Åpning av oljeterminalen i TeessidePhillips norske hovedkontor til Tananger

Brannen på Ekofisk 2/4 A

person av Norsk Oljemuseum
1. november 1975 tok et stigerør på 2/4 A fyr som følge av rustskade. Under brannen som oppsto, omkom tre av mannskapet da de evakuerte i en redningskapsel som falt ned under låring. Noen av øyenvitnene til brannen og ulykken med redningskapselen har fortalt om sine opplevelser:
— Brann på Ekofisk 2/4 A. Foto: Magne Vågslid/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Jeg husker etter at jeg blitt var blitt safety-supervisor, forteller Egil Berle, at det oppsto brann på Ekofisk 2/4 A på grunn av et stigerør på 10″ som var rustet og som brast av like over vannflaten.

Hele plattformen ble innhyllet i brann og røyk. Vi som stod på Senteret, flere kilometer vekke, trodde at her kunne ingen overleve. Vi så faktisk talt at det brant i livbåtene, og de datt jo ned på sjøen. Da snakket jeg med sjefen og sa at vi må reise bort å se om folkene har kommet seg vekk. Vi så at en av livbåtene, det vi kalte for en pickupbåt, en åpen livbåt, en Billingstad båt, sertifisert for 51 mann, var kommet på vannet.

Været var jo fantastisk, helt klart og ingen vind. Det viste seg i ettertid at alle hadde kommet seg vekk fra plattformen, men en av redningskapslene, den som var nærmest boreriggen, hadde blitt utløst på feil måte, slik at av fem mann som gikk om bord var det kun to som overlevde. Begge ødela ryggen. En av de overlevende kom seg såpass etter noen år at han kom tilbake i arbeidslivet.[REMOVE]Fotnote: Egil Berle i intervju med Kristin Øye Gjerde, 20. juni 2003.

Det var tre som omkom

Teddy Broadhurst var glad han ikke var om bord da brannen skjedde: – Jeg jobbet fast der (som operatør) og hadde nettopp reist hjem samme dag. Tre mennesker ble drept i ulykken. De var fire mann i en Whittaker-kapsel, og da den femte gikk inn i trakk han i den splinten som skulle trekkes bort for å låre kapselen. Akkurat i det han trakk i splinten, datt kapselen.

Denne mannen fikk svære psykiske problemer for han trodde det var han som forårsaket fallet. Men fallet skyldtes at en av de andre fem dro i håndtaket som jekket ut kroken inni kapselen som holdt kapselen fast i låringswiren. Det var derfor den datt. Kapselen traff sjøen med et enormt slag.

Det var slike Whittaker-kapsler som ble brukt som redningsfartøy på Ekofisk den første tiden. Livbåtene kom senere. Vi hadde stadige øvelser, men det var ikke så ofte vi var på sjøen med dem. Det var jo ikke akkurat det beste fartøyet å være på sjøen med. Dessuten var de ubehagelige når vi skulle ned for det ble en veldig rotasjon. Folk ble sjøsyke før de kom ned. Men vi var på sjøen med de rett så det var, spesielt når det var fint vær.

De hadde sikkert panikk disse fem. Det som og var spesielt var at det var 62 – 63 mann om bord på «Ekofisk Alpha». De skulle ikke gått ned med så få personer om bord. De burde ha ventet til de andre kom.

Totalt var det tre redningskapsler, to brant opp og én ramlet ned. Dermed var det nesten 60 mann om bord på plattformen, som stod i full fyr, og det var bare ett medie igjen å komme seg ned med.

Det var en åpen pickup båt som egentlig ikke hadde plass til 60 mann. Men alle gikk oppi og de lårte den ned til sjøen. De siste personene klatret ned i tauleider. Det var jo heldigvis fantastisk vær, for denne båten hadde bare en klaring med sjøen på noen få cm. Det gikk bra med alle dem da.[REMOVE]Fotnote: Teddy Broadhurst i intervju med Kristin Øye Gjerde, 29. november 2002.

Asbjørn Stensen var på jobb på Ekofisk da det eksploderte og brant på Ekofisk Alpha. Han var med og tok imot de tre forulykkede. – Det er noe som sitter igjen, har Stensen fortalt. – Man glemmer ikke det når de ble heist opp med kranen og lagt på heli-riggen og tok vare på dem der oppe og ventet på transport til land.

Jeg husker jeg reiste ut med det samme helikopteret som flere av dem. Jeg kjente dem ikke, men jeg hadde sett dem før. Så det er noe som sitter igjen.

Erling Ballstad har fortalt at brannen skjedde som følge av korrosjon i et av stigerørene. Plattformen hadde to stigerør som sendte produksjonen over i FTP-en, den såkalte testlinjen, som var en 10-tommers linje. Så var det den varme olja, og saltvannet på utsiden, i skvalpesonen, som hadde tæret så fort at røret ble så svekket av korrosjon at det gikk av og tok fyr. Gass og oljevolumet som sto i rørledningen kom da ut og tok fyr. Det ble jo ganske kraftig fyr, for trykket som var i rørledningen kom opp under plattformen, så det så ut som om det sto i fyr og flamme, alt sammen. Det ristet i rørledningen.

– Brannen var en lærepenge for Phillips. Både stigerørene og alt ble inspisert på en helt annen måte etter dette. Ingen hadde forventet at korrosjon skjedde så fort. I dag er det et helt annet materiale i stigerørene, og en helt annen kontroll. Så det var rett og slett manglende erfaring, et problem som man ikke hadde forutsett.

– Brønnen ble stengt umiddelbart. Vi hadde et nedstengingssystem, så det meste av volumet som slapp ut, var det som kom tilbake i rørledningen. I den tiden kjørte vi en produksjon på litt over 1.000 psi, så det var ganske høyt trykk, og når man får en blanding av olje og gass i slike rør, som skal tilbake, er det store energimengder. Så det meste av den energien som traff Ekofisk Alpha, var den energien som sto i rørledningen, for brønnene ble stengt ned.

Ballstad var på plattformen dagen etter ulykken. – Jeg hadde vært der tidligere, så jeg ble plukket ut til å være med, og jeg var der nede et par dager sammen med Oljedirektoratet og politiet og viste dem rundt hvordan det så ut. Og det er nok som Asbjørn sier, at sånt kan brenne seg fast, når man ser på resultatet, hvordan dette kan bli, så drar du det med deg, for dette bør aldri skje igjen. Men hun kom i drift igjen, Ekofisk Alpha, og er i drift den dag i dag. Så det ble gjort en ganske god jobb med å få gjort henne ren.

Vi hadde et beredskapsfartøy som het «Seaway Falcon» som hadde noen ganske gode vannkanoner. Den spylte jo hele generatoren, tavlerommene og alt. Veggplatene bretta seg som papir rundt støttene, og de som var på lesiden blåste over bord, så den spylte tvers igjennom hele innredningen.

Det var ganske mye arbeid å få vekk alt skrapet etterpå. Det ble bygget opp igjen på nytt og vasket ned. Vi måtte få vekk saltet fra elektriske apparater, så det var en ganske omfattende jobb. Det gikk en del måneder, så var hun i drift igjen.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Stensen og Erling Ballestad i intervju med Kristin Øye Gjerde, 7. januar 2003.

Da Broadhurst hørte om ulykken på nyhetene tenkte han med en gang på en brønn som han jobbet med. Hvordan gikk det med den når det brant om bord?

Ulykken var spesiell også fordi boligkvarteret ble så ekstremt ødelagt. Brannbåten «Seaway Falcon» spylte med en sånn kraft at den ødela mye av boligkvarteret. Da vi skulle om bord igjen hadde vi ikke noen skikkelig plass å bo. Provisorisk ble det plassert brakker på toppdekket på det såkalte pipe dekket.

Vi bodde i disse brakkene i ganske lang tid. Til å begynne med var vi der bare om dagen og så «shuttlet» vi fram og tilbake til «Delta». Det var midt på vinteren og mye dårlig vær, men etter hvert flyttet vi inn i brakkene.

Julen 1975, på julaften, var vi i brakkene. Det var ingen dusj eller vask i lugaren, men det fantes en egen brakke med dusj. Vi sprang i snøværet ut i fra lugaren vår og over til der det var dusj og toalett.

Jeg tenker ikke tilbake på det som kummerlig. Det var mer et fantastisk miljø, spesielt som catering fikk til. De pyntet med juletre, kuler og all slags greier og det var veldig god mat i disse kummerlige, små brakkene som var plassert ute på dekk der. Det var faktisk en fin tid. Da boligkvarteret var ferdig, flyttet vi inn igjen og boreoperasjonene kunne fortsette.[REMOVE]Fotnote: Teddy Broadhurst i intervju med Kristin Øye Gjerde, 29. november 2002.

I følge Berle viste ulykken at det var manglende kunnskaper om hvordan en livbåt skulle frigjøres for å renne på sjøen. Det ble da innført en ordning med at ingen skal overnatte på Ekofisk uten å ha fått sikkerhetsorientering som blant annet forteller hvordan man skal bruke livbåt osv.

Av andre preventive tiltak kan nevnes dette med kontroll av rørsystemer. Det gjaldt både Oljedirektoratet og Norske Veritas. Vi brukte Veritas til å gjøre kontroller på tilsvarende stigerør, ikke minst i «splash»-sonen hvor flo og fjære og bølger skvalper inntil stigerørene. Stigerørene i seg selv var veldig godt beskyttet.

Tykt tjærebelegg på utsiden av rørene, og på utsiden av det igjen, store betongkapper. Men disse ble skadet. Når vi skulle ha inn utstyr måtte vi ta inn supplybåter og slikt. Stigerørene lå på utsiden av plattformen og hvis de ble dunket av disse supplybåtene begynte det å komme sprekker i betongen, som tillot vannet å tære. Disse skvalpesonene ble slipt ned, og man målte tykkelsen på stålet.[REMOVE]Fotnote: Egil Berle i intervju med Kristin Øye Gjerde, 20. juni 2003.

 

Åpning av oljeterminalen i TeessidePhillips norske hovedkontor til Tananger
Publisert 15. september 2017   •   Oppdatert 26. april 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *