Ble plattformsjef på Bravo etter blowout

Året etter ble han plattformsjef på Ekofisk 2/4 B like etter blow outen, med ansvar for opprensking av plattformen og få «pengemaskinen» i drift igjen. Senere ble han seniorrådgiver i ConocoPhillips.

– Helt fra jeg var en 12 år gammel interesserte jeg meg svært for Australia og alt som hadde med det å gjøre. Alt jeg kom over av litteratur, informasjon ellers om Australia tok jeg til meg og leste og studerte. Jeg ble nok inspirert etter at far tok med seg hjem en australier i forbindelse med jobben. Han ble værende hos oss i to uker og da ble vi godt kjent. Han fortalte om Australia, og vi som var småunger hørte på alt det interessante. Engelsk var ikke uvanlig i hjemmet i og med at far er engelsk. Så vi forstod jo, om ikke alt, i hvert fall en del av det som ble sagt. Da jeg reiste til sjøs som 16-åring, tenkte jeg fremdeles på dette med Australia. Da jeg kom i land, søkte jeg om å immigrere.  Jeg visste at Australia trengte arbeidskraft. Det gikk flylaster fra det meste av Nord-Europa. Så jeg gikk gjennom søknadsprosessen og reiste 11. mai 1968. Vi var egentlig tre stykker som skulle reise, men de andre to fikk kalde føtter. De fikk vel ikke lov hjemme. Det gjorde kanskje ikke jeg heller, men så ble det nå sånn. Da jeg kom fram, viste det seg at jeg var litt for ung for å få jobb, jeg skulle helst ha vært 20-21 år. Men jeg fikk nå jobb på jernbanen langt ute i bushen. Det var ikke sånn at en måtte oppsøke arbeidskontor. Der kom arbeidskontoret til immigrasjonsleiren. Så jeg fikk jobb etter en fire-fem dager. Jeg husker jeg var i sjømannskirken i Sydney rundt lunsjtider 17. mai.
På ettermiddagen 17. mai satte jeg meg på toget og for av garde inn i landet til en bitteliten by som heter «Condoblin». Det viste seg å være den byen som hadde størst konsentrasjon av aboriginees, de innfødte i Australia. Jeg var i denne leiren i 18 måneder. Det høres kanskje ikke så interessant ut å bygge jernbane, men dette var faktisk den første jernbanen som krysset flere stater med lik sporvidde. I Australia er det syv stater, og alle syv statene hadde forskjellig sporvidde på jernbanesporene. Årsaken til dette var mest sannsynlig at det havnet skotter her og folk fra Wales i en annen stat osv. som hadde forskjellige tradisjoner. I 1968 jobbet jeg da med den første jernbanelinjen som etter hvert er blitt verdensberømt og har fått navnet Indian Pacific. Den går i fra Det Indiske Hav til Stillehavet tvers over kontinentet.
Deretter fikk jeg jobb i gruvene i Nord-Australia i den gang verdens største koppergruve i en liten by med 25 000 innbyggere som heter «Mount Aisa». Dette var i Queensland nord i Australia. På arbeidskontoret lurte de på hvordan jeg hadde tenkt å komme meg opp der. Jeg sa jeg hadde bil, og det hadde vært greit å ta den med. «Ja du skal få verdien av en flybillett, og så får du tre uker på deg.». Det sa jeg takk til og hadde en fantastisk reise på tre uker opp til denne plassen. Der var jeg i et års tid.

– Det var vel tøffe arbeidsforhold å jobbe i gruve og jernbane?
– Ja, det var tøft på jernbanen. Det tøffeste var varmen, men vi ble vant til det etter hvert. Det var også strengt, for vi måtte holde et visst tempo for å holde fremdriften. Vi bar på tunge tresviller og lange jernbaneskinner som vi skulle ha på plass. Det meste arbeidet ble gjort med mannemakt. Vi var mange personer i gjenger som jobbet sammen for å dra disse tunge lassene, men det var mye å lære. Jeg fikk lært språket og en kultur som var spesiell. Utbetaling av lønn er et kapittel for seg. Det kom en egen jernbanevogn der vi fikk utbetalt lønnen i poser. Det var nesten som på cowboyfilm med personer med pistol og det hele, for det var jo alltid en mulighet for ran. Vi gikk inn i den ene enden av vogna, så fikk vi posene med penger og gikk ut i andre enden. Så fikk vi lønn for strevet.

– Jeg var tre år i Australia uten å ringe hjem.

Muligheten var der jo. Jeg husker jeg stod i en kø en gang på julaften og skulle ringe, men da tullet de sånn med linjene. Det minket aldri på køen, så til slutt snudde jeg og gikk hjem igjen. Jeg husker en gang jeg fikk et ilbrev rekommandert. Mor spurte om jeg fremdeles var i live og hvor jeg var hen. Da skyndte jeg meg ned på postkontoret og skrev «no news is good news», og sendte det av gårde slik at de i hvert fall skulle få høre fra meg. Det var ikke det at jeg ikke tenkte på de hjemme. Jeg hadde jo et godt hjem, men vi hadde det bare så interessant. Det var fantastisk. På jernbanen jobbet vi ti dager i strekk, så fikk vi fire dager fri. Vi gjorde alltid spennende ting de fire dagene. Da var det å reise på opal-, safir-, kenguru- og villsvinjakt. Vi brukte tiden godt.

– Så det var guttedrømmen som gikk i oppfyllelse da?
– Ja, sånne ting må du gjøre mens du er ung, ellers blir det bare med drømmen. Oppe i gruvene var det jo også tøft. Det var hardt arbeid, men vi tjente godt og det var et veldig godt miljø. Men det var tøffe ting også. Vi jobbet treskifts ordning. Du var på jobb i åtte timer, to mann på hvert skift. Sykefraværet var minimalt, for hvis du ikke var på jobb gikk det ut over de andre på alle tre lagene. Da fikk vi ikke sprengt ut det vi skulle, og fikk heller ikke betaling. Det gikk rykter om at det vanket «bank» hvis du ikke stilte på jobb. Dermed var det god grunn for å komme selv om en hadde feber og hva det måtte være. Hele driften på 7000 personer var avhengige av at vi som var nede i gruven og boret og sprengte, fikk ut dette som de skulle utvinne. Det var kopper, bly, gull og sølv. Gruveselskapet hadde avtale med politiet at hvis de som var gun-miner ble tatt for fyllekjøring for eksempel, så skulle de ikke settes inn, for de måtte stille på jobb på mandagen. Det var flere eksempler på det.

