Dykking

person Norsk Oljemuseum
Undervannsoperasjoner har foregått året rundt på Ekofiskområdet i forbindelse med installasjon, inspeksjon, vedlikehold og reparasjon av plattformer, stigerør og rørledninger. I begynnelsen ble alle undervannsoperasjoner utført av dykkere.
— Leif-Tore Skjerven (venstre) og John A. Haugestad på dykkeoppdrag. Foto: Leif-Tore Skjerven/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

På slutten av 1970-tallet ble det tatt i bruk enkle undervannsfarkoster ROVer (Remotely Operated Vehicles) . De første var meget enkle og ble kalt eyeballs og ble brukt til visuell inspeksjon og til å følge dykkeren på vanskelige operasjoner for å bedre dykkernes sikkerhet. Etter hvert ble det utviklet bedre undervannsfarkoster, ROVer som overtok mer og mer av dykkernes arbeid. I dag gjennomføres undervannsoperasjoner i stor grad uten hjelp av dykkere.

Dykkere

Dykkerne har vært en integrert del av arbeidsstokken på Ekofisk helt siden prøveproduksjonen startet på Gulftide i 1971. Dykkerne på Gulftide-teamet hadde forskjellige arbeidsoppgaver. De utførte regelmessige inspeksjoner av bunnen nær plattformbeina for å oppdage erosjon i tide, og motvirke dette ved hjelp av sandsekker. En annen oppgave var å inspisere baseplaten for stigerørene i forhold til erosjon.

I de første årene ble oljen videresendt til markedet ved hjelp av tankskip. Dykkerne hadde da fast jobb med å inspisere koblingsflensene på oljerørene til lastebøyene og foreta reparasjon hvis noe var galt. Lastebøyene og deres forankringssystemer måtte også inspiseres. Det samme gjaldt fortøyningsutstyret og lasteslangene til tankskipene.

Fortøyningstrossa og lasteslangen lå og fløt i sjøen for å bli tatt opp av tankbåtene når de kom for å laste. Nesten hver gang det hadde blåst kuling eller kraftigere var slange og trosse viklet inn i hverandre og måtte skilles. Ikke så rent sjelden var hele eller deler av lasteslangen avslitt og borte, og måtte settes i stand igjen så snart vær og bølgehøyde tillot.

Servicefartøyene på 1970-tallet het «Imkenturm» og «Pagenturm». De byttet på å være i beredskap på feltet. «Imkenturm» var utstyrt med et klokkesystem, samt et system for overflateorientert dykking. «Pagenturm» hadde kun utstyr for overflateorientert dykking.

arbeidsliv, dykking, dykker
Dykkeren klar for arbeid, ca. 1980. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

Når det var undervannsarbeider i stort omfang, var «Choctaw 1» bemannet med eget dykkerteam. «Choctaw 1» var utstyrt med et klokkesystem som ble brukt på de dypere arbeidene. Hoveddelen av dykkingen ble imidlertid gjort som overflateorientert dykking. Dette gjaldt også bunndybde på ca 72 meter.

I 1975 ble dykkerskipet «Seaway Falcon» tatt i bruk. En gikk da i enda større grad over til å bruke metningsdykking som metode. Dykkerne ble trykksatt i et trykkammer på dekk. Derfra kunne dykkerne gå over i dykkerklokken når den ble koblet til. Dykkerne ble satt under trykk på to forskjellige nivåer alt etter hvilken oppgave de skulle løse; ett for 50 – 58 meter og ett for 30 meter. Klokken ble benyttet som transportmiddel til arbeidsstedet og som kommunikasjons- og gassforbindelse til dykkeren. Arbeidet ble ledet fra dykkerkontrollen.

Via talesamband fortalte dykkelederen hva dykkeren skulle gjøre. Dykkerne kunne være ute av klokken cirka tre timer for å gjøre en jobb. Det var alltid en standbydykker i klokken mens den andre var ute og arbeidet. Etter endt arbeidsøkt ble klokken heist tilbake til overflaten. Dykkerne oppholdt seg i trykkammeret mellom hver arbeidsøkt. Servering av mat og drikke til trykkammer skjedde gjennom sluser. Dykkerne ble hele tiden fulgt av videokamera fra kontrollrommet. Vanligvis ble en metningsdykker holdt under kontinuerlig trykk opp til 16 dager i strekk. De siste 60 timene ble det foretatt dekompresjon.

Den første perioden på Ekofisk var det kontinuerlig anleggsvirksomhet. Dykkerne ble da satt til å foreta nøyaktige topografiske og geotekniske målinger. Det kunne være nødvendig å foreta utjevning av bunnen i området hvor plattformen skulle installeres. Videre var det oppgaver som inspeksjon, installasjon, overhaling av utstyr samt sveising.

I forbindelse med rørlegging foretok dykkerne gjerne traséundersøkelser og topografiske oppmålinger. De assisterte under hele leggeoperasjonen, kontrollerte rør, inspiserte koblinger og nedgravinger. Plassering og bruk av måleutstyr på rørledninger var også dykkerens arbeidsoppgave.

Dykkeleder

Dykkelederens funksjon på dykkeoperasjonene på Ekofisk har endret seg ettersom dykketeknologien har utviklet seg. Fram til midten av 1970-tallet var dykkelederen også på mindre operasjoner sjef for dykketeamet. Han var dykkernes nærmeste overordnede, med ledelsesansvar for alt arbeid dykketeamet utførte.

