Mekaniker fra oppstart til avvikling
Før de ble pensjonister hadde de som hovedbeskjeftigelse å avvikle de plattformene som de i sin tid var med på å bygge opp.
Erling Ballestad [E], når begynte du å jobbe i Phillips?
E: På dagen i dag, 7. januar 2003, er det 29 år siden jeg begynte i selskapet. Før den tid hadde jeg reist en del til sjøs. Først var jeg i militæret, i marinen. Deretter seilte jeg for Brødvik rederi. Så drev jeg litt for meg sjøl med noen gravemaskiner og noe styr, og så fant jeg ut at jeg ville prøve noe nytt. Det hørtes greit ut å jobbe i Nordsjøen, for der hadde de en hel uke fri, jobbet bare annen hver uke, og så det var litt nysgjerrighet på ny teknologi.
Du er ikke rogalending, opprinnelig, hvor kommer du fra?
E: Jeg kommer i fra Lyngdal. Det er nesten så langt sør du kan komme. Jeg jobbet mange år offshore, og nå er jeg på land. 1. mai så blir det offisielt seks år siden jeg flyttet på land, og jeg driver fremdeles med ukependling. Familien min bor nede i Lyngdal.
Hva jobbet du med offshore?
E: Jeg husker jeg begynte en mandag den 7. og reiste offshore første gang 9. januar, to dager etter at jeg ble ansatt. Det var ikke snakk om noe sikkerhetskurs. Det var bare å stille opp og reise ut. Jeg ble sendt på det såkalte Komplekset [Ekofisksenteret] da, som var litt mindre i format enn det er i dag. Ingen køy var ledig. Det ble jeg skjelt ut for. Ikke hadde de bruk for meg, og ikke hadde de plass til meg, så jeg ble sendt til Ekofisk Alpha [Ekofisk 2/4 A], og der ble jeg det første halvåret. Der begynte jeg som operatør. Det var egentlig en feil i fra land, for jeg skulle egentlig gått en masse kurs som de fleste operatørene som ble ansatt på den tiden gikk igjennom. Men det skjedde en misforståelse, og så ble jeg sendt offshore, og der ble jeg værende i 23 år før jeg havnet tilbake på land. Jeg hadde en avtale med kona; maks to år: Men jeg må si at på de første turene lurte jeg på hva jeg hadde gitt meg ut på. Jeg hadde mest lyst til å slutte. Jeg ble tilbudt jobb som skipper på en taubåt, og den hadde jeg lyst på. Men jeg hadde ikke lyst å stikke av etter bare et par måneder, og få det på rullebladet mitt. Så jeg fant ut at jeg fikk drøye det litt, og her er jeg fremdeles.
Fra maskinsjef til turbinekspert
Hva med deg, Asbjørn Stensen [A], når begynte du i Phillips?
A: Jeg begynte også i 1974, den 12. august. Da kom jeg fra sjøen og mønstret av som maskinsjef den 7. august, og begynte offshore en liten uke etterpå.
Hva slags fart var det du hadde reist i tidligere, som maskinsjef?
A: Det var en middelhavslinje, en Fred. Olsen linje. Norge-Middelhavet de to siste åra. Ellers har jeg vært rundt hele verden, fra Australia til Amerika, og Japan til Syd-Amerika, så jeg har seilt litt rundt omkring. Det har vel blitt ti år til sammen.
Begynte du også å jobbe på Komplekset?
A: Jeg var en ukes tid på verkstedet som ligger på AkerNorsco-basen i Tananger. Det var en amerikaner vi kalte Heavy som jobbet der. Han bar navnet sitt godt, for han var «heavy»! Jeg fikk en kjeledress av ham, og beskjed om å reise ut til Komplekset og melde meg der ute. Så var det full fart. Jeg begynte som mekaniker. Det var den veien jeg hadde utdannet meg, maskin og dette her, så ble det vedlikehold og den slags. Det har jeg, for så vidt, fortsatt med. Nå holder vi jo sammen på å legge ned plattformene som vi bygde opp i 1970-årene.
Ja, det er vel spesielt?
A: Ja, jeg ser frem til å bli pensjonist også, og bli ferdig med dette her. Når ringen er sluttet, da er vi pensjonister.
Likte aktivitet
Erling, du snakket om at du angret deg med det samme du hadde reist ut. Hvorfor det?
E: Jeg var vant med høyt tempo, jobbe og være selvstendig. På den tiden jeg kom til Ekofisk Alpha, var ikke produksjonen kommet i gang, og et firma som het Moran drev plattformen. Plattformene ble overrakt Phillips i det de første brønnene ble satt i drift. Men før det var det borefolkene som drev plattformen. Vi som var ansatt for Phillips, kom liksom på sidelinjen. Det ble mange lange dager med å sitte og ikke gjøre noe. Det var ikke min stil. Jeg måtte ha litt aktivitet rundt meg. Men det var jo ikke så lenge før produksjonen startet opp i første brønn på Ekofisk Alpha, og etter et par – tre måneder, ble alt snudd på hodet. Plutselig var Phillips sjefen ombord, og drilling ble underordnet. Det ga jo mange rare utslag, for å si det sånn, for disse her som var blitt tynt under drilling, de skulle hevne seg. Så det var mange rare episoder i begynnelsen!
Det var drilling og drift som «fighta» hele veien.
E: Vi hadde en som het Lee Pfeiffer, en svær amerikaner. Han var spesielt stor, og han sa ingenting før den dagen Phillips overtok kommandoen. Da brukte han seg til de grader. Men så var han merkelig samtidig. Han var innstilt på klokka at han skulle være ute i åtte dager. En gang vi fikk skodde, og helikopteret ikke kom på tida, gikk han rundt i ring på helidekket og ropte, mer eller mindre, på helikopteret at det kunne se å komme seg ned, for da skulle han hjem. Da var han utilregnelig helt til han kom seg på et helikopter og fikk reise hjem. Så det var noen slike typer. Men ellers er det ikke alt som egner seg på trykk som skjedde da, det var en del turing og pokerspilling, og det var litt av hvert som foregikk rundt forbi kulissene der. Så hvis man fulgte med, så var det en del uoffisielle ting som skjedde, men vi fikk jo i gang dette her anlegget.
Du Erling jobbet på Ekofisk 2/4 A, litt sør for Ekofisksenteret, til å begynne med. Var det den første plattformen som kom i drift etter Gulftide?
E: Det var en kamp riggene imellom når det gjaldt boring. Det ble boret fra en rigg på Ekofisk Alpha [Ekofisk 2/4 A], fra en rigg på Ekofisk Charlie [Ekofisk 2/4 C], og faktisk fra to rigger på Ekofisk Bravo [Ekofisk 2/4 B]. Så det var en intern kamp om hvem som kom i gang først, og hvem som borte flest fot per dag. Ekofisk Alpha var vel først, men det ble en feil i startupen av brønnen, og det klogga seg litt, og dermed kollapsa «tubingen», og man måtte gjøre en overhaling. Etter det første halve året på Ekofisk Alpha, ble jeg utlånt til den såkalte FTP-en [Ekofisk 2/4 FTP] på Komplekset, og der jeg vikarierte om sommeren. Så var jeg en tur tilbake på Ekofisk Alpha, før jeg ble permanent flyttet over til FTP-en i august.
Ekofisktanken settes i drift
Hadde Ekofisktanken kommet i sving da?
E: Ekofisktanken kom jo sommeren 1973. Det var jo da arbeid med å legge broforbindelse over til den skjedde. Det var en egen historie det med broen over til Ekofisktanken, for du vet det var den som gikk i sjøen. Det er en film om det. Jeg så på det hele mens det skjedde. Dermed ble det hele litt forsinka. Etter at broa kom, hadde vi som var stasjonert på FTP-en, hver sin tur som operatør på Tanken i startupen.
Uhell, 2/4 P, 1974, løft, ekofisktank,Det var jo det vi kalte for Umic-city, et boligkvarter som var bygd opp, en brakkeby, som på det meste huset 520 mennesker. Der levde de, sov og spiste mens Tanken ble ferdigstilt. Det var før produksjonsutstyret ble satt i sving. Vi drev med bøyelasting av olje, fra to bøyer på den tiden. Men vi tok i bruk den såkalte Doris-tanken som lagertank for olje. Det gjorde at når det var bøyelasting og dårlig vær, og vi ikke kunne komme på med nye båter, så slapp vi olje inn i Tanken. Så skifta vi på å være operatører på FTP, og å være på Tanken. Så var vi sammen der nede i en bunkers og passet på.
Ekofisktanken blir prosessplattform
Innsynkning av havbunnen blir avdekket, historie,Kan du forklare det litt nærmere hvordan Doris-tanken, oljelagertanken fungerte?
E: Det var et fransk firma som het Doris som hadde konstruert den, og derfor ble den døpt Doris. Men når vi snakker om Doris, så snakker vi om betong-lagertanken, og ikke prosessutstyret som ble satt på. Denne Tanken var opprinnelig bestilt og planlagt som lagertank for olje i de periodene det var for dårlig vær til å bøyelaste. Den skulle bare være i bruk i et par år inntil rørledningene til Teesside var ferdig. Da kunne vi bli kvitt denne bøyelastingen. Tanken skulle brukes som en buffer i tiden frem til rørledningen ble ferdig. Men underveis fant man flere felt rundt forbi, som var drivverdige, dermed ble det bestemt å bygge et prosessanlegg på toppen av Tanken. Det ble faktisk bygd offshore. Da Tanken kom, så var det opprinnelig Doris-tanken med et flatt dekk på toppen. Deretter ble det forskalt og støpt et dekk opp forbi, oppå produksjonsutstyret. Prosessutstyret var vel kommet i drift for fullt da gassrørledningen til Emden ble tatt i bruk. Om jeg ikke husker feil var det høsten 1977 den ble tatt i bruk som prosessplattform. Rørledningen til Teesside ble vel tatt i bruk i 1975.
Den store rekorddagen på Ekofisk, historie, forsidebilde, Åpning av oljeterminalen i TeessideEtter at rørledningen til Teesside var kommet i drift ble ikke Doris-tanken brukt som lagertank lenger?
E: I prinsippet ikke, men vi brukte den i en del år; vi hadde noe, inntil vi var oppe i full produksjon, som vi kalte «fase 2 1/2», slik at hvis det skjedde noe spesielt, en pumpe eller noe stoppet, slik at vi fikk en restriksjon i transporten til Teesside, så hadde vi fremdeles mulighet for å styre produksjonen til Tanken, for å slippe og redusere produksjonen. Så i en del år ble den brukt som en buffer i tilfelle det skjedde noe på rørledninger som gjorde at vi måtte redusere kapasiteten.
På rørledningen til Teesside var det to pumpestasjoner underveis. Når produksjonen var på topp, hadde vi bruk for den ene pumpestasjonen kalt 37/4 A [Norpipe], som ligger nærmest Ekofisk. Den ble kjørt i noen år, mens produksjonen var på det høyeste. Den andre pumpestasjonen, som het 36/22 A [Norpipe], ble utprøvd og uttestet, men produksjonen kom aldri så høyt at det var behov for å bruke den i effektiv pumping. Den ble lagt ned for ganske mange år siden. Jeg tror det er 19 år siden.
Ekofisktanken et knutepunkt
Kan du i grove trekk forklare om prosessutstyret på Ekofisk 2/4 T?
E: Ja, det ble jo et knutepunkt for hele driften av Ekofiskområdet, hvor oljen kommer inn fra både Eldfisk, Edda, Vest-Ekofisk, Albuskjell, Cod og Tor.
Alt ble samlet inne på Tanken, hvor det ble separert i olje, vann og gass. Oljen ble målt og kjørt til Teesside. Gassen krever en større behandling, der måtte vi ha kompressorer for å komme opp i nødvendig trykk. Vi hadde et svært anlegg for å ta vannet ut av gassen, et tørkeanlegg, og vi hadde et anlegg for å ta våtgassen ut av den gassen som var tørket, for å kjøre hydrocoiler tilbake i oljen, og sende gassen til Tyskland. Gassen skulle ha en kvalitet innen visse grenser. For å holde denne kvaliteten behandlet vi gassen.
Mestedelen av prosessanlegget som var på Tanken, var for behandling av gass.
Senere kom da Valhall og ble knyttet til. Ula og Gyda ble også knyttet til. Statpipe var jo innom, så vi drev og «boostet» gassen. Slik at det var et voldsomt sentralt punkt i mange, mange år, i norsk olje- og gassproduksjon.
ekofisk-området, tanken, prosessanlegg,Til å begynne med jobbet du på Ekofisk 2/4 FTP og vekslet på å jobbe på Tanken?
E: Ja, der var jeg med på oppstarten av hele prosessanlegget på Tanken. Jeg var produksjonsformann. Så var jeg det de kalte natt-superintendent, og hadde ansvaret for hele Komplekset på natta. I 1983 gikk jeg over til Ekofisk Bravo som plattformsjef i en omorganisering som skjedde da. Der var jeg i tre år, før jeg gikk tilbake til Komplekset i 1986, som dag-superintendent, som hadde med produksjon å gjøre. Jeg var med på jekkingen og barrieren og de forandringene som har skjedd der. De siste par – tre årene, var jeg plattformsjef for hele Komplekset. Så gikk jeg i land i 1997, offisielt 1. mai 1997, og var med og planla overskiftingen av rørledningene fra det de kaller Eko I [Ekofisk I] til det vi kaller Eko II [Ekofisk II] og startupen av den. Da den var ferdig, overtok jeg ansvaret for alle Eko I plattformene. Det går i grove trekk ut på å legge ned plattformene, gjøre rent prosessanlegget, få brønner plugget, og rett og slett klargjør plattformer for fjerning.
Med forkjærlighet for Kongsbergturbiner
arbeidsliv, vedlikehold, mekaniker, turbin, kongsbergturbin, millionklubben, historier, Eldfisk 2/7 AHva gikk jobben din ut på, Asbjørn?
A: Den første jobben jeg hadde var å trekke en brannpumpe om bord på FTP-en [Ekofisk 2/4 FTP]. Vi hadde fått pumpen halvveis opp, og så mistet vi den ned i sjøen. Da var jeg litt fortvilet. Kom ut helt ny, første dagen, og så mistet jeg det jeg skulle reparere. Men snart gikk det bedre. Jeg arbeidet med mekanisk vedlikehold der ute, reparerte pumper og andre ting, både på Tanken og på resten av Ekofisk-senteret.
Jeg husker fra den tiden jeg seilte at vi leste Handels- og Sjøfartstidende, nå Dagens Næringsliv. Kongsberg hadde utviklet en ny type turbin, sto det i avisen, og jeg tenkte: «Den så kjekk ut. Den skulle vært kjekk å arbeide med». Så kom jeg da på Ekofisk, gikk et par år som allround mekaniker, så kom jeg inn i turbin-gruppa, og begynte å arbeide med disse turbinene. Kongsbergturbinene produserer strøm mot en generator på 1200 kW. Fordelen med Kongsbergturbinene var at de tok liten plass og ga stor yteevne. De kunne være gassdrevne eller dieseldrevne. Det kunne du veksle med dysene. Før den tid var det amerikanske turbiner som var i bruk på Ekofisk. Opprinnelig var det vel 60 turbiner?
E: Ja, på FTP-en hadde vi, til å begynne med, ti stykker, og så ble det installert et par til senere på grunn av kapasiteten. I lang tid hadde vi 12 stykker på Tanken.
A: Og så hadde vi resten av feltet også. Alle plattformene hadde tre til fire Kongsberg-turbiner
Hvorfor trengs strøm på en plattform?
A: Turbinene forsynte hele driften med strøm. Pumper, lys, varme og ventilasjon, alt går på strøm.
E: Men olja var jo forholdsvis varm når den kom opp fra bakken, faktisk over 100 grader Celcius. For å kunne gjøre en effektiv separering av vann og gass, var det behov for mye kjøling. Strømmen gikk til store kjølevannspumper. De største vi hadde på den tida på Tanken var vel på 1.000 hk, mens de som sto på FTP-en hadde vel 900 hk hver. Vi hadde behov for å kjøre flere samtidig for å få nok kjølevann til å operere. Det var mange pumper til transport av olje og vann, så det var behov for en god del strøm.
– Er det sjøvann som benyttes i en kjølevannspumpe?
E: Ja, det var sjøvann som ble brukt som kjølemiddel, for det meste. En elektrisk motor pumpet det opp fra sjøen. Men det var store mengder som skulle flyttes, og det krevde en del hestekrefter.
A: Etter at jeg hadde jobbet med turbinene som mekaniker i to-tre år, ble jeg supervisor for turbinene i 1979. Vi fikk ansvaret for alt det roterende utstyret på Ekofisk-senteret. Jeg var der noen år, så ble jeg sendt som maintenance supervisor [vedlikeholdsleder] rundt på forskjellige plattformer. Senere kom jeg tilbake som turbin-supervisor med kontor på Ekofisk Alpha [Ekofisk 2/4 A]. Da fikk jeg ansvar for alle turbinene på hele Ekofisk-området bortsett fra de på Ekofisk-senteret. Det var ikke bare Kongsberg-turbiner, men også General Electric turbinene, pumpene eller kompressorene til Emden, på H7 og B11 [Norpipe] og alle dieselmaskinene. Det var nok å henge fingrene i. Vi hadde vel et mannskap på 16 – 17 stykker på det meste, som var fulltidsansatt med bare å reparere og vedlikeholde roterende utstyr.
– Fungerte det lignende reisereparatører på skip?
A: Nå reiste ikke jeg så mye, men det ble en del å administrere, ta imot telefoner og slikt. Når de ringte fra Tor og sa at nå står turbinen der borte, måtte jeg skaffe deler og folk til å reise bort og reparere. Det var en veldig utfordrende og kjekk jobb. Det skjedde noe hele tiden.
Miljøkrav og ny gassturbinteknologi
– Hvordan har det vært med disse turbinene i forhold til miljøkrav? Har det forandret seg i løpet av karrieren din?
A: De har jo, mer eller mindre, lagt ned de fleste Kongsberg-turbinene. De hadde en dårlig utnyttelsesgrad, 17-18 prosent, på det beste. Nå er det diesel som har overtatt som drivstoff. De bruker også for mye drivstoff i forhold til effekten man får ut av dem. Det samme er tilfelle med de store GE-turbinene som vi hadde på Tanken. Man har vel ikke satset på den type teknologi på de nye Ekofisk II plattformene. Der er det flyturbiner det går på.
E: Ja, de har en atskillig større virkningsgrad, slik at CO2-utslippet på Ekofisk, totalt sett, er vel mer enn halvert de siste årene.
A: De store GE-turbinene som vi arbeidet med, var vel på det meste oppe i en 32-33.000 hk. Jeg husker det var noen store beist. Du får like mye ut av de små flyturbinene. Våre var vel tre til fire meter høye og seks meter lange. Det som du nå kan ta med deg under armen, veide ett tonn.
– Hva slags drivstoff går de nye turbinene på?
A: Det er gass. Det gjorde de gamle og, men da var det ikke noe miljøhensyn å ta, det var bare å pøse på med gratis gass i fra pipelinen [rørledningen], og så gikk det veldig greit.
Gulftide et mellomspill
gulftideGulftide var vel før deres tid?
E: Gulftide produserte i den tiden jeg begynte. Den var fremdeles i produksjon, og drev med bøyelasting. Den ble lagt ned da den permanente produksjonen kom i gang. Rørene mellom bøyene ble svinget om og tatt opp på FTP-en. Gulftide ble rigget ned og forsvant rundt 1974. Personlig var jeg aldri ombord. Den sto plassert mellom Ekofisk Alpha og Komplekset. Den hadde fire satellittbrønner. Disse satellittbrønnene var det meningen skulle vært med videre i produksjonen, og en av dem var lagt opp på Ekofisk Alpha, og en eller to var lagt opp på FTPen, og en på Ekofisk Bravo, i forhold til den spredningen som de må ha. Men det skjedde en del ting med disse brønnene, de prøvde å overhale dem, men de ble aldri noen suksess. Det endte med at de ble forlatt der de var. Utstyret var lagt opp, men det kom aldri skikkelig i drift. I stedet boret de fra plattformene og utover, og produksjonen ble såpass høy at de andre brønnene ble gitt opp.
GulftideGulftide var en forholdsvis liten, oppjekkbar rigg som sto på fire ben. At den stod der var et lite under i seg selv, etter en del av historiene fra en del av dem som var om bord. Var det dårlig vær, slo det oppi, og det sprakk litt i leggene. I mellom hver storm var de nede og sveiset, så sprakk det opp på ny. Det er klart det var liten erfaring med forholdene i Nordsjøen, med hvordan alle årstider og stormer virket på konstruksjon av plattform og slikt.
Men når det gjaldt bygging av de permanente plattformene, var de veldig konservative når de beregnet styrken. I nyere tid har det blitt mer faste data, erfaringer og dataprogrammer. Det viser det seg at når vi har bygd om og lagt på vekter her og der, viser alle beregninger at de gamle leggene tåler denne påkjenningen etter mange år. Nå er det snart 20 år siden de ble konstruert. Inspeksjonene som avdekker dette viser at de gamle leggene og jekketanna har en kvaliteten som er meget bra.
Innsynkingen nødvendiggjorde Ekofisk II
Problemet ble vel etter hvert innsynkingen?
E: Særlig for Komplekset sin del, men også Ekofisk Alpha og Ekofisk Bravo, gjorde innsynkingen dette med Eko II tvingende nødvendig. Vi ble liggende for lavt i sjøen, og muligheten for store ødeleggelser ved dårlig vær ble større. Hvis dette skulle fortsette, var det bare snakk om et tidsspørsmål før det måtte finnes nye løsninger. Med Eko II ble produksjonen og prosessen lagt om på nye plattformer som var høyere i vannet. Så kan det nye og det gamle kombineres i lange tider.
Humor og kulturforskjeller
Hvordan var forholdet mellom nordmenn og amerikanere?
A: På vedlikeholdssiden, som jeg var på, synes jeg det fungerte veldig godt. Vi hadde veldig flinke og gode supervisere [ledere] med oss. Kjekke var de og. Det var noen som ikke passet inn, men stort sett så må jeg si de var veldig gode. Jeg husker Bill Jackson og en Delton.
Vi hadde jo litt problemer i begynnelsen, med språket. Vi hadde lært oss til denne sjømannsengelsken, så når man kom ut der og skulle snakke, så var det ikke alltid vi forsto hva de sa på den Texas- eller Oklahoma-dialekten de kom med.
Så det ble en del misforståelser, og vi gjorde gjerne ting vi ikke skulle gjøre, men man plukket opp ting etter hvert og fikk en god tone med dem. Så laget vi våre egne uttrykk; vi hadde det der «smoke and travel», «don’t cabinet you»…
Det må du nesten forklare!
A: «Smoke and travel», det er jo «ryk og reis». Sa man det til dem, forsto de ingenting. «Don’t cabinet you», det var «ikke skap deg». Det ble en del slike uttrykk som de ikke forsto, som vi laget oss selv.
Den første tiden var det vel en del som kalte oss «white nigger». Det uttrykket hørte jeg selv, så det er ikke noe som bare er historier.
Det var en gang jeg ikke gikk til kaffepause, jeg var inne på verkstedet på Charlie [Ekofisk 2/4 C]. Da var det to amerikanere som stod og diskuterte disse nordmennene de var kommet bort for å supervise [lede], og da var det «white niggers» det gikk på. Jeg sto litt bak et hjørne, så de så meg ikke. Men jeg forsto såpass mye at det var oss som ble diskutert. Det er vel det eneste negative jeg kan si om de amerikanerne jeg har vært sammen med. Det er mange kjekke av dem.
E: Det samme er min erfaring. Det er klart at det er flere typer av dem, akkurat som det er flere typer av oss, men i største grad så var det kjekke folk. Det var ikke noen samarbeidsproblemer, og etter hvert som en lærte å kommunisere med dem, så syns jeg at det bare var en erfaring. Mange av disse som kom over, kom fra helt andre forhold. De fleste hadde ikke satt sine bein på en plattform, og var ærlige nok til å si at dette kunne de ikke bedre enn oss, slik at vi måtte bare jobbe i sammen.
De kom fra landindustrien?
E: Landindustrien, ja. Noen hadde kjørt rundt i en pick-up på prærien og fylt olje og bensin på disse nikkepumpesystemene rundt forbi, og hadde slett ingen forutsetninger for å arbeide midt i Nordsjøen.
A: De ble vel tatt i nakken og ristet litt og sendt over til Norge.
E: De aller fleste som begynte på 1970-tallet hadde jo bakgrunn fra handelsflåten på en eller annen måte, så det var folk som var vant med å takle forskjellige forhold. Det var folk som kom og gikk der også. Noen mønstra av og noen kom, og de var vant med å takle forskjellige forhold. Jeg tror det var en av årsakene til at det gikk såpass godt som det gjorde. Sjøfolk er vant til å klare seg selv. Når du er på en båt midt i Stillehavet eller Atlanteren, så hjelper det ikke å plukke opp telefonen og ringe til noen, da må du være med og løse de problemene som er. Jeg tror det var en god ballast å ha, spesielt for disse første som kom ut.
A: Nå kom jo oljen veldig beleilig, for alle rederiene skulle flagge ut.
E: Du hadde rasjonaliseringsbølgen.
A: Rasjonalisering, ja. Slik sett kom oljealderen veldig beleilig for sjøfolkene.
Arbeidsledige sjøfolk fikk ny mulighet i oljen
Tankskipskrisen ved midten av 1970-tallet gikk vel ut over en del norske sjøfolk?
A: Ja, jeg husker jeg seilte forbi Ekofisk på julaften i 1973. Jeg kom ifra Middelhavet, og så kom jeg fra maskinen god og varm, bare t-skjorte, og kikket bort på Ekofisk og sa «Fy faen, der skal jeg aldri», før jeg gikk inn til maskinen og varmet meg igjen. Det var snødrev i lufta, og det var surt og kaldt. Men så gikk det åtte måneder, så var jeg der. Tilbake til det, så var de kjekke amerikanerne. Jeg har gode minner fra det. Lærte en god del av dem, språk og den slags.
Hvordan var karrieremulighetene i Phillips?
A: De har vært gode. Man gikk på det amerikanske systemet på 1970-tallet. Gjorde du en brukbar jobb, og gjorde den skikkelig og ikke drev med juks og fanteri, så gikk det veldig greit. Det var det amerikanske systemet at gjorde du en god jobb, så var det muligheter. Jeg hadde jo maskinistpapirene, men jeg vet ikke om de hjalp meg så veldig mye, for amerikanerne som kom bort, mange av dem hadde knapt nok sett eksamenspapirene, så hvor mye de telte for at jeg skulle bli sjef for dette opp igjennom tidene, det vet jeg ikke. Men jeg mener selv jeg gjorde en brukbar jobb, og det er det som teller.
Men så gikk vi mer inn i det norske systemet, der formell utdannelse ble registrert og slike ting.
Primitive boforhold
Hvordan var arbeidsmiljøet ellers på plattformene de første årene?
A: Etter at boligkvarterene kom har det vært bra. Men da jeg begynte der ute, ble vi innlosjert på firemannsrom, såkalte «temporary quarter». Det var noen Moelvenbrakker. Vi bodde i dem i et par – tre år. Når de skulle på land, så fikk rideskolen ved broen med motorveien i Stavanger tilbud om å overta dem til stall. Men de fikk ikke lov til å ha hester i dem. Fylkeslegen i Rogaland krevde at de skulle desinfiseres før de fikk ha hester i dem. Og der hadde vi bodd, 80 mann. Der fikk de ikke lov til å ha hester, og det var jo litt morsomt.
Det tyder jo ikke på så bra forhold!
A: Det var godt forhold mellom folkene, så om ikke toalett og dusjforholdene var så gode gjorde ikke det så mye.
Vi hadde vel fire dusjer og et par – tre toaletter som vi delte på 20 – 30 mann. Vi sov jo for det meste bare der, og var i messen og oppholdsrommet utenom.
Det var jo litt trangt der og. Vi hadde noe vi kalte pizzoar, og bare en liten skillevegg ifra pissoarene, der var det kafferom. Men vi overlevde og var friske til dag sju, for det var ikke dårlig miljø. Samholdet mellom guttene, det var veldig godt. Litt kniving mellom prosess- eller operation- og maintenance, var det jo alltid, men det var slik det skulle være. Det var ikke noe vondt, men litt småegling var det vel.
Godt samhold
E: Noe av det som har gjort at vi har vært med så lenge, skyldes godt samhold og et godt arbeidsmiljø. Folk trivdes. Selv om kanskje språket var litt røffere, noe som man dro med seg fra sjøen, så var det aldri noe dårlig tone. Det var alltid en god tone blant folk. Det var en av årsakene til at vi ble.
Du fortalte litt om pokerspilling og slikt i sted. Var det litt kortspilling?
E: Det var stort sett en del av disse amerikanerne, særlig drillingfolkene som ikke var fullt så tamme som driftsfolkene fra USA. Drillerene har jo alltid vært kjent for ha en røffere jobb, og var røffere enn oss som var i drift. En del av disse amerikanske produksjonssuperviserne [produksjonslederne] var med på dette. Det er ikke noe å legge skjul på at de fikk jo både drikke og litt av hvert i fra rørledningslekterene som lå rundt forbi og fløt, som ikke hadde samme restriksjoner som vi hadde. Så lukket de seg inne, og så kunne det gå noen dager mellom hver gang vi så dem. De drakk og spilte litt, og så var de ute og rapporterte på morgenrapport. I den tiden, helt til å begynne med, så var det ikke så mye kommunikasjon med land. Det gikk over Rogaland-radio, det var ikke noen direkte telefon.
Kommunikasjon mellom plattformene og med land
A: Man måtte sitte og nøkle telefonen.
E: Det gikk over radio og Rogaland-radio, avhengig av hvor det var best lytteforhold. Så var det stort sett den kontakten om morgenen vi hadde med land. Telefonen kom på et senere tidspunkt. Det var jo et stort framskritt når man kunne ringe hjem i stedet for å bruke radio.
Når ble det vanlig med telefon?
A: Det var da Eik jordstasjon på Moi ble åpnet.
E: Det var helt på slutten av 1970-tallet, eller helt på begynnelsen av 1980-tallet. Det gikk på satelittantenne. Det begynte med noen få linjer, så har det blitt utvidet. I dag kjører vi fiberoptisk kabel, og det er ikke noen begrensning på kommunikasjon som kan gå frem og tilbake.
A: Man kan bruke GSM også, mobiltelefon.
arbeidsliv, logistikk, kommunikasjon, teknisk,På bilder av Tanken ser det ut til å være noen svære mottakere.
E: De kalles for troposketter. Det var slike retningsantenner som pekte imot de forskjellige plattformene. Det var senteret på Tanken som hadde alle kommunikasjonsmidlene, og så gikk det antenner ut til alle plattformene. Det var internkommunikasjon som blant annet gjaldt shutdownsystemet. Filosofien for nedstenging av plattformene, var at dersom man fikk et problem på mottakerplattformen, så skal mottakerplattformen sende et signal til den plattformen som olje og gassen kommer fra og stenge den ned. Med disse troposkettene fikk vi telefonsamband mellom plattformene, så det utviklet seg. Kommunikasjonshistorien er nok en egen historie, som sikkert en eller annen som har jobbet i «communication» i mange år kan gjøre rede for. Det har vært en fantastisk utvikling på kommunikasjonsutstyret de siste årene.
A: Ja, det er utrolig, ikke minst med tv og alt dette her.
E: Datasambandet – før vi fikk datamaskiner når en sendte et brev om høsten, fikk en det igjen om våren. I dag har man like god respons offshore så onshore.
A: Datamaskiner kom vel ikke ut der før i midten eller slutten av 1980-årene.
Men e-mail system og slikt er nyere?
E: Det kom jo senere igjen. Hva heter det første vi hadde?
A: PROFS var det det?
E: Jeg tror det var PROFS det het det første systemet vi hadde. Men det kom litt senere. Der har det vært en konstant utvikling.
«Alexander L. Kielland»-ulykken
Dere jobbet vel ute på Ekofisk da «Alexander L. Kielland»-ulykken skjedde?
E: Jeg, for min del, var ikke offshore da det skjedde. Jeg var hjemme.
A: Jeg var heller ikke offshore, men jeg husker jeg hørte det på nyhetene hjemme. Jeg sa «Det går ikke an, det går ikke an at en plattform tipper rundt,» Det var første reaksjon, men så måtte jeg bare innse at det hadde gått an.
Det var vel det alle sa på forhånd, at det ikke skulle kunne gå an?
E: Ja, jeg vet jeg satt i bilen og hørte nyhetene, og jeg kommenterte det akkurat likt som deg Asbjørn, at her måtte det være noe galt, at dette kunne ikke være sant. Men vi merket jo det ganske fort, i den tida gikk vi jo åtte dager hjemme, og så var det ikke lenge før vi var ute igjen og fikk etterdønningene. Det var jo søk som pågikk lenge etterpå for å prøve å finne dem som var savnet. Vi hadde jo spesielt på Tanken, en hangar som stod der oppe, der vi samlet opp dem som ble funnet før de ble kjørt til land. Det var en historie som jeg håper aldri vil gjenta seg.
Brannen på Ekofisk 2/4 A
A: Jeg var offshore da det brant på Ekofisk Alpha. Da var jeg med og tok imot de forulykkede. Det er noe som sitter igjen. Man glemmer ikke det når de ble heist opp med kranen og lagt på helidekket, og man tok vare på dem der oppe og ventet på transport til land. Det var tre stykker som omkom.
Det var da de lårte kapselen ned til sjøen at et eller annet gikk galt. Jeg husker jeg reiste ut med det samme helikopteret som flere av dem. Jeg kjente dem ikke, men jeg hadde sett dem før. Så det er noe som sitter igjen, som man ikke glemmer.
Så var vi ute ved Bravo-utblåsningene, men vi var ikke involverte. Vi så den fra avstand. Vi lurte fælt om morgenen da vi så det var olje på havet.
Men brannen på Ekofisk 2/4 A, hva var det den skyldtes?
E: Det var korrosjon i et av stigerørene. Plattformen hadde to stigerør som sendte produksjonen over i FTP-en, den såkalte testlinja, som var en 10-tommers linje. Så var det den varme olja, og saltvannet på utsiden, i skvalpesonen, som hadde tæret så fort at røret ble så svekket av korrosjon at det gikk av og tok fyr. Dette volumet som sto i rørledningen kom da ut og tok fyr. Det ble jo ganske kraftig fyr, for trykket som var i rørledningen kom opp under plattformen, så det så ut som om det sto i fyr og flamme, alt sammen.
A: Man kjente ristingen i pipelinen [rørledningen].
E: Det var jo en lærdom som ble tatt da. Både stigerørene og alt ble inspisert på en helt annen måte etter dette. Dette var et problem som ingen hadde forventet skulle skje så fort. I dag er det et helt annet materiale i stigerørene, og en helt annen kontroll. Så det var rett og slett manglende erfaring, et problem som man ikke hadde forutsett.
Men ble brønnen stengt umiddelbart?
Brann, Ekofisk 2/4 A, 1975E: Ja, brønnen ble stengt. Vi hadde et nedstengingssystem, så det meste av volumet som slapp ut, var det som kom tilbake i rørledningen. I den tiden kjørte vi en produksjon på litt over 1.000 psi, så det var ganske høyt trykk, og når man får en blanding av olje og gass i slike rør, som skal tilbake, er det store energimengder. Så det meste av den energien som traff Ekofisk Alpha, var den energien som sto i rørledningen, for brønnene ble stengt ned. Jeg var selv med dagen etterpå og gikk ned på plattformen. Jeg hadde vært der tidligere, så jeg ble plukket ut til å være med, og jeg var der nede et par dager sammen med Oljedirektoratet og politiet og litt av hvert, og viste dem rundt hvordan det så ut. Og det er nok som Asbjørn sier, at sånt kan brenne seg fast, når man ser på resultatet, hvordan dette kan bli, så drar du det med deg, for dette bør aldri skje igjen.
Nei, det ser vel ut som en krigssone, omtrent, etter en brann som det?
E: Det er i grunn den rette sammenligningen, men hun kom i drift igjen, Ekofisk Alpha, og er i drift den dag i dag. Så det ble gjort en ganske god jobb med å få gjort henne ren. Vi hadde et beredskapsfartøy som het «Seaway Falcon» som hadde noen ganske gode vannkanoner. Den spylte jo hele generatoren, tavlerommene og alt. Veggplatene, de bretta seg som papir rundt støttene, og de som var på lesida blåste over bord, så den spylte tvers igjennom hele innredningen. Det var ganske mye arbeid å få vekk alt skrapet etterpå. Det ble bygget opp igjen på nytt og vasket ned. Vi måtte få vekk saltet fra elektriske apparater, så det var en ganske omfattende jobb. Det gikk en del måneder, så var hun i drift igjen. Heldigvis har ikke det skjedd igjen.
Prøving og feiling
Ekofisk var jo først, på alle måter, så det har vel vært en læreplass for hele oljeindustrien i Norge?
E: Ja, det er klart, for når den første plattformen ble satt på plass, var det ingen plass å hente erfaring fra. Å sammenligne det med Mexicogulfen nyttet ikke. Nordsjøen var litt annerledes.
A: Ja, det er et tøffere miljø der enn det er nede i Mexicogulfen og Persiagulfen.
E: Så det er gjort en del prøving og feiling, og det er klart det har vært episoder som vi kunne ha unnvært, men det har jo, i all hovedsak gått greit. Til å være en så stor arbeidsplass, så har det skjedd forholdsvis lite alvorlige ting hvis man sammenligner med annen ny industri.
A: Ja, skulle man bygd Ekofisktanken på land, hadde man brukt mange fotballbaner. Det tidligere Shell-raffineriet hadde vel vært på størrelse med det i omfang?
E: Bare prosessutstyret som er på Tanken har man regnet ut at vil ta 6 fotballbaner å plassere på land.
A: Når man ser på hvor kompakt hele anlegget er har det vært lite alvorlige ulykker. Heldigvis.
Operasjon oppjekking
Operasjon oppjekking, den gikk helt knirkefritt?
E: Den gikk helt knirkefritt, ja. Det var jo en vill idé, ble det oppfattet som, i begynnelsen. Det å jekke opp stålplattformen på Ekofiskkomplekset var et pionerarbeid. Vi var vel 3.200 mennesker som jobbet på Komplekset, samtidig. Det var egne boligrigger i tilknytning til innkvarteringen som var der normalt. Mens vi jekket, produserte vi for fullt. Jekkingen var en suksess. Vi hadde besøk av noen tidsskrifter som lurte på når vi skulle jekke. Det gikk faktisk så fort å forberede det og få det jekket, at mange oppdaget ikke hva som foregikk. Det var jo en teknisk bragd å kunne jekke hele Komplekset samtidig, uten uhell i det hele tatt. Vi jekket jo først hotellet, og så tok en resten i et jafs. Det var mange jekker og mye styring som skulle til, men det gikk fantastisk fint når man gikk i gang. Da var jeg plattformsjef på Tanken, og var med når dette gikk opp. Jeg kan ikke akkurat huske hvor mange timer de brukte på å jekke opp, men det gikk atskillig fortere enn det som var planlagt.
Tankveggen
Beskyttelsesveggen på plass, forsidebildeEkofisktanken, den kunne jo selvsagt ikke jekkes opp, men det ble bygd en ekstra tankvegg. Det var du kanskje enda mer involvert i da, siden du var plattformsjef på Ekofisk 2/4 T?
E: Ja, men den ble jo laget, mer eller mindre i sin helhet, på land. Slik at den ble tauet ut og satt rundt og senket ned på bunnen. En del arbeid ble gjort offshore, blant annet å få satt på en del av disse veggene som man ikke kunne montere på grunn av broene mellom plattformene. Så hadde vi dette med gjenstøping av skjøter, som det var en del aktivitet i forbindelse med. Vi var skeptiske på hvordan tankveggen ville innvirke på ventilasjonen. Og vi fikk redusert ventilasjon inne på Tanken, noe som ikke er heldig med tanke på gasslekkasjer og den slags. I kjølvannet av dette fulgte det mye arbeid. Vi bygde opp store ventilasjonsanlegg for å kunne drive kunstig ventilasjon, som kompensasjon for hva vi hadde. Det var en større aktivitet over ganske lang tid for å kompensere for tapt ventilasjon. Men sett på den andre siden, hadde vi ikke hatt den veggen rundt Tanken, så tror jeg det hadde gått galt med utstyret på Tanken.
Orkan 12. desember 1990
Ekofisk-tanken må stenges, forsidebilde, historie,Det begynte jo allerede før vi fikk veggen å bli ganske kritisk når vi hadde vinterstormer. Vi fikk ganske mye vann inn over dekk, og begynte å få ødeleggelse. Jo lenger ned man kom, jo mer utsatt var man. Vi hadde en av de kraftigste stormene vi har opplevd 12. desember 1990. Da sank barrieren ca. 40 cm ned i bakken. Siden har den ikke beveget seg. Da fikk vi faktisk store ødeleggelser av bølgene på Tanken, selv med veggen plassert. Bølgene kom over kanten og var cirka 30 meter over normal vannstand. Vi fikk så store mengder vann over kanten at det slo i stykker en god del utstyr, og vannstanden steg inni, for vannet greide ikke å drenere seg ut like fort som det kom inn. Hadde vi ikke hatt veggen, hadde vi kanskje fått en lenger stopp. Så veggen var nødvendig. Vi stoppet produksjonen på Tanken da Ekofisk II overtok i 1998, men den levde tross alt i 9 – 10 år, og gjorde en god jobb i de årene vi hadde bruk for den.
Det er litt av et byggverk, og det er ikke så lett å fjerne som det var å installere. Så den er en av tingene som kommer til å stå igjen etter vår generasjon. Vi har fått en godkjennelse for å la betongdelen stå igjen. Så nå fjerner vi stålplattformene som står rundt, men selve betongbiten blir igjen. Den kommer nok til å stå mange år.
A: Når man snakker om stormen 12/12, en gang var jeg ute på Edda i storm. Klokken var ti på to, husker jeg. Det var vel en 15 – 20 mann som satt i kinosalen. Jeg sto framme og sa sikkert noe veldig fornuftig på et safetymøte [sikkerhetsmøte]. Klokken ti på to lettet alle seg opp. Hele salen letta fra stolen sin. Jeg lurte på hva som hadde skjedd. Sammen med verneombudet gikk vi ned til cellardekket [kjellerdekket]. Vi hadde jo stengt av cellardekket for fri ferdsel på formiddagen, men da vi kom ned i 2-tiden var hele varehuset og kraftige stålbjelker bøyd og knukket til pinneved. Det var en slagmark. Dekket ligger 20 meter over havflaten, og bølgene tok med seg det som sto på dekket og slo opp i taket over dekket. Det var noen kraftige bølger som kom. I Bergen kalte de det skvalpesjø. En kommentar fra Meterologisk Institutt var at det hadde vært noe skvalpesjø der ute.
Ny utbyggingsløsning med Ekofisk II
Var det etter stormen 12. desember 1990 at Oljedirektoratet kom med pålegg om at ting måtte forbedres ytterligere?
E: Det kom vel et varsel om pålegg. Det var vel det som førte til Eko II, og da ble en ved forhandling enig om at man skulle bygge nytt, og at dette skulle være i drift innen sånn og sånn. Det ble en varsel om pålegg som førte til forhandling om hvordan dette skulle løses.
Den såkalte J-plattformen, ble jo en erstatning for Ekofisktanken, som var en ren prosessplattform. Så var det jo da X-en, som er en brønnhodeplattform som det var meningen på sikt skulle erstatte brønner på Alpha, Bravo, og Charlie, som er de gamle produksjonsplattformene. Nå har tingene endret seg litt på grunn av visse beregninger, slik at levetiden på Ekofisk Alpha og Bravo, som vel var satt til utgangen av 1999, nå er skjøvet ut i tid. Det har også med det at innsynkinga har nesten stoppet opp. Eko Charlie hadde på det tidspunktet en forventet nedstenging i 2009. Disse datoene er blitt skjøvet ut i fremtiden pga. mindre innsynking enn forventet. Eko Alpha har vel sunket mest av dem som er igjen, siden den ikke ble jekket, så det er en del usikkerhet over hvor lang tid den kan være med. Alt dette er lagt over i et nytt prosjekt som kalles Ekofisk 2010.
Så Ekofisk kommer til å være i produksjon lengen enda?
A: Et utrolig felt, det er det. Kan jo holde på til 2028, da konsesjonen går ut.
E: Men man regner jo med at det skal være produksjon lenger enn til den tid.
A: Han fikk rett han som sa at barnebarna kunne jobbe der ute! Det var ikke mange som trodde på ham for 20 år siden.
Nedbemanningsfasen
På 1990-tallet, opplevde Phillips en nedskjæringsfase når det gjaldt bemanning, etter at det hadde vært veldig sterk vekst, både på 1970- og 1980-tallet?
E: Ja, det var jo en kontinuerlig oppbygging i mange år, og det skyldtes mange ting. Tidlig på 1970-tallet vokste anlegget fram med Komplekset, Vest-Ekofisk, Tor, Eldfisk og Albuskjell osv. Det ble da ansatt en god del folk, men på et punkt må du som i alle andre firma, vurdere effektivitet og ting som kan gjøre smartere. Ikke minst gjelder dette når plattformene hadde kommet over sin topp på produksjonen, og er på fallende fot. Da er det naturlig å se hvor det kan spares utgifter for å holde feltene i produksjon så lenge som mulig. Vi var vel oppe i rundt 2.500 ansatte offshore og onshore på det meste, som var Phillips-ansatte. Inklusiv den siste reduksjonen i forbindelse med Eko II, er det vel rundt 1000 mennesker som har forlatt selskapet. Det er klart det har vært noen episoder i disse årene som har gjort at folk har følt seg usikre på om de har hatt jobb eller ikke, men meg bekjent, er det vel ingen som har sagt opp. Men noen har nok kanskje følt seg presset, med sluttpakker og slikt som har vært inne i bildet.
A: Noen fikk vel brev med spørsmål om de ikke ville slutte. Så det har vært noen sånne uheldige episoder.
E: Ja, vi hadde jo den siste nå her, med at de skulle redusere x antall folk. Da var det dårlig stemning både offshore og onshore, for det var gjaldt jo begge plasser. Folk følte seg presset til å si opp og ta en pakke. De var jo truet med at de ble sagt opp om de ikke tok pakken, men det er klart at av alle de spor som ligger igjen etterpå, så er det jo ikke noen oppsigelser. Det er jo på «frivillig» basis. Men det er jo synd for dem som følte seg presset ut og som ikke ville gå. For oss som ble igjen, ble organisasjonen ble preget av dette, men nå virker det som om stemningen er på topp igjen. Hva er det de sier, tiden leger alle sår?
A: Men det har blitt travelt, det har det.
E: Ja, det merker vi, at det er forsvunnet mer folk enn det er forsvunnet arbeid, slik at det er nok mer å gjøre nå enn tidligere.
Nedstenging siste oppgave før pensjonisttilværelse?
fjerne, Ekofisk-tanken – et ikon som blir stående, Siste kapittel for gamle travereDet er vel en del arbeid med å stenge ned plattformene som skal fjernes?
A: Skulle ikke tro det var så mye, men det holder oss to i arbeid, og vi har to fulle crew [mannskap] offshore. Pluss drillingen [boring], til sammen vel 80 mann.
E: Ja, vi ligger, på det jevne, mellom 80 og 90 personer til enhver tid, offhore, med pluggecrewet og alt. Dette er jo en ny geskjeft. Etter at vi begynte med dette, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle overta ansvaret for det, har vi stengt ned plattformer siden august 1998. Plattformene stod der med prosessanlegget fullt av gass og hydrokarboner. Så hvordan skulle vi gripe dette an for å fjerne dem? Det var en del fram og tilbake til å begynne med, men vi satte i gang og rengjorde prosessutstyret. På den tiden hadde vi fire crew ute. Etterpå vi ble ferdig med å rengjøre toppsiden. Så la vi inn fjernovervåking på Albuskjell Alpha, og Edda, slik at de to crewene som var der ble løst opp og delt ut andre steder. Så hadde vi igjen litt på Cod, og det siste var rengjøring av toppsiden på Tanken. Da satt vi igjen med to crew, ett på Tanken, og ett på Cod. Etter at Cod var ferdig, flyttet mannskapet til Albuskjell Fox som neste plattform. Etter at vi var ferdig med å gjøre rent toppsiden på Tanken og alt prosessutstyret samt fjernet S-plattformen, så gikk crewet over og klargjorde Delta-plattformen [Vest-Ekofisk 2/4 D] til å ta imot riggen for ikke å få en lang stopp fra vi tok riggen ned på Albuskjell Fox [Albuskjell 2/4 F], til vi kunne montere den på Delta. Så reiste de til Edda og klargjorde der, og nå er jo riggen ferdig på Delta, og plattformen nedstengt. Riggen er kommet til Edda, og plugging er i gang der. Dette crewet som kom i fra Tanken, og som var først på Vest-Ekofisk, eller Delta, og så Edda, er nå på Albuskjell Alpha [Albuskjell 1/6 A] og gjør den klar, som den siste plattformen som i denne omgang skal plugges.
Delta ble forlatt 5. januar, for to dager siden. Og vi forventer at Edda skal være ferdig i august 2003, slik at riggen da vil gå til Albuskjell Alpha for å plugge siste plattform i denne omgang.
Disse plattformene som nå plugges har ikke produsert på flere år?
E: Ja, alle disse ble stengt ned i august 1998. For de ble ikke med på overflyttingen til Ekofisk II.
Hvordan var det for dem som jobbet der da, før plattformen stengtes. Var det litt vemodig?
Ekofisk 2/4 TE: Det var jo litt vemodighet for folk som har vært lenge på en plattform og ser at den forsvinner under bena på dem. Men det var så mye som skjedde, på den tiden var det en del som forsvant ut og en del som mistet helsesertifikatet. Det er en viss avgang, hele veien, av den arbeidsstokken. Vi greide å plassere alle uten at det ble noe overskudd noe sted. Alle fikk sin jobb i systemet.
A: Samme jobben også. Operatørene fikk operatørjobb, etc.
E: Vi greide å trappe ned uten å omskolere noen. Vi får jo akkurat det samme problemet neste gang, nå når vi er ferdig med Albuskjell Alpha, da vil jo crewet som følger med der måtte gå i oppløsning. Det vil jo ikke bli da før i slutten av 2004, men vi kommer til det punktet hvor vi må kvitte oss med et helt crew.
A: Det er da vi håper på en førtidspensjon, vet du, når vi er ferdig med prosjektet.
E: Ja, da har vi passert 31 år i businessen. Men vi har jo enda noen utfordringer, spesielt med Doris-tanken. Vi har gjort rent prosessutstyret, det var jo den enkle tingen å gjøre rent. Nå har vi igjen å rengjøre betongbiten for olje, og vi skal ta en del slam i bunnen. Det er jo en god del H²S-gass som har dannet seg i vannet som står der inni. Dette må vi takle og rengjøre, slik at den skal kunne stå der i mange år etterpå. Så skal alt stålet på toppen fjernes. Da snakker vi om fjerning av mellom 23.000 og 25.000 tonn stål.
Miljøkrav ved fjerning
Er det inngått kontrakter for å ta imot stålet?
E: De holder på, men det er ingen kontraktsfase. Anbudene er ute, men det er ikke avgjort hvem som skal få dem. Men prosessen er i gang, og det er en utfordring. Alt på Tanken er bygd offshore, så det er klart det kan flyttes på land igjen. Rengjøring av Doris-tanken, er vel kanskje en større utfordring. Der er det voks som kan være forholdsvis hard og bunnslam. Verktøyet som vi må ha for å gå ned i cellene og få gjort det rent, er en utfordring å bygge og styre. Vi håper å kunne takle disse utfordringene også, for å få dette i en akseptabel tilstand, som gjør at vi kan gå i fra det med god samvittighet.
Ja, Ekofisk blir vel, på en måte, først på det området også?
E: Dette med å la betongbiten stå igjen, skaper nok en presedens når det gjelder fjerning av «condeepene».
Millionklubben
Er det noen historier som vi burde tatt med?
A: Vi har jo Millionklubben, som vi kalte den. Det var når du klarte å lage en shutdown for hele feltet, da kom du liksom med i Millionklubben. Jeg husker jeg laget en slik. Jeg holdt på med turbinene som vanlig, og så var det en som holdt et helvete med meg, og så tar jeg igjen med å hive hjelmen etter ham. Men han bare hopper til sides når hjelmen kommer, og så treffer jeg emergency-stoppen på turbinen i stedet. Det var ikke noen beskyttelse over den. Da klarte ikke de andre turbinene å plukke opp lasten, så en og en hev lasten etter hvert, og til slutt så var det for lite strøm på Komplekset, og så var det stopp. Da putlet vi oss fint og rolig ut av det rommet, vi sa ingenting! Folkene rundt lurte veldig på hva det var nå som skjedde.
Så da kom du med i Millionklubben?
A: Da kom jeg med i Millionklubben, ja. Da hadde jeg laget en shutdown.
E: Ja, det var en del som laget shutdowner uten å si ifra. Vi spekulerte fælt på hvor de kom ifra, og årsaken til det, så det ble mange ukjente. Det er klart at vi som drev som operatører, vi laget jo de aller fleste.
A: Ja, vi hadde en nede på Eldfisk. Vi holdt på å male der nede, og så var det en del shutdowner. Jeg fant ut hva det skyldtes. Det var maleren som trakk ut disse shutdown-knappene som er plassert på plattformen. Så malte han bak dem, og puttet dem tilbake på plass. Da var jo alle spor borte, for pluggene sto de den skulle stå. Maleren laget en del shutdowner uten å vite at det var han som laget dem.
Det startet ikke opp igjen av seg selv, selv om man satte pluggen tilbake igjen?
A: Nei, da måtte du starte opp på manuell måte igjen.
E: Ja, det var egne prosedyrer, begynne på bunnen og gå til toppen.
A: Det er slike små, morsomme historier du kan le av i ettertid, men det var ikke morsomt for operatørene, som lette etter feilen.
E: Nei, men det som var fordelen, iallfall for oss som var med i fra starten av, f. eks. når vi skulle starte Tanken for første gang, så var det ingen som kjente noe til noenting. Det var ikke noe opplæringssystem. Det var bare å sette i gang, prøve og feile. Vi hadde den fordelen, til å begynne med, at hvis vi ikke visste hvordan det virket, fant vi det ut gjennom erfaring. Det var akseptert på den tiden. Men etter hvert som vi forsto hvordan tingene fungerte og vi fikk system på prosedyrer, er det klart at det ble ikke så akseptert å prøve og feile. Da måtte du finne ut av det.
Jeg husker godt første gangen vi fikk det til å svive et helt skift, 12 timer, før det stengte ned, da var det kryss i taket. Det var en seier å klare 12 timer, og så var det et døgn, og på slutten så var vi vel oppe i en regularitet på 99 prosent på årsbasis, og det var bra.
Det ble laget manualer etter hvert?
E: Ja, prosedyrer og forskjellige ting, hvordan dette virket, hvordan du skal forholde deg når du skal gjøre forskjellige ting, og så gikk det seg til. Men det er klart at når vi startet dette, og det var jo bare amerikanske supervisere, og de kom jo fra prærien og kjente ikke bedre til noen ting, så ble det mye prøv og feil. Vi hadde jo folk på land som skrev en operasjonsmanual, som på den tiden var på engelsk: Men vi var jo ikke så voldsomt spreke i engelsk. Det var en del prøving og feiling, men etter hvert som vi fikk gode rutiner og prosedyrer på ting, ble stabiliteten bedre. Det var jo designfeil også.
Et nytt sikkerhetsregime
A: Alt er ikke perfekt enda. Vi skifter ut ventiler som ikke holder mål den dag i dag.
E: Jada, på det nye anlegget har vi skiftet en god del ventiler som ikke holdt mål. De som kjøpte dem inn tror det er godt med rustfritt stål, nye materialer osv, og så viser det seg at det ikke virker helt etter hensikten. Av og til kan du føle du har gått tilbake i tid. Det nye utstyret skal være testet, og alle sertifikatene tilsier at dette skal være gode greier, men i praksis viser det seg at det ikke er det.
A: Teori og praksis er to forskjellige ting.
E: Men når man snakker om sikkerhet og greier, så er det ikke noen tilfeldighet lenger. Jeg våger den påstanden at når jeg reiste ut i januar 1974, så var sikkerheten en tilfeldighet. Det er det ikke lenger. Det er en total endring i holdning og oppfølging. I dag vil jeg si at, i alle fall på våre plattformer, er det sikkert hvis du følger de reglene som er der.
A: Jeg fikk et sikkerhetskurs før jeg reiste ut første gang. Det var på den gamle flystripen på Forus. Da skulle vi slukke en brann i et oljefat. Hadde vi slukket det med pulver, da var det bare å reise til Nordsjøen, da hadde du vært på sikkerhetskurs.
E: De hadde ikke startet med det da jeg begynte.
Det er enkelte som snakker om at tidlig på 1970-tallet, var de som jobbet ute i Nordsjøen flinke til å ta vare på seg selv og arbeidskameratene, at det var et personlig ansvar som ble tatt mer alvorlig. Nå er det mer et system som skal ta vare på folk.
E: Ja, det er riktig, det. Men da er vi tilbake igjen til at det var mange sjøfolk som var vant til å ta vare på hverandre.
A: Det var heller ikke så mange om bord som det er i dag, om du ikke kjente alle ved navn, så var du på nikk og spiste lunsj i sammen. I dag er det så mange forskjellige firma at du får ikke det samme miljøet. Det er for mye folk.
E: Det har nok litt å si med sjøfolk som var vant til å ta vare på hverandre, for den sikkerheten til sjøs var ikke stort mer enn du gjorde den til selv på den tida. I dag, iallfall på plattformer som vi kjenner til, er det sikkert å ferdes, og sikkerhet har høy prioritet.
A: De nedlagte plattformene som vi holder på med, holdes ved like fortsatt. De skal være sikre. De har en kampanje hvert år, også på den engelske siden på 36/22 A og 37/4 A.
E: Vi har også inspeksjon på de som ligger rundt oss, som Cod og disse. Der har vi lagt opp til kampanje hvert fjerde år, men vi tar inspeksjon hvert år, for å sjekke og se om det er ting som har skjedd i løpet av vinteren. Så lages det kampanje når det er behov for det. Vi har som målsetning at plattformer skal være sikre å ferdes på. Den dagen vi skal fjerne dem, så skal de også være sikre å gå om bord og begynne fjerninga uten å ha noe å være redd for.
Ulykker må unngås
Med hensyn til ulykker, brannen på Tor 2/4 E, når skjedde den?
A: Det skjedde vel i 1980. Hvilken dato det var, husker jeg faktisk ikke. Det var syv stykker som ble skadet der, fikk brannskader.
Det som skjedde var at det kom gass opp igjennom dreneringssystemet vårt. Det er slike ting som sitter igjen som du helst ikke skulle ha opplevd. Jeg var om bord som maintenance supervisor den gang. Det var mine folk som ble skadet der. De overlevde, men det var en fæl opplevelse som er vanskelig å beskrive.
