Utbyggingen av feltet

person Av Norsk Oljemuseum
Den 15. juni 1971, bare vel 18 måneder etter at funnet av Ekofisk ble gjort i oktober 1969, var den midlertidige produksjonsplattformen Gulftide klar til å starte produksjonen.
— Gulftide med Ekofisk 2/4 A i bakgrunnen. Foto: Aker Mek. Verksted/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Åmøyfjorden ved Stavanger ble stedet der Gulftide ble ombygget til å mestre forholdene på Ekofisk. Her ble prosessutstyret plassert om bord og forsterkninger av boretårn, helikopterdekk, hangar og benkonstruksjon utført. For å vinne tid ble det bestemt at de tre avgrensningsbrønnene som Ocean Viking hadde boret for å kartlegge Ekofisk, i tillegg til funn-brønnen, skulle gjøres om til produksjonsbrønner. Prinsippet for produksjonen på Gulftide var relativt enkel. Fra de undersjøiske brønnhodene gikk olje og gass til plattformen, hvor de gjennomgikk to separasjonsnivå for å skille ut gass og vann, samtidig som trykket ble redusert. Gassen ble brent i flammetårnet og oljen gikk videre i rør til to lastebøyer hvor tankskipene var fortøyd.

utbyggingen,
Tankskipet Donovania laster olje fra lastebøyen på Ekofisk. I bakgrunnen skimtes så vidt Gulftide. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

For at produksjonen skulle være i gang, måtte det ligge skip og laste. Straks et skip var ferdiglastet, ble oljestrømmen dirigert til den andre lastebøyen, hvor oljen på samme måte ble ført om bord i neste skip. Problemet med dette prinsippet oppsto når værforholdene var slik at tankbåtene måtte forlate lastebøyene på grunn av for sterk vind eller for høye bølger. Skjedde det, måtte man straks stenge produksjonen fra brønnhodene. Det ble gjort fra plattformen. Med de værforholdene man hadde på Ekofisk, måtte man med jevne mellomrom stanse produksjonen. Det første året hadde man produksjonsstans i 20 prosent av tiden som følge av været.

Faste plattformer på Ekofisk

I 1974 ble den midlertidige produksjonsplattformen Gulftide erstattet av bore-, produksjons- og boligplattformene Ekofisk 2/4 A (Alpha) og Ekofisk 2/4 B (Bravo), bore-, produksjons- og kompressorplattformen Ekofisk 2/4 C (Charlie), produksjons- og stigerørsplattformen Ekofisk 2/4 FTP (Field Terminal Platform) og boligplattformen Ekofisk 2/4 Q (Quarters).

Plattformene Ekofisk 2/4 A, 2/4 B og 2/4 C produserte olje og gass fra egne brønner. Denne produksjonen ble prosessert i separasjonsanleggene om bord og sendt i rør til Ekofisk 2/4 FTP hvor olje og gass igjen gikk gjennom separasjonsprosesser, denne gang i tre trinn.

Lastebøyene for tankskipene ble samtidig flyttet lenger bort fra plattformene samtidig som Ekofisk 2/4 T (Ekofisktanken) kom i drift. Ekofisk-tanken var til stor nytte som lagertank for oljen slik at man kunne produsere og lagre oljen i tanken når dårlig vær forhindret tankbåtene å koble seg til bøyene. Produksjonen kunne derfor gå stort sett i all slags vær.

utbyggingen,
Ekofisktanken ble satt i drift i 1974. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

Plattformen Ekofisk 2/4 FTP hvor olje og gass fra de tre plattformene skulle behandles, ble planlagt ut fra de produksjonsberegningene man hadde kommet fram til for selve hovedfeltet Ekofisk. Norske myndigheter hadde pålagt Phillips-gruppen klare begrensninger i mengden gass som kunne brennes. Dette dannet også et tak for oljeproduksjonen, siden gassen følger oljen opp fra reservoaret. Løsningen var to kraftige kompressorpakker på 2/4 C som skulle føre gassen under høyt trykk tilbake til reservoaret.

De to første plattformene Ekofisk 2/4 A og 2/4 B måtte ha egne innkvarteringsmuligheter for mannskapet. Derimot for de to andre plattformene Ekofisk 2/4 C og Ekofisk 2/4 FTP, som var knyttet sammen med gangbroer, var løsningen en egen boligplattform. Det ble Ekofisk 2/4 Q.

Publisert 1. september 2019   •   Oppdatert 8. oktober 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *