Bravo-utblåsningen

Hvorfor skjedde utblåsningen?

Ekofisk 2/4 B produserte olje fra den nordlige del av Ekofiskfeltet. Brønn B-14 hadde vært i produksjon i knappe to år, og trengte nå overhaling for å opprettholde produksjonsnivået. Dette var en forholdsvis risikopreget operasjon der hele produksjonsrøret fra plattformen ned til reservoaret på ca. 3000 meter dybde, måtte trekkes opp. Operasjonen forutsatte at ventilarrangementet på boredekket, det såkalte ventiltreet, ble tatt ned og erstattet med sikkerhetsventiler (Blowout preventer, BOP). I tidsrommet fra ventiltreet var tatt ned til BOP-en skulle være på plass var produksjonsrøret åpent. I mellomtiden ble oljen og gassen holdt på plass med boreslam og mekaniske sikringsanordninger i produksjonsrøret.

plattformer, faste, utbygging felt, Bravo-utblåsningen

Om formiddagen 22. april var det tegn til at noe var galt da det tok til å renne boreslam ut fra en kontroll-ledning fra sikkerhetsventilen. Da ventiltreet ble tatt av ved halvfemtiden om ettermiddagen, kom det også boreslam opp gjennom borerøret. På dette tidspunkt kunne brønnen fremdeles ha blitt stengt ved å lukke sikkerhetsventilen oppe på plattformen. Men dette ble ikke gjort.[REMOVE]Fotnote: Bravorapporten, NOU 1977:47: 5.

Faresignalene ble oversett. Rutinene var ikke gode nok, og det hele utviklet seg. Den umiddelbare årsaken til ulykken var at en sikkerhetsventil som skulle senkes ned til 50 meter under havbunnen, ikke var festet skikkelig til produksjonsrøret. Da utblåsningen var stanset ble denne ventilen funnet praktisk talt uskadd på dekk. Den var blitt blåst ut av røret.

Hør nyhetssending på NRK-radio etter utblåsningen på Bravo-plattformen i april 1977.

Evakuering

112 mennesker var om bord da ulykken skjedde. Fra alarmen gikk, tok det et kvarter før alle var evakuert. Teddy Broadhurst som da var plattformsjef på Ekofisk 2/4 A forteller at han hadde vært på Ekofisk 2/4 B samme dag for å besøke plattformsjefen, som var der for første gang. De hadde snakket om beredskap, og plattformsjefen hadde gjennomført en livbåtøvelse. Da ulykken inntraff, kunne mannskapet på Ekofisk 2/4 A følge med over radioen på alt som skjedde. «Alle kom i båtene utenom to personer. De gikk ned tauleidere, hoppet i sjøen og så ble de plukket opp av en gummibåt fra ‘Seaway Falcon’. Da tenkte jeg det var godt vi kjørte denne livbåtøvelsen,» forteller Broadhurst.

arbeidsliv, plattformledelse, kulturmøter, vitner til ekofiskutbyggingen, forsidebilde, De første norske operatørene, historie, Bravo-utblåsningen

Bare dager etter blow-outen ble Broadhurst selv ansatt som plattformsjef på 2/4 B med ansvar for rengjøring og å bygge det hele opp igjen: «Riggen så ikke ut, den var full av olje og graps. … Men Bravo-plattformen var en stor pengebinge som var viktig å ha i drift. Vi fikk svært så slakke tøyler og store muligheter til å kjøpe inn, få inn folk og få riggen tilbake til den standarden den skulle ha. Alle de andre måtte spare, men her fikk vi det vi trengte.»[REMOVE]Fotnote: Teddy Brodhurst i intervju med Kristin Øye Gjerde, 29. november 2002.

Produksjonen fra plattformen var våren 1977 på 150.000 fat olje pr. døgn, og dette utgjorde omtrent halvparten av den samlede produksjonen på Ekofiskfeltet.[REMOVE]Fotnote: Stig Kvendseth, Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, Tananger 1988: 134.

Brønndreperne

Bravo-utblåsningen

Ledelsen på Ekofisksenteret og på Phillipsbasen i Tananger kontaktet Red Adair Company i Houston for eksperthjelp bare timer etter utblåsningen. Lørdag kveld var «Boots» Hansen og Richard Hatteberg fra selskapet på plass i Stavanger og ble fløyet ut til «Choctaw», som skulle brukes som base for redningsaksjonen. Søndag morgen ble de to «brønndreperne» sammen med tre representanter for Phillips, satt ned på helikopterdekket på Bravo.[REMOVE]Fotnote: Stig Kvendseth, Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, Tananger 1988: 135–136

Gasstrøm som en lang lunte

Arbeidsliv, Organisasjon og yrker, Yrkesgrupper offshore, Sikkerhetsavdeling, Sikkerhetsrådgiver

En av representantene fra Phillips var Egil Berle, sikkerhetsansvarlig på Ekofisk. Han var hjemme i sin egen stue da nyheten ble kjent: «Da jeg så de første TV-bildene hoppet jeg i stolen, ringte ut til basen og sa at brannpumpene går enda. Jeg kjente plattformen så godt at jeg kunne se at vannet som kom ned måtte komme fra brannpumpene. […] Så jeg ringte og sa: Dere må få folk om bord for å stoppe de brannpumpene, fordi deler på brannpumpen vil stå og gløde når de går. Hvis vinden snur så smeller det!»

«Da ble selvfølgelig jeg kalt til basen med en gang sammen med partneren min, Jerry Dupree, som også var safetysupervisor. Ute på Ekofisksenteret fikk vi beskjed av Jean Adams, som var superintendent om at jeg og Dupree skulle lede det praktiske arbeidet med sikringen av brønnen.»

«Så vi reiste bort på ‘Choctaw’ som lå ved siden av Ekofisk 2/4 B og delte døgnet mellom oss, dag og natt. Brannpumpene var allerede sikret slik at det var en antennelseskilde mindre. Så måtte vi dirigere ‘Seaway Falcon’, for når de skjøt med vannkanonene, to kanoner på hver side, kunne de ikke se om de traff plattformen med direkte stråle. Vi hadde lært fra Ekofisk Alpha-brannen i 1975 at det kunne gjøre mye skade.»

Bravo, blow-out, 1977, ulykke, utblåsning,

«En annen fare var at vi hadde verdens største lunte. Med all oljen og gassen som kom opp, var det veldig mye oljepartikler som hang i luften sammen med gassen. Det var stille og pent vær. Jeg var livredd for at helikoptre (med blant annet miljøvernminister Gro Harlem Brundtland) og andre fartøy som sirklet rundt skulle komme bort i denne gasstrømmen.»

«Hadde den blitt antent, hadde vi mistet plattformen. … Derfor brukte vi ‘Seaway Falcon’ til å skyte vann opp i gasstrømmen, slik at vi fikk noen kilometer med brudd på lunten. Så satte vi i gang.»[REMOVE]Fotnote: Egil Berle i intervju med Kristin Øye Gjerde, 20. juni 2003

Flere forsøk med bolting av Blow Out Preventor

BOP-en var ikke blitt ferdig montert da utblåsningen skjedde, og den nederste delen av BOP-en var montert opp ned. Dette hadde ikke noen avgjørende betydning for utblåsningsforløpet. Selv om den hadde blitt montert riktig, ville det gjenstått flere timers arbeid før BOP-en kunne stenges. Feilmonteringen kom imidlertid til å representere en komplikasjon i arbeidet med å stanse utblåsningen.[REMOVE]Fotnote: Bravorapporten, NOU 1977:47: 43

Berle forteller om den dramatiske arbeidsoperasjonen: «Vi måtte få på plass alle boltene [i BOP-en]. Det var bare 3 – 4 bolter som var i denne. Vi fikk dem på plass og tettet det til. Jeg glemmer aldri uttrykket på disse guttene, Morco sine drillingfolk, stort sett nordmenn. Vi måtte bruke slegge og ordentlig tungt utstyr.»

«De så på meg med store øyne når jeg sa det var OK å slå. Dette var jo nede i BOP-rommet, og oljestrålen gikk opp gjennom boredekket. Av og til dreide strålen seg og kom bort i en bjelke, og så var det fullt med gass. Da var det bare å lukke nese og munn og komme seg ut inntil luften var klar. Vi visste jo at slår du med slegge mot stål kan du lage gnist.»

«Til å begynne med var de utrolig spente, men når jeg sa: ‘Nå kan dere slå’, så slo de. Og vi fikk jo slått det i sammen.»

«Første gang vi skulle stenge brønnen med denne BOP-en var Sto Lærdal informasjonsmann i selskapet der og ville ta bilder. Jeg husker vi prøvde å stenge, og jeg husker at det ble så stille… Fra den enorme støyen som gikk igjennom kroppen, og så ble det plutselig helt stille. Og så smalt det… Da husker jeg at jeg tenkte: ‘Dæven jeg skulle aldri gitt ham lov til å komme hit.’ For da trodde jeg at vi gikk i luften, men så begynte spruten av olje og gass igjen.»

«One more hatch»

«Men så fikk vi stengt den ved neste forsøk, og da var det helt på grensen. Dette var jo en DHSV-ventil [down hole safety valve]. Noen av sjefene var til stede: ‘Red’ Adair var jo der, ‘Boots’ Hansen, og en nordmann. Vi diskuterte i detalj hvor mye trykk ventilen ville tåle.»

«Vi diskuterte hva som var flytegrensen for metallet. Hvor mye kunne vi presse på. Etter at vi var kommet fram til maksimum kom ‘Red’ Adair og sa ‘one more hatsh’, det betyr en omdreining til på hver skrue. Og han fikk det som han ville. Om det var det som gjorde det vet jeg ikke, men det var maksimalt og litt til ut av det vi torde å presse på, og da holdt det.»[REMOVE]Fotnote: Egil Berle i intervju med Kristin Øye Gjerde, 20. juni 2003

Myten om «Red» Adair og «Boots» Hansen

I mange fremstillinger virker det som om det var Paul «Red» Adair og «Boots» Hansen som stoppet utblåsningen på Ekofisk Bravo-plattformen alene.[REMOVE]Fotnote: Helge Ryggvik og Marie Smith-Solbakken, Norsk oljehistorie bind 3, Blod, svette og olje, Oslo 1997: 183 Ifølge Sto Lærdal som var informasjonsmedarbeider i Phillips på det tidspunktet, var ikke det tilfellet: «’Red’ Adair kom mot slutten av operasjonen. Det var et ordentlig PR-kupp. Han gjorde ingenting bortsett fra å bistå. Men det at han kom, bidro til å trekke fokus i saken mot ham. Han reiste ut til Ekofisk 2/4 B på fredag ettermiddag, og lørdag formiddag i 11-tiden ble oljestrømmen avstengt.»[REMOVE]Fotnote: Bjørn Ståle «Sto» Lærdal i intervju med Susan Box, 26. september 1995

Bravo,

Egil Berle som ledet stengeoperasjonen mesteparten av tiden bekrefter dette inntrykket: «Nei, han [«Red» Adair] hadde jo selvfølgelig erfaring. Han var personlighet, og han hadde en ro over seg … ‘dette fikser vi fint’. Denne roen smittet over på de andre som skulle gjøre jobben. Men de som gjorde jobben det var egentlig borecrewet selv, norske gutter som sto og hamra og slo, og gjorde den tunge jobben.»

«Det var egentlig ikke så skremmende å være med på. Vi var så giret på å løse oppgaven. Dette var en ny utfordring. Vi var vant med å ha utfordringer hver eneste dag. Man måtte finne løsninger, ikke bare forsøke å lage hindringer, men finne løsninger, og finne en måte å gjøre dette på, så sikkert som mulig.»[REMOVE]Fotnote: Egil Berle i intervju med Kristin Øye Gjerde, 20. juni 2003

«Blow out» som mediebegivenhet

Aldri tidligere hadde noen enkeltbegivenhet i norsk oljevirksomhet fanget så stor internasjonal oppmerksomhet som Bravo-utblåsningen. Stavanger ble beleiret av nærmere 300 pressefolk fra hele verden. Meldingene fra Ekofisk var førstesideoppslag i samtlige land som grenset opp mot Nordsjøen. Miljøaspektet ved utblåsningen var det temaet som fanget størst oppmerksomhet.

utblåsning, 1977, ulykke, pressekonferanse,

Blant personene som besvarte spørsmål fra pressen var direktøren i Statens forurensningstilsyn, Hans Chr. Bugge, miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, Dag Meier-Hansen fra Oljedirektoratet, Gordon Goering, toppsjef i norske Phillips, og Haakon Blauw, Phillips. Ifølge Sto Lærdal, var ulykken til å begynne med en mediamessig katastrofe.

Phillips hadde i realiteten bare én informasjonsmedarbeider, og han hadde ikke alltid så mye informasjon på hånden. Fasilitetene for pressekonferansen var dårlige. Noe pressesenter var det ikke tale om, slik at arbeidsforholdene for journalistene var kummerlige. Samtidig var det få hotellrom å oppdrive i Stavanger.

Alt i alt satte dette journalistene i dårlig humør. Mange av journalistene visste lite om oljeindustrien og var på jakt etter bakgrunnsmateriale, noe de også fikk lite av. Selve katastrofen skjedde langt ute i Nordsjøen, der ingen journalister hadde tilgang. Det ble ikke innkalt til pressekonferanser på bestemte tider, men hver gang det skjedde noe, og det kunne være midt på natten.

Det gjorde det ikke bedre at en utvalgt reporter, fra New York Times, fikk komme ut og kunne berette for sine kolleger at han hadde lært mye på turen. Da Paul «Red» Adair entret scenen, var det følgelig noe journalistene begjærlig grep fatt i, og han fikk raskt status som helt.[REMOVE]Fotnote: Bjørn Ståle «Sto» Lærdal i intervju med Susan Box, 26. september 1995

Forbedring av rutiner

Allerede 26. april ble det opprettet en granskingskommisjon som skulle vurdere årsakene til ulykken. Kommisjonene la fram sin rapport 10. oktober 1977. Granskingen avdekket visse tekniske svakheter ved utstyret, men hovedårsaken lå i menneskelig svikt. Rutinene rundt arbeidsoperasjonene trengte å forbedres.[REMOVE]Fotnote: Bravorapporten, NOU 1977:47.

I etterkant har mye blitt gjort for å bedre sikkerheten. Egil Berle som nå [2003] er vernesjef oppsummerer noe av dette: «En av de viktigste tingene som ble gjort, var at Oljedirektoratet innførte krav om at en BOP alltid skulle være ferdig montert. Ved vedlikehold skulle den ikke ligge i forskjellige deler slik at det ville ta tid å bygge den sammen. Den skulle henge klar.»

«Før man setter i gang operasjoner ble det innført en prosedyre om å samle folk og diskutere i detalj hva som skulle gjøres, og hvordan, slik at alle hadde en forståelse for dette. I dag kalles dette SJA, sikker jobb analyse. Hvis det er en i et arbeidslag som er usikker på hvordan jobben skal gjøres, kan han be om å få gjort en sikker jobb analyse.»

«Hvis jobben er startet, eller har pågått, eller det kommer en ny mann inn i laget vil vedkommende bli satt inn i denne. ‘Dette er hva vi skal gjøre steg for steg.’ Man går igjennom deloppgavene, faremomenter ved denne deloppgaven og de kompenserende tiltakene, og hvem som skal være ansvarlig for dette.»

«Selv om dette tar tid, og stjeler veldig mye arbeidstid, kan vi kanskje ikke dokumentere i ettertid at det var dette som hindret ulykken, men innerst inne vet vi det. Vi vet at når du gjør rutineoppgaver og skal gjøre noe for n-te gang, går det plutselig galt.»

Kostbar, men nyttig lærdom

Bravo,

Så lenge ingen ble skadet eller drept, og utblåsningen heller ikke ble noen miljømessig katastrofe, må en si at Bravo-utblåsningen ble en nyttig, men dyr lærdom.[REMOVE]Fotnote: Bjørn Ståle «Sto» Lærdal i intervju med Susan Box, 26. september 1995. Omtrent 9500 tonn råolje ble sluppet ut i løpet av de 7,5 døgnene utblåsningen varte. Bare i underkant av 1.000 tonn ble samlet opp. Kjemikalier for å løse opp oljen ble bare brukt nærmest plattformen av sikkerhetsmessige årsaker. Resten av oljen gjennomgikk en naturlig nedbrytning i havet, slik at ingenting nådde strendene på land. Utblåsningen førte likevel naturlig nok til politisk debatt om miljøkonsekvensene av oljevirksomheten, og blant annet ble letevirksomhet nord for 62. breddegrad utsatt i om lag to år.[REMOVE]Fotnote: Stig Kvendseth, Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, Tananger 1988: 140–141.

Innad i Phillips førte ulykken til generelt høyere bevissthet om sikkerhet. Ifølge Rolf Wiborg, senere teknisk direktør i selskapet, var rapporten fra Bravo-ulykken obligatorisk lesning da han begynte å jobbe i selskapet (1978). Der ble det avdekket at folk hadde jobber de ikke skulle hatt, at alle faresignaler ble tolket i for positiv retning og så videre. Faresignalene ble ikke tatt høytidelig, og dermed var katastrofen et faktum. Nå blir det lagt mye vekt på å trene ledere opp i en tankegang for å sikre at mindre ulykker ikke skal få kunne utvikle seg til katastrofer.[REMOVE]Fotnote: Rolf Wiborg i intervju med Kristin Øye Gjerde, desember 2002.