Teknisk kommunikasjon – en nøkkelrolle

Bakgrunnen for dette karriereforløpet var en utdannelse som telekommunikasjonsingeniør med utdannelse gjennom Det Norske Luftforsvaret. – Jeg har vært teknisk interessert fra barndommen, noe som nok har vært en medvirkende årsak til yrkesvalg. I tillegg var utdannelse gjennom Forsvaret gratis og sågar med lønn under utdannelse, forteller Sandmoen.

 – Oljeindustrien var i sin spede begynnelse da jeg startet i 1975. Jeg leste tilfeldig en stillingsannonse i Aftenposten hvor Phillips Petroleum søkte etter personell med min bakgrunn/utdannelse. Det var kjent at lønnsnivået i oljeindustrien var godt i forhold til landbaserte stillinger, i tillegg til at arbeidet virket spennende og utfordrende. Et helt nytt arbeidsområde i Norge på den tiden. Samtidig var arbeidstiden fascinerende med konsentrerte arbeidsperioder og «lange» friperioder hjemme.

 – Stillingsannonsen spesifiserte utdannelse innen kommunikasjon/radio/radar samt erfaring innen samme yrker, gjerne fra Forsvaret eller det daværende Televerket.

 – Etter fullført utdannelse arbeidet jeg ti år som yrkesoffiser i Luftforsvaret med tjenestested på Sola og Gardermoen, i tillegg til noe tid som instruktør ved Luftforsvarets Sambands og Radarskole ved Oslo. Mitt arbeid bestod hovedsakelig av reparasjon og vedlikehold av Luftforsvarets sambandsutstyr og radarutstyr både på bakken og om bord i jagerfly.
Etter at jeg sluttet i Luftforsvaret var jeg en kortere periode innom «underholdningselektronikk» – radio/TV etc. før jeg startet i firmaet Nissen-Lie i Oslo, som ansvarlig for reparasjon av datidens datamaskiner/elektroniske kalkulatorer med mer.

Teknisk kommunikasjon offshore

 – Fra jeg startet i Phillips 1. juli 1975 til jeg gikk av med pensjon 1. oktober 1997 skjedde det mye. Jeg ble ansatt som kommunikasjonstekniker og den jobben bestod av reparasjon og vedlikehold av selskapets kommunikasjonsutstyr offshore. Utstyret besto av mellombølge sendere/mottakere for kommunikasjon med land – Rogaland radio, VHF kommunikasjon med båter i området, VHF radio (Walkietalkie) for intern kommunikasjon på plattformen, Public Adress (PA)-systemer for informasjon til personellet om bord, Alarmsystemer for varsling, Telefonsentraler for internkommunikasjon om bord, VHF systemer for kommunikasjon mellom plattformer, videospillere for underholdning med mer.
Etter cirka ett år som tekniker ble jeg forfremmet til leder for kommunikasjonsgruppen, noe som medførte at arbeidsdagen besto mer av administrative oppgaver og ledelse av gruppen.

Sverre Sandmoen klipper snoren for nytt kommunikasjonsutstyr.

 – Normal arbeidsdag startet kl. 06.00 og varte til kl. 18.00. Jobben som tekniker bestod i å reise til den aktuelle plattformen som hadde meldt om feil/mangler med noe av sitt utstyr og sørge for at dette ble reparert på stedet, eventuelt erstattet med overhalt/reparert utstyr. Vårt verksted offshore var plassert i en «liten» container på 2/4 C-plattformen, hvor vi hadde svært liten plass. Dette førte til at det meste av utstyret ble reparert på plassen der det var montert. Ved reparasjon av «kritisk» utstyr (feil på nødavstengingssystemer, varslingssystemer eller lignende), kunne det ofte skje at vi måtte jobbe overtid for å holde plattformen i operativ stand.

– Det beste med jobben var det fantastiske kameratskap mellom alle kolleger. Vi hadde et ganske unikt, godt arbeidsmiljø, selv om verkstedforholdene og arbeidsforholdene kunne være kummerlige. Det siste ble imidlertid svært mye bedre da vi flyttet inn i helt nye lokaler i CCC-modulen på 2/4 T i 1976. Her fikk vi meget gode arbeidsforhold i nytt stort verksted og stort utstyrsrom i etasjen over. Ellers kan det trekkes fram de store variasjonene i arbeidet, samt en svært god opplæring på nytt utstyr som etter hvert ble installert. Vårt forhold til overordnede både i offshore- og onshoreorganisasjonene bør også nevnes som en meget positiv faktor.

historie, 2008, slutt på samsoving,

– Det verste, hvis noe skal nevnes, var boligforholdene i den tidlige perioden. Vi bodde på firemannsrom med køyesenger. Det var dårlige sanitærforhold med felles dusjer for 30-40 mann. Det var også svært trange forhold i spisesal hvor en ofte måtte vente til det ble en ledig plass. Å holde kontakt med hjemmet var vanskelig siden det eneste kommunikasjonsmediet var mellombølgeradio via Rogaland radio, med mye atmosfæriske forstyrrelser, samt at det var et åpent samband som kunne avlyttes av alle. Utstyret var heller dårlig tilpasset private samtaler med familien hjemme. Nevnes bør også at vi i den første tiden jobbet åtte dager med åtte dager fri. For oss som bodde langt fra Stavanger-området gikk det bort mye tid i reising til/fra jobb og i praksis kan man si at vi var ti dager på jobb og hadde seks dager fri. Helikopterturene til/fra Ekofisk kunne også være en påkjenning spesielt i sommerhalvåret med høy temperatur. Vi var alle iført «våtdrakter» som kunne være temmelig ubehagelig i lengden i 25 varmegrader i flykabinen.

Norges første satellittstasjon

 – Det var stor variasjon i arbeidet. Vi hadde mye forskjellig utstyr og lite spesialisering i den tidlige fasen. Alle skulle kunne jobbe med alt slik at variasjonen kunne bli i største laget. Dette forandret seg etter hvert, og vi ble delt inn i grupper med hovedvekt på noen utstyrstyper hvor en spesialistgruppe hadde hovedansvar for sitt utstyrsområde.

arbeidsliv, kommunikasjon, trafikk, logistikk, teknisk kommunikasjon,

– I de første årene jeg jobbet på Ekofisk var det store installasjonsprosjekter hele tiden. Her kan nevnes installasjon av Norges første satellittstasjon som var en revolusjon når det gjelder kommunikasjonen mellom land og hav. Videre ble det installert «Tropo-scatter», forbindelser til Teesside og til Emden, samt til alle pumpestasjoner på olje- og gassrørledningene i tillegg til Cod plattformen. Alle de øvrige plattformene i Ekofiskområdet fikk installert radiolinjeforbindelse. Alle plattformer og de landbaserte anleggene ble knyttet sammen både med telemetridata og med telefonforbindelser. Alle disse prosjektene var vi involvert i.

Over i administrative oppgaver

arbeidsliv, logistikk, trafikk, kommunikasjon, teknisk

  – Min jobb på Ekofisk ble veldig forandret med årene. Den første perioden arbeidet jeg som telekommunikasjonstekniker, det vil si med reparasjon og vedlikehold av alt utstyr som telekommunikasjonsgruppen hadde ansvar for.
Jeg ble forfremmet til leder for gruppen etter relativt kort tid. Dette gav et helt nytt arbeidsomfang. Fra å drive aktiv feilretting og installasjon ble oppgavene nå å lede og å administrere arbeidet, fordele arbeidsoppgaver, drive opplæring, motivere de øvrige i gruppen, arbeide mer for sikring av arbeidsplassen, delta i offshoreledelsens møter, få mer helhetlig informasjon av den totale offshoredriften, strategi og planleggingsmøter med onshoreorganisasjonen i Tananger og så videre. Samtidig fikk vi installert nytt, teknisk avansert utstyr innen telekommunikasjon. Det var utstyr som krevde mye opplæring og kursvirksomhet i inn- og utland. Jeg var blant annet flere uker i England for opplæring hos Marconi, i Japan hos Fujitsu og Mitsubichi for opplæring på satellittkommunikasjonsutstyr og i Sverige hos L. M. Ericsson for opplæring på radiolinjeutstyr.

 – Utviklingen innen kommunikasjonsteknologi hadde stor innvirkning på hele offshoredriften. For det første ble beslutningsprosessene langt raskere, alle driftsdata ble tilgjengelig for hele organisasjonen, samarbeidet mellom landorganisasjonen og offshoreorganisasjonen ble bedret ved at det kunne opprettes god kvalitet på så vel telefonsamtaler som dataoverføring. Det samme ble tilfelle for kommunikasjonen mellom plattformene. Ikke minst hadde dette stor betydning for sikkerhetsarbeidet og for den generelle beredskapen.

 – Å arbeide offshore, spesielt i den tidlige fasen, ga oss ofte uvanlige hendelser. Det er ikke lett å trekke fram enkeltstående hendelser, men det var nødvendig å kunne improvisere når uforutsette ting skjedde. Vi må huske at i pionertiden var arbeidsforholdene svært forskjellige fra det vi alle var kjent med fra landbasert virksomhet. Rutiner og prosedyrer måtte utarbeides, alt arbeide måtte tilrettelegges på et minimum av plass, værforholdene kunne til tider hindre utearbeidene og tilgang på varer og tjenester fra helikopter eller båt.

Jeg var offshore på jobb både under brannen på Ekofisk 2/4 A og under den ukontrollerte utblåsningen på Ekofisk 2/4 B så jeg har også fått litt erfaring av krisehåndtering. Under slike omstendigheter er det av stor viktighet at kommunikasjonsutstyret fungerer perfekt.

Teamarbeid

– Arbeidsmiljøet har hele i min offshoreperiode vært bra. Riktignok var det ting å forbedre i den første tiden, men folk tok vare på hverandre og etter hvert som utbyggingen ble ferdig fikk vi det beste miljø jeg har arbeidet under. Alle var innstilt på å gjøre sitt beste og kameratskapet som utviklet seg blant alle oss som arbeidet i selskapet var unikt.

– I Telekommunikasjonsgruppen var vi som regel alltid to som jobbet sammen i den tidlige fasen. Senere ble det mer vanlig at en arbeidet alene, men samarbeidet innen gruppen var meget godt, og det var alltid mulig å diskutere problemer med kolleger for å finne fram til løsninger. Ved store arbeidsoppgaver som for eksempel nyinstallasjoner var det vanligvis et team som stod ansvarlig.

– Alle offshorearbeidere fikk utdelt arbeidstøy og sikkerhetsutstyr. Normalt arbeidsantrekk var oransje kjeledress, vernesko/støvler, hjelm med øreklokker, hansker og så videre. Vi fikk etter hvert også isolerte kjeledresser for utearbeid, i tillegg til regndresser og varmedresser. Vask av tøy ble utført av egne vaskerier på hver plattform. For helikoptertransport fikk alle utlevert overlevelsesdrakter. Med unntak av overlevelsesdraktene fikk alle et nytt sett arbeidstøy hvert år, eller oftere ved behov.

Kolleger fra hele landet

arbeidsliv, logistikk, trafikk, kommunikasjon, radiooperatør

 – Mine nærmeste medarbeidere i Telekommunikasjonsgruppen var alle menn i aldersgruppen 30-50 år. Mange hadde sin utdannelse fra forsvaret, andre fra ingeniørskoler eller lignende. De var rekruttert fra hele Norge og de aller fleste hadde lange reiseruter for å komme seg til jobb. Vi hadde folk fra Nord-Norge, trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal, Bergens-området og en del fra Østlandet. I andre grupper som var noe mindre spesialiserte, var det en majoritet fra Sør- og Vestlandet, men også der var det folk bosatt nær sagt over hele landet. Innenfor ledelsessjiktet og i bore/brønnvirksomhet var det i den tidlige perioden svært mange amerikanere, vi i Norge kunne lite innen det faget på 1970-tallet.
Da jeg begynte i 1975, var det kun en dame som jobbet offshore, hun var sykepleier. Ettersom årene gikk, ble det imidlertid stadig flere kvinnelige offshorearbeidere særlig innen yrkene sykepleier, catering, sekretærer, resepsjonsbetjening, radiooperatør og i de senere årene fikk vi også flere kvinnelige ingeniører. Da jeg sluttet, var det stort sett ingen amerikanere igjen offshore verken i ledelsen eller blant de øvrige.

Karrieremuligheter

– Karrieremulighetene i selskapet var gode. Etter hvert som nordmenn overtok stillinger som amerikanere hadde i starten, ble stadig flere nordmenn forfremmet til ledere. Samtidig ble stadig nye felt og nye plattformer startet opp, noe som igjen skapte muligheter for avansement. I tillegg til dette økte også bemanningen i landorganisasjonen noe som førte til at en del gikk over til lederposisjoner på land.
Organisasjonen innså etter hvert at å få folk med offshoreerfaring inn i landorganisasjonen var fornuftig. Dette var også en av grunnene til at en del av lederstillingene offshore ble besatt med tre mann hvor en til enhver tid var ute i havet, en var på kontoret i Tananger, mens tredjemann hadde friperiode. Denne rotasjonsordningen har blitt ytterlige utvidet i de senere år.

Aldersfordelingen har også endret seg mye med årene, en periode på 1980- og tidlig 1990-tallet var det tendenser til «forgubbing» blant offshoreansatte. Dette skyldtes mye at de som ble ansatt i den tidlige perioden på 1970-tallet, var rekruttert blant folk med god og lang yrkeserfaring slik at majoriteten var 30-40 år ved ansettelse. Svært lav «turnover» gav som resultat en etter hvert, høy gjennomsnittsalder. Forholdet ble bedret ved at hele organisasjonen måtte gjennomgå store omorganiseringer for å få en effektivisering innen driften. Dette var også nødvendig da stadig bedre teknologi ble innført innen nær sagt alle fagområder, en teknologi som stilte enda større krav til de som skulle operere og vedlikeholde anlegget, men som ikke krevde en like stor bemanning. Samtidig med dette begynte en del av feltene å bli ulønnsomme grunnet lav produksjon. Disse ble etter hvert nedstengt og avmannet. En utvidet førtidspensjonering var et av hjelpemidlene for å få redusert bemanningen.

Plattformsjef på Eldfisk Alfa

Eldfisk 2/7 A, forsidebilde, engelsk,

 – Hvordan fikk du stillingen som plattformsjef på Eldfisk Alfa?
– For å komme til et svar på dette må jeg ta med hele min karriere i Phillips Petroleum Co.
Som tidligere nevnt ble jeg ansatt som Telekommunikasjonstekniker i 1975. Etter cirka ett år i stillingen fikk jeg tilbud om avansement til Telecommunication Supervisor. På den tiden ble gruppen delt slik at noen fikk ansvar for alt flere-kanals-utstyr, det vil si  Satellittkommunikasjon, Troposcatter, Mikrobølgelinker og så videre, mens den andre gruppen ivaretok HF-/VHF-/UHF-radiokommunikasjon, radarsystemer, PA- og telefonsystemer og så videre. Jeg ble da leder for den førstenevnte gruppen.
Etter noen år som Telecomm. Supervisor ble offshoreorganisasjonen noe endret og det ble opprettet en del nye stillinger innen ledelse. En av de nye stillingene fikk navnet «Superintendent Electronics». Jeg fikk tilbud om den nye stillingen og takket ja. Stillingen innebar ansvar for følgende fagområder: Telekommunikasjonsgruppen, Computergruppen, Elektrogruppen, ESD-gruppen og Instrumentgruppen.

Noen år senere ble også alt mekanisk vedlikehold, inkludert en egen planlegging- og konstruksjonsgruppe lagt inn under en og samme ledelse hvor jeg fikk tilbud om lederstillingen som «Senior Superintendent Offshore Support services» (SSOSS) som senere ble til «Director Support services» (DSS). Fra dette tidspunkt var alt vedlikehold offshore samlet under én ledelse. Samtidig ble også all operasjon samlet under en ledelse med «Director Operations» som leder. Begge disse stillingene hadde tre ledere og var en kombinert on-offshore-stilling.
Som ovennevnte beskrivelse viser, hadde jeg gått gjennom mange trinn av ledelse før jeg fikk tilbud om stillingen som Plattformsjef Eldfisk Alfa. Hvordan og hvorfor jeg fikk den stillingen må de som forfremmet meg svare på.

– Hvilke nye utfordringer fikk du som plattformsjef?
– Jeg fikk en rekke nye utfordringer som plattformsjef. For det første er plattformsjefen den juridisk ansvarlige for alt som skjer om bord på en plattform, på lik linje med kapteinen på et skip. Som plattformsjef har man et direkte ansvar for driften og for den totale sikkerhet for personell og utstyr om bord. En annen stor utfordring var å sette seg inn i operasjon, produksjon, boreaktivitet og så videre som var langt utenom mitt fagområde. Jeg må få rette en takk til personellet om bord for all hjelp jeg fikk til å sette meg inn i de forskjellige fagområder. Uten en meget dyktig stab av ledere og fagpersonell om bord ville jeg hatt store problemer med å håndtere det hele.

Min tid som plattformsjef var meget lærerik, vi hadde et utmerket miljø om bord. Som i selskapet ellers var sikkerhetsarbeidet alltid det viktigste. Ingen jobb ble satt i gang før en sikkerhetsvurdering var utført. En konsekvent gjennomføring av et slikt system gjør at alle tenker sikkerhet i alle situasjoner, noe som gir gode resultater både i arbeidssammenheng og i dagliglivet. Takket være at alle om bord tok sikkerhetsarbeidet alvorlig hadde vi ingen uhell som medførte alvorlig skade på mennesker, miljø eller utstyr i den tiden jeg arbeidet på Eldfisk Alfa.

– Hva har fagforeningen betydd for deg?

ekofisk-komiteen, historie, samarbeid i sør, 1996

– Fagforeningen har betydd mye både for meg og for alle andre som har jobbet offshore. Jeg vil spesielt trekke fram den tidlige fasen, da Ekofisk-komiteen ble dannet. Gjennom et iherdig arbeid fikk de gjennomført forberedende arbeidsmiljøtiltak, og i samarbeid med bedriften ble det bygget opp systemer og avtaler som gjorde offshore til en meget attraktiv arbeidsplass. Vi hadde regulære møter med fagforeningsrepresentanter og kunne løse de fleste problemer på et lavest mulig nivå i organisasjon.

Offshoretilværelsen en utfordring for familielivet

 – Har jobbturnusen i oljeindustrien hatt spesiell innflytelse på familielivet?
– Ja, på både godt og vondt. Å arbeide offshore stiller store krav både til han/hun som er på jobb og ikke minst til familien hjemme. Den hjemmeværende part må ivareta alt arbeidet og ansvar for hus, hjem og barn i de periodene partneren er på jobb. Dette stiller store krav til den hjemmeværende, og jeg kjenner til flere som ikke har klart å få dette til å fungere.

En annen side er at vi har hatt noen ulykker i Nordsjøen og media har vært «flinke» til å skrive om alle farene både med helikopterturene til/fra og alle farene ved å være om bord på en plattform. Alle familier har ikke klart dette presset og følgelig har den offshoreansatte måtte slutte i jobben eller i verste fall har det endt med skilsmisse. For min familie og meg har det fungert svært bra. Det var selvsagt en stor omstilling i starten, men min kone og mine barn har klart seg meget bra selv om far har vært borte over halvparten av året. For mitt vedkommende har det selvsagt vært et savn å bo borte fra resten av familien i lange perioder, spesielt i høytider som jul og påske. På den annen side visste vi også å sette pris på friperioder med hytteturer og hjemmekos. Det skal heller ikke underslås at det økonomiske utbyttet gjorde at vi kunne unne oss en del ting man ellers måtte ha unnvært.

Jeg tror ikke min familie har tatt noen skade av mitt fravær, alle jentene har fått sine utdannelser, de har gitt oss åtte barnebarn og klarer seg meget godt i dag. Selv var jeg så heldig at jeg kunne gå av med tidligpensjon i en alder av 57 år, og vi har hatt noen fine år etter det.

Glad for å ha vært ansatt i Phillips

Ekofisk 2/4 T, tank,

– Jeg synes det er på sin plass å si litt om selskapet jeg har jobbet for og litt om alle de flotte menneskene jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med. Jeg tror at det ville vært svært vanskelig, for å ikke si umulig, å finne et bedre selskap å jobbe for enn Phillips Petroleum Co. Jeg følte meg godt mottatt fra dag én, både av selskapet og arbeidskameratene. Å flytte fra en veletablert landbasert 9-4 jobb og til en hektisk arbeidsplass midt i Nordsjøen var en stor overgang, men jeg tror de fleste av oss så på oss selv som privilegerte som fikk være med på dette eventyret. Jeg vil rette en stor takk til Thor Aresvik som var den som ansatte meg.

Jeg vil i tillegg si til alle dere jeg har jobbe sammen med, at maken til kjekke, hjelpsomme og enestående kolleger skal man lete lenge etter. Dette gjelder mine overordnede, underordnede og likestilte, nordmenn som amerikanere. Alle var innstilt på å gjøre sitt beste og gjennom samarbeid klarte vi å løse de fleste oppgaver. Det var en fornøyelse å jobbe sammen med alle og jeg lærte utrolig mye gjennom mine år i Phillips Petroleum Co.