Ferien i Norge ble permanent

– Men så skulle du hjem til Norge på ferie. Hvordan endte den ferien?
– Jeg skulle egentlig til New Zealand. Det var det som var målet. Så traff jeg en danske som også jobbet i gruvene. Han hadde lyst å reise hjem så kunne vi ikke heller reise til New Zealand året etterpå? Det ble til at vi kjøpte en åpen flybillett som var gyldig i 12 måneder og reiste fra land til land. Til slutt skulle vi ende opp hjemme. Etter noen måneders planlegging  fikk vi ett års permisjon fra jobben, så stakk vi av gårde. Vi var innom mange land. Jeg husker ikke hvor mange land det dreide seg om. Men hele tiden måtte vi reise i en retning. Hvis vi ville tilbake måtte vi betale billetten selv. For eksempel da vi kom til Calcutta i India,  hadde vi lagt inn planer om at vi skulle til Sri Lanka. Det måtte vi betale selv. Fly var for dyrt, så da var det haik, hest og kjerre, tog, buss og beina. Men Ceylon var et paradis. Jeg har vært i mange land, og har nesten 37-38 på listen min, men Sri Lanka er fremdeles det landet jeg har best minner fra. Vi ble der i to måneder.

Vi kom hjem til Norge første juledag, og det var kaldt og surt. Etter å ha truffet kamerater og familie tenkte jeg kanskje skulle roe av lite grann og se om jeg kunne finne meg en midlertidig jobb. I avisen sto det om oljeindustrien. Jeg hadde hørt at det fantes et hyrekontor. Det var oppe i Ankerbygget i andre eller tredje etasje. Canam (Can American) het selskapet. Det drev riggen Gulftide. Det var et søsterselskap av ODECO som drev «Ocean Traveler». Canam var et canadisk selskap. Men på hyrekontoret var det ingen ledige jobber så jeg måtte bare snu. Men halvveis ned trappene kom jeg på at jeg ikke hadde fortalt at jeg hadde vært i Australia og jobbet der og kunne språket. Dermed gikk jeg opp igjen. Enden på visa var at akkurat syv dager senere var jeg ute på plattformen. Dette var i januar i 1972, ikke mange dagene etter at jeg kom hjem. Siden har jeg vært i oljeindustrien. Det ble en lang ferie fra Australia.

Knut Ove Kristensen: Leder-veteran med HMS-hjerte

Roustabout på Gulftide

1973, Teddy Broadhurst, gulftide,

– Jeg begynte som roustabout eller hjelpearbeider på norsk. Gulftide hadde prøveproduksjon for Phillips Petroleum. Trolig på grunn av språkkunnskapene ble jeg ganske snart plassert inn i crewet som håndterte selve prosessen. 12. februar 1973, året etterpå, ansatte Phillips sine første operatører på feltet. Vi som var i Canam ble ansatt uten noen søknadsprosesser, helseundersøkelser eller noen ting. Jeg husker et skjema ble fylt ut, og etter at jeg hadde signert gikk jeg fra å være Canam-ansatt til å være Phillips-ansatt. Vi gikk jo ned i lønn, men lærte etter hvert at det ga status å jobbe for et operatørselskap. Dessuten var det en sikker jobb.

Varmt på plattformdekk

arbeidsliv, sosialt liv, egg, steking, historier

 – Hvordan var livet om bord i Gulftide? 
– Gulftide var en boreplattform som var modifisert og ombygd med prosessanlegg på. På  den tiden var det ikke lagt rørledninger for verken olje eller gass til land, så all gassen vi produserte måtte brennes. Det var eneste måten å bli kvitt den på, og vi måtte bli kvitt den for å kunne produsere oljen. Vi produserte 44 000 fat med olje og et ukjent antall kubikkfot med gass. Det var høyt trykk i brønnene, og mye gass ble brent. Gassflammen brant høyt over dekk, men enkelte dager med spesielle vindretninger sto flammen inn over plattformen. Da var det ekstremt varmt på hele plattformen, spesielt nede på dekk. Det var en som fant ut han ville se hvor lenge det tok å steke et egg på dekk. Vi visste at varmen var sterk, for vi fikk jo en del fisk. Hvis en ble for ivrig med å fiske og den første fisken ble liggende for lenge, så ble den kokt på dekk. Så vi prøvde med egg. Bildene viser at etter at egget var knekt var det ikke lenge før hviten begynte å bli skikkelig hvit. Jeg tror det var fire minutt det tok før egget var stekt.

arbeidsliv, sosialt liv, egg, steking, historier

Jeg husker en gang vi fikk om bord sand for sandblåsing som kom om bord i plastikksekker. Vi tenkte ikke så mye på hva som skjedde hvis vi gikk fra det, men det som skjedde var at vi gikk inn for å drikke kaffe og da vi kom ut igjen var det ikke sandsekker lenger. Da var det en haug med sand, for plastikken hadde smeltet. Men utstyret for øvrig tålte denne varmen.

– Tålte dere som jobbet der også varmen?
– Jeg husker jeg klatret opp for å feste en antenne høyt oppe som var blitt løs. Da fikk jeg brannsår mellom hansken og kjeledressen for jeg hadde strukket meg.
Jeg husker første dagen om bord. Da jeg kom ut var det ikke lenge før jeg ble satt i arbeid. Vi skulle ned og feste noen store sjakler som trossene var festet til, som vi festet båtene til når de la inntil for å bunkre vann og annet. På den tiden hadde ikke stand-by båtene og heller ikke supplybåtene propeller slik at de kunne ligge rolig ved plattformen. I stedet ble de fortøyd. Jeg spurte arbeidskameraten min hvordan jeg skulle få med meg den tunge sjakkelen ned en 20 – 25 meter leider helt ned til sjøen. Han sa at jeg måtte jeg feste i beltet slik at hvis jeg havnet på sjøen måtte jeg være sikker på at jeg druknet! Men ellers var sikkerheten streng. Det skjedde alvorlige ulykker, men allerede da tenkte en på det som hadde med sikkerhet å gjøre.

Helikopterturen i begynnelsen

Den yngste plattformsjefen

– Du har noen bilder her som viser når dere ankom riggen med et helikopter. Da var dere litt annerledes kledd enn i dag?
– Vi hadde jo ikke livvester på oss, men det var livvester i helikopteret under setet til alle. Det var aldri noe pålegg om at vi skulle ha disse på. Reiseantrekk var vanlige klær og bagen. Jeg husker den første helikopterulykken 9. juli 1973. Etter den måtte vi ha livvestene på. Da  begynte de også å utvikle noen drakter som vi skulle ha. Det viste seg å være nærmest dykkerdrakter. Vi kalte dem pølseskinn. Vi ble svette hele gjengen etter turen med Sikorsky-en på én time og 45 min. Etter hvert kom survivaldrakten i forskjellige varianter opp igjennom, helt til den som vi har i dag.

Helikopterulykken i 1973

– Du var vitne til den første helikopterulykken i 1973?
– Ja, det helikopteret som nødlandet på sjøen, var på vei inn i fra Ekofisk, mens jeg var i et helikopter på vei ut. Da vi var kommet et godt stykke på vei kom piloten bak. Den gang var det ikke høyttaleranlegg i helikoptrene. Han sa at vi hadde mistet et av våre helikopter så vi måtte være med og holde utkikk for å se om vi kunne finne det. Etter ti – femten minutter fant vi helikopteret. Det lå med buken i været. I den tiden så hadde Helikopter Service kontrakt med Redningstjenesten og det sto «Redningstjenesten» på siden og i buken av helikopteret. Det var det første vi så. Det var bare en som var omkommet da vi kom fram, men en lå inne i helikopteret som vi ikke visste om. Problemet var at vi ikke hadde heis, men vi hadde to flåter og redningsvester som vi kunne hive ut. Vi gikk ned til helikopteret og hev ut den ene flåten. Vi trakk i snora for å blåse den opp, for de så jo nokså forkomne ut de som var der. Men det skulle vi ikke gjort, for vinden fra helikopteret blåste denne flåten langt av gårde. Den fikk de derfor ikke tak i. Så tok vi neste flåte og bestemte oss for å ikke blåse den opp, og hev den ut som den var. Så fikk de tak i snoren og blåste den opp. Helikopteret hadde hatt en veldig hard landing, for de hadde mistet halerotoren og brukket den ene pongtongen av. En del av personene holdt seg fast i pongtongen. På grunn av strømmen fløt pongtongen raskere enn helikopteret slik at de overlevende ble delt i to grupper. Vi fløy bort til den andre gruppen og kastet redningsvester ned til dem som alle fikk på seg etter hvert. Men det gikk jo en stund før redningshelikopteret kom fra Sola. Vi kjente jo de aller fleste som lå i sjøen.

Han som satt ved siden av meg i helikopteret hadde sin første tur offshore. «He- he- hende det ti- ti- titt dette her?» stammet han. Han var helt gåen, og det ble bare med denne ene turen. Vi så ham ikke igjen. Ved både større og mindre helikopterulykker senere, har folk sluttet etterpå.

Arbeidslivet på Gulftide

– Kan du fortelle mer fra arbeidslivet på «Gulftide». Du har med deg et bilde hvor dere blir heist opp i en basket. Det andre bildet viser et lite forsyningsskip?
– Det er faktisk en tugboat som ble tatt over fra Louisiana for å være med på forskjellige oppdrag. Men det viste seg at båten ikke egnet seg. Den gikk jo vanligvis på elvene og innsjøene borte i Louisiana. Da den kom ut i det røffe været i Nordsjøen, var den for liten. Det viste seg også at skipperen om bord ikke hadde papirene som krevdes for å være kaptein på båten i dette farvannet. Det er faktisk en som jobber for selskapet vårt i dag som på sitt første oppdrag etter skipperskolen, fikk i oppdrag å være med skipperen over Atlanteren tilbake til Louisiana med denne båten.

Den yngste plattformsjefen,

Det andre bildet er av basketen. Du står på utsiden av en ring og holder deg i nettet. I dag er den sjelden i bruk, men den finnes som en redningsbasket på alle plattformer. Det er ikke lett å gå av og på, for hvis bølgene løfter supplybåten opp og basketen slår nedpå så klapper nettet i sammen. Det er om å gjøre å gå på og av i rette øyeblikk. Det var ikke lett for alle å bruke basketen. Med en gang du forlater plattformen er du over åpen sjø. Det var en del tull, der kranføreren dyppet noen i sjøen. Spesielt når det var fint vær kunne kranføreren kjøre basketen ned i sjøen – ikke slik at en druknet, men i alle fall slik at en ble våt på beina.
Et annet av bildene viser svart røyk og flammer. Det var i forbindelse med oppstart og nedstengning av brønnene som vi produserte fra inn til «Gulftide». Det fantes en anordning som skulle antenne flammen, men den virket aldri. I stedet brukte vi ei fille som vi dyppet i diesel, satte fyr på den, og når det var nok gass kastet vi den ut på gassen slik at vi fikk gang på denne. Det ble et utrolig bråk når gassen antentes. Jeg er jo opptatt av sikkerhet og jobber i HMS. Jeg ser på et av bildene at det er en som står ute på dekk i dette bråket uten hjelm og hørselvern.
Fra radiorommet, som også er avbildet, skjedde all kommunikasjonen med land. Enten det var rapport til land om oljeproduksjon, deler, mangler, mat som skulle bestilles eller kontakt med familien så var det på radiorommet det skjedde. Alle var innom der en eller annen gang. Ved jul eller andre høytider når vi skulle ringe hjem, var det kø. En kunne jo ikke si hva som helst, for hele Nordsjøen hørte jo hva som ble sagt i de samtalene.

– Det er bilde av en kranfører også?
– Det er faktisk svogeren min som jobbet der. Han var ikke svogeren min da, jeg kom jo rett i fra Australia. Jeg hadde ikke truffet noen jenter i denne fasen, men etter hvert ble jeg gift med tvillingsøsteren til konen hans.

På Ekofisk 2/4 A

Ekofisk 2/4, historie, 2016, første brønn på en fast installasjon plugget for godt,

– Så begynte du å jobbe på Ekofisk 2/4 A?
– Ja, men før den tid var det en interessant utbyggingsfase. Fra Gulftide kunne vi observere båter og kranfartøy som var i sving. Amerikanerne fortalte at «They are placing a jacket here and a jacket there». Vi hadde ikke peiling på hva de snakket om og forsto ikke helt hva som skjedde. Hva var en jacket for noe? Men de kom opp som paddehatter rundt oss. Det var lite som stod om oljevirksomheten i avisa. Når vi var offshore var vi der i syv dager i strekk, vi fikk ikke aviser, og det var lite radio og tv. Etter 12 timers arbeid så vi film, det gjorde vi alltid. Etter filmen, eller før den var ferdig, var vi så trøtte at vi sovnet. Det var altså liten kontakt med omverden, og vi var ikke særlig oppdatert med hva som skjedde. Men så viste det seg da at det foregikk svært så mye rundt oss. Det var gjort et stort funn som vi var en viktig del av. Jacketen på Ekofisk Alpha var den installasjonen som var nærmest Gulftide. Denne fikk etter hvert et plattformdekk på seg. Før den var ferdig, lå det en lekter rett ved siden av som var arbeidslekteren. Den var et kranfartøy som løftet modulene om bord og der bodde de som jobbet på plattformen. Etter hvert som plattformene ble ferdige ble vi plassert rundt på de forskjellige. Ekofisk Alpha var den første, og der ble jeg plassert. Da bodde vi faktisk på lekteren, og gikk opp og ned alle disse trappene for å komme oss på jobb.

– Hvordan var innkvarteringsforholdene på en lekter?
– De var bra husker jeg. Vi fikk god mat og softisen var der. Vi gikk på skift så vi var et par personer på hver lugar. Det var firemannslugar, og vi sov to stykker samtidig. Etter hvert som  boligkvarteret ble ferdig på Ekofisk Alpha flyttet vi inn der. Der var det også firemannslugarer. Dette her med amerikansk sjefer har det vært mye snakk om. Det var en kar vi kalte for Stoneface. Han smilte aldri og satt for det meste på en appelsinkasse bak det vi kalte for watermakers. Det var evaporatorene som laget vann. Der var det varmt og godt, kanskje den eneste plassen med varme utenom boligkvarteret, men det var mye bråk. Der satt Stoneface. Etter hvert fant vi ut at han var sjefen om bord. På den tiden var boresjefen eller drilling supervisoren som hadde mest å si. Det viste seg da at Stoneface var drilling supervisoren, men til å begynne med hadde han ingenting å gjøre for det var ikke montert boreutstyr på riggen enda. Så han satt bare på den appelsinkassen. Men etter hvert så fikk vi svært så stor respekt for han da. Modulene kom på plass, aktiviteten vokste og etter hvert kom de i gang med boring.

– Hvor kom de som jobbet der fra?
– Det er så populært å si at de ble plukket opp på Dickens, men jeg tror det er litt misvisende. Mange var studenter fra DH (disktrikthøgskolen) som var ute på sommerjobber. Så var vi en del som var ansatt allerede. Det var mye sjøfolk og amerikanere, kanadiere og engelskmenn som hadde noe erfaring. Det var unge folk i selve borecrewet. Selve konstruksjonscrewet besto av alle slags nasjonaliteter, mye meksikanere og spanjoler, men det var fasen før vi begynte å bore.
Det var jo spesielt da vi åpnet den første brønnen. Det husker jeg var A-13 på Ekofisk Alpha. Den produserte 24.000 fat i døgnet. Det var en fantastisk produksjon fra én brønn, og den har jo produsert i alle disse 30 årene.

Karrieremulighetene

– Hvordan var karrieremulighetene i Phillips?
– De var veldig gode. Hvis du ville og kunne så var det absolutt muligheter. Jeg ble ansatt 12. februar 1973, og allerede på høsten 1975 ble jeg sendt bort til Ekofisk Delta for å være avløser for plattformsjefen der. Jeg husker ikke grunnen. Jeg ble ansatt som operatør i Phillips. Vi som jobbet i drift eller produksjonen var de som hadde muligheten til å avansere som plattformsjef. På den tiden het det production supervisor. I 1976 fikk jeg den jobben permanent og jeg var den yngste norske plattformsjefen Phillips har hatt gjennom historien. Jeg var da 26 år. Jeg jobbet som plattformsjef på forskjellige plattformer. Jeg begynte på Ekofisk 2/4 B bare dager etter blow-outen. Da fikk jeg ansvar for å renske opp og bygge det hele opp igjen. Det var en svært viktig plattform, kanskje den største gullgruven for Phillips sine aktiviteter gjennom alle tider, hvis en skal se på en enkel plattform.

Den yngste plattformsjefen

– Hvilke egenskaper var det du hadde som gjorde at du ble plattformsjef så tidlig?
– Jeg har aldri hatt noen mål om å bli noe stort eller svært. Alle plasser jeg har vært har jeg vært den jeg er og vil være, og så er det blitt sånn. Jeg liker å jobbe. Så jeg jobber kanskje hardt og mye og trives veldig godt med det. Jeg har alltid kunne snakket flytende engelsk, og det har nok vært viktig. Dessuten skyldtes det ikke minst at mulighetene var der.

– Det var vel flere som gjorde raske karrierer?
– Muligheten var der for alle som ville og kunne og hadde kapasitet og egenskaper som krevdes. Etter jobben som plattformsjef fikk jeg jobben som outline superintendent. Da hadde Ekofisk feltet vokst dramatisk med mange plattformer. Feltet var det delt inn i tre ansvarssoner; Ekofiskkomplekset, nord-feltet og sør-feltet. En stilling het outline superintendent south, og superintendent north og complex superintendent og da var det plattformsjefene på alle plattformene som var kandidater til den jobben. Den hadde jeg i mange år. Etter det var jeg driftsdirektør for Komplekset. Det var ni plattformer på Ekofiskkomplekset. Jeg var der i en del år, og så flyttet jeg på land da jeg ble spurt om å være med i Ekofisk II prosjektet.

Blow-out på Ekofisk 2/4 B

– Da du ble plattformsjef på Ekofisk 2/4 B, hadde du da opplevd selve utblåsningen?
– Jeg var ikke der under selve utblåsningen, men hadde vært om bord samme dagen. Jeg var jo sjef på Ekofisk Alpha og hadde vært i den stillingen en stund og hadde erfaring spesielt med det som hadde med beredskap å gjøre. Han som var plattformsjef på Bravo var der for første gang. Jeg spurte sjefen min om jeg kunne fly bort. Jeg reiste bort ikke minst for å gå gjennom dette som hadde med beredskap å gjøre og rutine ellers. Jeg reiste bort på lunsj shuttle-en , var der halve dagen og kom tilbake igjen på kvelden. Vi konsentrerte oss spesielt om beredskap. Mens vi var der borte anbefalte jeg ham å kjøre en livbåtøvelse. Det gjorde vi før jeg reiste tilbake. I ni-ti tiden om kvelden skjedde det. Vi stod borte på Ekofisk Alpha og så på det som var i ferd med å skje. Vi hørte alt hva som skjedde helt fra det begynte å boble over. Alle kom i båtene utenom to personer. De gikk ned tauleidere, ned i sjøen og så plukket de andre dem opp. Da tenkte jeg det var godt vi kjørte denne livbåtøvelsen.
Det var en ulempe for sikkerheten at boring og drift var svært atskilt. Barrieren mellom de to avdelingene har vært alt for stor. Vi har ofte sagt at det har vært et tett skott mellom dem. Heldigvis er det nå i ferd med å utjevne seg.

Bravo, blow-out, 1977, ulykke, utblåsning,

– Det var vel stor aktivitet på Ekofisk Bravo? Var det en fare for sikkerheten?
– Det var en relativt liten plattform sammenlignet med plattformene i dag, men det var to boretårn, og boring fra begge to samtidig. Men da utblåsningen skjedde i 1977 var det bare ett boretårn igjen. Etter ulykken var det veldig mye opprydningsarbeid. Riggen så ikke ut, den var full av olje og graps. Riggen skulle gjøres ren, og vi skulle starte den opp igjen. Bravo-plattformen var en stor pengebinge så det var viktig at vi fikk det på plass. Vi fikk svært så slakke tøyler og store muligheter til å kjøpe inn, få inn folk og få riggen tilbake til den standarden den skulle ha. Alle de andre måtte spare, men her fikk vi det vi trengte. Jeg likte meg veldig godt der.

– Var det rutiner som ble lagt om etter Bravo ulykken?
– Ja, spesielt når det gjaldt boring. Men jeg har ikke så mange detaljer om akkurat det da. Akkurat hvordan vi har vært organisert og utført arbeidet har vært under endring fra dag én. På Gulftide var det mekaniker, elektriker, instrumentmann osv., men alle hadde et ansvar for å holde riggen ren. Det var gullrent. Det var strengt forbudt å bruke sjøvann å spyle med for da rustet det. Vi tok med oss noe av denne kulturen på Ekofisk Alpha og på Bravo, men det var så travelt etter hvert at det ikke ble sånn som på Gulftide. Vi var og organisert i maintenance og maintenance supervisor og productions og productions supervisor. Det var alt for store skiller mellom disse oppgaven. Vi hjalp hverandre for lite. Vi diskuterte på Bravo hvordan vi kunne få mer ut av arbeidsgjengen, men vi måtte forholde oss til fagforeningene og så videre. Det har vært en kamp hele veien å få mer ut av arbeidsstokken der ute. Det har blitt bedre etter hvert.

Driftsdirektør

– Senere fikk du stilling som driftsdirektør?
– Ja, det var den øverste stillingen for alle Ekofiskkompleks plattformene. Da hadde jeg hovedansvar for alle aktiviteter som var på disse plattformene. Det var egne formenn for boring, administrasjon og konstruksjon og så rapporterte alle disse opp til driftsdirektøren.

– Hvordan kunne en arbeidsdag som driftsdirektør se ut?
– Normal arbeidstid var fra seks til seks, men i den jobben jeg hadde var det opp klokken fem og mange ting som skulle gjøres før vi skulle rapportere til land. Vi holdt på lenge og var i seng mellom 10 og 12 og noen ganger enda senere. Det var mye møter, brev, telefoner og sekretærer som skrev ned alt. Men jeg likte meg veldig godt og da jeg ble spurt om å jobbe på land trodde jeg det bare var et liv, og at det var offshorelivet. Men jeg fant ut fort at det var et interessant liv på land og.

Oppjekkingen

Jekking er løsningen

– Det har vært mange spesielle prosjekter på Ekofisk. Kan du fortelle noen om disse?
– Oppjekkingsprosjektet var noe av det største og mest interessante. Da jobbet jeg som plattformsjef på Komplekset. Vi hadde noe som het OIM, Offshore Installation Manager, en manager for hele feltet som jeg rapporterte til. Han var plattformsjef på Komplekset der vi jekket opp plattformene. Det var en epoke som var veldig hektisk, men som jeg ikke ville vært foruten. Vi hadde ca. 10.000 personer i rotasjon og det var over 3000 ute til en hver tid på feltet.

– Var det flere boligplattformer som ble hyret inn da?
– Ja, vi hadde ikke nok senger så vi hadde flotell som det gikk bro over til. Dessuten var det oppjekkplattformene som stod ved siden med hadde forskjellig utstyr. Det var altså flere plattformer i tillegg til de faste. Det var hektisk, men fantastisk å være med på. Jeg var ute på plattformene da de ble jekket opp og under nesten hele oppjekkingsfasen. Jeg var også der hele tiden med konstruksjon. Jeg husker da jeg endelig skulle få reise hjem så ble det tåke. Jeg var på en annen plattform i forbindelse med et besøk og skulle tilbake til Ekofisk komplekset. Da måtte jeg i basket og båt. Det var pottetett. Jeg husker vi snakket om at det  passet godt at det ble tåke, for det var stor oppmerksomhet i fra land med fly og helikopter. Dette virket forstyrrende midt i den kritiske fasen av oppjekkingen.

Vanninnsprøytingsprosjektet

– Hva med vanninnsprøytningsprosjektet?
– Det var et svært interessant prosjekt. Jeg jobbet som plattformsjef på Ekofisk Bravo og brønn B-16 var den første brønnen vi kjørte ned vann i. Vi hadde et pilotprosjekt på Bravo med en relativt liten turbin og prosessanlegg som ble plassert der for å behandle vannet før vi kjørte det ned. Dette prosjektet var forløperen til den store vanninjeksjonen som startet på Bravo. Forventningene var store. Jeg husker jeg hadde en sjef som het Mike McConnel. Han hadde vært på et seminar om vanninjeksjon i England og var en flink og sentral mann ellers. Han satt i en sentral stilling og ble jo toppsjef i Phillips Norge etter hvert. Han kjørte hardt på dette med injeksjon for det hadde han virkelig tro på. Det viste seg at han hadde rett.

– Utvinningsgraden har vel økt betraktelig?
– Det har vært to store gevinster med vanninjeksjon. Det ene er den økte utvinningsgraden og det andre at vi hadde sluppet å pumpe inn andre ting for ellers hadde reservoaret sunket innover.

Utviklingen på Ekofisk

– Har arbeidsmiljøet på Ekofisk forandret seg mye fram til i dag?
– Miljøet varierer fra plattform til plattform og fra selskap til selskap. På større plasser som Ekofisk komplekset er det så mye folk at der blir det klikkemiljø av de som jobber i produksjon, vedlikehold, catering og boring. De holder seg til hverandre. Men på en mindre plattform som «Ekofisk Alpha» er vi som en familie. Miljøet kan være bedre på de mindre plattformene der alle kjenner alle. Alle snakker med og passer på hverandre. Det er i alle fall min erfaring. Om det er godt eller ikke? Jeg vil si at det er veldig bra. Hvis det har vært dårlig kan en ikke skylde på grupper som nordmenn, amerikanere eller spanjoler. Da har det vært enkeltpersoner som kanskje ikke har vært sånn som miljøet ellers tillot. Stort sett har det vært svært bra. Nå kan ikke jeg sammenligne med landindustrien, men etter som jeg leser og forstår har det vært veldig bra sammenlignet med andre plasser.

Så kom kvinnene

arbeidsliv, plattformledelse

– Det er vel en typisk mannsdominert arbeidsplass, særlig til å begynne med?
– Vi så ikke ei dame før vi kom på land. Sånn var det jo i mange år. Den første jenta som begynte å jobbe offshore var en sykepleier på Cod. Jeg var plattformsjef der i den tiden. Det var jo lite og ingenting som var lagt til rette. Det var dusj og toaletter, og vi hadde jo sauna på alle plattformene. Da måtte vi til med tider selv om vi kanskje var 30-40 mann, men bare én dame. Vi måtte ordne det slik at hun fikk sin tid i saunaen. Jeg husker mange historier fra dette her. Det var spesielt én som var interessert i å stå vakt ved saunaen.
Det gikk ikke lenge før det kom flere sykepleiere og damer og jenter i cateringselskaper. Sånn har det vært hele veien siden da. Jeg tror det er viktig at det er begge kjønn. Det var mange ting som endret seg etter at jentene kom om bord, for eksempel slikt som har med hygiene og ryddighet å gjøre. Jeg var nettopp nå på en plattform der det ikke var jente om bord. Der så jeg litt av det gamle. Der var det nokså kummerlige lugarer fordi de skal bare være der en måned eller to. Men da tenkte jeg at her var det nesten som i gamle dager og ikke helt bra. Det er godt dette ikke lenger er normalen.

Arbeidsmiljø

– Det er vel litt forskjell på standarden i Norge enn i andre land og?
– Ja, jeg har reist mye og du skal ikke lenger enn til engelsk side så er standarden helt annerledes. Så det har jo endret seg. Boligkvarterene blir og bedre og bedre. Jeg var en tur borte på Oseberg forleden, og der var det flott. Det er klart dette med boligkvarteret er en mindre del av aktiviteten, men det er der en skaper miljøet på plattformen. Det er viktig og det burde en kanskje tenkt mer på når en bygger plattformene. Får en til et godt miljø i boligkvarteret så gjenspeiler det seg i driften ellers.

– Gjennomsnittsalderen i Nordsjøen øker vel?
– Den er over 50 år. Det er svært lite gjennomtrekk. Når vi da ser trainee-ene, de nyansatte, kommer ut, er det veldig rart. Spesielt de veldig unge. Da jeg begynte på Gulftide var vi mange i begynnelsen av 20-årene. Snittet da lå vel mellom en 25-35 år. Flesteparten av de som jobbet på Gulftide og ble ansatt på Ekofisk Alpha og Bravo var sjøfolk som hadde reist ute 5-7 år før de fikk jobb her.

– Har offshore turnusen hatt noen positive eller negative sider?
– Det kommer an på deg selv og hva du benytter fritiden til. Da vi jobbet på Gulftide, jobbet vi syv dager på og syv dager av og hadde ingen ferie. Det syntes vi var veldig bra. Jeg kom jo fra Australia der vi jobbet 10 dager på og fire av, så dette var veldig bra sammenlignet med det. Det kom altså an på hva du gjorde det til selv. Ble det alkohol i disse syv dagene ble det kanskje ikke så greit. Turnusen endret seg etter hvert. Vi gikk over til åtte dager, men først ble det ferie på syv til syv, så ble det til at vi hoppet over tur. Så ble det åtte på og åtte av, mens vi hadde den femte turen fri. Vi trenger ikke å gå lenger enn til England før vi kommer til sånn vi hadde det før. Der er det fremdeles mye 14 på og 14 av. Det er nesten for mye fri nå. Det begynner å gå på sikkerheten løs. Hvis de ikke begynner å legge til rette for den schedulen som en har i dag.
Men jeg trivdes med pendlingen. Jeg reiste på turer i fritiden, for jeg hadde det i blodet tror jeg. Jeg reiste til Island, Barbados og rundt forbi. Men så ble jeg gift, og da begynte det å begrense seg med reisingen. Vi ble gift i 1974 og så fikk vi en liten jente. Da jentungen var liten, ble kona drept i en trafikkulykke. Da satt jeg igjen med den lille jenta og fikk kritikk fra familie og venner fordi jeg fortsatte å reise i Nordsjøen. Jeg tenkte mye på dette, men vi klarte å håndtere denne situasjonen også. Når jeg tenker tilbake i dag, angrer jeg ikke på at jeg fortsatte i Nordsjøen. Når jeg var hjemme fikk jeg full tid med jentungen, men hvis jeg hadde begynt å arbeide i land måtte jeg hatt en annen person som hun måtte forholde seg til hele veien, og da ville det vært sånn uke ut og uke inn. Så til og med i den situasjonen så var dette et godt liv. Det er klart en går glipp av julefeiring, helger – det er mye en må forsake. Men plussene er der og. Så det er mye bra.

Fagforeninger og streiker

– Har du hatt mye med fagforeningene å gjøre?
– Nei, jeg har vært arbeidsleder. Men det første året ble jeg valgt til tillitsmann. Jeg var en av de første tillitsmennene der ute. Det var på Ekofisk Alpha da jeg var operatør. Før det var det ingen fagforening unntatt Sjømannsforbundet. Da ble jeg valgt inn, for det var noen racere på dette feltet. Jeg var ikke blant dem, for av en eller annen grunn var ikke dette så viktig for meg. Jeg ser betydningen av det nå, men da jeg ble valgt inn som tillitsmann synes jeg ikke dette var noe særlig. Da jeg ble arbeidsleder, var ikke fagforeningsarbeidet aktuelt lenger. Som arbeidsleder måtte vi forholde oss til fagforeningene hele veien. Det har vært mest positivt, men det har og vært episoder som ikke har vært noe særlig. Jeg tenker spesielt på streikene som vi har hatt. Jeg har en bitte liten historie der.
Da var jeg plattformsjef på Cod, var det streik og alt skulle stoppes. De skulle lamme alt.

Tillitsvalgte på Cod fikk beskjed om at alle skulle legge ned alt arbeid, mens vi var i full produksjon. De ansatte gikk fra alt, til og med kontrollrommet.  Jeg som plattformsjef, sammen med catering, skulle  passe på alt. Der ute er det olje og gass under trykk. Det var en nifs opplevelse.

Du kunne ikke vise utad at du var hjelpeløs, men jeg tenkte på hva om det ble brann eller andre kritiske situasjoner som mann-over-bord, hvordan det skulle håndteres. Disse alvorlige pliktene hadde de ansatte gått rett i fra. Hva ville de gjøre hvis vi fikk en krisesituasjon, tenkte jeg på. Jeg tror de aller fleste hadde tatt til fornuft hvis noe hadde skjedd, men jeg synes det var galt det de gjorde. Det var en som faktisk tok til vett og mot og kom ned igjen i kontrollrommet. Jeg kunne ikke være andre plasser enn i kontrollrommet, følte jeg. Der var det telefoner der en snakket med omverden og all gass- og branndeteksjon og overvåking. Så jeg holdt meg der hele veien. Jeg tror produksjonen fortsatte, men jeg hadde ikke hatt problemer med å trykke på den rette knappen for å stoppe alt. Jeg kjente til såpass at jeg visste hva jeg skulle gjøre. Etter hvert utviklet det seg slik at det ikke kunne fortsette. De blåste ikke av streiken, men det ble opprettet et minimums crew, av hensyn til sikkerheten. Jeg tror ikke dette har skjedd siden, for vi fikk en protokoll der alle parter signerte på at det skulle være en minimumsbemanning uansett av hva som måtte skje i en streikesituasjon. Da var en nødt for å gå etter det. Da hadde vi minimums crew for å ivareta sikkerheten. Dette skjedde mellom 1981 og 1983.

– Var det lønn de streiket for?
– Som regel var det lønn, men det gikk og på kompensasjoner. De ville ha mer fri, det var schedule ordningen og kompensasjon for overtid. Lønnsutviklingen i Nordsjøen var veldig bra. I mange år steg den for mye i forhold til resten av landet eller industrien. Fagforeningene  fikk etter hvert en veldig makt for oljen betydde stadig mer og mer for nasjonalbudsjettet for Norge. Det ble en veldig makt å kunne stenge ned plattformen. Dette var i opposisjon til den  amerikanske kulturen som gikk ut på å holde produksjonen i gang for enhver pris. Det var en viktig og litt ekstrem faktor i oss som også vi ble lært opp til. Selvfølgelig skal vi holde produksjonen i gang i dag og, men en ser nå at sikkerheten kommer mer i første rekke. Den må komme i første rekke, heldigvis.

– Er det noen spesielle episoder du tenker på?
– Jeg husker jo episoder som den gang ble godtatt av både oss og myndigheter, men som i dag ikke ville ha blitt akseptert på noen måte. Disse safety ventilene, en sikkerhetsventil som står mellom 300 og 600 fot ned i brønnen som skal stenge den hvis noe skjer, må skiftes av og til på grunn av feil. Ventilen står i en lomme så den må du ned og trekke, men denne gangen kom den opp av seg selv. Det sa bang i toppventilen da den kom opp. Så satte den seg i fast i juletreet. Da vi skulle skifte den fikk vi stengt juletreventilen under denne ventilen. Så ble olje- og gasstrykket redusert til null på oversiden av ventilen. Da hadde vi én barriere og det var ventilen som var stengt under. Så åpnet vi opp og tok ut denne ventilen. I dag kunne en ikke gjort sånn. Det skal være to barrierer som er sikret, av enten ventil eller andre medier, slik at hvis én ikke skulle holde, så har en tross alt enda en barriere. I dag ville en i stedet for eksempel pumpe ned tung mud slik at en holder trykket på plass. En annen løsning ville være å montere en såkalt lubricator. Det er en innretning som en har på toppen av juletreet slik at en trykker opp trykk på toppen av dette slik at en kan åpne og stenge ventilen rett over der den som stod fast uten at noe skjer. Du utligner da trykket på hver side av juletreet. Da kan du gjøre det du må gjøre. Det var selvfølgelig mulighet for å gjøre dette den gang og, men ventilen stod jo i juletreet og det var en stor jobb å rigge det opp. Da fikk vi beskjed om å bare ta ut, blende av trykket, stenge ventilen, åpne opp og ta den ut. Da var det gjort i en fei. Hadde en slik beskjed kommet i dag hadde vi ikke gjort det allikevel, både med og uten tillitsmannsapparat. Og verneombudet hadde heller aldri funnet på å gjøre sånn. Dette skjedde faktisk på Bravo ikke så lenge etter blow-outen.

«Alexander L. Kielland»-ulykken

– Opplevde du «Alexander L. Kielland»-ulykken og?
– Jeg var offshore da, på Cod-plattformen. Det var den plattformen som i aller første fase ble brukt som «relay station». De første to-tre timene ble vi opprettet som en mellomstasjon for all kommunikasjon inn til land. Det varte ikke lenge, for etter hvert overtok andre. Sånn sett fikk vi det på nært hold. Det var et forferdelig uvær, og vi så for oss marerittet og dilemmaet for de som lå i sjøen. Det gikk med mange kolleger og kjente.

Brann på Ekofisk 2/4 A

ulykke, brann, hendelse,

– Det var det samme med brannen på Ekofisk Alpha. Der brant det den første november 1975. Det var et stigerør som rustet akkurat i plaskesonen. Jeg var heldigvis ikke om bord. Jeg jobbet fast der og hadde nettopp reist hjem samme dag. Da vi hørte om ulykken på nyhetene tenkte jeg med en gang på en brønn som jeg jobbet med. Hvordan gikk det med den når det brant om bord? Ulykken var spesiell også fordi boligkvarteret ble så ekstremt ødelagt. Brannbåten «Seaway Falcon» spylte med en sånn kraft at den ødela mye av boligkvarteret. Da vi skulle om bord igjen hadde vi ikke noen skikkelig plass å bo. Provisorisk ble det plassert brakker på toppdekket på det såkalte pipe dekket. Denne perioden husker jeg veldig godt for vi bodde i disse brakkene i ganske lang tid. Til å begynne med var vi der bare om dagen og så «shuttlet» vi fram og tilbake til Delta. Det var midt på vinteren og mye dårlig vær, men etter hvert flyttet vi inn i brakkene. Julen 1975, på julaften, var vi i brakkene. Det var ingen dusj eller vask i lugaren, men det fantes en egen brakke med dusj.

Vi sprang i snøværet ut i fra lugaren vår og over til der det var dusj og toalett.

Jeg tenker ikke tilbake på det som kummerlig. Det var mer et fantastisk miljø, spesielt som catering fikk til. De pyntet med juletre, kuler og all slags greier og det var veldig god mat i disse kummerlige, små brakkene som var plassert ute på dekk der. Det var faktisk en fin tid.

– Boligkvarteret ble bygd opp igjen samtidig?
– Det var den største aktiviteten om bord akkurat da boligkvarterene skulle settes i stand. Da det var ferdig, flyttet vi inn igjen og boreoperasjonene kunne fortsette. Tre mennesker ble drept i ulykken. De var seks mann i en kapsel, Whittakerkapsel, og da den sjette mannen gikk inn i kapselen trakk han i  splinten som skulle trekkes bort for å låre kapselen. Akkurat i det han trakk i splinten, datt kapselen. men det var ikke dette som forårsaket fallet. Fallet skyldtes at en av de andre fem drog i håndtaket og jekket ut kroken inni kapselen som holdt kapselen fast i låringswiren, og dermed datt den. Kapselen traff sjøen med et enormt slag.

– Ble Whittaker kapslene brukt senere?

Ekofisk 2/4 T, øvelse,

– Det var slike kapsler vi hadde på flere plattformer. Båtene kom jo i senere tid. Vi hadde stadig øvelser, men det var ikke så ofte vi var på sjøen med de. Det var jo ikke akkurat det beste fartøyet å være på sjøen med. Og de var ubehagelige når vi skulle ned for det ble en veldig rotasjon. Folk ble sjøsyke før de kom ned. Men vi var på sjøen med dem rett så det var, spesielt når det var fint vær.
De hadde sikkert panikk disse seks. Det som og var spesielt var at det var 62 – 63 mann om bord på «Ekofisk Alpha». De skulle ikke gått ned med så få personer om bord. De burde ha ventet til de andre kom. Totalt var det tre redningskapsler, to brant opp og én ramlet ned. Dermed så var det nesten 60 mann om bord på plattformen, som stod i full fyr, og det var bare ett medie å komme seg ned med. Det var en åpen pickup båt som egentlig ikke hadde plass til 60 mann, men alle gikk oppi og de lårte den ned til sjøen. De siste personene klatret ned i tauleider. Det var jo heldigvis fantastisk vær, for denne båten hadde bare en klaring med sjøen på noen på cm. Det gikk bra med alle dem da.

– Når det skjer en ulykke er det mange ting som svikter samtidig som du gjerne trodde ikke skulle svikte?
– Ja, derfor har vi i alle år fokusert veldig mye på øvelser. Og etter at Oljedirektoratet ble opprettet ble reglene for dette skjerpet. Jeg har vært med i en del situasjoner der vi har hatt bruk for øvelsene som vi stadig har. Det kan være mann-over-bord øvelse og forlat plattformen øvelse.

Læreprosessene i starten

– Er det noe du vil legge til som ikke har blitt dekket av spørsmålene?
– På Gulftide, da vi ble ansatt i Phillips, var det en utrolig energi som ble utløst for å lære om prosess og de nye plattformene som skulle komme. Vi fikk lærebøker og leste og brukte hele fritiden. Da var det slutt på kino og film. Vi leste og leste, men det var ikke noen plikt vi følte vi hadde. Vi var veldig ivrige og det var ingen trussel om at hvis du ikke leste eller bestod eksamen så mistet du jobben. Det var helt spesielt, men det var kanskje sånn at noen viste denne entusiasmen og så smittet det over på andre. Det var også et veldig godt miljø og vi tenkte på og tok vare på hverandre. Var det noen som ikke forstod og trengte litt mer tid på å forstå osv. satte vi oss i små grupper og gikk gjennom dette. Dette var til stor hjelp da vi begynte på Ekofisk Alpha.
Phillips hadde en egen opplæringsavdeling, training avdeling, og sendte ut bøkene i forskjellige moduler. Det gikk blant annet på prosess og ventilkurs.
Bøkene var på engelsk. Mye av det var i fra prosessindustrien fra raffineri som Phillips hadde i statene.

Watermakerne

watermaker,

– Watermakerne er også en historie for seg. Det var et begrep i mange år ute. Det er ikke noe mer enn en evaporator som lager drikkevann av sjøvann. Dette var noe billig makkverk de hadde kjøpt i fra Skottland som heter Aquacam. Vi ble fortalt at det var beregnet for å rense vann i fra Skottland fra myrene eller sumpene der borte. En kunne da drikke dette sumpvannet. Det var ikke beregnet på å få drikkevann ut av saltvann så vi hadde store problemer med dette. Det ble brukt utrolig mye ressurser, fokus, tid og penger på å få disse maskinene til å svive. Det var det aller viktigste. Noen av de amerikanske sjefene var utrolig opptatt av dette. Alternativet var å få vannet ut med supply båt. Ingen kunne si hva det ville koste å få vannet ut. Båtene kom jo likevel, men de kom jo med andre ting. Vi fikk aldri en sammenlignbar kostnad på dette. Men disse watermakerne skulle gå uansett. Som operatører var dette det første utstyret vi måtte lære å operere, spesielt før brønnene kom i produksjon. Da var det selvfølgelig luft, strøm og vann som var det viktigste. Strømmen for å holde varmen og drive maskineriet, men for oss operatører var luft og vann det viktigste. Så vi kunne etter hvert alt om watermakere selv om de ikke var de mest kompliserte. Hvem som helst kunne ikke komme inn og operere disse etter at de hadde gått noen uker med saltvann. Da måtte du bruke alt du hadde av kunnskaper og ikke minste erfaring for å operere disse. Jeg husker en amerikaner. Han sa det at fra nå av, på lik linje med daglig olje- og gassproduksjon, så skal dere rapportere hvor mye vann de forskjellige watermakerne har produsert på de enkelte plattformene. Vi kom inn på morgenen og skulle rapportere dette her. Det var det som var viktig. Så kom det andre igjen som ikke hadde dette som fokusområde og ikke spurte engang. Jeg var kanskje den første plattformsjef på «Cod» som fikk dokumentert gjennom systemet hvor mye tid, penger og ressurser som var blitt brukt på denne watermakeren. Vi hadde lyst å stoppe den. Så fikk jeg godkjenning på dette, og da brukte vi den neste dagen på å rive den ned og ta den bort, i tilfelle sjefene skulle ombestemme seg.

Pokerspill

– I den tidligste fasen på Ekofisk gikk oljeproduksjonen fra Gulftide til to tankbåter. På den tiden var det jo ikke rørledninger. Den første rørledningen til land gikk til Teesside, men før den tid var det tankbåter. De het «Teotocus» og «Teonymphus». Det var vel en 30.000 – 40.000 tonnere som lå i hver sin lastebøye. På Gulftide var det et lite helikopter, en jetranger, som bare tok to personer. En av de amerikanske sjefene reiste av og til i helikopteret bort til tankbåtene for å spille poker. Det var ikke alltid han kom tilbake i samme stand som da han reiste. Andre ganger ble de tatt over til tankskipene med stand-by båtene. Der ble de heist opp og ned i basketen. Det var greske skippere på båtene, men de kunne spille poker de óg. De greske båtene var svært så viktige for aktiviteten på den tiden for all  olje som ble produsert på norsk sokkel gikk om bord i disse båtene, ble tatt ut og sendt til kontinentet ellers. Når det var for dårlig vær og de ikke kunne legge inntil, måtte vi stoppe produksjonen. Hvis det ble dårlig vær mens de lå ved bøyen måtte de gå, ellers kunne en risikere at de slet av lastebøyen. Så det skjedde ofte at vi stoppet produksjonen. Det var jo litt dumt for oss, for når det var surt og kaldt var de jo greit med flammen som gjorde det varmt og godt på plattformen.

– Skjedde det at lastebøyen ble slitt av?
– Nei, det kan jeg ikke huske har skjedd en eneste gang. Grekerne var veldig opptatt av å ha kontinuitet med dette her så hvis de ødela lastebøyen så ville ikke de ha arbeide. De var nøye på det. Vi var faktisk litt irriterte på at de var litt for kvikke til å si at nå ville de ikke ligge lenger og måtte gå. Ofte så var de altfor sene til å komme inntil.