Redningsoperasjonen fra land

Bakgrunnen for at Takla fikk en aktiv rolle under redningsaksjonen var at han deltok i en underkomité for beredskap i forgjengeren til OLF (Norsk olje og gass). Sammen med Arne Holhjem hadde han utarbeidet en oversikt over alle plattformer og alle beredskapsfartøyer i «grønn sektor» det Ekofisk lå, slik at en visste hva som var tilgjengelig. Den grønne sektoren omfattet også Danmark, slik at en kunne bruke beredskapsutstyr som var tilgjengelig i Danmark, Tyskland, sørlige Storbritannia og på norsk side.

Takla forteller: «Alexander L. Kielland» var et flytende hotell  som var en ombygd borerigg. Det var et veldig behov for folk der ute mens vi holdt på med alle disse samtidige utbyggingene. Vi hadde jo opp til 4000–5000 mennesker som bare var på rørledningslekterne, så det var enormt med folk der ute. Vi hadde også fått satt en ny boligmodul på «Henrik Ibsen», som var et søsterskip til «Alexander L. Kielland». Begge riggene var jo bygd for borevirksomhet, men akkurat på den tiden der, var ikke behovet for leteboring så stort, mens det var et veldig behov for boliger. Dermed fikk disse riggene satt på boligpakker og ble brukt som boligkvarter i stedet for borerigg.

«Alexander L. Kielland» lå ute, mens «Henrik Ibsen» ble sendt opp til Stord og fikk påmontert et moderne spesialbygd hotell. Det var det første av den typen i Nordsjøen, og for så vidt, det første i hele verden. «Henrik Ibsen» lå og ble demonstrert inne ved havnen i Risavika. Vi hadde gitt adgang til at ansatte kunne ta familien med seg og komme ut og se på dette boligkvarteret.

Testing av ”Henrik Ibsen” – søsterplattformen til «Alexander L. Kielland» gikk ikke helt som det skulle. Foto: Ukjent.

Jeg var der ute med de to guttene våre og kona, og etter omvisning ble det servert middag til alle som var på besøk. Vi satt sammen med en som heter Svein-Erik Bjørkelund. Han var informasjonssjef i Phillips, og hadde ansvaret for all mediekontakt. Jeg kjente ham etter et par felles turer til Teesside. Mens vi satt der og spiste, ble han oppkalt over høyttaleren; han skulle melde seg på radiorommet. Han fòr ut, og da han kom tilbake sa han: «Jeg tror vi må reise i land med én gang. Det har skjedd noe alvorlig.» Jeg spurte hva det var, og han sa, «Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er noe forferdelig.»

Vi tok med hele familien i en supplybåt som kjørte frem og tilbake mellom riggen og havna. Familien reiste hjem og jeg reiste opp på hovedkontoret, til beredskapsrommet, som allerede var i full sving.

Da vi kom, var det vel gått et kvarter, tjue minutter, eller der omkring. På en notistavle hvor meldinger ble skrevet så snart de kom inn, så jeg at det sto «’Alexander Kielland’ tiltet over, 18.30”. Jeg visste at det var dårlig vær der ute, så jeg tenkte «Herregud, dette her er det ingen som kan overleve.»

Jeg var der i omkring to døgn før jeg tok en pause og reiste hjem.
Det er klart at når du har vært med på noe slikt, blir du preget av det. Du blir bevisst på at slike ting må unngås for enhver pris.[REMOVE]

Fotnote: Lars A. Takla i intervju med Kristin Øye Gjerde, 19. desember 2002.