Da Sola ikke fikk utgiftene til å strekke til

person av Kristin Øye Gjerde
Sola kommune var sammen med Stavanger blant de første kommunene i landet som opplevde en eventyrlig vekst som følge av oljeindustrien som etablerte seg etter at de første letetillatelsene etter olje ble gitt i 1965.
— Phillips er i ferd med å etablere seg på Norscobasen nederst til høyre Ca 1972 Foto: Norsk fly og flyfoto/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

I Sola sto Shell-raffineriet ferdig i 1967. Den første basevirksomheten kom i gang på Norscobasen allerede i 1966. Etter at Ekofiskfeltet ble påvist høsten 1969, og kom i drift 14. juni 1971, tok det for alvor av. Phillips Petroleum Company, som var operatør for Ekofisk flyttet sine kontorer fra Dusavikbasen i Stavanger til Tananger. Shell-raffineriet kunne endelig begynne å raffinere råolje som kom fra norsk sokkel, i stedet for importert råolje. Les om da den første olja kom til Risavika i: «Den første norske olje»

Folketallet i Sola kommune økte nå jevnt og trutt fra 8400 mennesker i 1965 til 15 000 i 1985. Antall arbeidsplasser økte i et enda raskere tempo. I 1970 var det rundt 2000 arbeidsplasser i kommunen, og i 1985 nærmet det seg 8000. Det vil si en økning på 10 prosent per år!

Phillips og Shell var hjørnesteinsbedriftene. En stor del av de ansatte, særlig i Phillips jobbet offshore. Ellers var det nyetableringer innen oljeleverandørindustrien, flere arbeidsplasser innen varehandel, offentlig administrasjon, undervisning, helse- og sosialtjenester, personlig tjenesteyting og så videre. Den tradisjonelle bondenæringen var fortsatt viktig for kommunen, men antall bønder ble gradvis redusert som følge av mekanisering innen yrket.[REMOVE]Fotnote: Innholdet i de følgende artiklene baserer seg på kapittelet «Elverket i Oljealderen» i boka I det regionale spenningsfelt. Sola Energi 1913-1999, av Kristin Øye Gjerde.

Boreskipet Drillship ligger ved kai på Norscobasen i Tananger (1968). Foto: NOM/Norsk Fly og Flyfoto Boreskipet Drillship ligger ved kai på Norscobasen i Tananger (1968). Foto: NOM/Norsk Fly og Flyfoto
Boreskipet Drillship ligger ved kai på Norscobasen i Tananger (1968). Foto: Norsk Fly og Flyfoto/Norsk Oljemuseum

Agioskatt

Bakgrunnen for den kraftige økningen i de kommunale inntektene var ene og alene oljenæringen.

Sola kommune kom i en misunnelsesverdig posisjon i denne perioden. Skatteinntektene økte enda raskere enn folketall og antall arbeidsplasser. For å gi en pekepinn var den samlede skatt på formue og inntekt i Sola i 1966 på 9,3 millioner kroner. I 1990 utgjorde skatt på formue og inntekt i Sola kommune 198 millioner kroner. Aller størst var veksten i perioden 1978–1982 da den i snitt var på 39 prosent per år![REMOVE]Fotnote: Sola kommune. Kommuneplaner.

Hemmeligheten bak den kraftige økningen var den såkalte agioskatten fra oljeselskapene, først og fremst Phillips.

Oljeselskaper var i henhold til norsk lov pliktige til å betale skatt av renteinntekter til kommunen der de hadde hovedkontor. Det staten ikke hadde reflektert over, var at det var snakk om betydelige summer. Phillips som var operatør på Ekofisk-området, hadde plassert penger som skulle brukes til nye investeringer i banker rundt om i verden, særlig i England. Disse innskuddene kastet av seg mye renter, og av den såkalte agiogevinsten skulle det betales skatt.[REMOVE]Fotnote: Opplyst av tidligere rådmann i Sola kommune Toralv Torstensbø i samtale med Kristin Øye Gjerde, 22. februar 2001.

Det fortelles at da Phillips betalte skatt av agiogevinsten første gang, fikk kommunestyret nærmest sjokk. Plutselig fikk kommunen mye mer penger til rådighet enn den kunne bruke.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var regnskapet i Sola kommunen alltid bedre enn budsjett! Hvert år kunne det gjøres store avsetninger på et kapitalfond. Siden Sola var i en vekstfase, var det behov for ekstra kapital til de store utbyggingsoppgavene kommunen sto overfor. Mens resten av landet opplevde lavkonjunktur på slutten av 1970-tallet, gikk Sola fortsatt på høygir uten tegn til arbeidsledighet. For 1978 var netto skatteinntekter 55,5 millioner kroner, mens netto driftsutgifter var på 31,9 millioner kroner. Drømmeresultatene ble bare bedre de nærmeste årene. I 1982 utgjorde skatt på formue og inntekt 203,4 millioner kroner. Dette var langt gunstigere enn budsjettet på 146 millioner kroner som i løpet av året var oppjustert til 190 millioner kroner. Ifølge daværende økonomisjef Toralv Torstensbø utgjorde agioskatten nesten halvparten, det vil si like mye som skatt fra all øvrig virksomhet i kommunen og fra personlige skatteytere og næringslivet.

Rådmann Sortland begynte å bli nærmest overmodig. I budsjettkommentaren for 1982 uttalte han at det ville være «naturlig at Sola kommune føler et sterkere regionalt ansvar og ikke er for nøyeregnende med den tradisjonelle utgiftsfordeling mellom stat, fylkeskommune og kommune». Sola kommune forskotterte både veiprosjekter og ny fylkeskommunal videregående skole.[REMOVE]Fotnote: Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1974-1985.

Innstramminger i petroleumsskatteloven

Den uventede velstanden skapte nok noe misunnelse i nabokommunene, og media begynte å interessere seg for saken. Stavanger Aftenblad intervjuet rådmann Sortland og økonomisjef Toralv Torstensbø i Sola i 1981.

Aftenbladets fotograf arrangerte et bilde som illustrerte den grenseløse rikdommen. Økonomisjefen sto med en bunke hundrelapper og drysset dem over rådmannen.

Nyheten ble ikke bare lest av Stavanger Aftenblads faste leserskare. Dagen etter ble 150 eksemplarer av Stavanger Aftenblad distribuert til representantene på Stortinget. Fra Stortingets talerstol forkynte en engasjert representant Lars Velsand fra Senterpartiet at dette var misbruk av skattemidler. Staten måtte se til å gripe inn slik at enkeltkommuner ikke kunne grafse til seg på bekostning av fellesskapet. Det var ikke bare Velsand som fant det urimelig at en liten kommune som Sola skulle tjene så mye penger. Resultatet ble at petroleumsskatteloven ble endret 11. juni 1982. Inntektene fra agioskatten skulle fra nå av overføres til staten.

Løfteskipet Uglen i aksjon ved Norscobasen i juli 1980. Foto: NOM/Norsk Fly og Flyfoto Løfteskipet Uglen i aksjon ved Norscobasen i juli 1980. Foto: NOM/Norsk Fly og Flyfoto
Løfteskipet Uglen i aksjon ved Norscobasen i juli 1980. Foto: Norsk Fly og Flyfoto/Norsk Oljemuseum

Men nå hadde Sola kommune vent seg til å bruke mye penger. Det er fort gjort å lære seg til dyre vaner, men det er vanskeligere å venne seg av med dem. Litt underlig var det når formannskapet tok etter stilen til oljesjefene og reiste på helikoptertur i forbindelse med et budsjettmøte.[REMOVE]Fotnote: Opplyst av tidligere teknisk sjef i Sola kommune Oskar Goa i samtale med Kristin Øye Gjerde, 23. oktober 2000.

Det meste av skattepengene kom imidlertid allmennheten til nytte. Forskotteringen av bygget til Sola videregående skole er et eksempel, forskottering av riksveier og fylkesveier et annet.

Kommunen investerte også i kommunale skolebygg og i fellesanlegg som for eksempel det flotte idrettsanlegget på Åsen med utendørs friidrettsanlegg og to tidsmessige idrettshaller. Også Dysjaland og Tananger fikk nye idrettshaller.

I Sola sentrum ble det reist kulturhus. Bygget har en særpreget arkitektur i tegl og glass med gras på taket for å gli inn i det jærske landskapet. Det inneholder to scener og folkebibliotek og ble bygdens nye storstue. I kommunal regi ble det bygd opp en svært god infrastruktur. Elektrisiteten ble lagt i kabel i de samme grøftene som vann- og avløpssystemet. Kommunen fikk et nett av sykkelstier og gatelys.

Ulempen var at nesten alle investeringene førte til økte driftskostnader. Kommunens driftsutgifter økte i perioden 1978–1984 med i gjennomsnitt 30 prosent per år, økningen var størst de tre siste årene av perioden. Stortingspolitikernes ønske om å overføre agioskatten fra kommunen til staten var derfor en reell trussel for lokalpolitikerne.

Sola gjorde felles sak med andre kommuner som var i samme situasjon, blant annet Stavanger, Oslo og Bærum og i tillegg Rogaland Fylkeskommune. En delegasjon møtte i Finanskomiteen på Stortinget og fikk lagt fram sin sak.

Stortinget forpliktet seg til å godta en nedtrappingsplan for kommunene over fire år. Det første året skulle kommunene fortsatt få nyte godt av 80 prosent av inntektene fra agioskatten, det neste året 60 prosent, deretter 40 prosent og til sist 20 prosent.[REMOVE]Fotnote: Endring av petroleumsskatteloven vedtatt 14. mai 1982. I realiteten ble nedtrappingsprosentene justert til å gå over fem år med en nedtrapping på 80, 60, 20, 20, 20 prosent per år. Det endelige resultatet av kompensasjonen i kroner og øre ble det samme. Ordningen var omdiskutert helt til det siste, og var usikker siden den måtte vedtas ved hvert statsbudsjett.

Tæring etter næring

Etter endringen av petroleumskatteloven så rådmannen i Sola skriften på veggen. Det synes «ikke å være tvil om at Sola kommune har sett sine beste dager rent økonomisk og at en etter hvert må gå tilbake til en hardere prioritering av ymse oppgaver også i Sola kommune,» hevdet han i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1983.[REMOVE]Fotnote: Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1983.

For politikerne tok det litt lenger tid å ta inn over seg disse realitetene, men i årene som fulgte ble kommunen tvunget til å redusere både investeringsnivået og driftsutgifter. Å innskrenke driften av nye idrettshaller og et nytt kulturhus var lite ønskelig. Det var heller ikke hyggelig å måtte drive dem på sparebluss. Men spares måtte det, og tiltak som lå inne i langtidsbudsjettet, måtte tas ut av budsjettet for eventuelt å utsettes til et senere tidspunkt.

I 1985 ble en mengde tiltak fjernet fra budsjettet som tilbygg til og modernisering av skoler, idrettshall/svømmehall, reduserte bevilgninger til nytt somatisk sykehjem, boliger til psykisk utviklingshemmede og trygdeboliger. Forskotteringer av riks- og fylkesveier ble redusert.[REMOVE]Fotnote: Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1985.

Etter at det var slutt på kompensasjonsordningen fra staten uttalte Toralv Torstensbø som nå var rådmann, til Stavanger Aftenblad: «Jeg vil ikke svartmale situasjonen, men det er klart at vi må føre en langt mer nøktern økonomisk prioritering enn det vi tidligere har vært vant til. For å oppsummere situasjonen, så var vi før rik på penger og fattig på anlegg. Nå er vi rik på anlegg og fattig på penger.»[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, ”Alt blir dyrere i det rike Sola”, 19. mai 1987.

Sola kulturhus fotografert vinteren 2004 Sola kulturhus fotografert vinteren 2004
Sola kulturhus fotografert vinteren 2004

Ved overgangsordningens utløp reiste Rogaland fylkeskommune spørsmål om det var mulig å få til en permanent ordning slik at kommuner og fylkeskommune kunne nyte godt av noe av skatteinntektene fra de lokale oljeselskapene. Det var ellers vanlig praksis at norske bedrifter betalte skatt til sine lokalsamfunn. Finansminister Gunnar Berge avslo dette med den begrunnelse at de berørte kommuner likevel nøt godt av store skatteinntekter fra de ansatte i oljeselskapene og fra eiendomsskatt.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, «Rogaland reiser skattekrav på ny», 16. januar 1988.

Ifølge tidligere rådmann i Sola stemte dette bare delvis. De store oljeselskapene betydde ikke så mye for skatteinngangen i Sola når en så bort fra agioskatten. Kommunen fikk om lag to millioner i skatt fra Phillips, hovedsakelig eiendomsskatt. De viktigste skatteyterne i kommunen var de andre om lag nitti selskapene på Aker Base, serviceselskaper som Halliburton, Schlumberger, Baker Hughes og så videre. Samtidig fikk kommunen stadig flere velstående innbyggere, og en økende del av skatteinntektene kom fra personskatt. Men tross innsparingstiltak i denne overgangsfasen var Sola fortsatt en velstående kommune.

Publisert 11. juli 2019   •   Oppdatert 13. mars 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *