Tidsvitne til funnet i 1969
Hjemme hos seg har han en cognacflaske full av den første oljen som ble tatt opp. Dessuten har han unike bilder og film som han selv tok i den første pionertiden i norsk oljehistorie. Han har til og med et bilde fra Cod-funnet i 1968, selv om han ikke jobbet på Ocean Viking på det tidspunktet. (Hvordan det henger sammen får du vite mer om når du leser videre!)
Fra tankfart til forsyningsskip
At Munkejord havnet på Ocean Viking da det første drivverdige funnet på norsk sokkel ble gjort, er en historie om en rekke tilfeldigheter. Han ble født i Stavanger 30. april 1941. Som ung var han fast bestemt på at han ville til sjøs. Alt som 15-åring fikk han hyre som byssegutt på Langfonn. Etter et par år utdannet seg som kokk i Haugesund, og fortsatte å jobbe på flere Bergesen-skip og seilte jorden rundt.
Ettersom årene gikk, giftet han seg, fikk barn, og da var ikke sjømannslivet like attraktivt lenger. Munkejord ville ha mer tid hjemme og prøvde å få jobb i land, men det var trange tider og vanskelig å få jobb. Da muligheten bød seg til å få jobb på det britiske supplyskipet «Kent Shore», var han godt fornøyd. Det ga større muligheter til å være hjemme med familien.
Tidsvitne til funnet i 1969,«Kent Shore» var et forsyningsskip som forsynte boreriggene med alt de trengte. Det var ingen søndagsskole å jobbe om bord. Været om vinteren kunne være særdeles røft med 20 meter høye bølger. Men det var ikke mulig å legge til ved en borerigg i så dårlig vær. Sjøen måtte være forholdsvis rolig når det lille fartøyet lå under riggen for å losse og laste.
I juni 1968 ble mannskapet om bord på «Kent Shore» vitne til noe spesielt. Munkejord tok frem både foto- og filmkamera for å forevige øyeblikket. Forsyningsskipet lå like ved Ocean Traveler, og på toppen av boretårnet brant en 15 til 20 meter høy gassflamme. Et helikopter skulle lande og amerikanerne brant av gass for å få tåken til å lette, ble det sagt. Flammen viste at det var funnet gass på Cod! Kort tid etter sto bildet på trykk i Stavanger Aftenblad. Phillips hadde ønsket å holde boreresultatene for seg selv. Operatøren forhørte seg blant mannskapet som hadde vært om bord på Ocean Traveler om hvem som hadde tatt bildet og solgt det til pressen, men ingen meldte seg. Ingen kom på at fotografen kunne ha befunnet seg om bord i et forsyningsskip.
Tidsvitne til funnet i 1969,Senere på året skjedde det en ulykke med «Kent Shore». Fartøyet lå langs Ocean Viking og propellene gikk i mer enn ti timer. Det gikk varmgang og en lugar begynte å brenne. Forsyningsskipet ble totalskadet. Heldigvis gikk det godt med alle om bord. De ble berget og tatt om bord på Ocean Viking. Det tok flere døgn før de endelig kom i land med søsterfartøyet til «Kent Shore», skitne og fæle. Klesskift var det ikke snakk om, så underbuksene ble surere og surere.
Jobb på Ocean Viking
Hva nå når arbeidsplassen hadde brent opp? Munkejord fikk en strøjobb på kaien på basen i Strømsteinen i Stavanger. Formannen der, Hatlem, kom en dag og sa at tre mann trengs på Ocean Viking nå. «Ja hvor lenge», spurte Munkejord. «Det vet jeg ikke», svarte Hatlem. «Nei, men fader jeg har ikke klær», sa Munkejord. «Vil du bli med, eller ikke?» spurte Hatlem. «Jeg blir med hvis du ringer kjerringa», svarte Munkejord som ble med, men Hatlem glemte å ringe konen. Hun lurte nok på hvor mannen ble av når han ikke kom hjem de neste fire døgnene.
Vel tilbake gikk Munkejord innom Odecos kontor i Ankerbygget for å spørre etter mer jobb. I gangen der traff han en av sjefene som han hadde møtt offshore. Han tok mot til seg og spurte: «Bud, do you have a job for me». «Haven’t I seen you before”, svarte Bud. “I fired a guy a few days ago». Selv om Munkejord tenkte det kunne være tøft å jobbe som roughneck, takket han ja og reiste ut et par dager senere. Han snakket engelsk, var ung og sprek, og vente seg gradvis til arbeidsrivet på boreriggen. Å jobbe syv dager på og syv dager av, var topp.
Tidsvitne til funnet i 1969,Som roughneck på Ocean Viking var det mange forskjellige arbeidsoppgaver. Nordmennene gjorde det tunge arbeidet, mens amerikanerne var sjefer. For Munkejords del var det å være oppe i boretårnet, brekke rør, koble sammen rør, holde vedlike, holde boringen i gang. Det ble jobbet nokså raskt. «En «round trip», det vil si å ta borestrengen opp igjen fra 8000 – 10 000 fot og skifte borekrone, og ned igjen, klarte vi på et skift», forteller Munkejord. «Det gikk cirka ett minutt mellom hver gang vi brakk. Det var litt sport og. Vi lå helt i verdenstoppen når det gjaldt tidsbruk.»
Arbeidet kunne være fysisk tungt. Tengene som skulle håndteres var rundt 100 kg. Til tross for manuelt arbeid med borerør i bevegelse og bruk av kjetting for å styre det, var det nesten ingen skader på Munkejords skift. Men at det skjedde dødsulykker med to dykkere og en roustabout som fikk en gjenstand i hodet de årene han jobbet der, fra høsten 1968 til 1972, skal ikke stikkes under en stol.
Det var vanlig å bo på firemannslugar. Gjengen som han jobbet på skift med ble godt sammensveiset. Etter 12 timer på jobb var kroppen, og særlig armene, skikkelig slitne. Da var det å få vasket seg, få seg mat og se film. Filmen var som oftest god sovemedisin. Men å gå nattskift var tøft, for da var det vanskelig å sove og få den nødvendige hvile.
Ocean Viking boret også for Elf, uten å finne stort mer enn salt. På denne tiden begynte håpet om å finne drivverdige forekomster av olje på norsk sokkel å svinne hen. I 1969 gjorde flere oljeselskaper seg klare til å trekke seg ut. Det ønsket Phillips Petroleum Company Norway også. Dette var de som jobbet for Odeco klar over. Kanskje det snart var på tide å finne seg en annen jobb igjen, tilbake til sjømannsyrket for eksempel.
Siste brønn for Phillips
Det er en vel kjent historie at Phillips i 1969 ifølge boreprogrammet hadde forpliktet seg til å bore en brønn til. Denne kunne de slippe unna med ved å betale en million dollar til norske myndigheter. Men når selskapet samtidig hadde leiekontrakt på Ocean Viking, og ingen andre selskaper var interessert i å leie riggen, ble det besluttet å bore en brønn til. Denne brønnen ble kalt 2/4-1.
Akkurat det hadde de norske guttene på Ocean Viking den gang lite peiling på. Boringen startet i august 1969 og etter ni dager da boret nådde 5000 fot møtte boret en gasslomme. Sjøen begynte å koke. Dette filmet Munkejord. Fra riggens undervannskamera var det mulig å se at det var en lekkasje mellom 20’’ foringsrør og 13’’ 38’.
«Da gikk vi ned og støpte en plugg i det midterste røret og satte på en sikkerhetsventil. Så pumpet vi ned mud mellom de to rørene for å stoppe brønnsparket og deretter gjenopptok vi boringen», forteller Munkejord.
Men så kom det plutselig ingen mud i retur, oppdaget Munkejord. Han ringte opp til drilleren Dick Berg og ga beskjed. Det tok litt tid før Berg fikk dette opp på instrumentene sine i drillerbua. Munkejord gikk opp på drillflooren (boredekket) og sa: «Der er ingen retur». Da stoppet pumpene. Dette hadde de aldri opplevd før.
For å teste hvor langt det var ned til muden i mellomrommet mellom de to rørene, var det en som kom på en ide om å slippe en mengde grease nedi. Kanskje det kunne gi en indikasjon på hvor langt det var ned? Men det kom aldri noen lyd av at det traff noe, så de ble ikke så mye klokere av det. Deretter ble det stengt inn og det begynte å bygge seg opp trykk.
Det var det en ganske langvarig prosess over et par uker med å prøve med forskjellige typer mud for å balansere trykket for å kunne bore videre. Det var lette blandinger med blant annet valnøttskall, og tunge med bentonitt og barytt. Forsyningsskipene gikk i shuttle med forskjellige typer mud og tetningsmateriale. Men ingenting nyttet. «Økte vi mudvekten forsvant den i hullet. Lettet vi mudvekten så kom den på dekk. Vi fikk aldri kontroll. Til slutt var det bare å forlate brønnen som ble støpt igjen», forteller Munkejord. Han var selvsagt ikke med på hele prosessen siden han jobbet syv dager på og syv dager av, men han har hørt andre fortelle.
Det kom opp litt olje også i prosessen som ble tatt med til land til hovedkontoret til Phillips. Flere av mannskapet om bord sikret seg dråper av olje som de tok med hjem i glassflasker som var tilgjengelige. Munkejord fikk med olje i en cognacflaske. En annen kollega fylte en lønnesirupsflaske med olje, og denne flasken står utstilt på Norsk Oljemuseum i dag.
Første drivverdige funn
Resultatet fra denne «siste» brønnen var så oppløftende at ledelsen i Phillips bestemte seg for å bore enda en brønn til, cirka en kilometer unna det første hullet. Denne brønnen ble kalt 2/4 – 1 AX.
borelogg,Boringen begynte, og Munkejord husker at da de nærmet seg 5000 fot, samme dybde som det hadde skjedd en utblåsning i den forrige brønnen, steg spenningen. «Men det skjedde ingenting. Kanskje de ville treffe noe litt dypere? Men nei – ikke der heller. Kanskje det var det siste hullet likevel da», tenkte han. Munkejord var ikke alene om å være skeptisk.
Boringen fortsatte likevel. Rundt 9700 fot skjedde det som kalles en drilling breakthrough. Det skjedde 24. oktober viser brønnloggen.
Boret går fortere når det treffer et oljeførende lag. «Da ble det litt spennende. Men det var vel yankiene som forsto mest av det. Vi forsto ikke så mye av det», forteller Munkejord. «Jeg tror vi ‘coret’ (tok en kjerneprøve) da. Og så skulle vi ta en test, det vil si brenne av gass.»
Dette var den 25. oktober og regnes som datoen for selve Ekofisk-funnet. Da visste geologene at det var gjort et drivbart funn.
Storm skaper spenning
Tidsvitne til funnet i 1969,«Men så fikk vi en helsikes storm. Det varte i to døgn. I den stormen så brakk det vel rundt fem ankere», forteller Munkejord. «Først brakk anker nummer to, og riggen flyttet seg så mye at vi ikke fikk løst av røret til mudriseren. Det brakk av nede på bunnen. Vi kunne ikke gjøre noe med det. Deretter røk anker nummer tre og fire. Det gjorde at festene til mudriseren brakk – blokker som var flere tonn tunge. Den ene blokken ble kilt under kjellerdekket og den andre gikk til havs. Wiren på fire-fem cm tykkelse røyk og det smalt noe voldsomt. Og så var det noen styringsslanger for BOP-en som røyk. En av tromlene til disse slangene som var rundt tre meter høy veltet og for til havs.
Da var vi litt skeptisk dersom neste anker røyk, om wiren ville gå under pontongen. Ville hele plattformen tippe når vi hadde 500 tonn borerør i derricken? Men heldigvis gikk det veldig bra! Selv om det kanskje var 25 meter høye bølger og sjøen slo opp i kjellerdekket og en livbåt ble revet litt løs.»
«Det var en spesiell stemning. Vi likte ikke situasjonen», men en veldig redsel kan ikke Munkejord huske at han kjente.
Det tok halvannen uke så var Ocean Viking tilbake på brønnen og så fikk de kjøre tester. På den første testen fikk de ut cirka 16 000 fat i døgnet. Munkejord syntes det var skikkelig tøft å se. Han filmet flammen som brant og den svarte røyken som steg opp. Han fikk tatt bilde av både seg selv og andre kollegaer foran flammen ved den første testen av Ekofisk-funnet.
«Hele riggen burte da. Det var helt fantastisk», forteller Munkejord. «Malingen smeltet. Vi brukte det av brannslanger vi hadde for å kjøle ned riggen. Men det gikk fint». Senere prøvde de med to brennere, og da ble det produsert det doble, det vil si dobbelt så mye som det var gitt tillatelse til, forteller Munkejord og viser et bilde som han selv ikke har tatt.
Henry Munkejord fortsatte å jobbe på Ocean Viking frem til 1972. Deretter ble det jobb på Smedvigs rigg West Venture, men det er en annen historie.
