Klaustrofobi

person Norsk Oljemuseum
En av oppgavene for en ung kvinnelig roustabout var å vaske vanntankene på Ekofiskhotellet. Det var et vedlikeholds program på det.
— Margareth Knudsen på jobb på Ekofisksenteret. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

De tømte tankene, og så var det ned med steamer for å spyle ned tankene. Det var lange ganger og flere mannhull inne i tankene. – Vi gikk inn i gjennom, forteller Maggi Knutsen. – Det var jo ikke elektrisk lys der inne, så vi hadde med oss luftlys med luftslange. Det er en litt svær og tung anordning. Problemet var at det ikke tålte all verden, et lite dunk og så kunne lyset forsvinne midlertidig. Jeg og en som het Kvåle var på oppdrag sammen. Han var en traust, kjekk, sindig, rolig mann, svære bamse og veldig hyggelig. Plutselig forsvant lyset. Så ble det helt stille. Vi var ikke helt ved siden av hverandre, så jeg ropte: «Kvåle» Men ikke noe svar. «Kvåle!», ropte jeg en gang til. Da begynte jeg å kjenne panikken. Jeg brølte: «Kvåle!!» Men da kjente jeg en veldig svær hånd på skulderen: «Ka æ det, e du redde?» Å da var han der, men jeg var så alterert i mørket at jeg ikke hadde hørt at han kom. Så tok han meg i hånden og geleidet meg ut. Snart fikk vi lys og alt var greit, og jeg fikk ikke klaustrofobi av denne hendelsen heller.

Fortalt av Margaret Knutsen

Publisert 6. oktober 2017   •   Oppdatert 15. januar 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *