«Watermaker»-minner

person Norsk Oljemuseum
En ting som mange husker fra den første tiden på Ekofisk er ”watermakers”, som laget ferskvann av sjøvann. Men disse watermakerne var beregnet på brakkvann og ikke sjøvann. De var brukt rundt omkring i Florida og andre steder. Sjøvannet var vanvittig korrosivt, så metallinnmaten i destillasjonsmaskinene ble regelrett tært opp.
— Watermaker i hot oil rom på B 11. Foto: Liv Åshild Ervik/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

For å prøve å holde vannmaskinene i gang hadde man to mekanikere som ikke gjorde annet enn å reparere dem. Den første typen som gikk på saltvann var av samme merke som ble brukt på tankbåter nede i Louisiana.

Jeg husker da jeg som offshore manager fikk jeg tilbakemelding om slike problemer, forteller Lars Takla. Jeg brukte mye tid på å reise rundt, og satte meg ned med folk og spurte hva problemene var. Til slutt tok jeg en beslutning om at nye maskiner måtte kjøpes. Vi brukte ca. tre ganger så mye i året på vedlikehold som det kostet å kjøpe en ny maskin. Det var ingen som tenkte over at offshoretimer kostet mye penger.

Jeg tror mange som har jobbet på Ekofisk husker de opprinnelige watermakerene. Det ble gjort flere studier på dem, men beslutningen ble utsatt, for det var en stor investering å skifte dem ut. Men omsider gjorde vi det da.
Også Teddy Broadhurst husker watermakerne som en historie for seg. Det var et begrep i mange år ute. Det er ikke noe mer enn en evaporator som lager drikkevann av sjøvann. Dette var noe billig makkverk de hadde kjøpt i fra Skottland som heter Aquacam. Vi ble fortalt at det var beregnet for å rense vann i fra Skottland fra myrene eller sumpene der borte. En kunne da drikke dette sumpvannet. Det var ikke beregnet på å få drikkevann ut av saltvann så vi hadde store problemer med dette. Det ble brukt utrolig mye ressurser, fokus, tid og penger på å få disse maskinene til å svive. Det var det aller viktigste. Noen av de amerikanske sjefene var utrolig opptatt av dette. Alternativet var å få vannet ut med supplybåt. Ingen kunne si hva det ville koste å få vannet ut. Båtene kom jo likevel, men de kom jo med andre ting. Vi fikk aldri en sammenlignbar kostnad på dette. Men disse watermakerne skulle gå uansett.

Som operatører var dette det første utstyret vi måtte lære å operere, spesielt før brønnene kom i produksjon. Da var det selvfølgelig luft, strøm og vann som var det viktigste. Strømmen for å holde varmen og drive maskineriet, men for oss operatører var luft og vann det viktigste. Så vi kunne etter hvert alt om watermakere selv om de ikke var de mest kompliserte. Hvem som helst kunne ikke komme inn og operere disse etter at de hadde gått noen uker med saltvann. Da måtte du bruke alt du hadde av kunnskaper og ikke minste erfaring for å operere disse.

Jeg husker en amerikaner. Han sa det at fra nå av, på lik linje med daglig olje- og gassproduksjon, så skal dere rapportere hvor mye vann de forskjellige watermakerne har produsert på de enkelte plattformene. Vi kom inn på morgenen og skulle rapportere dette her. Det var det som var viktig. Så kom det andre igjen som ikke hadde dette som fokusområde og ikke spurte engang.

Jeg var kanskje den første plattformsjef på «Cod» som fikk dokumentert gjennom systemet hvor mye tid, penger og ressurser som var blitt brukt på denne watermakeren. Vi hadde lyst å stoppe den. Så fikk jeg godkjenning på dette, og da brukte vi den neste dagen på å rive den ned og ta den bort, i tilfelle sjefene skulle ombestemme seg.

Fortalt av Lars Takla og Teddy Broadhurst i 2002.

Publisert 6. oktober 2017   •   Oppdatert 4. juli 2019
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *