Ekofisk-tanken – et ikon som blir stående

person av Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Etter nesten 25 år med produksjon av olje og gass på Ekofisk-feltet var det tid for at noen av anleggene skulle fjernes og delvis erstattes. Men først måtte den store operasjonen planlegges nøye.
— Fra ConocoPhillips sin plan for "Tank topsides removal".
© Norsk Oljemuseum

I 1994 startet det omfattende arbeidet med avslutningsprosjektet for Ekofisk I. Planen ble overlevert myndighetene i oktober 1999. Planen ble revidert noe og revisjonen ble oversendt til myndighetene i april 2001. Det var spesielt stor oppmerksomhet knyttet til den store betongkolossen som utgjorde Ekofisk-tanken i forbindelse med avslutningsplanen for Ekofisk I og en egen plan for tanken med beskyttelsesvegg ble levert i januar 2002.[REMOVE]Fotnote: Stortingsproposisjon nr. 51 (2001-2002) Om disponering av Ekofisk-tanken med beskyttelsesvegg.

Innsynkning av havbunnen blir avdekket, historie,
Ekofisktanken 1975. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

Ekofisk-tanken, 2/4-T, ble plassert på Ekofisk-feltet i 1973. Tanken var opprinnelig ment som lagringsplass for olje. I 1975 installerte man en oljerørledning fra Ekofisk til Teesside i England, og Ekofisk-tanken ble dermed overflødig som lagringsplass for olje. Siden 1975 har tanken tjent ulike formål, bl.a. som prosesseringsanlegg og renseanlegg for produsert vann. I 1989 monterte man en beskyttelsesvegg rundt tanken. Veggen skulle beskytte tanken mot stadig større påkjenninger fra bølger. De økte påkjenningene kom som et resultat av at havbunnen på Ekofisk-feltet hadde sunket, og at tanken derfor ikke stakk like høyt opp over havoverflaten som opprinnelig.

Etter en idéfase ble det identifisert ulike forslag til disponering. Gjennom en omfattende prosess med tekniske og vitenskapelige studier ble antall forslag redusert til tre mulige alternativer:

  1. Ekofisk-tanken og beskyttelsesveggen blir stående på feltet, men dekksanlegget løftes av og tanken rengjøres.
  2. Dekksanlegget fjernes og Ekofisk-tanken og beskyttelsesveggen blir slept til et egnet sted for senking på dypt vann.
  3. Ekofisk-tanken og beskyttelsesveggen blir brakt til land for resirkulering.

For å finne frem til det mest aktuelle disponeringsalternativet, og en anbefalt løsning, vurderte lisensgruppen følgende forhold for hvert enkelt disponeringsalternativ: teknisk gjennomførbarhet, sikkerhetsmessig risiko, miljømessige virkninger, økonomi, virkninger på samfunnet.

Det ble ganske tidlig klart at de tekniske utfordringene og de økonomiske kostnadene ved en fjerning av en slik konstruksjon ville høste stor motbør. På den annen side ble det stilt mange spørsmål ved om sikkerheten mot oljesøl kunne garanteres, særlig var de ulike miljøorganisasjonene skeptiske. Phillips Petroleum gjennomførte derfor en grundig utredning av alternativene i en egen konsekvensutredning som gikk over flere år. Konklusjonen var meget klar: Etterlatelse av Ekofisk-tankens betongunderstell, integrerte dekk og beskyttelsesvegg – var det beste alternativet.[REMOVE]Fotnote: Phillips Petroleum «Epoke – Informasjon om sluttdisponering av Ekofisk I» nr. 10, april 2001. På vegne av Phillipsgruppen, A/S Norske Shell og Norpipe Oil AS oversendte Phillips 22.oktober 1999 utredningen til Olje- og energidepartementet.[REMOVE]Fotnote: Phillips Petroleum “Avvikling og disponering av Ekofisk I Konsekvensutredning” (1999).

Olje- og energidepartementet ga sin anbefaling til forslaget i en egen stortingsproposisjon. Departementets anbefaling var at Ekofisk-tanken samt den tilhørende beskyttelsesveggen burde etterlates på stedet. Det var nødvendig at to integrerte dekksstrukturer, som er montert over tanken, ble beholdt for å stabilisere tankstrukturen og sikre adkomst med helikopter ved fremtidige inspeksjoner. Tanken måtte bli avmerket på sjøkart, og signalutstyr for å trygge skipsfarten og helikoptertrafikken til Ekofisk-feltet måtte installeres.[REMOVE]Fotnote: Stortingsproposisjon nr. 51 (2001-2002) Om disponering av Ekofisk-tanken med beskyttelsesvegg.

På forhånd var det gjennomført en egen studie for å se om det ville la seg gjøre å få tanken til å flyte. Studien ble gjennomført av selskapet RaKon, et Firma som er spesialister på blant annet inspeksjon og overvåking av betongkonstruksjoner offshore og rehabilitering av betongkonstruksjoner.[REMOVE]Fotnote: RaKons hjemmeside, besøkt 29.03.019.Klikk her for å endre… Det ble raskt fastslått at det beste alternativet var å knytte sammen selve tanken og beskyttelsesveggen for så å slepe alt som en enhet. Hvis beskyttelsesveggen ble fjernet først og siden tanken – en reversert installasjon – måtte tanken stå ubeskyttet gjennom en hel vintersesong. Da ville den med stor sannsynlighet bli skadet i løpet av de tøffe stormene som opptrer i Nordsjøen i denne perioden. Derfor ble det enighet om å se på en såkalt kombinert fjerning som ville bety å knytte sammen tanken og veggen med en spesiell “gulvkonstruksjon” som kunne sikre oppdrift under et slep.

En egen gruppe av tekniske eksperter ble satt til å gjøre risikovurderinger til denne operasjonen. I tillegg ble resultatene de kom fram til, vurdert av Det Norske Veritas (DNV) – Norges mest anerkjente firma når det gjelder vurdering av risiko ved konstruksjoner og prosedyrer. Resultatet av vurderingene viste at ingen av sannsynlighetene for feil var innenfor akseptable grenser for feil med alvorlige konsekvenser.

DNV gjennomførte også en konsekvensutredning av de tre alternativene med hensyn på miljøeffekter. I alt sju ulike faktorer ble vurdert. Av disse var det særlig to som ville gi negative konsekvenser for alternativ 1 i forhold til fjerning av tanken fra feltet. Det var manglende ressursutnyttelse av materialene (stål og betong) og forsøplingsaspektet – at det etterlates noe som ikke hører hjemme i dette miljøet. Imidlertid ble etterlatelse på feltet vurdert å være fordelaktig med hensyn til det store energibehovet (nesten en fordobling) og de forurensende utslipp til luft som det ville medføre hvis man gikk for fjerningsalternativene.

Sammen med Asplan Viak i Stavanger (spesialister på prosjektgjennomføring) gjennomførte DNV også en vurdering av de samfunnsmessige konsekvensene av de tre hovedalternativene. En etterlatelse av konstruksjonene ville ha liten eller ingen innflytelse på fiskeri eller skipsfart i området. Kostnadene ved å la tanken og beskyttelsesveggen stå ville imidlertid være minimale i forhold til hva en flytting ville innebære enten man valgte dumping på dypt vann eller gjenvinning av materialene (alternativ 2 og 3). Mellom 2,5 og 3,5 milliarder kroner ville være en nødvendig utgift for begge disse alternativene. I tillegg ville en senkning i en fjord være en uakseptabel løsning for ulike organisasjoner fra flere land rundt nordsjøbassenget.[REMOVE]Fotnote: Phillips Petroleum «Epoke – Informasjon om sluttdisponering av Ekofisk I» nr. 10, april 2001.

ekofisk-tanken
Oppbygging og innhold i Ekofisk-tanken og beskyttelsesveggen. Illustrasjon: Eirik Moe

Før man i det hele tatt kunne begynne å diskutere om fjerning eller ikke måtte Phillips kartlegge hva lagertanken faktisk inneholdt. Dette arbeidet forgikk over en periode av tre år – fra 1998 til 2000. Det ble tatt kjerneprøver og vannprøver inne i flere av cellene og ringrommene. Prøvene ble fortløpende sendt til land for analyse.

(Illustrasjon fra EPOKE – gjennomskåret tegning av tanken)

Spørsmålet som måtte stilles var: Hvor rent er rent nok? Phillips tok utgangspunkt i en veiledning som var utarbeidet av Statens Forurensningstilsyn (SFT – som i 2010 skiftet navn til Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif). Veiledningen anga graden av forurensning i 5 klasser:

Klasse                  Beskrivelse                                    Fargekode

  1. Ubetydelig – lite forurenset                        BLÅ
  2. Moderat forurenset                                        GRØNN
  3. Markert forurenset                                         GUL
  4. Sterkt forurenset                                             ORANGE
  5. Meget sterkt forurenset                              RØD

Veiledningen og klassifiseringen ble endret i 2007.

I forståelse med SFT valgte Phillips å sette en grense for akseptabel grad av forurensning av bunnsedimentene på klasse 2. Hvis konsentrasjonen av forurensing i visse områder oversteg denne grensen måtte det foretas en spesiell vurdering om og eventuelt hvilke tiltak som måtte iverksettes.

Resultatene fra prøvene som ble analysert viste at konsentrasjonen av PAH[REMOVE]Fotnote: Polysykliske aromatiske hydrokarboner, PAH, er organiske forbindelser av karbon og hydrogen som er bygd opp av to eller flere 5- og 6-ringer som danner et sammenhengende plan (Store norske leksikon).Klikk her for å endre… og flere tungmetaller (særlig kvikksølv og sink) i visse områder var helt oppe i klasse 5 – altså meget sterkt forurenset. Analysene viste også at PCB[REMOVE]Fotnote: Polyklorerte bifenyler, som vanligvis forkortes PCB, er en gruppe kjemiske forbindelser som er avledet av bifenyl, der to eller flere av hydrogenatomene i molekylet er erstattet med kloratomer. (Store norske leksikon). fantes i både de indre og ytre ringrommene i mengder som tilsvarte klasse 4.[REMOVE]Fotnote: Phillips Petroleum «Ekofisktanken Prøvetaking og analysering” 25. juni 2001.

Konklusjonen var at Ekofisk-tanken måtte rengjøres for å kunne få tillatelse til å bli stående på feltet. Phillips satte i gang en rengjøringsstudie som skulle gi svar på følgende spørsmål:

  • Hvordan håndteres hydrogensulfid?
  • Hva er beste adkomst til cellene?
  • Hva gjøres med olje/vokslaget i lagercellene?
  • Vil det være nødvendig å gjøre noe med de innvendige veggene i cellene?
  • Hvordan behandles bunnfallet i cellene og i ringrommet?
  • Hvordan behandles vannet?

Arbeidet ble gjennomført som en intern idedugnad i tre trinn som også innhentet informasjon fra mange forskjellige firma. Totalt ble mer enn 50 ulike alternativer framlagt.

De foreslåtte metodene ble vurdert etter kriterier som omfattet sikkerhet for personell, miljø, kostnader teknisk gjennomførbarhet og opinionsvurderinger. Etter flere runder endte man opp med å foreslå en totalløsning som var basert på flere mulige metoder.

Metodene som kunne brukes for den foreslåtte totalløsningen ble så gjenstand for en detaljert teknisk vurdering. Siste trinn i utviklingsprosessen var en rangering i forhold til de oppsatte kriteriene.

Resultatet ble en totalløsning som besto av en bestemt metode for hver av hovedfaktorene for rengjøringen. Dette arbeidet endte opp i en forstudie-rapport som også inneholdt estimater for kostnader og tidsforbruk i tillegg til identifiserte risikoelementer.

Den foreslåtte metoden tok for seg spørsmålene ett for ett. Hydrogensulfid skulle pumpes ut via noen mannhull på toppen av hver lagercelle. For å komme til disse mannhullene måtte en del av utstyret på dekk fjernes. For at fjerningsarbeidet skulle kunne gjennomføres måtte vannet inne i cellene behandles slik at mengden hydrogensulfid ble redusert. Behandling besto i å tilsette en nitratblanding. Prosessen var tidkrevende og måtte kontrolleres nøye.

når systemene er rengjort og pluggingen ferdigstilt, betegnes innretningen som kald.kald fase
Når systemene er rengjort og pluggingen ferdigstilt, betegnes innretningen som kald. Illustrasjon: Erik Moe/Norsk Oljemuseum

Når hydrogensulfid var redusert til et akseptabelt nivå kunne fjerning av olje/vokslaget på toppen av hver celle. På grunn av den trange adkomsten måtte det lages spesialutstyr som skulle ta hånd om dette arbeidet. Utstyret måtte både kunne rengjøre taket og fjerne belegget ved en form for siling av vannet (skimming).

Fordi tankcellene siden midt på 1970-tallet bare hadde vært fylt med vann ble det antatt at den oljen som hadde blitt avsatt under oljelagring var blitt vasket ut og erstattet av noe biofilm. Det ble ikke anbefalt noen tekniske eller kjemiske løsninger fordi denne filmen sannsynligvis ville nedbrytes over tid, uten skadelige bivirkninger.

Bunnfallet inne i cellene og bunnfallet i ringrommene ble fjernet ved hjelp av slamsuging med fjernstyring. I ringrommene var det plass til å bruke en fjernstyrt undervannsfarkost (ROV). Inne i lagercellene ble det brukt spesialutstyr som var utviklet for nedstenging og demontering av kjernekraftanlegg.

Vann og slam ble sugd opp på dekk der man hadde montert et renseanlegg. Renseanlegget besto av sykloner, separatorer og filtreringsenheter. Etter at vannet var blitt renset for slam og hydrokarboner kunne det resirkuleres eller slippes over bord hvis det var blitt tilstrekkelig rent. Det utskilte slammet og hydrokarbonene ble samlet i en egen tank som ble sendt til plattformen 2/4 X hvor de ble injisert ned i undergrunnen igjen.

Den 11. juni 2002 ble stortingsproposisjon nr. 51 (2001-2002) behandlet i Stortinget. Det ble ingen debatt om saken og anbefalingen ble enstemmig bifalt. Dermed kunne ConocoPhillips (som nå var operatør) sette i gang arbeidet med å tegne de nødvendige kontrakter for klargjøring av selve tanken og fjerningen av overbygningen.

AF Decom ble tildelt kontrakten på fjerningen av den vel 24.000 tonn tunge overbygningen. Landanlegget vil stå ferdig i februar 2005, mens arbeidet offshore vil starte når tankrengjørings-jobben er gjort.

historie, 2005 – 2013, fjerning og gjennvinning av ekofisk plattformer,
Fjerningen er i full gang. Foto: Kjetil Alsvik/ConocoPhillips

Overbygningen av Ekofisk-tanken ble fjernet ved rivingsmetodikk utført av gravemaskiner med påmonterte sakser. En metode som var blitt brukt i en rekke rivingsprosjekt på land, blant annet på Sola-raffineriet i Tananger. Strukturene ble kuttet i biter og grovsortert offshore og lagt i kontainere. Disse ble transportert på forsyningsbåter til Raunes for videre finsortering. Deretter gikk turen med båt til resirkulering – eller eventuell deponering. Målsettingen var en gjenvinningsgrad på 97–98 prosent.[REMOVE]Fotnote: ConocoPhillips Nordsjø-Pioner «Anlegg for landdisponering blir klargjort», desember 2004. Dette ble også sluttresultatet.

Fredag 11. mai 2007 var det over. Da gikk siste last med restene etter demonteringen av ståloverbygningen til AF Decoms anlegg i Vats.[REMOVE]Fotnote: ConocoPhillips Nordsjø-Pioner «Pionér også i sistevers» no. 3/April 2007. [REMOVE]Fotnote: ConocoPhillips Nordsjø-Pioner «Slutt på Ekofisk-tanken» no. 5/Juni 2007.

Rengjøring av tanken ble gjort i to faser – først rengjøring av lagercellene, som startet sommeren 2004 og ble fullført i løpet av ett år. Sommeren 2005 begynte det omfattende arbeidet med å fjerne overbygningen. Dette arbeidet tok det nesten to år å få unnagjort. I andre kvartal 2007 startet rengjøring av ringrommene. Ikke før mot slutten av 2008 kunne en si seg ferdig med andre del av rengjøringen, og det var først i sommersesongen året etter i 2009 at Ekofisktanken gikk inn i endelig hviletilstand. Da hadde ikonet, som ble slept ut fra Gandsfjorden i 1973 gjort sin tjeneste for ConocoPhillips og Norge i mer enn 30 år.

 

Publisert 29. juli 2019   •   Oppdatert 10. oktober 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *