Med oversikt over forsyningene

person Jakob Rugland i intervju med Kristin Øye Gjerde, 25.09.2003
Jakob Rugland var administrasjons- og personaldirektør da han pensjonerte seg fra Phillips Petroleum Company. Han var en av de første nordmennene som begynte i administrasjonen på Dusavikbasen. Ansvarsområdet var luft-, sjøtransport, innkjøp, lagring og priskontroll.
— Jakob Rugland. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Det første Phillipskontoret var i Smedvigs kontor i Verksgaten.

Bakgrunnen før jeg begynte i Phillips i 1968 var først befalskole i 1957, deretter tollvesenet fram til 1960. Fra 1960 til 1968 var jeg i SAS. Da jobbet jeg i København og Stavanger. Oppgavene mine der var operations og salg. Da jeg kom tilbake til Stavanger, jobbet jeg i Olavsgården hvor SAS hadde kontor og reisebyrå på den tiden. Jeg ble da leder av reisebyrået. Gjennom dette kom jeg i kontakt med veldig mange amerikanere i den tidligste fasen av oljevirksomheten. Det var i grunnen i den forbindelse jeg ble forespurt om jeg ville jobbe i Phillips. Phillips hadde akkurat åpnet base på Dusavik. Men de hadde jo vært i Stavanger en tid allerede.

Den spede begynnelse i Dusavikbasen

– Så du ble med helt fra begynnelsen i Dusavik ?
– Ja, det var jo en sekretær, Kristin Sagen som var ansatt. Så var det Ole Magne Evje Olsen, som skulle begynne som trainee i boring. Jeg overtok etter ham og hadde med innkjøp og anskaffelser å gjøre.

– Hvilken virksomhet drev dere ?
– Vi sørget for forsyninger til «Ocean Viking» som Elf og Phillips hadde sammen. Selskapene boret hver sin brønn, så det var alltid en pause mellom disse brønnene. På den tiden jobbet vi på Londonkontoret for å få opplæring i Phillips systemet. Jeg for min del var også en god del på Londonkontoret og drev  med innkjøp i forbindelse med utbygging på britisk sokkel. De var tidligere ute med utbygging i England enn vi var her.

Hovedkontoret i Dusavik. Foto: Michael Davis/Norsk Oljemuseum
Hovedkontoret i Dusavik. Foto: Michael Davis/Norsk Oljemuseum

– Phillips hadde jo kontor i Oslo også?
– Ja, sjefen satt i Oslo på den tiden, mens operasjonskontoret var i Stavanger. Hovedkontoret for Europa / Afrika var i Brussel, men det ble overført til London da jeg begynte. Det var en egen divisjon.

– Hva lærte du i London?
– Det var to hensikter med oppholdet der. For det første trengte de folk der borte, for det andre var det ikke så mye for oss å gjøre på basen når Elf hadde riggen.

– Hadde Phillips mye aktivitet på britisk sektor?
– Ja, de var tidlig ute med et felt utenfor Great Yarmouth. Der var det utbygging samtidig som de bygget en gassterminal i Bacton i Norfolk. Utstyret ble innkjøpt fra Londonkontoret. Så jeg fikk jo være med på det. Det var ganske interessant. Det var noe helt nytt for oss med de dimensjonene med innkjøp vi så der, i forhold til det man var vant med.

Større oppgaver etter Ekofiskfunnet

– Dimensjonene forandret seg vel i Dusavik også etter Ekofisk var funnet, med prøveproduksjon på Gulftide, oppbygging av Ekofisksenteret osv.?
– Ja, det var en fase før det første funnet på Ekofisk. Deretter ble det gjennom hele 1970-tallet gjort nye funn som Vest-Ekofisk, Eldfisk, Cod og så videre. Det var en enorm aktivitet på 1970-tallet, samtidig som utbyggingen begynte. Ekofisktanken ble jo bygget i Jåttåvågen.

– Var jobben din knyttet til innkjøp eller transport?
– Det var hele pakken. Phillips hadde en ingeniøravdeling, en administrativ avdeling, en operativ avdeling med borepersonell etc, og så var mitt arbeid knyttet til logistikkdelen av dette, som innbefattet anskaffelse og bringing til feltet både av materiell og personell.

– Så det var både transport til sjøs og i luft ? Kan du fortelle hvilke fartøy dere brukte til sjøs?
– Det var jo ikke noen norske båter til å begynne med. Norsk shipping besto på den tiden av oljetankskip og lasteskip i utenriksfart. I supplytjenesten brukte vi derfor engelske, tyske og til dels Panama registrerte båter. Det er klart at hvis du sammenligner med i dag så var det ikke rare greiene, men de gjorde nytten den gang.

Med oversikt over forsyningene,
Arbeidere i gang med noen store wirere med festekroker, på Phillips Petroleums base i Tananger. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

 – Når ble det vanlig med norske supplyskip?
– Smedvig var jo tidlig ute, og ellers engasjerte redere nedover kysten seg tidlig på 1970-tallet og 1980-tallet. Det ble en enorm bygging ikke minst grunnet skatteregler som tilsa at folk kunne få enorme skattefradrag ved å gå inn i komandittselskaper. Plutselig var det et veldig overskudd av supplybåter, noe som skyldtes at det ikke var kontrakter til alle, men det var skattemotivert bygging. Skattemotivert er ikke alltid det beste økonomisk…..

– Hvilke andre norske rederier var med bortsett fra Smedvig ?
– Ja, det var flere. På Sandnes hadde vi AM Larsen Sea Truck Shipping, som faktisk er med enda. Fra Skudesnes hadde vi Solstad rederi. Oslorederiet Wilhelm Wilhelmsen hadde også forsyningsskip i en periode. Vi hadde et veldig transportbehov etter hvert som utbyggingen av feltet kom i gang, og vi begynte byggingen av rørledning til Teesside og Emden. Det var enorme mengder rør som skulle ut, og etter dagens målestokk tok hvert skip bare en fjerdedel av det en rørbåt har kapasitet til i dag. Så de gikk jo i skytteltrafikk.

arbeidsliv, sikkerhetsgruppe
Supplybåten Sea Truck laster og losser på Ekofisk. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

– Ja, alt gikk vel veldig fort for seg. Det var vel hastverk?
– Det var hastverk. Det var jo et program som skulle følges der ute, og etter hvert som materiellbehovet meldte seg, måtte vi jo ha utstyret klart. Hadde vi glemt viktig utstyr tok det 15-20 timer før vi fikk det på riggen, hvis det var båt inne. Med de dagratene en rigg hadde kunne dette bli ganske dyrt.

– Det var vel ganske tøffe jobber for de som var sjøfolk på supplybåtene ?
– Ja, det var jo det. Men du vet de var jo ikke alle like godt vant. Det var jo fiskere som til dels var rekruttert, det gjaldt både engelske, nordmenn og tyskerne. Men det var flinke folk, så det var en utrolig innsats når du tenker på det i dag.

Phillips flytter til Norsco-basen i Tananger

basevirksomhet, flyfoto, phillips, forsidebilde,
Phillips er i ferd med å etablere seg på Norscobasen nederst til høyre Ca 1972 Foto: Norsk fly og flyfoto/Norsk Oljemuseum

– Så ble det flytting fra Dusavikbasen over til Norsco-basen i Tananger i 1973. Hvorfor valgte Phillips å skifte baseområde?
– Vi var jo inneklemt på Dusavik, og måtte se oss om etter en permanent plass, så vi var i kontakt med både Smedvig og Aker Norsco på Tananger om en leieavtale. Begge ga en pris, og så viste det seg at Aker Norsco var de billigste. Vi hadde litt problemer med Sola kommune, for de politiske myndighetene der hadde fått etablert Shellraffineriet og Norscobasen. De følte at det var nok, og så ville de ikke la Phillips få kjøpe en eiendom der ute. Det vi gjorde, var at Aker stod for utbyggingen, og vi hadde klausul i kontrakten om at Phillips kunne overta etter fem år eller noe. Så etter de årene kjøpte vi de områdene vi var på. Det er helt utrolig å tenke på i dag når hele kysten sloss om oljerelaterte etableringer.

Sola kommune sa nei til Phillips.

– Så Phillips var opprinnelig på jakt etter å kjøpe sitt eget område?
– Vi ville ha et eget baseområde, og var på jakt etter egne kontorlokaler. Vi så jo at dette ville bli en varig virksomhet. Behovene for plass ville bare øke. En av grunnene til at valget falt på Tananger i stedet for Dusavik var avstanden til feltet.

Seilingstiden med supplybåt, fra Tananger til Dusavik, utgjorde nesten en time spart per tur til Ekofisk. Når vi tenker på hva det koster å ha en båt i drift, har besparelser på transporttiden gjort at basen nesten betalte seg selv.

Vi sparte både en time på turen inn og en time på turen ut for hver båt, og det var jo snakk om flere avganger til dagen. Så for et felt i sør ligger Tananger gunstigere til enn her i Stavanger.

– Sola kommune fikk vel store skatteinntekter fra Phillips?
– Etter hvert som vi kom i produksjon, fikk jo Sola kommune innbetalt royalties. Den ble betalt inn til kommunen som da sendte den videre inn til departementet. Med de summene det var snakk om, ga pengene som sto på konto bare en dag eller to eller over en weekend enorme renteinntekter. Sola kommune fikk en viss andel av det [agioskatt]. Sola fikk også inntekter av Phillips, ved at mange Phillipsansatte bodde i kommunen.

– Så lenge hovedkontoret lå i Oslo var det vel Oslo som fikk skatteinntektene?
– Ja, hovedkontoret lå i Oslo fram til 1976. Etter at myndighetene så hvilke skatteinntekter en kommune som Sola kunne få, og myndighetene så hvor galt det kunne slå ut, ble det forandret ganske fort. Kommunen hadde en overgangsordning i perioden 1982 – 1986.

Transport til sjøs og i luft

– Hadde du noe erfaring fra sjøtransport da du begynte i Phillips?
– Det var jo supplybåtrederiene som stod som transportører. Det var i grunnen ingen som hadde noe særlig erfaring fra dette området. Så vi opparbeidet jo en viss kunnskap og fant ut hvordan det skulle gjøres etter hvert.

– Men lufttransport hadde du mer erfaring fra?
– Ja, jeg hadde jo for så vidt det med åtte år i SAS før jeg kom til Phillips. Men det var like mye en annen grunn til at jeg ble ansatt i Phillips. Selskapene hadde jo veldig respekt for tollvesenet. De måtte opprette transittlagre på basen i Norge for materiell og ha kontroll med alt som gikk inn og ut. Tollvesenet var jevnlig på besøk for å se at dette ble gjort riktig. Det var ikke alle som var helt inne i dette papirarbeidet. All føring foregikk manuelt. Tollvesenet hadde myndighet til å stenge hele basen dersom de ikke fikk den informasjonen de skulle ha. Men jeg hadde noen år i tollvesenet bak meg og kjente systemet, så det var også  en av grunnene til at jeg ble forespurt om å begynne i selskapet.
Lufttransport var det ikke så mye av til å begynne med. Når vi hadde rigg og drev med boring, var det kanskje en tur fast til dagen, mens det ble en ekstratur dersom det var behov for ekstra materiell eller personell eller noe slikt.  På det området hadde vi selvfølgelig elementene å sloss med, vær, vind og tåke. Så det gikk ikke helt på skinner det heller. Det var en fin gjeng i Helikopter Service som tok seg av dette her. Helikoptertrafikken økte i takt med utbyggingen og kulminerte med ca 250 personer i helikopter per dag til og fra feltene. Vi fikk jo store helikopter etter hvert. På begynnelsen av 1980-tallet fikk vi Boeing sine Chinook helikopter med plass til 44 passasjerer. De vanlige Sikorsky-ene tok bare 12 personer til Ekofiskområdene.

arbeidsliv, transportleder, helikoptertrafikk,
Rekke med helikoptere av typen Sikorsky S-61N står oppstilt på heliporten. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

– Det kunne vel ikke gå så mye varetransport i helikopter?
– Nei, det var jo dagsavsier og post som gikk ut, men varetransport gikk jo normalt med båt, så sant at det ikke var umiddelbare behov. Hvis de skulle ha noe på timen, så måtte de ta det med helikopter.

– Helikopterbasen lå jo opprinnelig på Forus?
– Ja, det var på gamle Forus. Faktisk var det en tyskerbrakke som ble brukt til å begynne med. Etter hvert ble det bygd ut med den terminalen som fremdeles ligger der ute ved siden av motorveien. Så ble det og flyttet til Sola på 1990-tallet.

Phillips organisasjon og samarbeidspartnere

– På et organisasjonskart fra 1973 figurerer du ganske høyt oppe i hierarkiet. Hvordan var din stilling i organisasjonen?
– Den gang var det Bob Adams som var administrasjonssjef. Jeg var underlagt ham, som igjen rapporterte til sjefen for Ekofisk. Det var Everett Thrall. Han døde faktisk mens han var her i Norge. Han ble akutt syk. Han trodde det var isjas, men det viste seg å være kreft. Han reiste hjem og døde kort tid etter.

– 1973, det var vel det året Phillips begynte å ansette operatørpersonell på Ekofiskfeltet. Før den tid var det vel andre firma som Morco som drev operasjonene der ute?
– Ja, Morco sto for boringen. Selskapet het Moran Brothers da de kom til Norge, deretter skiftet det navn til Morco. Nå er det vel Transocean de heter. Den første boreentreprenør vi hadde var imidlertid Odeco. De eide «Ocean Viking».

– Var det på Gulftide Moran Brothers kom inn?
– Nei, det var International Drilling som opererte Gulftide. Det var få Phillipsansatte på Gulftide. Men etter hvert begynte nordmenn å komme inn i produksjonen. Mange av dem hadde erfaring fra sjøen. Selv om den erfaringen ikke var helt relevant var den i hvert fall ganske relatert. En maskinsjef hadde teknisk bakgrunn for eksempel. Det var lett å få tak i folk på grunn av krisen i skipsfarten på 1970-tallet.

– På den tiden fantes det vel ikke spesialisert utdanning heller ? Så en måtte lære gjennom erfaring…
– Ja, og for de norske var det jo for så vidt et kultursjokk. Det ble på en måte ikke tatt hensyn til det de hadde gjort før. De kom inn i selskapet og begynte som operatør og ble satt til de oppgavene som operatøren hadde. Det var vanskelig for kanskje tidligere maskinsjefer å begynne med malerkost og smøre nipler og så videre. Det var ikke helt populært. Noen aksepterte det, andre forsvant ganske fort.

– På den tiden var Phillips delt i flere avdelinger?
– Ja, det begynte å ta form. Det var en vedlikeholdsavdeling, en bore- og produksjonsavdeling, en geologiavdeling, en administrasjonsavdeling og en ingeniøravdeling. Ellers bygde vi opp kontorene i Emden og Teesside samtidig.

– Du var da ansatt i administrasjonsavdelingen ?
– Det var delt i to. Den ene delen var ren personaladminstrasjon, med rekruttering, lønningsavdeling og alt dette, og så var det logistikkdelen.

– Hvem hadde du med deg i logistikkavdelingen?
– Det var amerikanere i den første tiden, mens nordmenn tok over etter hvert.

– Hvor mange var det som jobbet som basepersonell?
– I tillegg til en egen stab på cirka 50 personer leide vi inn folk fra basen på Dusavik og senere Tananger. På Tananger leide vi inn folk fra Aker base. Vi hadde ikke et permanent jevnt behov. Til tider hadde vi veldig mye å gjøre, og da leide vi inn folk.

– Var det noen spesielle firma dere hadde kontrakter med?
– Det var Aker Norsco og North Sea Exploration.

lasting, lossing, kai
Supplyskipet Active Girl. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

– Er det andre firma som vi ikke har vært innom, som dere hadde kontrakter med?
– Etter hvert begynte jo de lokale leverandørene å komme i posisjon. Til å begynne med kjøpte vi veldig mye av spesialutstyret fra utlandet, men så etablerte supplyhusene seg i Norge, og det ble mer og mer lokalt. Det var det samme med de som stod for brønntjenester, boring og alt dette. Det var jo folk som tradisjonelt reiste med oljeindustrien, og etablerte seg der som den etablerte seg. Det var selskaper som Halliburton, Baker, BJ Service osv. Alle disse var jo tidlig på plass, og var med på utviklingen av feltet.

En utfordrende jobb

– Hva likte du best med jobben ?
– Du fikk et stort selvstendig ansvar. Selvfølgelig måtte vi levere til de som satt i andre enden og skulle motta det som vi skulle frambringe, enten det var materiell, personell, eller tjenester. Men akkurat hvordan du utførte jobben og hvordan du fikk dette til å gå, var mye overlatt til deg selv. Det fantes  jo ikke noen håndbøker. Jeg kom fra SAS som var utrolig systematisk bygget opp. Det ble gitt opplæring for det og opplæring for det. Skulle du begynne på noe nytt var det inn på kurs. Når jeg begynte i Phillips fantes det nesten ikke et formular. Du hadde en skriveblokk. Dokumenter, manifester, dokumentasjon og alt dette her måtte en utarbeide selv. Phillips sentralt hadde heller ingen ting fordi de hadde erfaring hovedsakelig fra landbasert operasjoner i USA som ikke hadde noen relevans til det som skjedde i Nordsjøen.

Utvikling av prosedyrer

– Så dere utviklet deres egne prosedyrer?
– Ja, vi begynte jo på bar bakke. Etter hvert som det oppsto behov måtte vi få utviklet det som skulle til for å tilfredstille både egen kontroll og at vi fikk gitt beskjed til mottaker om hva som kom med båten osv. Det var en ganske omfattende jobb.  Kontraktformularer måtte vi utarbeide og etter hvert få juridisk avdeling med oss. Lokal innkjøpsordre for eksempel eksisterte ikke. Men vi kjøpte inn ting, og så fikk vi med kvitteringen eller fakturaen og så la vi dem i kassen, og så ble det gjort opp på den måten. Men å få innført krav til dokumentasjon og formalisering av det hele, det var en veldig prosess som måtte gjennomføres.

– Slike prosedyrer har vel blitt utviklet til stor detalj?
– Ja, de tingene som vi satt og skrev på skrivemaskin går online i dag. Det er en helt annen kommunikasjonsflyt nå enn det vi hadde den gang. Vi fylte inn opplysninger i et manifest som ble lagt ved lasten og ble sendt opp i en konvolutt til plattformen fra båten. Vi utarbeidet onlinemanifestering slik at mottaker kunne sjekke når utstyret kom opp på riggen, kunne kvittere for at  det var mottatt. Det var en ganske lang prosess å få dette behovet tilfredsstilt. Videre ble hele varebehandlingen lagt inn online slik at brukeren hadde en fullstendig oversikt over hva som var inne på lager til enhver tid. Vi hadde jo liggende reservedeler, gjerne kritiske reservedeler. Da måtte vi være sikker på hva vi hadde, ikke bare på papiret, men vi måtte vite hva som lå i hyllene hvis det var behov for det.

– Når var dette kommet opp på et tilfredstillende nivå?
– Det var tidlig på 1980-tallet, men det var stadig vekk modifikasjoner av systemet. Det var alltid noe som kunne gjøres bedre.  Sånn er det jo over alt, men det var jo lang vei å gå når du tenker på at du begynte med et blankt papir.

– Hvordan foregikk kommunikasjonen i de tidligste tider?
– Det var via en radio som var «Single Side Band». Det var kun en radio som stod i det vi kalte radiorommet ute på Dusavik. Hvis flere selskap boret, brukte vi alle samme kanalen. Vi måtte da passe på når det ikke var andre innpå når vi kalte opp «Ocean Viking» eller hva det måtte være. Etter hvert som vi begynte å få inn selve borerapporten, ble den sendt inn i kode. Det skulle jo liksom ikke opplyses hvor dypt vi var kommet og så videre. Tall av trykk og sånt var alltid kodifisert. Det var veldig spennende……

Jackpot

– Hva synes du har vært mest spennende å være med på?
– Når en havner oppi et selskap og blir tilbudt en jobb, så er det fantastisk heldig at det var det selskapet som fikk Jackpot. Ekofiskfunnet var jo blant de største som var gjort i verden på den tiden. At jeg fikk være med på en utbygging som skjedde ut fra din egen hjemby, uten å reise ut i verden, men dette skjer ut fra Stavanger…. Ja, vi var jo faktisk med og skrev historie.
I den første tiden var det jo ikke noen regulert arbeidtid. Ikke hadde vi overtid, men det var greit nok, de betalte oss godt.

Du stod på pinne 24 timer i døgnet. Der var hardt mange ganger. Det var aldri spørsmål om hensyn til familien.

Jeg hadde tre barn, den minste ble født i 1968, men det var jo aldri spørsmål om hensyn til dem. Hvis det var noe på jobben, så var det noe på jobben. Da ble det ikke noen søndagstur. Ungene var for så vidt så små at de hadde vel ikke noe men av det, men dette var enten eller. Enten var du med eller så var du ikke med. Så det var greit. Det var bare å stå på og gi 110 prosent. Personalpolitikk var for så vidt også helt fraværende sett med dagens øyne. Staben var jo tekniske personell og hadde andre oppgaver å konsentrere seg om. Det kom personalfolk fra USA og, men de var totalt ukjent med den norske arbeidskulturen, og ville helst gjøre det slik de gjorde det i Amerika. De prøvde å få ting til å skje på sin måte. Denne problematikken dro vi med oss i mange år.

– Var det slik at de amerikanske helst ville forholde seg til amerikanske underleverandører?
– Nei, men de brakte med seg sin personalpolitikk slik de var vant med. Det hadde vi for så vidt gjort noen enhver. Det var veldig tungt, men du hadde jo  lønnen, du var fornøyd. Alternativet var jo bare å si takk for meg, dette passer meg ikke. Men vi hadde det gøy, og var som sagt bra betalt. Det var en utfordring som ingen vel kommer til å få igjen. Tror aldri den tiden kommer tilbake.

110 prosents jobb

– De som jobbet offshore, de hadde jo sin spesielle arbeidstidsordning…
– Det hadde jo for så vidt amerikanerne fra dag 1, og de som var offshore. Det var jo syv dager på og syv dager av. Men etter hvert så ble det så mye flyvning og etter hvert mangel på helikopterkapasitet slik at vi utvidet da skiftene til 14 dager. Skiftordningen ble etter hvert regulert av arbeidstidbestemmelser i Norge og  harmonisert med norsk praksis.

– Det virker som om du hadde ganske lange arbeidsdager. Ble din arbeidstid regulert etter hvert som det kom arbeidstidsordninger?
– Nei, jeg var jo ikke fagorganisert, men aksepterte betingelsene. Vi fant jo etter hvert ut hvilke folk som likte dette her og som hadde tyngde nok. Vi hadde det gøy, og vi så at det var en jobb som skulle gjøres. Du kunne liksom ikke si at dette gjør jeg på mandag. Hvis du måtte gjøre det nå, så måtte du gjøre det nå. Så det var greit.

– Det ble vel laget stillingsbeskrivelser for arbeidet i logistikkavdelingen etter hvert?
– Vi kom jo etter hvert inn i et lønnsklassesystem som ble formalisert. Det var tyngden i jobben din, kan du si, som avgjorde hvilken lønnsklasse du kom i.

Hva gjør logistikkavdelingen?

– Hva er de viktigste funksjonene i logistikk?
– Du har jo de som står for anskaffelser, innkjøp og kontrakter. De får sine input fra en planleggingsavdeling som ligger utenfor logistikkområdet. Behovene defineres av brukeren. Når materiellet er innkjøpt har du varehusfolk eller lagerfolk som vil motta det. De vil stå for forsvarlig lagring og katalogisering av materiellet. Når dette skal sendes ut, er det  varehuspersonellet som tar seg av det. De overleverer det til transportavdelingen for sjøtransport som passer på at det kommer på båten og at det blir levert på rett plattform.
Når det gjelder personell er det den samme prosessen. Der er et permanent behov for bemanning, og det er et fast behov for transport av disse til og fra installasjonene. Du setter opp flighter i henholdt til dette behovet og så vil du da utenom ha et behov for servicepersonell og andre som kommer i tillegg. Det må være en booking funksjon som kan ta seg av det.
Dette gjelder og for booking av last. Det første som ble beskrevet var Phillips sin egen last. Dessuten vil kontraktørene ha behov for å sende ut materiell til riggen til ting som de holder på med. Så der er en booking funksjon for marine transport.
Da jeg begynte, var vi jo ikke mer en fem personer på kontoret. Det var en sjef, en superintendant som vi kalte det for. Vi hadde to drilling supervisors, og vi hadde en ingeniør og en som stelte med logistikk. Dessuten var det en  sekretær. Med dette personellet fant vi Ekofisk.

– Men det var vel også en avdeling i Oslo?
– Geologene var jo i Oslo. Det var de som sa hvor vi skulle foreta boring for de forskjellige brønnene. Men jeg må jo bare ta hatten av. Disse folkene kom over og etablerte seg. Selv om det jo var en hvis grad av hell, så kan en ikke stikke under en stol at de fant et av verdens største oljefelt. Det som enkelte ganger var tøft, var at vi skulle forholde oss til nye sjefer ganske ofte. Det kan sammenlignes med å spille på et fotball lag hvor det er innbyttere hele veien og stadig vekk får en ny sjef med forutinntatte meninger om hvordan det skal gjøres. Han hadde snakket med andre, og nå skulle det bli revolusjon. Da gikk det gjerne et halvt år og vel så det før han var med på laget og forsto hvordan ting fungerte i Norge. Det kunne være litt slitsomt. Men en måtte bare være fleksibel og innrette seg etter systemet. Skulle en være med, så kunne en ikke jobbe på tvers av teamet.

Forholdet til amerikanerne

– Til å begynne med var det vel bare amerikanske sjefer?
– Tidligere var det amerikanske sjefer, men nå er det ikke så veldig mange igjen. Det er veldig populært for ingeniører og folk i organisasjonen i USA å få komme over og jobbe i Norge. De fleste vi forholdt oss til på topplan i Bartlesville var folk som hadde vært kollegaer av oss her i Norge.

– Ekofisk var viktig for Phillips i USA?
– Ja, det var jo det største utbyggingsområdet de hadde, den gangen. På et tidspunkt hadde Phillips 250 amerikanske familier i Norge. På slutten var det 10-15 eller noe slikt. Vi fikk litt nærmere kontakt med de første som kom over. Noen av dem har vi fortsatt kontakt med. Vi hadde et veldig flott forholdt og ble som en god gjeng med venner nærmest. Men etter hvert ble det så mange at det var naturlig at vi ikke kunne ha omgang med alle sammen.

olje og gassveteran knut åm,
Hovedkontoret til ConocoPhillips i Bartlesville, Oklahoma. Foto: ConocoPhillips

– Har du jobbet i Bartelsville?
– Jeg har aldri jobbet permanent i Bartelsville, men jeg har vært mye der borte. Ikke minst i perioden da jeg var personaldirektør. Det ble jo og et tett samarbeid med dem, for vi måtte jo forholde oss til norske systemer både når det gjaldt pensjon og forsikring. Det skulle godkjennes av de der borte. I dag kan du vel si at Phillips er en god arbeidsplass. Det er ikke ting som har kommet av seg selv. Vi har gått inn for det og har fått levelige forhold. Vi fikk jo etter hvert ganske sterke fagforeninger og måtte forholde oss til dem. Det var mange streiker i en viss periode. Det skyldtes vel kanskje en del kommunikasjonsproblemer akkurat i den perioden. Det var gjerne en del dominerende amerikanere som ikke forstod tenkemåten til de norske og så videre.

– Ja, det har vel vært mange forskjellige kontraktører inne i bilde, folk fra forskjellige nasjonaliteter som har jobbet sammen som har hatt forskjellige arbeidsvilkår?
– Ja, det var litt spesielt den første perioden. Da var det mange spanjoler som jobbet der ute. De hadde jo ikke de skiftordningene som de andre hadde. De ble til dels sendt ut med båt. Den gang ble det brukt personellbasket som de ble heist opp i med kran. De gikk oppi denne kurven på dekk og så ble de heist opp på riggen. I dag er den ikke lovlig å bruke. Det var jo ikke alltid like spennende å være i den korgen, … hang mellom himmel og jord, det var det ikke.

– Det er vel mye som gjelder sikkerhet som har forandret seg?
– Ja, det er jo klart. Men vi har mye å takke oljeindustrien for å ha kommet opp på det sikkerhetsnivået som er i dag. Oljeindustrien er ledende når det gjelder sikkerhetsarbeid. Det komme seg vel litt av at der er midler til å få gjennomføre tiltak. Hvis vi ser på bygningsindustrien, landbruket osv. så er det mange flere  ulykker der enn du finner i Nordsjøen for eksempel.

Karrieremuligheter

– Hva slags karriere muligheter var det i selskapet?
– For min egen del kan jeg ikke klage. Jeg avanserte til rett under divisjonssjefen. Så mulighetene var der, det var jo bare å stå på. Det er vel det samme i dag, men det blir smalere og smalere i toppen så det  blir færre og færre som kommer opp.

Nedbemanningsprosessen

– Organisasjonen i Phillips var jo mye større på et visst tidspunkt. Den var vel størst på 1980-tallet og så ble den redusert på 1990-tallet?
– Da jeg begynte som personaldirektør på 1990-tallet, var vi vel 2600. Dessuten hadde vi Teesside og Emden som lå administrativt under Stavanger. Så vi var langt over 3000. Nedbemannsprosessen startet omtrent samtidig som jeg begynte, og den har fortsatt hele veien. Det blir liksom med motsatt fortegn på alt det du gjør når du er i nedbemanningssituasjon. På 1970- og til dels 1980-tallet gjaldt det hele tiden å få tak i flere folk. Å få tak i folk og intervjue folk og få de inn i systemet var for så vidt greit nok. Du kjøpte mer land, du bygde fasiliteter og alt det, men når du skal bli kvitt alt dette her så er det tyngre. Turen nedover er mindre motiverende enn turen oppover.

– Men når en er ferdig med utbyggingsfasen og går over i driftsfasen så kreves det færre folk?
– Ja, det er jo klart. I driftsfasen går etter hvert produksjonen ned, antall plattformer reduseres.

– På Ekofisk har 15 installasjoner blitt overflødige og skal fjernes. Nye moderne installasjoner overtar jobben til de gamle. Det er jo også snakk om fjernstyring fra land som en del av driften. Hvordan virker det inn på bemanningen?
– Det blir noe helt annet. I dag er kontrollrom og instrumenter computerstyrt alt sammen. Det er voldsom informasjonsflyt. Informasjonen fra feltet er samtidig i  Tananger. Det er en helt ny verden.

Fokus på sikkerhet

– Da slipper en jo å frakte så mye personell offshore.
– Ja, det er jo og en fordel. Vi hadde flere helikoptre som vi mistet og vi mistet personell. Det er alltid en vanskelig situasjon når en kommer opp i dette. Det var et helikopter som var på vei ned til B11, pumpestasjonen, det mistet vi, og alle omkom. Vi hadde et helikopter på vei inn fra Ekofisk en gang som mistet halerotorene, hvor vi mistet fire personer. Det var tidlig på 1970-tallet. Det var noe vi ikke hadde regnet med. Plutselig ringer de fra politiet at du må opp og identifisere folk. Sånne ting hadde vi ikke trodd vi skulle komme opp i. Ikke minst hadde vi «Alexander L. Kielland»-ulykken som var helt forferdelig. Bravo-utblåsningen var også veldig dramatisk, men den gikk heldigvis ikke ut over menneskeliv. «Kielland»-ulykken var jo til de grader dramatisk. Når du kommer på jobb en kveld og hører at et par hundre mennesker er savnet… Det var jo forferdelig. Det var helt ubeskrivelig. Nei, det var helt grotesk det der. Vi fikk jo inn overlevende som skulle sendes videre, og så var det de omkomne. Alt dette kom inn over basen.

– Det er vel et mareritt?
– JA

– Etter «Kielland»-ulykken og de andre ulykkene er det vel satt inn tiltak for å prøve å hindre at det skal gjenta seg?
– Vi lærte jo av de feilene som ble gjort, og «Kielland»-ulykken var jo en katastrofe ingen hadde regnet med. Om en kunne gjort så mye annerledes er ikke så godt å si. Bravoutblåsningen burde vært unngått. Nå var jo konsekvensene av Bravo ikke så veldig store, og det ga en lærepenge. Etter både Bravo og «Kielland» ble det en økning i personellet.

– Det ble flere folk til å utføre arbeidsoppgavene?
– Ja, det ble jo mer og mer folk og organisasjonen vokste jo faktisk frem over til 1990-tallet, før det da begynte å gå ned over igjen.

– Hva med oppgjekkingsoperasjonen, krevde det spesielle ting når det gjaldt logistikk?
– Jeg var ganske involvert i det som gjaldt forberedelser, transport og logistikk av personell. Det var et eget team som stod for bygging av disse jekkene. Det var en epoke som vi kunne være stolte av … i høyeste grad.

– Ja, det gikk vel helt etter planen det?
– Ja, det gjorde jo det. Heldigvis, bank i boret. Det var jo ting der og som kunne ha gått galt. Men det gikk bra. Det viser jo at Phillips når de ville gjøre noe, så gjorde de det, og de gikk gjerne nye veier. Phillips hadde den første betongkonstruksjonen i Nordsjøen med Ekofisktanken. Franske Doris kom opp med ideen. Det var jo ganske utrolig at det var mulig å få en sementkonstruksjon til å flyte da den ble slept ut i Nordsjøen. Det samme gjaldt betongveggen som ble bygget rundt den senere. Så det er mange bragder for et selskap som tradisjonelt hadde holdt seg på land. De kom midt ut i Nordsjøen som den gangen var det tøffeste havområdet på vanndyp på 75 meter. Phillips gikk et skritt videre enn noen hadde gjort før dem. For 35 år siden var jo dette et nytt område.

– Nå er du selv pensjonert etter en lang karriere i selskapet. Hva arbeidet du med de siste årene?
– Jeg ledet logistikkavdelingen fram til 1990. På den tiden vokste bedriften enormt i omfang. Fra 1. januar 1991 var jeg personaldirektør. Det holdt jeg på med til 1997. Deretter jobbet jeg fem år på Færøyane  som representant i forbindelse med åpning av den færøyske kontinentalsokkel. Det var utrolig interessant. Da var jeg tilbake nesten der jeg begynte. Jobben på Færøyane var underlagt London kontoret. Jeg bodde ikke på Færøyane, men var der oppe minst en gang i måneden. Jeg hadde kontakt med myndighetene og det lokale næringsliv. Den jobben var jeg ferdig med for knapt to år siden ved utgangen av 2001.

Publisert 9. oktober 2017   •   Oppdatert 6. november 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk