Sokkelen erklæres norsk

Under den første Genève-konferansen om havets folkerett i 1958 var det blitt utarbeidet en konvensjon om kontinentalsokkelen. Denne ga kyststaten en eksklusiv råderett over sokkelen med hensyn til utnyttelse og utforskning av havbunnen, mens havet over var forutsatt å være fritt. I konvensjonen var sokkelen avgrenset «for det første ut til et dyp på 200 meter, dernest så langt ut som havets dybde tillater utnyttelse av naturforekomstene». Norskerenna med betydelig større dyp enn 200 meter langs kysten gjorde situasjonen usikker for hvor langt ut norsk sokkel egentlig strakte seg. Men norske myndigheter fant liten grunn til å problematisere spørsmålet om Norskerenna for mye. I stedet valgte rettskontoret i Utenriksdepartementet å presisere at selv om Norges rettigheter til kontinentalsokkelen fulgte de alminnelige folkerettslige regler, burde rettighetene til kontinentalsokkelen fastslås gjennom en kongelig resolusjon. Det skjedde i kgl. res. av 31 mai 1963 der sokkelen offisielt ble erklært å være norsk.

Utenriksdepartementet fremmet lovforslag samme dag. Loven, som ble vedtatt 14. juni, gjaldt «utforskning og utnyttelse av naturressurser på havbunnen eller dens undergrunn, så langt havets dybde tillater utnyttelse av naturforekomstene … men ikke over midtlinjen til andre stater». Retten til de undersjøiske forekomstene ble tillagt staten. Kongen kunne på bestemte vilkår gi norske personer og selskaper adgang – konsesjon – til å utforske eller utnytte forekomstene.[REMOVE]Fotnote: Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim, Norsk oljehistorie, bind I, (1992) s. 18–21.

Med disse lovreglene i ryggen kunne Norge starte forhandlinger med de andre Nordsjø-landene om den endelige delelinjen av hele Nordsjø-sokkelen.