Første brostøtte satt nedIndustridepartementet samtykker i fase II

Ekofisk-utvalgets innstilling

person av Norsk Oljemuseum
Kunne olje og gass ilandføres i Norge, slik som oljebud nummer seks sa, eller ville det bli for vanskelig å krysse Norskerenna. Dette va noe av det som Ekofisk-utvalget skulle svare på.
— Tre steder på norskekysten ble vurdert i forhold til ilandføring; Lista, Eigerøy og Sola.
© Norsk Oljemuseum

8. august 1970 oppnevnte Stortinget Ekofisk-utvalget. Utvalget hadde som mandat å vurdere den beste måten å ilandføre olje og gass fra norsk sokkel, eller som det het: til å undersøke om det var «teknologisk og økonomisk mulig å legge rørledning eller et annet transportsystem til å frakte petroleum fra Phillipsgruppens funn på den norske kontinentalsokkel til Norge».

Gruppen besto av mange av de samme som hadde sittet i Cod-utvalget av 1968, som den gang skulle se på ilandføring av olje og gass fra Cod-feltet. Utvalget ble ledet av ekspedisjonssjef Odd Gøthe. Utvalget satte raskt i gang med tekniske undersøkelser vedrørende rørleggingsteknikker, rørleggingstrasseer og mulige ilandføringssteder.

Ilandføringsspørsmålet var ikke bare et spørsmål om inntekter for selskapet eller om skatter og royaltys for staten, men også om virkninger med hensyn til industri og sysselsetting i Norge. Den norske stat ønsket at petroleumsfunnene på norsk sokkel direkte skulle være med å skape arbeidsplasser på fastlandet. Trygghet med hensyn til nasjonal forsyning av olje skulle også vektlegges.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, Tore Jørgen og Nerheim, Gunnar, Norsk Oljehistorie. Fra vantro til overmot? Bind 1, Oslo 1992: 171-176

Phillipsgruppen hadde tidlig gitt uttrykk for ønske om ilandføring av olje og kondensat til Teesside i England og tørrgass til Emden i Tyskland.

Før utvalget rakk å konkludere, kom Stortingsmelding 76 – 1970/71 som slo fast at petroleum utvunnet på norsk sokkel skulle ilandføres i Norge. Denne stortingsmeldingen ble behandlet i industrikomiteen og dannet grunnlaget for det som ble omtalt som «De ti oljebud». «Bud» seks sier: «Petroleum fra norsk kontinentalsokkel skal som hovedregel ilandføres til Norge, med mindre nasjonale interesser taler for en annen løsning.»

Utvalget pekte på to problemer med å føre oljen og gassen fra Ekofisk til Norge. Det første var å passere Norskerenna. Den er 372 meter på det dypeste. En eventuell trasé til Teesside hadde til sammenligning en maksimal dybde på 92 meter. Det ville være teknisk vanskelig å legge rørledning over Norskerenna og det ville være svært vanskelig å drive vedlikehold og reparasjon på den. Det andre problemet var at det ikke fantes et marked for tørrgass i Norge.

Etter lange og til dels vanskelige diskusjoner internt i utvalget, la det frem en enstemmig konklusjon den 2. februar 1972.

For tørrgassens del var det uaktuelt å ilandføre den til Norge, da det ikke kunne etableres et marked i Norge som var stort nok til å ta unna de enorme gassmengdene fra Ekofisk.

Ekofisk-utvalgets innstilling, historie, 1972,
Kart som viser havdybden i Nordsjøen.

Når det gjaldt råolje og våtgass var ikke konklusjonen like klar. Utvalget vurderte to ilandføringsalternativer. Det ene var Teesside og det andre var Eigerøy utenfor Egersund. Men den endelige innstillingen fra utvalget var ilandføring til Teesside i England. Det viktigste argument for Teesside var problemet med å krysse Norskerenna.

11. februar 1972 fikk regjeringen ved industriminister Finn Lied overlevert innstillingen. Regjeringen Bratteli var ikke fornøyd med innstillingen og mente det var påkrevd med mer tid til gjennomgang av problemstillingene. De ønsket å forsikre seg om at det var umulig å legge rør over Norskerenna. Det var videre viktig å sikre seg norsk kontroll ved eventuell ilandføring i England. For Norge var det prekært at man kunne utnytte ressursene til konkrete arbeidsplasser. På dette punktet kom til Phillipsgruppen og staten fram til et kompromiss. Phillipsgruppen skulle betale for frakt av våtgasskomponenter fra Teesside til Norge for at den skulle brukes som råstoff i norsk petrokjemisk industri. Resultatet av denne delen av avtalen var oppbygging av de petrokjemiske anleggene på Bamle i Telemark, og dermed var noen arbeidsplasser på fastlandet sikret.

26. april 1973 vedtok Stortinget å gi Phillipsgruppen tillatelse til å føre gassen fra Ekofisk til Emden i Tyskland og råoljen og våtgassen til Teesside i Storbritannia.[REMOVE]Fotnote: Kvendseth, Stig S. , Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, Stavanger, 1988: 58-63

Første brostøtte satt nedIndustridepartementet samtykker i fase II
Publisert 14. september 2017   •   Oppdatert 21. oktober 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk