Gründer i cateringtjenesten

person Robert Robertsen i intervju med Kristin Øye Gjerde, 17.06.2003
En av de første nordmenn som gikk om bord i "Ocean Traveler" da den kom til Stavanger i juni 1966, var Robert Robertsen. Så vidt han vet hadde bare politi og tollmyndigheter vært om bord før ham. Robertsens oppgave var å få i gang cateringvirksomhet om bord på vegne av Christiania Dampkjøkken.
— Julen 1988 på Ekofisk. Dekket bord på Eldfisk 2/7 B. Foto: Eli Kulsrud/Norsk Oljemsueum
© Norsk Oljemuseum

Egentlig var det ikke jeg som reiste først til Stavanger fra Christiania Dampkjøkken, fortelle Robertsen. Det var en annen, men han fikk fullstendig hetta. Amerikanerne skremte livet av ham, kan du si. Så reiste jeg over og skulle være en kort tid. Siden har jeg blitt værende. Før jeg kom var det gjort en del forarbeid med kontrakter og menyer osv., men vi hadde jo ikke noen anelse om hva dette innebar.

Da jeg gikk om bord i «Ocean Traveler» for første gang, trodde jeg at jeg kunne en god del engelsk, men det var ikke så enkelt. Karene i oljebransjen snakket Louisianna-texas-amerikansk og det skjønte ikke jeg filla av.

Men vi kom nå i gang og bygde virksomheten opp fra null. Firmaet vi hadde kontrakt med het ODECO. De var veldig hjelpsomme, og vi fikk mye goodwill etter hvert. Politi og tollvesen var også enestående hjelpsomme. Det kom jo folk som skulle jobbe i cateringen for oss over fra England, og noen av dem hadde ikke engang pass med seg. Det var slik at hvis vi skulle oppnå kontrakt i Nordsjøen den gangen, måtte vi operere på engelsk. Derfor brukte vi mye engelskmenn i cateringen til å begynne med.
Det var gjennom arbeidet på «Ocean Viking» vi kom i kontakt med Phillips. Der hadde vi kontrakt med Moran, og de igjen hadde kontrakt med Phillips. Etter hvert fikk vi kontrakt med Phillips direkte. Etter cirka ett år satte Phillips foten ned og ville ikke ha noe mer med de engelske arbeiderne å gjøre. Det var jeg enig i. Det var mange dårlige folk. Etter hvert fikk vi kontrakt med Phillips direkte og det var lettere.

Stå på og ikke være redd

– Jeg hadde gått på Hotallfagskolen i Stavanger i min grønne ungdom. Praksis hadde jeg fra mange forskjellige jobber innen hotell og restaurant. Jeg var kjøkkensjef i mange år og var blant annet hovmester. Det var en god bakgrunn. Men i cateringvirksomheten i oljeindustrien gjaldt det å stå på og ikke være redd. Det var det amerikanerne satte pris på. Oppsto det problemer ett eller annet sted, måtte du aksjonere. På den måten oppnådde jeg ganske god anseelse.

arbeidsliv, forpleiningstjenesten Buffet på Ocean Viking. Foto: Robert Robertsen.
Buffet på Ocean Traveler. Foto: Robert Robertsen/Norsk Oljemuseum

– Hva slags firma var Christiania Dampkjøkken?
– Firmaet er borte nå, men før det kom inn i oljevirksomheten drev det for det meste kantiner eller messer, restauranter og cafeer og sånt noe i Østlandsområdet. Men så hadde de lyst å prøve noe nytt og fikk kontrakt på «Ocean Traveler» og «Ocean Viking» – og så kom funnet av Ekofisk. Og siden vi hadde kontrakt med Moran fra før gikk det nokså lett å få kontrakt med Phillips. Det var ikke så mange andre kompetente aktører i markedet på den tiden, SAS kanskje, men de var ikke så hissige på det, dermed ble det vi som fikk kontrakt med Phillips på Ekofisk.

Fra engelske, spanske og til sist norske arbeidere

– Arbeidet du selv i cateringen offshore?
– Nei, jeg gjorde ikke det. Men jeg fartet mye rundt på inspeksjon og veiledning. Jeg hadde stuerter ansatt som daglig ledere kombinert med at de var kokk. Det var veldig om å gjøre å ha gode folk. Og jeg var heldig der. Mange av de jeg ansatte kom fra distriktene rundt om kring. De kom fra Etne, Karmøy osv., men ikke så mye fra Stavanger. Mange av dem var sjømenn som hadde gått i land.
Til å begynne med var det engelskmenn ansatt i cateringen. Men dem var vi ikke fornøyd med, og da gikk vi første omgang over til spanjoler. Det var litt av en operasjon, for da ble alle engelskmennene sendt hjem på en og samme dag, og det var jo hundrevis av dem. De ble erstattet med spanjoler som jeg fikk tak i via en agent i Barcelona. Det var Hollandske Amerikalinjen som satte meg i forbindelse med agenten. Det var utrolig å se forskjellen mellom spanjolene og engelskmennene. Amerikanerne var veldig begeistret for spanjolene. Spanjolene var også rimeligere arbeidskraft. Pundet var på vei opp, og det gjorde engelskmennene dyre. Men lederne måtte være norske, og det var mangel på norske folk. Men så kom skipsfartskrisen som gjorde mange sjøfolk arbeidsledige, og da sugde jeg fatt i dem.
Når det gjaldt ansettelse av folk, var det et krav at de måtte kunne engelsk. Spanjolene kunne jo ikke engelsk. Det holdt med at de kunne si «Yes». Amerikanerne lukket øynene for dette, ellers hadde det aldri gått. Og spanjolene gjorde en meget god jobb.

arbeidsliv, sosialt, fritid, mat, messe,
"Please leave the table as soon as you are finished eating". I messa på Ekofisk 2/4 Q, Egil Lima og Ingvar Bjørnevik. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

 – Hvordan var forholdene om bord på «Ocean Traveler» og «Ocean Viking» med hensyn til matstell, renhold osv? Hvor mange var ansatt i cateringen om bord, og hva gjorde de?
– Det jobbet ca. 8 – 10 personer i cateringen på «Ocean Viking» og «Ocean Traveler». Det var blant annet baker, kokk og daglig leder og så var det rengjøringspersonell. Vi kunne ikke ha damer, for det var ikke fasiliteter til det med toaletter, lugar osv. Det var i grunnen synd. Siden, på Statfjord, ansatte jeg mange damer. På Elf tok vi også inn kvinnelige ansatte. Den kombinasjonen var veldig bra. På nye installasjoner på Ekofisk har de også tatt hensyn til at det skulle kunne være kvinnelige ansatte om bord. Det har mye med trivsel å gjøre.
I tiden på «Ocean Viking» skjedde det en del historier. Blant annet var det en baker, en engelskmann som jobbet offshore. Han var så fæl til å drikke. Blant annet drakk han alle essensene som skulle brukes i kakene. Så han kunne vi ikke ha. Men da ble det protester, for han var så flink til å bake. Kunne vi ikke i stedet flytte ham til en annen installasjon? Så ble det til det.
Det var ikke noen fagforening eller noen tillitsvalgte på den tid. Jeg fungerte både som tillitsvalgt og sjef. Sånn var det. Vi prøvde å gjøre det beste for firmaet, de ansatte og firmaet vi jobbet for. Da fagforeningene kom inn i bildet ble det turbulens. Det resulterte blant annet i at spanjolene måtte reise hjem. Og det var synd for de var flinke folk. Men det var ulovlig slik som vi drev med spanjolene. De var om bord i en måned og lenger. Vi ble tatt på det som gjaldt ferie osv. Til sist endte det med at vi tok inn bare norske.

«Gi dem pølser, da vel…»

– Til å begynne med fikk vi alle varene fra Fred Hansen, og da hadde ikke vi noe å gjøre med det. Men så fikk jeg gjennom at vi skulle ha et eget lager for våre varer på land. Vi bygde opp en egen avdeling på North Sea Exploration sin base på Strømsteinen i Østre bydel i Stavanger. Vi leide både kontor og lager der. Vi forsynte «Ocean Traveler», «Ocean Viking» og «Glomare Marine» sine båter med cateringtjenester. Der var det mange rare historier. Blant annet opererte de utenfor Agadir. Der var det vanskelige forhold, veldig byråkratisk og vi fikk ikke supplybåt ned der. En lørdag kveld ringte stuerten hjem til meg og var helt opprådd. Han hadde ikke mat igjen, bare pølser. «Jammen så gi dem pølser da vel. For det liker dem veldig godt,» sa jeg. Og slik ble det. Og det har de pleid å herme etter meg senere. Han Robertsen med pølsene. Den gang hørte jo alle på hele plattformen når en snakket over radioen, det var ikke slik som i dag med mobiltelefon osv. Dermed spredte slike historier seg.

Tex-mex og softis på menyen

– Hvordan var det med matstellet offshore? 
– Ja, der også hjalp amerikanerne oss. De var veldig interessert i dette med mat. Noen av dem var i kjøkkenet nesten hele dagen. Og de ga oss mange tips. De likte jo litt hot krydret mat. Mange av de amerikanske ingrediensene hadde vi aldri hørt om en gang. Menyen ble lagt opp til det som amerikanerne ville ha. Hamburgere var selvsagt obligatorisk. Men en del av ønskene var litt i overkant med hummer og røykelaks hver dag. Der prøvde jeg å holde igjen. Jeg mistenkte dem for å bløffe litt. Men da konkurrentene kom, prøvde de å komme seg inn ved å tilfredstille alle ønsker. Det var gjennom samarbeidet stuert, kokk og amerikanerne at menyen ble utarbeidet. I store trekk er det det samme som serveres offshore den dag i dag. Der er jeg litt skuffet over at matkulturen ikke har utviklet seg mer.

Det var en gang en kokk som ville servere kolje. Han holdt på å få sparken. Det ble kastet over bord. Det skulle ikke forekomme. Lutefisk kunne du bare glemme. Fiskeboller var det verste de visste. Det kunne du ikke servere en mann fra Louisianna. De ville ha sterkt krydret mat, T-bonesteak og spareribs.

Kylling kunne ikke bare stekes på vanlig måte, men på amerikansk vis. Suppene skulle være Louisianna-supper, en slags fersk suppe. Og så ville de ha iskrem. Der gjorde jeg veldig lykke, for jeg sendte softismaskiner til alle plattformene. Da kunne de spise iskrem 24 timer i døgnet, og det var populært det! Men så var myndighetene veldig redde for at renholdet ikke skulle være godt nok og maskinene ble sendt på land.
En annen ting var at det var populært å fiske ute på plattformene. Og det kunne vi ikke nekte dem. Men det var ingen Securitas på Forus den gangen, ingen som kontrollerte bagasjen når den kom til land. Securitas det var meg det. Jeg kontrollerte mine egne folk, så fikk andre kontrollere sine. Men så oppdaget jeg at fisken som var så fint innpakket i sølvpapir, det var okse indrefilet. Det hadde ligget i våre fryselagre. Det kunne vi ikke ha. Og da ble det slutt på den praksisen. I stedet fikk de ansatte egne frysebokser på korridorene som de kunne fryse fisken sin i.

Lite kontroll

– Det var mange ting som dukket opp underveis. Du måtte ta ting på sparket og løse det. Det gikk ikke an å si at dette får vi ikke til. Vi må finne utveier. Etter at Phillips flyttet fra Dusavik til Tananger fikk de etter hvert mange norske medarbeidere. Det var nordmenn på kaia. Det var nordmenn som ordnet med at containerne kom på rett plass. Det var nordmenn som ordnet med flightene. Disse tingene var veldig viktige. Det var bare ett helikopter og det var en supplybåt. Og når de var gått var det lenge til neste avgang. Hvis de da manglet noe ute på installasjonene hendte det av og til at vi fikk sende noe med helikoptrene. Jeg var godt kjent med dem på helikoptrene, de var kjekke folk. Jeg spurte hvor mye vi fikk lov å sende. Og de svarte gjerne 100 kilo. Men det var ingen kontroll så hvis jeg pakket 500 kilo så tok de det. Det var av og til rart at helikoptrene kunne lette! Så var det personellet da. Hvis det var mye tåke og lenge å vente, hendte det av og til at det ble litt mye på flaska. Jeg hadde en stuert som var veldig flink og veldig sid på flaska. Han var langt fra edru en gang han skulle på jobb. Men vi hadde ingen å erstatte ham med, så jeg tok ham egenhendig i min bil og kjørte ham ut og nærmest bar ham ut i helikopteret. Det var ikke survivalsuits [overlevelsesdrakter] den gangen, men jeg tredde en vest over hodet på ham og sa: «Nå sover du ut og kommer deg på arbeid». Jeg ringte ut på plattformen og ga beskjed om at det kom en beruset mann på jobb slik at han som hadde jobbet på natten sto et skift til slik at denne stuerten fikk sove ut før han var klar til å gå på jobb. Det var ikke snakk om at de ikke skulle reise ut hvis de hadde drukket. De var for flinke til det, og vi hadde ikke så mange mann å rutte med.

Bare menn i catering de første årene

– Kokkene jobbet på skift med dagkokk og nattkokk?
– Ja det var mange flinke. Jeg hadde en del restaurant- og hotellutdannetde kokker. De var flinke til å lage raffinert mat. Stuertene var litt enklere og tok seg av det grunnleggende. På Elf ansatte jeg en del kvinnelig kjøkkenpersonell. De er der enda. Jeg husker jeg hadde en samtale med den franske sjefen i Elf. Han var av den stive og høytidelige typen og lurte på om det gikk bra å ha damer der ute. Han sa til meg: «Jeg vil ikke ha noe bordell der ute.» Men nei, det har aldri vært noe tull. Det har vel vært noen forhold i det skjulte, men det har aldri vært noe problem. Det kjøkkenet som vi opparbeidet på de små plattformene overførte vi direkte til Ekofisk. Der var det bra fra første dag. Ja, med unntak av engelskmennene da….

– Hva var det som var så tvilsomt med engelskmennene i cateringen?
– Ja, det var jo renholdet da. Det var dårlig fagkunskap. Renhold hadde de ikke peiling på. Ellers var det jo alrighte folk.

– På Ekofisk fikk dere først kontrakt med Moran, fram til Phillips overtok driften selv rundt 1973?
– Ja, Phillips tok gradvis over selv og da inngikk vi kontrakt med dem.

– Den første riggen på Ekofisk var vel «Gulftide», var det Moran dere hadde kontrakt med der?
– Nei, jeg tror det var Phillips London.

– Så kom kofisk 2/4 A, B, C og Vest-Ekofisk 2/4 D…
– Ja, jeg husker det var brann om bord på Alpha. Det var på den tiden det var spanjoler som jobbet for oss. Under brannen smalt det så voldsomt at en spanjol ble kastet på hodet ut i gangen. I ettertid når det skulle være øvelse måtte han få beskjed, for når alarmen gikk, ble han hysterisk. Men det gikk jo bra, ingen ble skadet.
Men jeg husker en type, en nordmann, en litt sånn atletiske type, han var så sterk at han sto på hendene for plattformsjefen oppe i boretårnet og sånt. Men så fikk han ikke jobb og kom til meg og klaget på det. «Ja vi får se på det», sa jeg. Så skulle han ut i Dusavik med taubåt. Der var det en personellkurv som ble brukt til å heise opp folk på plattformene. Til en av de mer pysete sa jeg: «En slik kurv skal du opp i». Så gikk det fem minutter, så var han borte og jeg har aldri sett ham siden. Så kom han spretten. «Om bord med deg», sa jeg. Han var jo ikke redd for noe verdens ting. Han ble en sånn maskot om bord. Det var en historie jeg skulle fortelle om ham… Det var da vi måtte evakuerte fra Bravo-plattformen under utblåsningen i april 1977. De andre hoppet i sjøen mens de svømte bort til livbåten. Men han hadde vannskrekk, så han klartret ned taustigen med alle sine personlige eiendeler under armen, og fikk livbåten til å komme bort slik at han hoppet om bord. Han ble ikke våt på beina en gang. Det var litt spesielt med ham. Etter ulykken ble alle klærne samlet i en hangard ute på Sola. Klærne var ødelagt, men de tok vare på passene. Passene var veldig viktige. Det var mange som kom hit som ikke hadde pass.
Ja, det var mye rart. Jeg husker når de ble spurt om hva de veiet så var det mange som svarte i Stone. Det var jo ingen som hadde hørt om Stone en gang.

Konkurranse i cateringbransjen

– Hvor lenge hadde Christiania Dampkjøkken kontrakt på Ekofisk?
– Ja, Christiania Dampkjøkken mistet kontrakten til slutt. Men det skal ikke jeg ha skylden for. Det raknet da. De hadde jo til og med kontrakt på Statfjord. Statfjord A som jeg var med å starte opp, mistet de. Og de mistet Elf, og hele Ekofisk. Norske Chalk presset seg inn først på noen plattformer på Ekofisk og overtok etter hvert alt der. SAS kom seg inn på Statfjord. Når det gjaldt Elf så var det vel Norske Chalk der også. Ja, jeg gikk over til Norske Chalk jeg også. Det var en slags livredningsoperasjon. Men nå har jo Norske Chalk også forsvunnet. De er innlemmet i Eurest som nå har kontrakt både på Statfjord og på Ekofisk.

– Var det mange fra CD-catering som gikk over til Norske Chalk?
– Ja, det var det. Jeg fikk en tilsvarende stilling og reiste rundt og inspiserte. Men det var fortsatt den samme menyen. Og det synes jeg er litt rart at ikke den har utviklet seg mer. Nå er det jo bare nordmenn på plattformene.

arbeidsliv, forpleining, stuert
Stuertene Willy Osuldsen og Leif Andreassen på Cod 7/11 A. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

– Det har vel kommet mer salatbarer osv.
– Ja, særlig Elf var flinke med det. Men dette her med bedre ernæring med mindre sukker og fett osv det blåser de i. De vil ha den samme maten som før. Det kunne vært forenklet mer. Hva skal de med tre fire retter. En rett er nok etter min mening.

Fagforeningene griper inn

– Hvordan var det med fagforeningene der ute?
– Ja, det var jo særlig denne saken med spanjolene de grep tak i. Og det var jo en tragedie. Det var NOPEF da vet du. Jeg har hatt mye med Lars Anders Myhre å gjøre. Det var jo greit nok. Men da var det over til norske ansatte.

– Det var vel ansatt spanjoler i andre deler av virksomheten også?
– Ja, det var Herema, Brown&Root, sånne store firma som drev med oppbygging av plattformer. De brukte lektere som de hadde catering om bord i. Det var jo nokså primitivt da. Jeg var om bord og så hvordan de opererte. Der var det dårlige forhold. Det var lave lønninger, og de som var ansatt var spanjoler. Av spanjolene var det de som kom fra nord-Spania som var flinkest. De som kom fra Barcelona var ingenting. Det var akkurat som med de norske:

Det var de som kom fra Etne, Karmøy, Haugesund osv som var de flinke, mens vi hadde svært få fra Stavanger.

– Involverte Ekofiskkomiteen seg i saken om spanjolene? Hadde du noe med Øyvind Krovik å gjøre?
– Nei, svært lite. Jeg kjenner ikke til ham. Men det var en konkurrerende fagforening, OFS. Det var litt skifte på hvor folk organiserte seg. Men det måtte jo til. Det ble jo mer orden på tingene etter hvert. Det var utviklingen av samfunnet det.

– Skapte fagforeningene noen problemer for Christiania Dampkjøkken?
– Nei, jeg kan ikke se det. Men de gjorde noen taktiske bommerter. Hvis du prøvde å lure Phillips og gjøre noe svart da reagerte Phillips.

– Hva synes du var det kjekkeste med jobben din?
– Ja, det var action da. Når en var ung og sprek så syntes en bare at alt var moro. I pionertiden syntes jeg at jeg behersket dette her. Det var ingen som kontrollerte noe. Men senere var det på en måte å begynne om igjen. Og til slutt begynte ting å rakne.

En internasjonal bransje

– Hvordan var forholdet mellom nordmenn og amerikanere?
– Språket var jo engelsk til å begynne med. Selskapene var amerikanske eller engelske. Forsyningsskipene var det engelske supplyskip, bortsett fra «Smit-Lloyd» som var nederlandsk. Når de bar om bord varene til disse skipene gikk det på seks kasser øl og ett brød. At det gikk bra, er et under. Også der var kontrollen svært dårlig. De kolliderte med fundamenter og alt mulig. Det var jo en supplybåt som gikk ned, «Westside». Men den gikk ned på grunn av sjø. Det er tøffe forhold den dag i dag. Sjøen er den samme. Men båtene er bedre utstyrt og har bedre ballanse. Så kom det mye tyske supplybåter. De ble drevet veldig skikkelig. Så var det helikoptrene. Først var det bare ett helikopter. Det kom over fra USA. Det var Michael Boxil som førte det.

– Hvilke jobber hørte inn under catering?
– Ja, i dag er det forpleiningssjef, renholdsleder, renholdspersonale, kokk, baker, det er natt- og dagkokk. Det kommer an på størrelsen på installasjon. Så er det en del verv de har som livbåtpersonale osv.

Prøving og feiling

– Fantes det stillingsinstrukser for de forskjellige yrkesgruppene? 
– Nei ikke da, men SAS har gjort en del på det området senere. Det er ting som har skjedd etter min tid. Jeg var jo nede i Frankrike og så på modulene mens de var under bygging. Det var interessant, men dessverre var de kommet så langt i byggingen at det var vanskelig å påvirke valg av løsninger. Resultatet da vi kom i gang på Ekofisk, var at det smalt over alt. Mye av utstyret som kjøkkenmaskiner osv var ikke brukbart og måtte bare byttes ut. Det var fransk utstyr. Vaskemaskinene var heller ikke gode. Det de burde ha gjort var å ta kontakt med den norske handelsflåte, for de hadde mange års erfaring. Maskinene de brukte i handelsflåten er i bruk den dag i dag.
Det som heller ikke var særlig bra var sengetøyet. Det skulle være brannsikkert og var satt inn med ett eller annet stoff. Men resultatet var at mannskapet kom i land og sa de hadde skabb. Men det var ikke det, det var en allergisk reaksjon mot de kjemiske stoffene. Da reiste jeg og slo i bordet overfor Moran. Det var de vi hadde kontrakt med i den tiden. Så det ble skifte på sengetøyet.

Tøff tone

– Hvordan var karrieremulighetene for de som jobbet i catering?
– Ja, det var jo de som begynte som kokkeassistenter som utdannet seg videre til kokker. Så var det renholdsledere. De hadde gjerne hotellpraksis som oldfruer. Innenfor catering var det ikke så mange andre muligheter. Da måtte de slutte i catering og finne seg en annen jobb offshore. Det var jo en del som gjorde det, f. eks Egil Lima som ble driftssjef. Han var om seg og sto på. Så det var noen som hoppet over.

Catering har alltid hatt mye dårligere betalt enn andre offshorearbeidere, så det var ikke rart at folk hoppet over i andre yrker. Noen fikk jobb som vakt på helikopterdekk eller i arbeid med posten i administrasjonen. Det var en del slike ting.

Var det ulik kultur på de forskjellige plattformene.
Ja, det ble jo som en familie og det utviklet seg litt forskjellig. Spanjolene hadde et uttrykk: «Ikke plattaforma B, ikke plattaporma B», for der var det en stuert som var litt tøff. I begynnelsen var det sånn at de ryddet messa og så hang de ulltepper for vinduene og så spilte de poker. Det var mye sånn. En del amerikanske sjefer var veldig tøffe. Du måtte ikke være redd dem. Som jeg sa til å begynne med, han som begynte før meg og reiste hjem etter en uke han fikk den store skjelven etter møtet med amerikanerne.

Det var en sjef i ODECO som alle var redde. Han het Montgomery. Når han var på vei ut til en plattform da skalv de.  Ja, hvis ikke arbeidstøyet var rett fikk folk høre det skikkelig. Og du kunne ikke sende folk ut med langt hår. Engelskmennene kom jo ofte sånn. Da måtte vi barbere dem og klippe dem før de ble sendt ut.

Amerikanerne fant ut med en gang hvem de ville ha og hvem de ikke ville ha. Det var en gang Montgomery kom til meg og sa at han ville sende hjem en av mine karer. Men da sa jeg nei han er for flink til å arbeide, men ham kan du ta, sa jeg, og pekte på en annen. Og slik ble det, for de ville markere seg.
Nei, han Montgomery var tøff. Jeg var også redd ham på en måte. Det var en gang jeg var hjemme og hørte på fiskeribølgen på radioen og der hørte jeg Montgomery. Han bante og sa, de har jo ikke noe annet enn salami her. Jeg heiv meg i bilen og kjørte ut med forsyninger til basen der de holdt på å laste om bord containere i supplyskipet. Da var han blid. Han forsto ikke at jeg hadde hørt ham på radioen. Men da han skulle gifte bort datteren sin inviterte han meg i bryllupet. Det var en nordmann til og så meg. Da ble jeg så glad at jeg nesten hold på å gråte for da forsto jeg at jeg hadde hans tillit.

Louisianna-kjøkken

– Montgomery var sjef på «Ocean Traveler» eller «Ocean Viking» og jobbet i ODECO. Han kom fra Louisianna. Han hadde greie på mat og han lærte nok kokkene våre veldig mye. Vi laget en egen sort boller og noe hotcakes og en slags lumper eller pannekaker.

Å lage maiskornboller lærte vi av amerikanerne. Vi hadde jo ikke peiling på dette. Da de kom til Norge lå vi på salt og pepper-stadiet. Vi hadde ikke kommet lenger.

Jeg fikk se det lageret som de hadde med krydder. For meg var det helt ukjent, men det lærte vi å bruke. Vi opparbeidet knowhow. Stuertene lærte av amerikanerne og vice versa. Så vi lærte oljecatering av amerikanerne

Norske leverandører lærer offshorekjøkken

– Forretningene her i Stavanger la vel også om vareutvalget sitt, Middelthon f. eks.
– Ja, Middelthon gjorde det. Jeg kjøpte mye av Middelthon. Han igjen kjøpte mye varer fra Lorenzen i Oslo. I Oslo var det Lorenzen som var best på salsa food. Men Middelthon fulgte med.

– Importerte du matvarer direkte fra USA?
– Ja, jeg var bort i noe. Men så var det jo det da at vi fikk alt i transitt. Vi fikk kjøtt fra utlandet. Amerikanerne ville ikke ha noe biff fra Norge. Og det er jeg enig med dem i. Nå skryter de av at de selger mørnet biff og alt det der. Nei, de T-bone steakene fikk vi fra England og biff fikk vi fra Argentina, Brasil og fra Canada. De entrecotene var av svært god kvalitet.

– Importerte dere kjøtt fra andre steder? 
– Nei, kjøttet ble ikke importert. Det kom i transitt og var bare innom et lukket lager i land før det ble ført ut i containere i Nordsjøen igjen. Det var ikke lov å importere kjøtt. Det het seg jo at en skulle bruke norske varer, men det ble det aldri noe av når det gjaldt kjøtt.

– Hva med grønnsaker da?
– Ja, det var norsk. Der var hadde jeg en leverandør som jeg ble fortrolig med. Der var det viktig med presisjon. Hvis vi ringte kl. 12 om natten så måtte de stille opp. For båten lå ikke der og ventet, og det var det ikke alle som skjønte. Fred Hansen var den som startet dette her. Jeg lærte av han, og så bygde vi vårt eget lager og importerte selv. Jeg kjøpte også en del gjennom agenter i Oslo. Det var en som het Holst. Så kjøpte jeg en del fra Sverige, fra et firma som het Fartygutrustning. Der fikk jeg god kontakt og vi fikk mye i transitt. Det gikk en del på hermetikk. Vi bestilte også en del sengetøy og lintøy fra Sverige. Men det fikk vi og lokalt fra Stavanger fra en som het Adams. Men det er borte det….  Nei, lokalt ble det mest grønnsaker og litt fisk, men det var lite fisk for amerikanerne ville ikke ha det. Lutefisk var forferdelige greier. Når de fikk sin T-bone-steak var de fornøyd. Kjøttet vi importerte fra Skottland var veldig godt. Det var så fint pakket i stykker. De var bortskjemt der ute.

De jobbet hardt med 12 timers dager. En vesentlig ting for trivselen var maten. Det er klart det var det. De hadde ikke stort annet liv enn å arbeide, sove og spise.

– Nei, det var vel viktig med faste rutiner med pauser i løpet av dagen rundt måltidene, med god frokost, smultringer til 9-kaffeen osv?
– På disse små installasjonene var toalettet og kaffekanna på samme rommet sammen med disse smultringene eller donutsene. Der drakk de kaffe, spiste smultringer og løste verdensproblemer. Kaffekannen sto på hjørnet ved utgangen. Det var primitivt.

arbeidsliv, sosialt, fritid, mat, softis,
Softisen var en slager offshore i mange år. Foto: D. Stroud/Norsk Oljemuseum

– Hva med frokosten, var det engelsk frokost?
– Ja, det gikk mye på sånt noe. Amerikanerne hadde jo sitt. De skulle ha bønner, brown beans, green beans, bacon og egg. Og så ville de ha pannekaker med sirup. Alt måtte være på plass hver eneste frokost. Det var mye varm mat til frokost. Det var på grunn av skifting av folk. De som jobbet om natten fikk middag midt på natten.

Kø i matsalen

– På Q-plattformen [Ekofisk 2/4 Q] på Ekofisksenteret hadde de et temporary quarter med plass for 70 – 80 mann. Folkene fra alle disse selskapene, Brown & Root osv., kom med helikopter tidlig om morgenen. Det var gjerne opp til 400 mann ekstra, og disse skulle spise. Når de skulle spise var det ikke plass til stort mer enn 35 mann i messa. Da fikk de beskjed om at de hadde så og så lang tid å spise for det var kø i gangen til langt ut i radiorommet. Det er nokså langt det. De hadde ikke mulighet for å skifte. Det var ikke plass til det. De måtte ta av seg yttertøyet og bootsene. Det var oljete og fælt. For det var ikke lov å gå med sko inn i messa. Der måtte de gå på strømpene. Systemet er slik den dag i dag at de shuttler fra en plattform til en annen. Det er nokså slitsomt det der. Da er det opp i 5-tiden om morgenen og tilbake i 6-tiden om ettermiddagen. Da var det slik at de spiste der de arbeidet eller de spiste når de kom tilbake til sin egen plattform.

Helikoptertransport – en påkjenning

– Det var en påkjenning det med shuttlingen i all slags vær?
– Ja, det var det. Jeg var også ute for en episode der helikopteret måtte vende fordi det var feil på rotoren. Men det gikk bra. Det var noen dansker som ikke ville reise ut igjen etter det, men det er dumt. Det er bare å sette seg i helikopteret igjen og glemme det.

– Det har jo vært dødsulykker med helikopter også.
– Ja, det har jo det. Det rammet ikke oss, men Norske Chalk mistet folk i en helikopterulykke. Jeg opplevde at det blåste opp mot orkan og da måtte du krype ut til helikopteret ellers blåste du på sjøen. En gang holdt selve helikopteret på å blåse på sjøen. Da satt pilotene og spiste mens helikopteret holdt på å lette.

Søppelberg til havs

– Hva med sikkerheten ellers, hvordan var den?
– En av de første gangene jeg var på Q-plattformen på Ekofisksenteret sto jeg sammen med plattformsjefen ute på dekk, og der var det et berg av søppel. Han vred seg i håret og begrep ikke hva han skulle gjøre for å bli kvitt problemet. Han hadde ikke lov til å hive det på sjøen. Phillips hadde enda ikke funnet noe system for å ta hånd om søppelet. Det kom jo hundrevis av ekstra folk om bord og søppelhaugen bare vokste. Etter at sola var gått ned sa jeg til plattformsjefen. «Bare gå og legge deg du». Han forsto hva jeg mente og sa ikke mer. Når han var borte, fikk jeg tak i et par tre mann og så heiv vi alt over bord. Nei, hva skulle vi gjøre. Det var ikke lovlig, vet du.

– Ble det noen ordning på det da?
– Ja, etter det kom det maskiner som knuste alt sammen før det ble hevet over bord. Ellers når det gjaldt sikkerhet var det mye som var så som så. Den personellkurven de brukte for å heise folk om bord var ikke så godt likt. Jeg ble heist opp i «kørja» mange ganger jeg. Jeg ville heller dette ned fra den enn å dette i trappen. Men den blir ikke brukt lenger. Sikkerheten om bord har blitt veldig god. Det har nesten blitt i overmål. Det har blitt veldig mye papir og mye møter.

– Det ble vel mye møter på deg også?
– Nei, jeg holdt meg unna møter. De fikk aldri helt taket på meg. Men så har de jo en ansvarlig lege på hele feltet, og det er sykepleier på hver eneste plattform. Det har blitt veldig bra. Noen morsomme episoder var det også. Jeg vet ikke om det var Moran eller Phillips som innførte survival-suits. Da var det en del ansatte som dro på cafe på Atlantic og drakk øl i survial suits. Da syntes de at de var de veldig tøffe. Det var de Phillips-ansatte som fikk survival-suits først. Så fikk vi i de andre selskapene etter hvert. Draktene var dyre.
På Ekofisk fikk alle hver sine survivalsuits. Jeg tror ikke det var slik i de andre selskapene. Det var jo Phillips som startet opp alt. De var først ute med å tenke på sikkerhet osv.
Jeg var ute da de fant den første oljen på «Ocean Viking». Da var det plutselig dødsstille om bord. Da fikk du ikke bevege deg verken hit eller dit. Det var jo Phillips som fant oljen. Siden så balet det på seg som de sier her borte. Det var svære greier. Esso de boret jo også, men fant ikke en skvett. Men Phillips gikk rett på og fant olje. Statoil kom jo seinere.

– Var det forskjell på kulturen mellom selskapene?
– Phillips kom jo fra statene. De var flinke til å improvisere. Mobil var jo også bra. Men Phillips var flinke til å finne løsninger. De var flinke til å samarbeide med nordmenn. De var ikke redde for det.

Barbecue i Bjergsted

– Har du vært mye i Statene?
– Nei, jeg har ikke det. Jeg hadde veldig lyst til å se med egne øyne hvordan de drev catreringen på plattformene der borte. Jeg trodde gjerne de bløffet litt med dette at de hadde hummer hver dag osv. men jeg fikk aldri reise over. Det var synd det. Phillips hadde et stort barbequeselskap i Bjergsted ved 10- års jubileet. I Statene har de egne selskaper som bare driver og arrangerer slike selskaper. Da hadde de over kokker fra Amerika, og de hadde med seg en container med ved. De kunne ikke bruke norsk ved. Det var en veldig hard type ved hickory. Det var morsomt å være med på og se hvordan de gjorde det.

Publisert 9. oktober 2017   •   Oppdatert 24. januar 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *