HMS-koordinator på Ekofisk

person Eli Kulsrud i intervju med Ragna Ervik og Kristin Øye Gjerde, 11.03.2003
Eli Kulsrud har vært sykepleier og HMS-koordinator på Ekofisk, og en av dem som har visst hva hun ønsket å bli helt fra hun var liten, nemlig sykepleier.
— Eli Kulsrud på kontoret på Tor 2/4 E. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

– Da jeg vokste opp var det lett å komme inn på studiet. Vi var egentlig veldig heldige vår generasjon sammenlignet med i dag, mener hun. – Jeg tok realskolen, et år på folkehøgskolen, så søkte jeg  på sykepleien og kom inn flere steder. Jeg reiste til Bergen i 1968 og var ferdig i 1971. Jeg jobbet noen år i Bergen. I 1975 begynte jeg  helsesøsterutdannelse på Bygdøy i Oslo, og kom til Stavanger i 1976.
Den første jobben jeg fikk var i kommunen. Syntes det var greit med selvstendig jobb, med både skole- og helsestasjonarbeid. Jeg jobbet i Kampendistriktet der jeg vokste opp. Det var egentlig litt kjekt å komme tilbake til Kampen skole med de gamle lærerne osv.

En gang i 1979 var jeg på hjemmebesøk til en som hadde fått det fjerde barnet. Mannen i huset hadde nettopp begynt å jobbe på Ekofisk for Phillips og så sier han «du må søke Eli». Ja, ja det var gjerne ikke så dumt det. Så søkte jeg og fikk jobb. Jeg har vært heldig. Phillips hadde helsekontor i Øvre Holmegate i Stavanger. Jeg søkte og begynte i mai. Jeg fylte 30 år 3. mai, og begynte 7. mai i 1979.

 – Jeg var vel en av de første kvinnelige sykepleierne. Det var mest mannlige sykepleiere. Selv om de utdanner 98-99 prosent kvinner, har de fleste sykepleiere offshore vært menn.

Tidligere var det ikke krav til offentlig godkjent sykepleier. Flere av pleiepersonale var enten hjelpepleier, førstehjelper eller lignende. Men så kom regelverket om at de skulle være offentlig godkjente sykepleiere.
Han jeg overtok etter var hjelpepleier. Han fikk tilbud om å ta sykepleien, men valgte i stedet å gå av. En annen kollega som begynte i 1976 var hjelpepleier. Han tok sykepleien og kom tilbake igjen. De andre sluttet.

Tor 2/4 E, 1978,
Tor 2/4 E. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

– Du begynte å jobbe på en av de uteliggende plattformene?
– Ja, på en som heter Tor-plattformen [Tor 2/4 E]. Da jeg begynte, kunne de ikke ha kvinner på alle plattformer siden det bare var felles toalett på etasjene. På Tor 2/4 E  var det hospital eller helsekontor med toalett og dusj i tilknytning til helsekontoret som jeg kunne bruke. Ellers hadde plattformsjefen og driftslederen to lugarer med toalett og dusj i mellom som eventuelt kunne brukes.

Da jeg begynte var det lite opplæring. Etter to timer reiste min forgjenger til en annen plattform og så stod jeg igjen der. Men det gikk nå greit det.

Det var mest akutt sykdom det gikk på. Når en ser tilbake, hadde vi egentlig gode dager den gang. Det var mye folk ute, ikke som i dag med mer og mer  innstramninger. Det var bare menn ansatt på den plattformen jeg var, også i cateringen,  så jeg var alene som dame.
Den gang reiste vi med helikopter fra Forus. Sola kom jo seinere. Det var ikke de samme innsjekkingsprosedyrene som det er i dag, så det har vært en veldig utvikling bare på det.

– Var kravet om helsesertifikater for offshorearbeidere det samme som det er i dag?
– Ja, du måtte ha helseundersøkelse eller helsesertifikat. Om det var hvert år til å begynne med, eller om det var annethvert år husker jeg ikke. Den gang var de ansatte i sin beste alder, for alle var i tyve- eller tredveårene.
Boligkvarteret var ikke så bra som nå selv om det var ganske nytt. Det kom nytt boligkvarter seinere med toalett og dusj på rommene. 

Alexander L. Kielland-ulykken

edda, alexander kielland, 1980, ulykke, arbeidsliv, nordsjødikt, rasmus, sosialt liv,
Edda 2/7 C og fire av beina på den havarerte plattformen. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

Jeg reiste ut i mars 1980 den dagen «Alexander L. Kielland» gikk rundt. Det var veldig dårlig vær. Vanligvis hadde vi alltid noen med til Tor-plattformen som skulle videre til «Alexander L. Kielland» på kvelden. Den dagen var det så dårlig vær at vi gikk først ned på «Alexander L. Kielland» med noen av de folkene før vi gikk til Tor.
I halv sju tida om kvelden fikk vi høre at det var skjedd en ulykke, og da ble jo alle satt i beredskap. En kunne regne med at enten måtte en til Hotellet på Ekofisk-senteret for å hjelpe der eller så fikk vi beskjed om andre oppgaver. Jeg fikk beskjed om at vi skulle ta i mot noen av de som var plukket opp fra sjøen. Det kom også redningshelikopter fra land med lege som sjekket dem. Det var kun overlevende som kom til oss. Etter «Alexander Kielland»-ulykken var det veldig få av de overlevende som var skadet. De som ble skadet klarte seg antakelig ikke. Alle de omkomne ble sendt til Hotellet [Ekofisk 2/4 H] på Ekofisk-senteret. Radiooperatøren på Tor hadde i en periode all kommunikasjon og hjalp til med det meste.

Gravid offshore

– Var turnusen annerledes da du begynte på Ekofisk?
– Den gang hadde vi 8 dager på og 8 dager av. Hver fjerde tur hadde vi 24 dager fri. Det var veldig travelt, men vi visste ikke bedre. Drillingen, altså boremannskapet om bord, gikk 16 – 24. Det hendte av og til at de var der både når vi kom og reiste igjen hvis det var litt tåke med forsinkelser eller et eller annet.
Så var det jo ikke telefon. Alt gikk gjennom Rogaland radio. Det var sjelden noen som ringte hjem.

Jeg ble gravid i 1980 og fødte en gutt i mai 1981. Da fikk jeg beskjed om at egentlig hadde en lov til å være i arbeid offshore i 6 ½ måned før en måtte på land. Men jeg var den første som var blitt gravid mens jeg jobbet offshore, så de visste ikke hvordan de skulle takle det.

Når det var gått noen måneder ville de ikke ha meg der ute lenger. Det begrunnet de med at hvis jeg hadde tjukk mage så kunne jeg ikke, jeg glemmer det aldri, krype under rør hvis jeg var nødt til å krype under rør med mage. I dag har jo de fleste mannfolkene svære mager!

Det var helseavdelingen i Phillips som bestemte dette. Men så var jeg så heldig å bo i Stavanger, så jeg fikk jobbe i helseavdelingen helt til uken før jeg fødte. Jeg fikk jo samme lønn og alt.

– Jeg tok ett år fødselspermisjon fra den dagen jeg fødte til jeg var tilbake. Men om høsten trengte de hjelp i helseavdelingen på land så da hjalp jeg litt til der. Jeg kom tilbake etter et år.

– Og da ville du offshore igjen?
– Ja, da ville jeg se hvordan det var, for jeg var så heldig at jeg hadde god hjelp til gutten og hadde noen som kunne passe ham hele dagen. Jeg var gift den gangen, nå er jeg skilt, og faren var der om kvelden og natten. Om dagen hadde jeg også veldig god hjelp.
Men jeg var den første som hadde fått barn, så da jeg ville ut igjen, fikk jeg høre at det ikke var plass. Da sa jeg at «lovverket er jo slik at du kan ta et år permisjon og så komme tilbake», og de var nødt til å finne jobb til meg. Men jeg følte jeg møtte veldige negative holdninger, og at det var mye usikkerhet fordi det var første gang. Da en kollega ble gravid et par år etter, var det mye lettere.
Egentlig hadde jeg tenkt å være offshore bare noen år. Jeg har alltid prioritert at gutten vår skal føle seg trygg og ha det godt hjemme. Jeg tok alltid en tur om gangen. Hvis det ble noe problem kom jeg til å slutte.
Mens jeg var gift bodde jeg i Kopervik, og da flyttet farmor inn og bodde hos oss når jeg var offshore. Hun fikk bra betalt og syntes det var greit siden hun var enke. Da jeg ble skilt, flyttet jeg til Stavanger, og min mor flyttet inn hos meg når jeg var offshore. Så gutten har vært like trygg hele veien, både på skolen og ellers.

«Dårlig mor»

HMS-koordinator på Ekofisk,
Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

– Jeg har vært heldig også på den måten at han har aldri vært syk. Før tok jeg alltid en tur om gangen, men nå har jeg begynt å si at jeg jobber så lenge jeg får lov til å være der ute.
Men tilbake til da jeg begynte å jobbe offshore etter barselpermisjonen. Da fikk jeg høre at jeg var en dårlig mor. Da svarte jeg «hvorfor det da?» De fleste mennene hadde barn, men var de dårlige fedre? Nei, det var det ikke snakk om. Jeg var dårlig mor fordi jeg ikke var hjemme med barnet når det var natt. Så det var slike dumme ting. Men jeg ble mer sint enn lei meg. Jeg ble litt forbauset over holdningene til folk. Kanskje noen var sjalu på en måte. Hvorfor kunne jeg klare å jobbe offshore, mens deres koner hjemme ikke kunne det…, jeg tror det var mer det det gikk på.
Så lenge vi ikke hadde telefon og kunne ringe hjem, sendte jeg gjerne brev midt i turen til gutten. Da han var liten sendte jeg tegninger, men senere ble det skikkelige brev.

– Har han reflektert over dette etter at han ble voksen?
– Nei, han synes det har vært greit. Og jeg synes det er veldig positivt at han fikk god kontakt med besteforeldrene. For de kunne gi han noe annet enn det jeg kunne gi. Han har hatt god kontakt både med farmor og mormor. Men da han ble 16 år ville han ikke mer, da var han lei av å bli passet på av bestemor. Da kom generasjonskonfliktene. Da ville han være alene hjemme.

På en måte er det luksus å være offshore for oss damer. Mennene ser ikke at de kommer til «duk og dekket bord»; slipper å lage mat, slipper å vaske klær, slipper husarbeid. Men det er jo helt herlig.

– Så du greier å sette pris på andre sider av plattformlivet enn mennene gjør?
– Ja, fremdeles i dag så synes jeg det er herlig når jeg kommer ut og har tid bare for meg selv. Det er jobben og så er det meg selv. Ingen krav til noe annet. Det hører du sjelden en mann si.

Miljøet på plattformen

– Hvordan var miljøet ute på plattformen til å begynne med?
– Det var ikke TV, det var filmkvelder. Jeg husker at en hadde med seg et lite smalfilmapparat med pornofilmer. Cateringen var også bare menn den gangen. De spilte mer kort, poker, den gangen. De satt gjerne og spilte ved et bord i vaskeriet. Det er ting de aldri gjør nå. Vi aktiviserte oss på andre måter. Den gang kunne en røyke alle steder. Vi samlet oss gjerne i messen om kvelden, og så spilte vi bridge. De lærte meg det, for jeg kunne det ikke. Vi var mer samlet om kveldene. Det er mye mer skille nå. Før hadde vi nok bedre tid. Og en ble jo satt pris på som jente. Stort sett var de veldig hyggelige, hjelpsomme og veldig greie.

– Hvor mange var dere om bord på Tor 2/4 E-plattformen den gangen?
– Da jeg begynte, var vi vel 50-60.

– Var du på skift med de samme folkene hver tur?
– Ja, noen av de samme. Det varierte litt. Men etter fødselspermisjonen fikk jeg ikke komme tilbake til Tor-plattformen. Da måtte jeg dele meg og var på Ekofisk-senteret en tur, og så var jeg på Edda eller Cod den andre turen. I fire år holdt jeg på sånn. På en måte var det greit. For da hadde jeg en veldig aktiv periode på Hotellet på Ekofisk-senteret en tur, og så kom jeg på småplattformene den andre turen og da var det mye roligere.
Helseavdelingen har lagt det opp slik at når du har vært noen år et sted så flytter de oss til et annet sted. Så jeg har vært på de fleste plattformene.
Vi er bare fem kvinner i min type stilling. Og de fem kvinnene som er der nå har vært der nesten like lenge som meg. Hun ene fikk jo barn like etter, eller et par år etter meg. En annen begynte også i 1979, men fikk først barn for cirka ti år siden. Hun tok fire års permisjon, ett år om gangen. En av de andre kvinnene fikk aldri barn, og hun har vært der hele tiden. Den siste kvinnen er på Hotellet på Ekofisksenteret. Hun bor i Thailand og pendler. Omtrent alle mennene har vært like lenge. Første gangen de skulle redusere i selskapet, det var vel i 1993/94, var det åtte sykepleiere som søkte sluttvederlag, flest damer.

– Hvor mange sykepleiere er det totalt der ute?
– Vi er 2,75 sykepleiere på hver plattform. Vi har to pumpestasjoner, B11 og H7 [Norpipe], der er det da 2,75 dvs. 3. Eldfisk Alpha og Eldfisk Bravo som jeg er på, så er det Tor og en som heter Kilo [Ekofisk 2/4 K] og på Hotellet på Ekofisk-senteret [Ekofisk 2/4 H] er det to stykker; en oversykepleier og en akuttsykepleier. Pluss det er to plattformer som de holder på å legge ned, eller avslutte. Der er det 2,75, men det er innleide sykepleier gjennom Norse. Så det er vel 27 sykepleiere totalt, og seks fra Norse som de leier inn. På de to plattformene som skal legges ned er de ikke faste.

– Når begynte systemet med å leie inn sykepleiere?
– Det er de siste årene. Hvis noen er syke hos oss leier de inn personell fra Norse. Det finnes eksempler på at folk som har vært fast ansatt, har gått over til Norse. En som begynte i 1976, tok pakken da han var 50 år. Så begynte han å jobbe igjen med engang etterpå som innleid. Han er kjent i systemene, kjent med alt. Den siste som ble ansatt, har vært på Ekofisk i to-tre år. Det blir ikke tilsatt nye fordi mange av installasjonene skal avvikles. Noen av plattformene fjernstyres og besøkes bare av reisecrew. Hvis de er mer enn 12 personer, må det være en sykepleier med. Hvis det er mye arbeid både dag og natt, må de leie sykepleier hele døgnet.

Sikkerheten ombord

– Du har jo vært rundt på de fleste plattformene og kjenner ganske godt til miljøet?
– Ja jeg kjenner nesten alle folkene. Jeg var på en plattform som heter «Maersk Guardian». Den lå ved Ekofisksenteret i 1990/91, og da var jeg der. Det er en dansk rigg med et helt annet miljø. Jeg trodde alltid at danskene var så kjekke, men i et arbeidsforhold var de slett ikke lette å jobbe med.

– De var kanskje ikke vant med likestilte forhold offshore?
– Nei, og så var vi ansatt i Phillips. Det gjaldt radiooperatøren, sykepleieren og drilling supervisor. De torde ikke si noe til oss, men de hadde veldig kustus på sine egne folk og var veldig strenge med alt. Det var en ny situasjon og ny opplevelse.
Så var jeg på Rigmar i 1998/99. Det var en rigg som lå ved Ekofisk-senteret med 360 mennesker om bord. Da gikk det mye på akutt og sykdom. Da kunne det være kø utenfor helsekontoret. Det var en kjekk periode for meg.
Høsten 2000 begynte jeg på Eldfisk Bravo [Eldfisk 2/7 B] som HMS-koordinator. Da fikk jeg flere oppgaver. Akutt og sykdom er nummer en, så kommer alt det andre i tillegg. Det er plass til 96 personer når det er fullt. Som regel er det 80 – 90. Og så er det tomannslugarer. Dette med samsoving er jo en aktuell problemstilling for tiden. Det er ikke lett for folk å sove sammen. Når du er sammen med folk i 14 dager hele dagen på jobb, og så får du ikke ha lugaren alene heller. Når du er fast og får en annen inn, føler du av og til at det ikke er «min» lugar. Du har det med fjernsynsseing, og det med at det er noen som ikke har vett til å gå ut hvis du skal dusje eller … Det er mange forskjellige personligheter. Og vi vet jo det at når en blir eldre har du både det med snorking og med å gå på do på natten og alt. Pluss at du har aldri noe privatliv.

Når du reiser fra Sola og helt til du er tilbake på Sola er det støy hele veien. Helikoptrene bråker mye og du sitter med de draktene og det er ingen behagelig tur ut. Hvis to sitter ved siden av hverandre, må den som sitter ytterst sitte med nesten halve rumpen utforbi setet fordi det ikke er plass til to med drakter ved siden av hverandre. Så må du ha hørselvern, og det er bråk hele veien. Du kan ikke snakke, og det tar cirka halvannen time ut. Når du kommer på plattformen er det alltid støy, aldri ro. Selv om du ikke alltid har det like travelt, så sliter støyen psykisk på de fleste mer enn noe annet. Når du kommer hjem i roen, kjenner du det.

– Du sa at det ble strengere kontroller etter at helikoptertrafikken flyttet til Sola?
– Det ble mer kontroll. Det vil si at en går igjennom gjennomlysningen når en skal ut, og når en kommer tilbake til Sola, er det også gjennomlysning. Dette er noe som har kommet i de seinere årene. Før var det ingen kontroll når en kom inn. Men nå gjennomlyses bagasjen og alt.

– Hva er det en kan ha tatt med deg da?
– Verktøy for eksempel. Hvis du har stjålet verktøy ser de det med en gang. Og så er de veldig opptatt med medisiner selvfølgelig, når du reiser ut. En må legge det en har i en konvolutt og alt noteres ned. Det er ikke lov til å ha med medisiner ut uten at det blir kontrollert. Og de spør alltid ”Har du medisiner med?”. Men vitaminer kan en ta med. Konvolutten leveres til sykepleierne når en kommer ut. Vi kan ikke risikere at noen har med 10 Paralgin forte og lignende. Sovemedisin har en sjelden lov å bruke. Vi tar vare på medisinene til de reiser inn eller sender det hjem til dem. Det sies at hvis en virkelig vil smugle, så kan en klare det. Men jeg har aldri opplevd noe.

– Men dette her med støy, er det flere som får hørselsproblemer eller søvnproblemer?
– Ja, det er nok det. Noen har fått dårligere hørsel etter hvert. Det sies at at folk som var på sjøen før de begynte offshore, som jobbet i maskinen ikke var vant til å ha hørselvern på seg. Flere av dem har litt dårligere hørsel. Det er faktisk noen som går med høreapparat også. Så det svekkes litt etter hvert. Jo eldre vi blir, jo mindre tåler vi av støy. Vi tenkte ikke på det da vi var yngre.

HMS-koordinatorens arbeidsoppgaver

– Tidligere hadde vi jo ‘gode dager’. Da kunne en gjerne ha med seg strikketøy og strikke genser på kveldene som var ferdig til en reiste hjem. Men nå har vi ikke tid til det. På Eldfisk Bravo [Eldfisk 2/7 B], der jeg er for tiden, er det ikke sikkerhetsrådgiver. Sykepleierne eller HMS-koordinatoren har omvisninger av alle nye som kommer på plattformen, hvis de ikke har vært der før eller ikke vært på den plattformen de tolv siste månedene. Vi har omvisning fra inne i boligkvarteret til livbåt, videre er det lederen de skal jobbe for som må vise dem mer av jobben. På Eldfisk Bravo er det en del som bor mens de jobber på Eldfisk Alpha [Eldfisk 2/7 A]. De shuttler hver morgen og kveld, og det kommer stadig nye folk som bor på plattformen. For øyeblikket er det lite som foregår. Derfor fylles plattformene opp, slik at det er mye folk hele veien. Dermed blir det mange visninger. Det kan skje tre ganger om dagen, og det tar en times tid hver gang.
Dessuten skal vi ha så og så mange treninger i løpet av turen med for eksempel brann på helidekket og MOB [Mann Over Bord] båt på sjøen. Det er vi som er ansvarlige for at dette blir gjort. Og så skal vi lage rapport på det.
Så er det selvfølgelig oppgaver med førstehjelp. Vi har jo førstehjelpere om bord, og de skal ha førstehjelpsundervisning hver tur.
Vi har også ansvaret for drikkevannet. Når det kommer vann fra båt må vi ned og sjekke vannet før vi får lov til å ta det inn. En annen oppgave er å følge med på hygienen generelt i boligkvarteret. Vi har lokale samarbeidsmøter som vi skal lede og være referent på, blant annet safetymøter eller HMS møter, helse-, miljø- og sikkerhetsmøter. En gang på turen går jeg runden på plattformen og ser på renhold og orden og skriver referat av det. Så det blir veldig mange forskjellige arbeidsoppgaver.
Før var vi timebetalt, men nå er vi gått over til et annet lønnssystem, et individuelt lønnssystem: Det vil si at du har fast lønn, men da kan selskapet bruke deg så mye de vil. Vakten vår et fra 7 -19, men jeg står alltid opp seks og begynner gjerne halv syv og så har vi et lite morgenmøte klokka syv med de faste folkene om bord. Så har vi et kveldsmøte halv syv om kvelden med lederne for de forskjellige selskapene. Som regel er jeg ikke ferdig før ni om kvelden. Dagene blir veldig lange.

Bingo og premier

– Du har ikke overtidsbetalt?
– Nei, ingenting. Det heter seg at du bare skal jobbe 12 timer, men på grunn av fastlønnssystemet, kan selskapet på en måte bruke oss det de vil. En føler det er så mye å gjøre, at det er sjelden en bare jobber 12 timer. Noen dager er mer travle enn andre, men en har aldri overskudd til noe håndarbeid som en hadde i «gamle dager».
Det er en veldig selvstendig jobb. Men det har de fleste der ute egentlig. Der jeg jobber [Eldfisk 2/7 B] er det en elektriker, en instrumentmann, en mekaniker og en operatør som går dag og en som går natt. Vi har bingo hver 14. dag. Det er veldig populært. Men hvem skal kjøpe premier og hvem skal ta med det?  Jo, det blir ofte meg. Mine to mannlige kollegaer, de bor på Østlandet, vil helst ikke kjøpe inn premier.

– Penger er ikke god nok premie?
– Nei. Av og til kjøper jeg noen gavekort på polet eller lignende. Så det er også en ting jeg må passe på. Du skal lage oppslag, og passe på og få noen til å hjelpe til. Dessuten har vi en velferdskasse som noen må passe på. Og ved jul og nyttår er en med i arrangementskomiteer og lignende. Så oppgavene er mange. Men det er jo interessant, for ingen dager er like. Jeg har noen faste oppgaver, men ellers vet jeg aldri hva som skjer.
Jeg har hatt en alvorlig ulykke der ute. Jeg var på Eldfisk Bravo da en på boredekket holdt på å dø. Heldigvis gikk det godt, selv om han har plager etterpå. Ellers har jeg blant annet hatt en med epileptisk anfall, så jeg har hele tiden i hodet at jeg er i beredskap hele døgnet. Når jeg legger meg om kvelden, legger jeg alltid klærne klar i tilfelle jeg plutselig må stå opp.

– Har du enelugar?
– Nei, ikke alltid, det varierer etter hvor mye folk som er om bord. Når jeg deler lugar er det som regel med en dame i cateringen. De som jobber i catering har gjerne andre interesser og ståsteder enn sykepleierne. Jeg blir sjelden fortrolig med en annen dame. Hvis det er behov for det, kan jeg ringe til en kollega på en annen plattform og snakke litt sammen. Det er en fin måte å ha kontakt på.

HMS-koordinator en del av plattformledelsen

– Hvor er HMS koordinator plassert i stillingshierarkiet?
– Det er blitt blant det ledende personellet. Øverst er plattformsjefen, så er det gruppeleder drift, og så er det HMS-koordinator. På grunn av skiftordningen er det tre som deler hver stilling. Vi som utgjør det ledende personellet har et eget lønnssystem. De andre er timebetalt.
På Eldfisk 2/7 B sitter plattformsjef og gruppeleder i 2. etasje i boligkvarteret og så sitter jeg i 6. etasje på toppen. De samarbeider tettere enn det jeg gjør.

Litt som en mor

Det er litt greit at jeg har kontor for meg selv. Da kan folk komme og gå som de vil uten at noen ser det. Ingen trenger å vite hvem som kommer og trenger hjelp.
Du merker det når det kommer mye yngre folk om bord. Da blir du på en måte mor for dem. Det hender at de helt unge kan komme inn på kontoret og grine hvis  kjæresten har gjort det slutt. En annen hadde en bestemor som døde da hun var 80, og da var han ungdommen så fortvilet. Altså de bruker meg på en helt annen måte enn de godt voksne.

– Gjennomsnittsalderen offshore har økt?
– Den er ca 50 år hos oss. Så det at vi blir eldre, det merkes. Folk får problemer med knærne fordi de har gått mye i leider, og mye på gratingen der, og rygger og, ja en blir mer slitt.

– Er det andre typer skader nå enn før? Du nevnte at det var mye kuttskader da du begynte.
– Ja, det var før, nå er det mer slitasje med muskel- og skjelettplager. Vondt i knær og vondt i ryggen, skulder og nakke og alt det her. Så det har forandret seg veldig det, men når vi har disse unge i drillingen om bord, kommer det mer dette her litt forslått og litt småkutt og lignende.
– Var det andre folk som utførte noen av dine oppgaver før, eller er det nye kontrolloppgaver?
– Ja, det var nok andre folk som hadde noen av oppgavene. Vi har ikke lenger safety om bord, sikkerhetsrådgiver som det nå kalles.

Trim i jobben

HMS-koordinator på Ekofisk,
Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

– Vi har det greit, for eksempel har vi lov å trimme i arbeidstida. Det finnes velutstyrte trimrom, men det er så lite at vi må fordele bruken litt utover dagen og kvelden. Det er akseptert at de som er i beredskap, som røykdykkerne, må trene i alle fall to ganger i uken. Det er ikke alle som gjør det, men om de trener tre ganger er det ingen som sier noe på det. De bare legger det inn i arbeidstiden. Men prosessteknikerne kan ikke gå fra, de må trene på fritiden. Så de synes av og til at det er litt urettferdig. Folk klager uansett, de vil helst ha betalt for å gå i trimrommet om kvelden eller morgenen før de går på jobb. Mens vi kan gå på dagen, men samtidig så jobber vi gjerne mer utover kvelden.

– Er det bevisst politikk fra firmaets side at dere skal trimme?
– Ja, blant annet har firmaet avtale med Sportsklubb. Det kommer en instruktør ut en gang i måneden og viser hvordan vi skal trimme, og hvilke apparater vi kan bruke og hvordan vi kan legge opp program for hver enkelt. Til å begynne med var det veldig mye folk som var interessert, men interessen har dabbet av.

– Det er jo snakk om problemer med overvekt også, at folk får veldig god mat offshore med lange dessertbord, og at mange har en tendens til å legge på seg.
– Ja, det er rett det. En ser jo det at når det er ti år siden jeg har sett noen er det ti kilo opp, 20 år blir 20 kilo. Ja, jeg ser det selv også. Jeg begynte da jeg var 30 og var vant til å være i aktivitet hele tiden, så jeg var mye tynnere da. Det varierer litt, men de fleste har lagt på seg.
I tidligere tider var det mye mer bugnende med mat og det ble kastet mer. I dag er det salatdisk slik at du kan velge de salatene du vil ha. Tidligere laget catering maten fra bunn, men så kom det et nytt matkonsept med mer bruk av halvfabrikata. De skulle få alt fra land og varme det ute. Før var det baker og konditor, men det er det slutt med nå.

Mat og trivsel

HMS-koordinator på Ekofisk,
Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

– Har mat mye å si for trivselen?
– Ja, aviser og mat er avkoblingen. I tidligere tider var det alltid alkoholfri vin og øl om lørdagen. Det er borte. Cateringselskapene har strammere budsjetter i dag i forhold til tidligere. De har færre folk ansatt. For eksempel hvis det er mer enn 12 som jobber om natten kan de ha nattkokk. Hvis det er færre enn 12 får de ikke nattkokk. Da må de gi beskjed til kokken på dagen at han setter av mat som de kan varme på natten, og det er veldig upopulært.

– Det går rykter om kakeekspress ved morgenkaffen?
– Ja, det har vi fremdeles. Vi har jo frokost klokka 6 til halv 8, så har vi 10-kaffe med rundstykker, så er det lunsj fra halv 12 til 13. Så har vi 4-kaffe, da er det alltid et ferskt wienerbrød eller lignende, og så er det middag fra 6 til halv 8, eller i 7-tiden. Og så kan du enda spise rundstykker i 9-10-tiden, om du vil. Så en må være bevisst hele tiden, ha det i hodet at en må være forsiktig med maten.

– Hva med risikoen for hjerte- og karsykdommer?
– Ja, tidligere så hadde vi hjerte- og karundersøkelser, men nå er det en del år siden sist. Vi hadde flere perioder da vi målte kolesterol og blodtrykk på de ansatte. På basen har de tatt undersøkelser på alle ansatte et år.
Så er det røyking. Jeg synes det har blitt bedre etter at det ble strammet inn hvor det kan røykes. Det har også blitt bedre med de flotte salatbarene. Flere og flere spiser salat, og er mer bevisst og tar mindre desserter osv. Og mange trener, men noen vil jo ikke trene, men det er alltid sånn. Så er det brus du kan ta, og det er jo ikke så heldig. En skal jo helst drikke mye vann.

Oppsyn med vann og mat

– Fungerer du nesten som et næringsmiddeltilsyn om bord?
– Ja, vi sender vannprøver til Vestlab en gang i måneden med fysisk og kjemiske prøver. Hver morgen tar vi ph og saltinnhold på drikkevannet og smaker på det. Når det kommer vann fra båt må vi sjekke at ph og saltinnhold ikke er for høyt. Det har skjedd at saltinnholdet har vært for høyt hvis det har kommet sjøvann inn på tanken på båten. Da må vi avvise det, men det er sjeldent. Så skal du tilsette litt klor i vannet, det er en klorpumpe som går, sånn at du skal ligge under 0,2 ppm.
Når det gjelder næringsmidler har vi samarbeid med næringsmiddeltilsynet i Rogaland. Vi sender matvareprøver tre ganger i året, en gang for hvert skift.
Jeg er med i en hygienegruppe. Noen er med i en stressmedisingruppe og noen er med i akuttmedisingruppe. Tidligere var vi mye mer faste sykepleiere der ute. Gruppene har minket, så nå er jeg alene i hygienegruppen som ‘hygiene-Eli’. En gang i måneden tar jeg tilstandrapport på hygiene for plattformen. Alle plattformene sender slike rapporter til meg som jeg oppbevarer.
Det er mange oppgaver, og ingen dager er like. Ja, så er jeg med i en gavekasse som helseavdelingen har, en oppmerksomhetskasse. Når kollegaene er 40, 50, 60 år eller syke eller et eller annet så får de gave betalt fra denne kassen. Vi betaler inn 100 kroner året. Den kassen er det heller ingen som vil ha ansvaret for, så den har nå jeg hatt i 10 år. Og så skal jeg passe på å kjøpe ting og å sende, og så sier jeg ‘kan ikke dere andre passe på også’. Men det blir ikke til det.
Det blir en livsstil å jobbe der ute. Jeg trives med det og liker vekslingen mellom arbeid og fritid.

2-4 skift

– Hva er skiftordningen nå?
– 14 dager på og 3 og 4 uker fri imellom. Men det er snakk om at vi skal begynne med 2 – 4 som de sier. 4 uker fri hver gang, men da skal du gå ned 7,7 prosent i lønn. Cateringen og drilling har den ordningen allerede, så det er bare operatørselskapene igjen.

– Ja, det er vel nesten  bare Phillips her i Norge som har det?
– Ja, i Hydro har en slik ordning, mens Statoil har det ikke. Alle de kontraktfirmaene tror jeg går 2  –  4. Så det gleder vi oss til. Det er jo et minus å være ute i julen. Det er hyggelig å være her ute, men du kunne gjerne tenkt deg å være hjemme med familien. Men så er det bare det når du har tatt det valget. Jeg kan ikke tenke meg å slutte. Nei, jeg blir til jeg blir pensjonist, hvis helsen holder, og de har bruk for meg.

Pensjonsalder

– Hva er pensjonsalderen?
– 65 år egentlig, men fagforeningen jobber for 62. ConocoPhillips har i forbindelse med sammenslåingen gitt tilbud til de over 57 år om førtidspensjonering hvis de har vært overflødige.
Den eldste hos oss blir 61 år. Hun er der enda, men hun går den dagen hun får tilbud. Men hvis du ikke er overflødig så får du ikke tilbud. Eller så er det helsa som svikter. Det er sjelden folk er til 65 år, tror nesten ikke jeg har hørt om det. 63 år, så har de gjerne helsesvikt, hvis ikke de blir førtidspensjonert.

Jeg liker hele tilværelsen der ute. Når du reiser er det bare vann, sjø og hav og så kommer du ut til den der lille oasen eller lille landsbyen, og det er helt fascinerende uansett hvilket vær det er og se alle lysene.

Så har du de små helikoptrene som shuttler mellom plattformene morgen, middag og kveld. Jeg er veldig fascinert av været om det er orkan eller om du ser bølgene opp og ner, ser supplybåten som forsvinner ned i bunnen og kommer opp igjen, og tenker ‘stakkars folk’. Det fascinerer meg med alt det havet, det stille og det voldsomme.

Ikke redd naturkreftene

HMS-koordinator på Ekofisk,
Supplybåt i store bølger på Ekofisk-feltet. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

– Har du aldri vært redd naturkreftene?
– Nei, nei aldri redd. Første gang jeg var der ute måtte jeg helt opp i derricken, helt på toppen av plattformen. Så var jeg i basket ned på supplybåt, slik at jeg visste hva det var. Av og til når det kommer supplybåt har det gjerne vært noen småskader og ‘kan du komme ned å hjelpe’. For eksempel var det en som fikk en fiskekrok i seg som måtte ha hjelp til å få den ut. Så har jeg gått ned med basket og hjulpet. Og tidligere hadde vi mer kontroller på supplybåtene, men nå er det andre som kontrollerer. Men som sagt jeg er ikke redd, aldri redd. Det er jo en styrke.

Kvinnelig plattformsjef

– Har det noen gang vært kvinnelig plattformsjef der du har vært?
– Jo, en gang. Det var på Tor. Hun var der bare et lite år, da jeg var der. Hun var helt fantastisk. Hun ville lære seg navnene med engang. Hun er utlending og med hennes kulturbakgrunn forlangte hun at alle nakenbilder som hang på enkelte vegger skulle vekk på plattformen når hun kom. Så de måtte ta vekk alle bildene. Radiooperatøren på Tor han hadde glassplate på pulten og der hadde han nakne damer under. Og jeg tror jammen han også tok vekk det meste. Så har det vært noen kvinnelige plattformsjefer på Kilo [Ekofisk 2/4 K] og nå en på Eldfisk Alfa. Men som regel er de bare ute litt for å få erfaring til en høyere stilling på land. Det er bare for å lære litt mer om offshorelivet.

Lønn og arbeidsforhold

– Har du i din stilling følt at du har måtte kjempe, lønnsmessig og sånn?
– Nei, aldri. Lønnen til sykepleiere på land er jo lav siden det er et kvinneyrke, men her er du fagarbeider. Så om du er mann eller kvinne det betyr ingenting.

– Foregår det en slags evaluering av jobben du gjør?
– Ja, det er det. Hvert år har vi medarbeidersamtale. Da innhentes det opplysninger fra plattformsjefen og oversykepleier, og så skal du fylle ut skjema selv. Så har vi en del kurser vi er pålagt. Vi hospiterer en gang i året, en uke, enten på Rogaland eller Ullevål sykehus på akuttmottaket for å friske opp litt. Og så er vi med på brannkurs. Vi har hjertestarteren ute, så må vi engang i året sertifiseres på den på luftambulansen. Vi har avdelingsmøte om våren, det hadde vi nå i februar. Det var to dager pluss dette med hjertestarteren på luftambulansen. Så gikk vi på kurs i høst, prehospitalt kurs som luftambulansen hadde. Det var tre dager. Det var knallhardt. I fritiden blir du også pålagt en del ting, som ikke er frivillig. Selv om du får betalt, har du ikke noe valg. Vi har beredskapsledelse en gang  året. Det er en fordel at de fleste kursene foregår i Stavanger. Da slipper jeg lange reiser og slipper å bo på hotell.

Det sosiale livet på plattformen

– Har det vært noen endringer i det sosiale livet på plattformen siden du begynte å jobbe offshore?
– Nå sitter folk mer på lugaren og ser på fjernsyn, så det er mye mer usosialt. Før satt alle sammen. Vi satt nedi messen og spilte kort og pratet og jeg hadde gjerne med strikketøy. Så har vi bingoen. Men det er ikke alle som kommer. Det er gjerne kontraktsfolkene som er de mest sosiale. De kommer og stiller opp og er positive.
– Mye er forandret. Til å begynne med ringte du aldri hjem fordi det gikk over Rogaland radio. Nå kan du ringe hjem hver dag. Du tilpasser deg situasjonen etter som det blir bedre eller forandrer seg. Vi er jo veldig flinke til det. Jeg begynte med 8 dager på og 8 dager av, så gikk vi over til 12 – 12, 12 – 24. Det som var problemet tidligere når du reiste 8 – 8 og 12 -12, for da reiste du på ulike dager. Da var det mye verre for venner og familie å følge med når du var ute og når du var hjemme. Men nå når det er fast reisedag er det lettere.

 

 

 

Publisert 12. oktober 2017   •   Oppdatert 31. mai 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *