De første norske operatørene

Han forteller: – Jeg begynte som roustabout eller hjelpearbeider på Gulftide. Trolig på grunn av språkkunnskapene ble jeg ganske snart plassert inn i crewet som håndterte selve prosessen. 12. februar 1973, året etterpå, ansatte Phillips sine første operatører på feltet. Vi som var i Canam ble ansatt uten noen søknadsprosesser, helseundersøkelser eller noen ting. Jeg husker et skjema ble fylt ut, og etter at jeg hadde signert gikk jeg fra å være Canam-ansatt til å være Phillips-ansatt. Vi gikk jo og ned i lønn, men lærte etter hvert at det ga status å jobbe for et operatørselskap. Dessuten var det en sikker jobb.

Egil Lima begynte samtidig som operatør-trainee: – Når en sammenligner det å jobbe på produksjonsplattform med å jobbe på en leteplattform var det først og fremst kulturen i selskapene som var forskjellig, har han fortalt. – Phillips var et selskap som var kommet for å bli i Norge, mens ODECO var mer et «rallarselskap» – et selskap som ikke ville bli så lenge. De forholdt seg mer til den amerikanske kulturen hele tiden, mens Phillips var innstilt på å legge om. Der tror jeg den største forskjellen var. For oss gikk vi fra en mer usikker situasjon til en sikker situasjon. Phillips var et enestående selskap å jobbe for. Det ble lagt vekt på at de ansatte skulle føle seg sikre, både for seg og sin familie. Vi fikk jo veldig gode pensjonsordninger, forsikringsordninger og så videre.

– Jeg begynte som operatør-trainee, fortsetter Lima. – Jeg var jo en av de som hadde erfaring fra offshore tidligere som de støttet seg på. Vi skulle være behjelpelige med å lære opp de andre offshore. Opplæringen på land skjedde i et hus ved siden av Dickens. Oppe i andre etasje var det treningssenter. Phillips brukte opplæringsmateriell utviklet av  API, American Petroleum Institute. De som underviste oss var vanlige Phillipsansatte fra Statene, driftssupervicere, vedlikeholdssupervicere og så videre. De brukte bare sine egne ansatte.

– En av de som ble værende igjen er mannen til Kari Mills, Duane Mills, en veldig flink mann. Han var en av de første som underviste oss. I Sandvika lå Lilleborg fabrikker der de laget såpe. Her var det ledige lokaler hvor vi  ble vi undervist, og ute i Dusavik der Phillips hadde kontorer på basen ble vi undervist. Etter hvert begynte de å sende oss ut, først og fremst Gulftide. Phillips hadde leid inn et skotsk selskap, Flopetrol, som drev produksjonen. Da måtte vi lære oss skotsk. Det kunne være vanskelig å forstå enkelte ganger, spesielt når de ble opphisset. Men vi lærte veldig mye om produksjonen. Oppgaven til en operatør er først og fremst å overvåke og logge, å skrive trykk og temperatur og passe på at alt er i orden og ta action hvis noe går galt. En gang i døgnet leste vi av metric-systemet og kalkulerte ut hvor mye olje og gass som var produsert det døgnet. Det lærte vi der, og det var veldig interessant.

Egil Berle var blant de første nordmennene som fikk fast ansettelse i Phillips: – Jeg var først ansatt på Gulftide, men var stadig frempå og spurte om Phillips skulle ansette nordmenn. Jeg visste at noen nordmenn hadde fått jobb på land. I mellomtiden fikk jeg stadig vekk litteratur av supervisorene, bøker som jeg måtte lese. Jeg forstod ikke den gangen betydningen av dette. Det var gamle bøker om Wooden pipelines (rørledninger av tre), veldig mye historikk, og veldig mye teknisk litteratur ifra API (American Petroleum Institute).

I ettertid viste det seg at dette egentlig var den faglitteraturen som du måtte kunne litt om, så jeg fikk en tyvstart der. Det viste seg å være veldig nyttig da Phillips omsider begynte å ansette folk.

De fleste nye ble ansatt 12. februar 1973, men jeg ble ansatt den 10. februar, to dager tidligere. Jeg fikk en dag ekstra ansiennitet for hvert år jeg hadde jobbet på Gulftide. Det med ansiennitet hadde betydning på den måten at jeg fikk velge ferie først.

Da Phillips begynte å ansette nye norske, ble jeg instruktør sammen med en av Phillips Supervisorene, Phil Case. Senere kom det flere instruktører. Vi holdt til i sentrum av Stavanger, det som i dag heter Ovenpaa, den gang Torgheim Cafe. Først var det en uke opplæring på Torgheim, og så tok vi «gjengen» med ut på Gulftide. Vi ansatte 12 og 12 på den tiden der, noen ganger 20. På Gulftide hadde vi både teoretisk og praktisk opplæring.

Den praktiske delen gikk ut på å vise hvordan produksjonen ble drevet. Det gjaldt kontroll av trykk, temperatur og pumper, og ikke minst dette med å få gassinnholdet ut av oljen før man kunne sende det med båtene. Gassen den gangen ble jo bare brent direkte. Det var store mengder gass som ble brent opp.

Men tilbake til treningen på land. Allerede i 1973 hadde drillingfolkene  etablert seg i første etasje og drev med opplæring ut av BOP, altså en Blow Out Preventor, som skulle hindre utblåsning. En eldre supervisor, Dave Sharp, ledet opplæringen. I andre etasje holdt man litt mer basisopplæring. Når vi tok med oss «studentene» ut på Gulftide, var det mange som var forskrekket over at de måtte fly så langt utover havet i helikopter.