Ekofisk-tanken på plass på feltetOljekrisen 1973

Helikopter nødlandet i sjøen

person Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
9. juli 1973 var et helikopter var på vei fra Gulftide til Forus. Det kom aldri til land. Fire av de 17 om bord mistet livet.
— Helikopter av typen Sikorsky S-61N. Foto: Odd Noreger/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Teddy Broadhurst var vitne til helikopterulykken: – Helikopteret som nødlandet på sjøen, var på vei inn i fra Ekofisk, mens jeg var i et helikopter på vei ut. Da vi var kommet et godt stykke på vei så kom piloten bak. Den gang var det ikke høyttaleranlegg i helikoptrene. Han sa at vi hadde mistet et av våre helikopter så vi måtte være med og holde utkikk for å se om vi kunne finne det. Etter ti – femten minutter fant vi helikopteret. Det lå med buken i været. På den tiden hadde Helikopter Service kontrakt med Redningstjenesten og det sto «Redningstjenesten» på siden og i buken av helikopteret. Det var det første vi så.

Det var bare en som var omkommet da vi kom fram, men en lå inne i helikopteret som vi ikke visste om. Problemet var at vi ikke hadde heis, men vi hadde to flåter og redningsvester som vi kunne hive ut. Vi gikk ned til helikopteret og hev ut den ene flåten. Vi trakk i snora for å blåse den opp, for de så jo nokså forkomne ut de som var der. Men det skulle vi ikke gjort, for vinden fra helikopteret blåste denne flåten langt av gårde. Den fikk de derfor ikke tak i. Så tok vi neste flåte og bestemte oss for å ikke blåse den opp, og hev den ut som den var. Så fikk de tak i snoren og blåste den opp. Helikopteret hadde hatt en veldig hard landing, for de hadde mistet halerotoren og brukket den ene pongtongen av.

En del av personene holdt seg fast i pongtongen. På grunn av strømmen fløt pongtongen raskere enn helikopteret slik at de overlevende ble delt i to grupper. Vi fløy bort til den andre gruppen og kastet redningsvester ned til dem som alle fikk på seg etter hvert. Men det gikk jo en stund før redningshelikopteret kom fra Sola. Vi kjente jo de aller fleste som lå i sjøen.

Jeg husker en som satt ved siden av meg. Det var hans første tur offshore og da han så ned der det stod Redningstjeneste og sa mens han stammet: «He- he- hende det ti- titt dette her?». Han var helt gåen, og det ble bare med denne ene turen. Vi så ham ikke igjen. Ved både større og mindre helikopterulykker senere har folk sluttet etterpå.[REMOVE]Fotnote: Teddy Broadhurst i intervju med Kristin Øye Gjerde, 2002.

Egil Berle var også øyenvitne til den første helikopterulykken: – På en av turene måtte vi nedom «Ocean Viking» for å få mer «fuel», forteller han. – Vi hadde akkurat lettet derfra, så kom en av pilotene bak og sa at vi har fått melding om at et helikopter har styrtet. Vi måtte holde utkikk etter dem. Allerede den gangen var det etablert i rett linje fra Stavanger ut til Ekofisk med såkalte checkpoints: Alpha, Bravo, Charlie. Dette helikopteret hadde ikke meldt fra at de var på Checkpoint Charlie.

Vi mistet fire venner den gangen …

Så vi gikk mot det punktet, og etter 15-16 minutter fant vi det. Helikopteret lå med bunnen i været. Vi så mange folk i sjøen, og vinden holdt på å blåse opp mot kuling. Den gang hadde ingen på seg redningsdrakt. De hadde heller ikke på seg livvest. Vi prøvde å kaste ut en flåte til dem, men da var bølgene blitt så høye at de kunne ikke se flåten. Jeg snakket med piloten igjen, og vi ble enige om å fly enda tettere opp til folkene. Så kastet vi ned en flåte, omtrent i fanget på disse gutta. Jeg kjente jo de som var der nede, og i ettertid var det en av dem som fikk flåten i fanget som sa: «du prøvde pinadø å treffe oss».

Etter å ha kommet til land igjen sa jeg til guttene at nå tror jeg det er best dere ringer hjem. Dette vil komme på nyhetene og da er det noen som blir bekymret. Dere skal bare ringe hjem og si at alt er i orden, så skal vi få ny «fuel», og så reiser vi ut igjen. Det var en brå start for mange, og en sterk opplevelse. Og i ettertid vet jeg at flere av disse som da ble ansatt, vegret seg for å fly med helikopter. Noen gjorde det likevel, og hadde det ikke godt. Mange kvier seg for reisen til og fra med helikopter.

Dette var den første helikopterulykken som skjedde i Nordsjøen?
Ja, og det satte sine spor. Andy Anderson, safety-mann fra Statene, var veldig interessert i å få meg over i safety-avdelingen, forteller Berle. – Jeg var ikke så interessert for jeg syntes det var mye mer interessant å jobbe med produksjon. Der var det flere utfordringer, og jeg fikk brukt min erfaring og opplæring som instruktør fra forsvaret til fulle. Men Andy Anderson ga seg ikke og var på meg hele tiden. Etter helikopterstyrten, var jeg stadig i samtale med ham. Han spurte meg hva vi skulle gjøre, hvordan vi kunne beskytte folkene osv. Vi ble enige om at en våtdress burde man ha. Det var det beste for å beskytte mot kulden. Vi fikk tak i gamle kart som tyskerne hadde laget under krigen med sjøtemperaturene i havområdet. Det fortalte hvilken temperatur vi egentlig måtte beskytte oss mot, hvis vi skulle komme i sjøen. Dermed ble våtdrakten innført, og begynte å bruke den.
De første våtdraktene ble faktisk talt tatt i bruk allerede fra høsten 1973. Siden hadde vi samarbeid med Helly Hansen og senere andre leverandører. Vi fikk etter hvert drakter som gir fullgod beskyttelse for det tidsrommet som vi vet at vi vil trenge for å kunne berge folk. Beredskapen fra den gang og frem til i dag (2002) har utvidet seg internasjonalt, og inkluderer alle landene som er rundt Nordsjø-bassenget.[REMOVE], Fotnote: Egil Berle i intervju med Kristin Øye Gjerde, 2002.

 

Ekofisk-tanken på plass på feltetOljekrisen 1973
Publisert 14. september 2017   •   Oppdatert 7. mai 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *