og kravling inne i toetasjeskontainer med brennende olje inni. Før jeg skulle offshore i 1992 deltok jeg på tre eller fire brannkurs i rask rekkefølge; det var en fin måte å bli kjent med folket offshore på. Jeg kjente jo ikke en sjel på plattformen.
På et brannkurs i Esbjerg, viste de oss en gasslekkasje gjennom et ett-tommers hull med gasstrykk på 40 bar. Det var forferdelig å stå og høre på. Du ikke bare hørte, men kjente hvordan hvert bein i hele kroppen vibrerte ukontrollert på grunn av gassen som ble sluppet ut. Det fikk meg virkelig til å forstå hva vi holder på med.
Risikoen og farene ved at jobben ikke utføres skikkelig. Ubehaget, panikken og redselen som en slik uønsket situasjon kan skape hos folk hvis de kommer ut for dette uten å ha gjennomgått trening på forhånd, gikk for alvor opp for meg da. Beredskapsopplæring var et nødvendig grunnlag å gi folk som jobbet offshore. Trening på plattformen likeså. Alt det tekniske kan du løse. Der må du bare ta tiden til hjelp. Men beredskapshåndteringen, den må bare sitte. Den må være drillet til fingerspissene. Så lenge man har bemannede plattformer må det være sånn.
Operasjon oppjekking
Under oppjekking av plattformene i 1987 jobbet jeg i reservoar. Alle på land kunne imidlertid følge jekkeoperasjonen i direkte overføring via monitorer på land. Det var jo veldig spennende, for man hadde ingen garantier for at det ville gå bra. Oppjekkingen var et helt utrolig – nærmest et sinnsykt prosjekt å gå i gang med. Hvis du har vært ute på Ekofisk-komplekset og sett plattformene spredd langs gangveien på 1,8 km, med alle broer, rør og kabelgater som binder dette enorme byggverket sammen midt ute i havet, så tror jeg du ville være litt enig. Seks stykker i dette nettverket av stål og rør skulle jekkes 6 meter opp, skjøtes på alle vertikale rør, plattformstrukturer etc. Og dette klarte man å få gjort i henhold til timeplan og innenfor akseptabel toleranse. Den eneste ulykken var en klemt tommeltott. Med alle disse menneskene som gikk rundt der ute. Det var en sånn fantastisk bragd. Fortsatt i dag synes jeg at det må være noe av det største som har skjedd på norsk sokkel.
Senere fikk jo Ekofisk Tanken beskyttelsesveggen montert rundt seg. To halvsirkler ble bygget i tørrdokk på land, slept ut, satt på plass rundt Tanken og montert sammen der ute. Dette gikk nok også veldig bra. Bølgebryteren var jo strengt nødvendig, for før den ble satt på plass hadde det allerede vært bølger som hadde slått opp og over tankveggen, ganske høyt oppe. Man måtte ha en bølgebrytervegg. Men denne nye veggen introduserte nye uønskede effekter som man håndterte via prosedyrer. Jeg har vært ute på Kilo i skikkelig storm, men ikke på Komplekset. Etter en storm så var det alltid spennende å gå rundt for å inspisere om og hvilke skader stormen hadde påført oss.
Plattformstrukturene som sådan var jo overdimensjonerte, så noen Kielland-reprise så vi ikke for oss. Det ble dessuten forsket på effekt av bølger – både eksperimentelt og via teoretiske simulatorer. Likevel kan en få lokale skader av ekstrabølge som slår litt høyt opp, og det observerte man jo da rundt omkring på forskjellige plattformer.
«Extreme frauen»
På det tidspunktet hadde jeg tre unger og deltok i et fjernsynsprogram som ble sendt på en kanal i Europa. «Extreme frauen» ble programmet kalt. Det var jo ikke direkte vanlig med kvinnelige plattformsjefer uti Nordsjøen. Så etter intervju både på land og offshore ble det et 20 minutters program som gikk på europeiske TV-kanaler, men ikke norske. I tillegg til meg var det med en kvinnelig russisk astronaut. Jeg viste det hjemme for ungene.
Etter en filmsnutt som viste storm i Nordsjøen spurte min mellomste som da var 4 eller 5 år: «Mamma, hva gjør dere hvis dere må lande på sjøen i helikopteret i sånne bølger?» Da blir du svar skyldig. Såpass tenkte hun rundt dette. Det var til ettertanke.
Men jeg representerer vel det store flertall, det er ikke så mange som har opplevd farlige hendelser der ute. Til og fra Kilo reiste vi i den store Chinooken med to rotorer og flyvertinne. Den kunne ta 40 mann. En kollega hadde sin faste plass foran til høyre der nødutgangen er. Han satt klar hele turen til å evakuere helikopteret. Han hadde, så vidt jeg forstår, vært involvert i to hendelser. En ulykke der helikopteret krasjlandet og en annen der helikopteret ble satt ned på sjøen. Når man så på han, forstod en at opplevelsene satt i kroppen, men han snakket jo aldri om det, som jeg hørte.
Svingninger i markedet
Fra 1990-tallet og utover var det diverse kampanjer for å redusere kostnadene. Overtakelsesspøkelset lurte i USA, selskapet hadde brukt mange penger både på investeringer og oppkjøp. Vi merket godt både ansettelsesstopp, og inndragning av diverse goder. Utover på 90-tallet gikk vi inn i de første prosessene for å redusere bemanningen. Etter hvert skapte det usikkerhet om jobbsituasjonen blant folk. De første pakkene tror jeg ble utdelt i 1994. Og siden har de vært et fast innslag i hverdagen. Annethvert år har det vært runder med pakker, og der man har lagt til rette for at folk skal gå. Det var trist med all kompetansen som forsvant ut dørene. Enkelte ganger har man jo sett vedkommende innleid som konsulent til sterkt økte rater. Det var helt klart ikke veldig motiverende for noen, og bedriftene forsøkte å unngå å komme slike situasjoner. Jeg satt som leder i HMS på slutten av 1990 tallet, fra 1996 til mai 2000, og har nok vært medskyldig i å lokke relativt unge folk under 60 ut dørene med veldig gode pakker. Mange hadde egentlig ikke lyst til å gå.
Problemet med oljeindustrien er at den er internasjonal og veldig kostnadsfokusert. Er det dårlige tider, er det dårlige tider for alle. Da bruker alle de samme virkemidlene, de sier opp folk. Når det er gode tider og mange utbygginger, er alle på jakt etter folk.
Til tross for alle mine fantastiske år i Phillps – så valgte jeg å slutte etter 19 år og 3 måneder. Med en sluttpakke og stipend var jeg i stand til å begynne på BI i Oslo, og der tok jeg en heltids Master of Business Administration på 11 måneder. Det var ekstremt utfordrende og krevende, men også kjempegøy. Jeg hadde planer om å prøve meg på noe helt annet enn olje etter å ha avsluttet MBA-en. Men før jeg kom godt nok i gang med jobbsøkingen så aksepterte jeg et tilbud jeg hadde fått fra Elf (nå Total) første gang i april under studiet.
Så var det slutt… i Phillips
Så jeg var også en av de som tok en sluttpakke. En sluttpakke var for meg et fantastisk tilbud og åpnet opp for nye muligheter. Etter nitten år med full jobb, hus, hjem og familie var det nok gått på bekostning av min generelle oppdatering. Jeg følte rett og slett behov for å kunne bruke tid på å lære mer, og på å utvikle enda noen sider av meg selv som menneske. Nok en gang fant jeg ut at det var veldig sant det som stod som overskrift på førstesiden i Stavanger Aftenblad i 1992 da de intervjuet meg om offshorejobben: «Jammen, – jeg har da en mann…» var min umiddelbare kommentar til journalisten som lurte på hvordan jeg kunne reise fra tre små barn og være ute i havet i 14 dager. Denne gangen reiste jeg fra fire barn med bare helgebesøk hjemme annen hver uke. Uten en mann som tar sitt ansvar hadde også året på BI vært utopi for meg.