Ekofisk feltorganisasjon 1973-98
Vi ser på noen stoppunkter underveis. Først i 1979 da Ekofisk-senteret var etablert, og utbyggingen av hele Ekofisk-området pågikk for fullt. Dernest i 1986 da utbyggingen av Ekofisk-området nærmet seg toppen både når det gjaldt antall installasjoner og antall ansatte offshore. Til sist i 1994 da Ekofisk-området var kommet i moden fase, og det var behov for nedbemanninger og periodevis omstrukturering for at organisasjonen skulle fungere mest mulig effektivt. Feltorganisasjonen har selvsagt fortsatt å utvikle seg etter den tid. Men punktum i denne sammenheng settes i 1998 da første fase i Ekofisk-områdets historie basert på «gammeldags» teknologi var over og Ekofisk II startet opp. Phillips tok da i bruk alle muligheter som ligger i moderne datateknologi. Oppstart av nye plattformer og nedstengning av gamle har selvsagt påvirket sammensetningen av selskapets offshoreorganisasjon slik den er i dag, men det faller ikke innenfor rammene av denne historien.
Første driftsfase – 1973
ekofisk feltorganisasjon,Prøveproduksjonen på Gulftide, på Ekofisk-feltet startet 14. juni 1971, og i april 1974 kom den ordinære driften på Ekofisk i gang fra brønn A-13 på Ekofisk 2/4 A. Ved oppstarten av prøveproduksjonen ble det ansatt forholdsvis mange i Phillips feltorganisasjon, deriblant 12 nordmenn. De nyansatte fikk opplæring både på land og offshore, og utstyr ble testet før driften på de forskjellige installasjonene begynte.
Det første organisasjonskartet for ansatte i Phillips stammer fra 1973 da feltet var i sin første driftsfase. Gulftide var i drift helt fram til de faste installasjonene kunne overta. Konstruksjonen av Ekofisk 2/4 A (Alfa), Ekofisk 2/4 B (Bravo), Ekofisk 2/4 C (Charlie), FTP (Field Terminal Platform) samt nordlige og sørlige flammetårn begynte i 1972. Plattformene ble satt i drift i 1974. Ekofisk 2/4 Q (Quarters) som var en boligplattform, ble tatt i bruk i den hektiske utbyggingsfasen i 1973. Ekofisk-tanken kom på plass i 1973 og fungerte som lagertank fra 1974 til 1977. Deretter ble den ombygd og hovedsakelig brukt til prosessering. Til sist var det Vest Ekofisk 2/4 D som ble installert i 1973 og kom i funksjon i 1977.
I denne perioden som var preget av oppstart, ble feltorganisasjonen ledet av Manager Ekofisk Operation stasjonert på land. Det fantes ingen sentral leder offshore. De tre avdelingslederne offshore rapporterte direkte til lederen på land. De tre avdelingene var bore- og produksjonsavdeling, vedlikeholdsavdeling og sikkerhetsavdeling.
arbeidsliv, boring, boredekksarbeiderBoring og produksjon var delt i tre separate enheter som i praksis ikke hadde så mye med hverandre å gjøre. Boring var ledet av Phillips-ansatte, men det meste av arbeidet ble utført av kontraktørselskaper. I produksjonen var det flest Phillips-ansatte. Den tredje enheten var den som hadde med marine operasjoner som bøyelasting og dykking å gjøre.
Vedlikehold ble for det meste ivaretatt av Phillips-ansatte. Her var det mange underavdelinger som elektrikere, måling og instrument, kommunikasjon, planlegging, vedlikehold, offshore lager (varehus) og selvsagt vedlikehold med fagpersonell innen sveising, mekanikere, kranførere, elektrikere og instrumentteknikere.
Sikkerhetsavdelingen besto av en håndfull mennesker som inspiserte verktøy, utstyr og sikkerhetsrutiner.
Organisasjonen vokser og forsterkes (1979)
I 1979 var de fleste installasjonene på Ekofiskområdet kommet på plass. Produksjonen gikk for fullt med direkte rørforbindelse til Teesside og Emden. I forbindelse med oljerørledningen til Teesside i England ble pumpeplattformene Ekofisk 2/4 P (Papa) på Ekofisk-senteret, Norpipe 36/22 A og Norpipe 37/4 A installert i 1974 og kom i drift året etter. Gassrørledningen til Emden i Tyskland som åpnet i 1977 ble utstyrt med kompressorplattformene B-11 og H-7. Nye installasjoner som kom på plass i 1975 med produksjonsstart i 1977, var Cod 7/11 A, Ekofisk 2/4 R (Riser), Tor 2/4 E og Eldfisk 2/7 A. I 1976 ble Eldfisk 2/7 B, Albuskjell 1/6 A og Edda 2/7 C installert og satt i drift i 1979. Ekofisk 2/4 H (Hotellet), Albuskjell 2/4 F og Eldfisk 2/7 FTP ble installert i 1977. Hotellet med lugarer, kontorer, messe og så videre var innflytningsklart i 1978, mens de andre installasjonene kom i funksjon i 1979.
Bravo-utblåsningen, historie, forsidebilde,Aktiviteten offshore økte enormt i disse årene. Organisasjonen vokste tilsvarende, og det oppsto behov for nye strukturer for å holde orden på det hele. Bravoutblåsningen i 1977, med den første ukontrollerte utblåsningen av olje og gass, satte spor. Av sikkerhetsmessige årsaker ble mannskapssiden for boring og vedlikehold av brønner styrket etter denne hendelsen. Også kontraktørfirmaene økte sin bemanning. Men operatørsiden som sto for den daglige driften var bra bemannet og ble ikke forsterket like mye.
Siden aktiviteten ute i havet var både omfattende og voksende, fikk feltorganisasjonen en egen leder offshore, med tittel Operation Manager Offshore. På grunn av offshorerotasjonen innehadde tre personer denne stillingen samtidig. Offshore Manager rapporterte i sin tur til bore- og produksjonsdirektør på land. Under seg hadde han ikke mindre enn ti avdelinger. Det var Produksjonsavdeling Komplekset (Ekofisk-senteret), Produksjonsavdeling nord og syd, Boring, Marine operasjoner, Sikkerhetsavdeling, Planleggingsavdeling, Rørledningsavdeling, Vedlikeholdsavdeling, Administrasjonsavdeling og Ingeniøravdeling offshore.
Produksjonsavdeling Ekofisk-komplekset hadde egen leder på dag- og nattskift, som hadde kontroll med produksjonslederne og operatørene.
Produksjonsavdeling for uteliggende plattformer var bemannet med samme type personell samt wirelinepersonell. Vanligvis rapporterte wirelinepersonell til boreavdelingen.
Boreavdelingen hadde økt fra ni boreledere i 1973 til 36 boreledere i 1979. Alt dette kan ikke forklares med at antall installasjoner var økt. Ordningen med døgnvakt for boreleder ble avviklet etter Bravo-utblåsningen. For å øke sikkerheten ble bemanningen fordoblet med en dag- og en nattmann for hver stilling.
Marine operasjoner var for det meste beskjeftiget med dykkeoperasjoner. Etter at oljerørledningen til Teesside var kommet på plass, ble det ikke lenger drevet bøyelasting.
Sikkerhetsavdelingen (verneavdelingen) var forsterket etter brannen på Ekofisk 2/4 A i 1975 og Bravo-utblåsningen i 1977. I tillegg til leder var det i 1979 26 vernerepresentanter mot bare to pluss to sikkerhetsinspektører i 1973.
Planleggingsavdelingen hadde ansvar for tilretteleggingsarbeidet ved alle arbeidsordrer. Planleggingsavdelingen avgjorde hvilke materialer som skulle brukes og sørget for at de var tilgjengelige. De planla bemanning av jobbene, budsjetterte med hvor mange timer som skulle brukes på jobben, og førte deretter regnskap med antall timer som var gått med.
Rørledningsavdelingen som holdt kontroll med oljerørledningen til Teesside og gassrørledningen til Emden, var bemannet med kontrollører og operatører.
Vedlikeholdsavdelingen var en stor avdeling bemannet med personell av mange kategorier. Teknikere, kranoperatører, elektrikere, instrumentteknikere, maskinister, mekanikere, malere, hjelpearbeidere, telecomteknikere og sveisere var blant mannskapene innen denne avdelingen.
Administrasjonsavdelingen ble for en stor del drevet fra Ekofisk 2/4 H. Der var det som hadde med logistikk av personell, varer, båt- og lufttrafikk lokalisert. Båtkoordinator, logistikk og radiooperatør holdt til i kontrollrommet over helidekket. Resepsjonisten var lokalisert i skylobbyen. Vernerepresentanter og sykepleiere var imidlertid spredt på de forskjellige installasjonene.
Ingeniøravdelingen offshore tok seg av den tekniske planlegging av arbeid offshore. I denne perioden med høy aktivitet på installasjonssiden ble en god del teknisk planleggingsarbeid gjort på stedet. Nå foregår som regel alt på land. Ingeniøravdelingen besto av elingeniører, laboratoriepersonell, kalibreringspersonell, prosessingeniører, produksjonsingeniører, reservoaringeniører og inspektører for sikkerhet på utstyr.
Omorganisering i moden fase (1987)
Vanninsprøyting for økt utvinning,I 1987 var Ekofisk kommet over i moden fasen. Veksten var ikke lenger like kraftig som tidligere. Stigerørsplattformene Ekofisk 2/4 G som kom på plass i 1981 og Ekofisk 2/4 S som kom i drift i 1985, var mer for justeringer å regne. Imidlertid dukket nye utfordringer opp. Hvordan skulle en sikre høyest mulig utvinningsgrad fra feltet? Vanninnsprøyting som metode ble testet ut på Ekofisk 2/4 B, før det ble implementert. Ekofisk 2/4 K (Kilo) med boreenhet, vanninjeksjon og boligmodul ble installert i 1986 og kom i drift i 1987. Samtidig ble det oppdaget at hele området under Ekofisk sank. Operasjon oppjekking ble planlagt i 1986 og utført i 1987.
Det var bokstavelig talt et ekstraordinært løft for organisasjonen.
I 1987 holdt felt- og områdeledelsen til på Ekofisk-senteret med en feltdirektør som øverste ansvarlige. Under seg har han administrasjonsavdeling, ingeniøravdeling, produksjonsavdeling, avdeling for støttefunksjoner, verneavdeling, boreavdeling og hovedverneombud.
Produksjons- eller driftsavdelingen var den største avdelingen. Driften på Ekofisk-senteret og de andre plattformene rapporterte hit. Driftssjefstillingen var besatt av tre personer, noe som innebar at driftssjefen var 14 dager ute, deretter hadde tre uker fri og så hadde en uke på kontoret. Med en slik rotasjon ble organisasjonene på land og offshore mer oppdatert om hverandre. Organisasjonene ble også forsterket med en driftskoordinator som tok seg av personellsaker.
En annen stor endring var at mens hver enkelt faggruppe tidligere hadde rapportert uavhengig inn til feltledelsen på Ekofisk-senteret, var det i 1983 innført stillinger som plattformsjefer på hver enkelt plattform som rapporteringen skjedde gjennom. Tidligere hadde plattformsjefen det øverste ansvaret hvis det skjedde en ulykke, mens hver faggruppe rapporterte til sine ledere. I 1987 var det 12 organisasjonelle enheter med hver sin plattformsjef. Det er Senteret sør, Senteret nord, med pumpeplattformene H-7 og B-11, Eldfisk 2/7 A + FTP, Eldfisk 2/7 B, Edda 2/7 C, Ekofisk 2/4 A, Ekofisk 2/4 B + K, Tor 2/4 E, Albuskjell 2/4 F, Albuskjell 1/6 A, Vest Ekofisk 2/4 D og Cod 7/11 A. Dette skapte renere rapporteringslinjer. Men fremdeles var det nødvendigvis utstrakt kommunikasjon mellom de ulike faggruppene i Ekofisk-området og fagavdelingene i driftsorganisasjonen på land. De formelle rapporteringsrutinene gikk via feltledelsen, men i en effektiv organisasjon var det behov for direkte kommunikasjon også utenom de formelle kanalene. Kommunikasjon var og er i det hele tatt svært viktig i en organisasjon hvor flere bemanner hver stilling.
yrker, koordinering, helikoptertrafikk,Administrasjonsavdelingen inneholdt omtrent de samme funksjonene i 1987 som i 1979 med ledelse, resepsjonist, radiooperatør, sikkerhetsoffiserer og medisinsk personell. Båtkoordinatorstillingen var delt i to: lufttrafikk og offshoretransport. Dessuten var det nye funksjoner som MTS-operatør og en fagforeningsrepresentant.
Hovedverneombud. Ordningen med heltidsstilling som hovedverneombud ble først innført av Ekofisk-komiteen som var den fagorganisasjonene som organiserte flest arbeidstakere i Phillips. Hovedverneombudet rapporterte direkte til feltdirektøren.
Sikkerhetsavdeling. «Alexander L. Kielland»-ulykken førte til et forsterket fokus på sikkerhet i alle ledd. Men det ble lagt mer vekt på opplæring i holdninger og innføring av systemer med internkontroll enn i en oppgradering av antall kontrollører. Tilsynelatende ble sikkerhetsavdelingen offshore svekket til bare seks til syv personer mot ti sikkerhetsoffiserer i 1979. Organisasjonen til sikkerhetsavdelingen på land var imidlertid blitt mye større.
Boring og wireline. Innen boring og wireline var det en kompleks hierarkisk organisasjonsstruktur. Alle borelederne rapporterte til boreoperasjonssjef på Ekofisk-senteret. Han rapporterte videre til «Operation Manager Offshore». Faglig sett hadde boreavdelingen på land svært mye å si.
Teknisk support. Gransking av et uhell med et stillas som ramlet ned avslørte at ansvarsforholdet var blitt diffust på Ekofisk-senteret. Det førte til en omorganisering av vedlikeholdsavdelingen. På uteplattformene hadde vedlikeholdet hele tiden ligget under plattformsjefen. Nå ble det innført et lignende system som skulle gjelde for hele organisasjonen. På Ekofisk-senteret ble generelt vedlikehold lagt inn under driftsavdelingen som overtok ansvaret for hjelpearbeidere, mekanikere og generelt elektriker og instrumentarbeid. Den gjenværende vedlikeholdsavdelingen ble omdøpt til teknisk support. Den hadde syv underavdelinger: planlegging og konstruksjon, data og elektronisk kontrollsystem, maskinverksted og kraner, kommunikasjon, lager, turbiner og elektriske system.
Ingeniøravdelingen var også noe endret i struktur. Marine operasjoner lå under denne avdelingen sammen med måling, instrument og kalibrering, laboratoriepersonell, produktingeniører, prosessingeniører, PCU-ingeniører og teknikere samt inspeksjonsavdelingen.
Slanking av organisasjonen (1994)
fornorskning, kart, ansatte,Gjennom hele 1990-tallet skjedde det nedbemanninger i feltorganisasjonen. Feltet var ikke lenger under oppbygging. Prosjektet med å hindre skadevirkninger av innsynkingen ble fullført da beskyttelsesveggen for Ekofisk-tanken kom på plass i 1989. Også Ekofisk-senteret fikk sin egen vanninnsprøytingsplattform da en av brostøttene, Ekofisk 2/4 W, til søndre flammetårn fikk et nytt dekk i 1989 og kom i drift i 1991.
I 1992 kom Oljedirektoratet med pålegg om permanent nedstenging av virksomheten på Ekofisk-tanken innen en viss tid. Da måtte nye løsninger finnes. Hva ville det innebære av nye investeringer? Og hvor lenge kunne Phillips regne med å ha konsesjon i området? Når oljeprisen i tillegg var moderat, ble det stilt flere kritiske spørsmål til feltets lønnsomhet, og det ble fokusert i enda sterkere grad enn tidligere på rasjonell drift. En annen grunn til at organisasjonen kunne slankes skyldtes tekniske nyvinninger innen informasjonsteknologi. Med satellittoverføring og datateknologi kunne organisasjonen offshore og på land i stadig større grad kommunisere og være online med hverandre. Phillips satset store summer på utvikling av et vel fungerende internt datanettverk.
Hotellplattformen tas i bruk, historie, forsidebilde,En følge av de tekniske nyvinningene innen kommunikasjon var at stillingen som driftssjef offshore ble tatt bort i 1994. Driftssjefen hadde hatt kontor på Ekofisk 2/4 H og reiste derfra ut til de forskjellige plattformene. I tilfelle det skjedde en ulykke, ble driftssjefen kontaktet. Men etter hvert som kommunikasjonssystemene ble forbedret, kunne driftssjefens arbeid like gjerne utføres fra land. Den eneste forskjellen var at reisetiden fra land ved en eventuell ulykke var en time lenger. Denne forenklingen i organisasjonsstrukturen førte til at det ble et ledd mindre i rapporteringskjeden og dessuten en innsparing av to stillinger i og med at en slapp offshorerotasjonen.
- Feltorganisasjonen for øvrig gjennomgikk også omfattende endringer ved midten av 1990-tallet. Først ble feltorganisasjonen omorganiser fra syv fagavdelinger til tre større geografiske enheter:
Ekofisk Operasjonsenhet for Ekofisk-senteret, Ekofisk 2/4 A, Ekofisk 2/4 B + K og kompressorplattformene H-7 og B-11. - Ekofisk operasjonsenhet for Eldfisk og Embla (2/7 A + FTP, 2/7 D og 2/7 B)
- Operasjonsenhet for uteliggende felt (1/6 A, 2/4 D, 2/4 E (Tor), 7/11 A (Cod), 2/7 C (Edda) 2/4 F (Albuskjell)). Hver av installasjonene hadde fremdeles sine plattformsjefer og organisasjonen på plattformene var nokså lik tidligere, men med en bedre samordning mellom boring og produksjon enn tidligere. Hver operasjonsenhet fikk sin operasjonsdirektør og teknisk direktør, vedlikeholdsorganisasjon, budsjett og kostnadskontroll og en egen enhet for bemanningsanalyse.
I 1995 ble antall driftsenheter videre redusert fra tre til ett område. Men allerede året etter gikk Phillips tilbake til den gamle modellen med tre geografiske enheter med hver sin tekniske direktør. Det illustrerer at organisasjonsstrukturen ikke er konstant. Etter hvert som nye behov har meldt seg har det skjedd endringer i feltorganisasjonen i Ekofisk-området.
Ved overgangen til Ekofisk II skulle ti nye plattformer fases ut i tillegg til de tre som ikke lenger var i produksjon (Albuskjell 2/4 F og pumpeplattformene 36/22 A, 37/4 A). I 1997 ble Cod 7/11 A stengt ned. Etter planen skulle videre Albuskjell 1/6 A, Vest Ekofisk 2/4 D, Edda 2/7 C, Ekofisk 2/4 G, Ekofisk 2/4 P, Ekofisk 2/4 R, Ekofisk-tanken og det nordlige flammetårnet tas ut av virksomhet i 1998. Selv om to nye installasjoner Ekofisk 2/4 X og Ekofisk 2/4 J skulle settes i drift, ville folk bli overflødige.
I 1996 var det derfor mye fokus fra ledelsens side på personellreduksjon i selskapet. Målsettingen var at bemanningen skulle slankes med 20 prosent, og da ville verken landorganisasjonen eller feltorganisasjonen gå fri.
fornorskning, kart, ansatte,Ved slutten av 1990-tallet var det en internasjonal trend med nedbemanninger i alle oljeselskap på grunn av lave oljepriser og svekket inntjening. En fusjonsbølge skyllet over oljeindustrien. Nedbemanningsprosessen som hadde startet rundt 1992 i Phillips kom dermed til å fortsette gjennom hele tiåret. Ved fusjonen i 2002 var det 1600 ansatte i Phillips mot ca. 2600 ansatte ved toppen rundt 1990.
ConocoPhillips i 2002
I 2002 fusjonerte Conoco og Phillips til ett selskap. Det skapte utfordringer for den nye organisasjonen ledet av adm. direktør Lars A. Takla.
historie, 2002, sammenslåing av conoco og phillips,– Av utfordringer ConocoPhilips står overfor er for det første å integrere de ansatte fra hvert selskap, og å skape noe nytt, som er bedre enn summen av Phillips og Conoco, slik at vi får en synergieffekt, hevder Takla. – Selv om begge selskapene kommer fra Oklahoma i USA og vi har noenlunde samme verdigrunnlag, har vi hatt veldig forskjellige måter å gjøre ting på, slik at måten å jobbe på og beslutningsprosesser, etc. er veldig forskjellige. Phillips har hatt en operativ rolle, mens Conoco ikke har hatt en operativ rolle i Norge. De har aldri vært i driftsfasen i Norge. Mens Phillips som har hatt såpass omfattende drift, er veldig fokusert på dette. I løpet av 24 timer på Ekofisk, skjer det veldig mye. Det er hele tiden problemer som skal løses, så man får dette jaget. Jeg ser det som en utfordring, å få alle til å føle at de spiller på samme lag, at de ikke kommer fra to tidligere lag.
– Det andre er at sammenslåingen gir forventninger om synergier som økte inntekter og reduserte utgifter. I alle slike sammenslåinger er det en forventning om å spare penger. Hvis man ikke innfrir disse forventningene, og av en eller annen grunn ikke får økte inntekter eller økte innsparinger, får det en negativ effekt, med hensyn til aksjekurs. Ved å slå oss sammen fikk vi en større grad av uavhengighet. Både Conoco og Phillips var middels store, så vi hadde det hengende over oss at noen av de store ville sluke oss. Det skapte en reell usikkerhet blant de ansatte. Ved å slå oss sammen fikk vi trygghet for at nå er vi store nok. Det var jo et «merger between equals». Phillips og Conoco ville sammen bli et selskap som ville gi en fremtid for de ansatte. Men de neste par årene vil det bli et veldig press på å levere synergier og reduserte kostnader. Det kan selvfølgelig få en innvirkning på antall ansatte.
– I Norge var Phillips veldig store, og Conoco veldig liten, mens i England, for eksempel, var det akkurat omvendt. Der var Conoco ganske store, og Phillips ganske liten. Selv om vi nesten ikke har noe overlapp, er det forventninger om synergier som vi skal levere. Det blir min jobb å sørge for at vi tar de nødvendige grepene for å kunne levere dette. Det kan skje ved at vi sammen blir et bedre selskap som leverer det omverdenen forventer av oss, at vi har en posisjon med hensyn til vår portefølje av lisenser som gjør oss til et mye mer balansert selskap enn tidligere. ConocoPhillips har produksjon på Ekofisk, vi er den nest største eieren i Heidrun (24,29 prosent i 2003) etter Petoro. Heidrun er et av de største produksjonsfeltene i Midt-Norge, og etter Petoro er ConocoPhillips en av de sterkere spillerne der. Phillips i seg selv hadde ikke produksjon i Midt-Norge. Nå har vi produksjon i den nordlige delen. ConocoPhillips eier 14 prosent på Statfjord, som er viktig, selv om det er et felt som er på vei nedover. ConocoPhillips øker inntekten i Norge med cirka 70 prosent i forhold til Phillips alene. Vi er nå den største utenlandske operatøren i Norge.
– For en del år tilbake var Phillips den største skattebetaleren i Norge. Nå er Hydro og Statoil og TotalFinaElf gått forbi, men vi er en av de topp fire-fem skattebetalerne i Norge.
– Ekofisk er hovedfundamentet. Det er jo interessant at det første feltet som ble funnet, fortsatt har mest gjenværende reserver. ConocoPhillips har to juveler i kronen i Nordsjøen. Det er Ekofisk på norsk sokkel og Treasure Britannia, som er et stort gassfelt på britisk sokkel. Det som er bra med Ekofisk, er at det er et kjempesvært reservoar, men på grunn av lav permeabilitet, gjennomstrømningsevne, tar det lang tid å produsere det. Vi har et perspektiv på konsesjonen vår fram til 2028, men jeg tror det er mange ting som tilsier, når en tar hensyn til teknologiutviklingen, at vi kanskje vil produsere til 2050. [REMOVE]Fotnote: Phillips organisasjonskart, Stig S. Kvendseths bok Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, kommentarer fra Egil Lima og intervju med Lars Takla.