Når dykking pågikk, hadde han sin plass i dykkekontrollen (-rommet der slikt fantes), hvorfra han over talesamband med dykkeren ledet ham i hans arbeid i vannet, og ellers styrte alt vedrørende livsunder-støttende tilførsler som luft / pustegass og evt. Varmtvann, og dybde og tid, nedstignings-, oppstigningshastigheter, dekompresjonsstopp og så videre i henhold til tabellen det ble dykket etter, både når dykkeren var i vannet, i klokke og i dekksdekompresjonskammer.

arbeidsliv, dykking, dykker, rov-operatøt,
ROVen følger nøye med, da dykkerne ofte må håndtere veldig ømfintlig og komplisert utstyr. Bildet som ROVen ser, vises til dykkelederne og til spesialistene som sitter i kontrollrommet og leser avskrift, kan alle som er involvert se det samme bildet samtidig. Oppe til høyre er ROV garasjen, utifra hvor den lille ubåten kan fly ca. 90 meter. Illustrasjon: Barry Pearson/Norsk Oljemuseum

Herfra ledet dykkelederen også det øvrige dykketeamets (overflatedelen) sine gjøremål i forbindelse med dykket (winchkjøring, navlestrenghåndtering, nedsending og opphaling av verktøy til dykkeren og så videre). Han dannet bindeledd mellom dykkeren og den tyngre assistansen når dette var i bruk (for eksempel. kranfører).

Når dykking ikke pågikk, var han dykketeamets arbeidsformann på ettersyn, vedlikehold og reparasjoner på eget utstyr, samt ansvarlig for etterforsyning av forbruksvarer (herunder pustegass, CO2 absorbsjonsmiddel) og reservedeler etc.
Hans ansvar var også all loggføring og øvrig papirarbeid. Administrativt og dykkefaglig tok han sine ordrer fra, og rapporterte til eget dykkeselskap. I arbeidsmessig sammenheng tok han sine ordrer fra, og rapporterte til entreprenøren.

Fra midten av 1970-tallet og fram til idag har spesialdykkerfartøyer og metningsdykking blitt tatt i bruk. Det førte til at størrelse, varighet og omfang på operasjonene tiltok. Dermed ble det naturlig å dele dykkelederens oppgaver på flere personer/funksjoner. «Dykkesjef» (Diving Superintendent), «Kammeroperatør» eller LST (Life Support Technician), «Gasstekniker» og så videre. Grunnelementet i dykkelederens (Shift Supervisor) arbeid er fortsatt å stå i samband med og lede dykkeren i hans arbeid, lede overflatestøtten, samt å danne bindeledd mellom dykkeren og ekstern direkteassistanse.

ROV-operatører

Fra slutten på 1970-tallet ble det tatt i bruk en type undervannsfartøy kalt «eyeball» på Ekofisk-området. Før dette ble all undervannsinspeksjon gjort av dykkere. Phillips var det første oljeselskap på norsk sokkel som tok i bruk ROV (Remotely Operated Vehicles). De første var meget enkle og ble kalt «eyeball»,  som var et motorisert undervannskamera. ROVen ble styrt fra kontrollrommet på overflatefartøyet via en kabel. De ble brukt om bord på dykkerfartøyene til visuell inspeksjon og overvåkning av dykkerne for å øke deres sikkerhet. Undervannsoperasjonene på Ekofisk omfattet to «eye balls»  av typen RCV225, ett på hvert av de to dykkerfartøyene som opererte på Ekofisk-området.

Under inspeksjonsprogrammet 1989 ble en mer avansert ROV  teknologi tatt i bruk. Arbeidet ble utført ved hjelp av to meget avanserte manipulatorarmer som var montert  foran på ROVen. Den kunne også utstyres med sonar og opp til fem undervannskameraer som tok både panorama- og nærbilder, pluss forskjellige typer arbeidsmoduler som sveiserengjøring og anodeinstalasjoner.

I 1989 ble 90 prosent av all undervannsinspeksjon på strukturer og rørledninger utført av ROV. Det var fortsatt behov for dykkere, og det ble satt i gang et prosjekt for å kombinere bruk av ROVer og dykkere.  For å lette deres jobb ble det montert en arbeidsplattform på hver side av ROVen hvor dykkere kunne sitter eller stå mens han utførte arbeidet. I tillegg ble det utviklet en modul, en ramme med pumper og hydraulisk uttak for dykkerverktøy. Den ble montert under ROVen, som dermed kunne kjøre det nødvendige utstyret ned til dykkeren.

Det ble i samarbeid Elf startet et utviklingsprosjekt for å utvikle en ROV som kunne utføre NDT (ikke destruktiv testing) av stålstrukturer. Det ble utviklet en egen manipulatorarm, programvare og verktøy for å kunne gjøre dette.

Faget fjernstyrte undervannsoperasjoner omfatter en rekke ulike arbeidsområder som benytter fjernstyrte undervannsfarkoster og fjernstyrte undervannsverktøy. Det utføres operasjoner, vedlikehold og reparasjonsarbeid på fjernstyrte havbunnsinstallasjoner og prosessanlegg. Faget fjernstyrte undervannsoperasjoner karakteriseres ved at operasjonene under vann er fjernstyrte fra kontrollstasjoner på overflaten.

Arbeidet foregår særlig i tilknytning til offshore petroleumsvirksomhet, både på norsk og utenlandsk sokkel, og innbefattes både i lete-, utbygging-, drift- og stengningsfasen til et oljefelt. Teknologien gjør seg mer og mer gjeldende i andre sammenhenger. I fremtiden vil teknologien i større grad nyttiggjøres innen havbruk, miljøkartlegging til havs, arbeid med militært utstyr, opprenskning av miljøfarlig avfall samt i vannkraftsammenheng.

Publisert 12. juli 2017   •   Oppdatert 25. oktober 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *