Bunn-nivå gir bemanningsreduksjonerLekkasje i gassrør stoppet

Ekofisk-komiteen inn i NOPEF

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Fagforeningen Ekofisk-Komiteen, den første fagorganisasjonen på norsk sokkel, forlot Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) og gikk inn i Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF). Det skjedde gjennom en uravstemning 1. desember 1998 da et stort flertall stemte for å slutte seg til NOPEF.
— En gruppe arbeidere har samling i "elektriker-sjappa" på plattformen Edda 2/7 C. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Ekofisk-komiteen hadde allerede i 1996 skrevet en samarbeidsavtale med NOPEF og ble i 1998 assosiert medlem. Fullt medlemskap inntraff årsskiftet 1998/1999.[REMOVE]Fotnote: NTB. (1998. 1. desember). Ekofisk-Komiteen inn i NOPEF.

Bakgrunn for første husforening på Ekofisk, logo, Ekofisk-Komiteen inn i NOPEF
Logo, Ekofisk-komiteen

Men hvorfor meldte Ekofisk-Komiteen seg ut av en forening de selv hadde vært initiativtaker til å starte? Feilslåtte streiker, godt organiserte arbeidsgivere og en splittet ledelse var alle elementer i splittelsen av OFS. For å forstå hvorfor Ekofisk-komiteen gjorde et så drastisk valg, må vi tilbake i tid og se på oppbyggingen av fagorganisasjonen.

Ekofisk-komiteen ble startet som en husforening for Phillips-ansatte på Ekofisk i 1973. I 1977 gikk de sammen med husforeningene for Mobil og Elf og opprettet en sammenslutning som fikk navnet Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg – OFS. Det var en frittstående fagforening uten tilknytning til LO eller andre hovedorganisasjoner, snarere etablert som en motsetning til LO. Foreningene forhandlet hver for seg med sine respektive operatørselskap lokalt, og lønns- og arbeidsvilkår var svært ulike fra selskap til selskap.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald. (2012) Fagforeninga som ikkje let seg temje. (Upub. Masteroppgave. UiB).

OFS vokste og 1980 ble et merkeår da foreningen fikk status som landsomfattende arbeidstakerorganisasjon og seilte opp som en skarp konkurrent til NOPEF, et forbund innen LO-systemet. Vesensforskjellen mellom OFS og den etablerte fagbevegelsen var ageringsmønsteret; grunnplans-aktivisme og streikevilje.

OFS viste kampvilje allerede ved første anledning. I 1981 kom det til ulovlige aksjoner på Statfjord – den første i en lang rekke streiker. Og aksjonsvilje viste å lønne seg – lønnsøkning i oppgjøret i 1981 var på mellom 30 og 35 prosent.

OFS hadde vist seg kompromissløs, og hadde en mulighet til å ramme der det sved mest – de kunne på kort varsel stenge hele oljeproduksjonen. Det medførte en maktposisjon større enn medlemstallet skulle tilsi.

Det startet med en streik

Industrien i verden var i 1990 preget av en økende globalisering, markedsliberalisme, utsetting av tjenester, prosjekttilsettinger og kontraktørvirksomhet. I Norge var det økonomisk krise og den høyeste arbeidsledigheten etter andre verdenskrig. Høy og økende arbeidsledighet på slutten av 1980-tallet framtvang tilpasninger etter den lånefinansierte festen midt på 1980-tallet og oljeprisfallet i 1986. En ny konsensus i arbeidsdelingen i den økonomiske politikken ble etablert. Partene i arbeidslivet skulle sørge for moderate oppgjør, mens finanspolitikken ble benyttet til å holde arbeidsledigheten nede. Etter to år med lønnslov (1988-89) var inflasjonen dempet og fri lønnsdannelse igjen lov, men LO ønsket videreføring av moderasjonslinjen. Dette fordi de ikke ville gjenoppleve 1980-årenes uheldige utvikling.[REMOVE]Fotnote: Kleppe, P. (1999). Solidaritetsalternativet – fortid og framtid. (Fafo-rapport 279). Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/1999/279.pdf

Men i OFS rådet ikke samme holdning. Her var forventningene til lønnsoppgjøret i 1990 høye. Etter to år med lønnslov krevde arbeidstakerne noe igjen for moderasjonslinjen de hadde holdt under foregående oppgjør. På grunnplanet i OFS var det stemning for å gjenta opplegget fra 1981 med å streike seg til bedre vilkår om så streiken var ulovlig.

Forhandlingene var steile og etter tvungen mekling og møte hos kommunalministeren ble det streik. Etter 36 timer kom lønnsnemnden. Det var som ventet, men arbeiderne ble likevel overrasket over at avgjørelsen kom så raskt.

OFS mistet styringen over egne rekker og offshorearbeiderne fortsatte i en ulovlig aksjon. Arbeidsgiverne var godt forberedt, de sørget for minimum bemanning, samtidig med flest mulig ledere på jobb offshore. Enkelte steder stengte de telefonlinjene og flere, særlig Statoil, truet med oppsigelser. Etter en uke måtte de streikende gi seg etter et sviende nederlag. Represaliene som fulgte, la grobunn for en langvarig mistillit og bitterhet mellom OFS og operatørselskapene. Men det dempet også streikeviljen. 28 arbeidere ble sagt opp. Statoil, hvor 20 av de oppsagte hadde vært ansatt, kom med krav om at hvis de skulle ha jobben tilbake måtte OFS gå til disiplinærforføyninger mot de reelle streikelederne. OFS gikk med på dette, men beslutningen førte til misnøye blant medlemmene og følgen ble at også ledelsen i foreningen måtte gå.

Mellom 1990 og 1996, i perioden dominert av solidaritetsalternativet[REMOVE]Fotnote: Solidaritetsalternativet er en betegnelse på norsk inntektspolitikk i perioden 1992–1997. Solidaritetsalternativet innebar en kombinasjon av moderate lønnstillegg, sysselsettingsskapende tiltak, forenkling av offentlig regelverk, opplæringstiltak for arbeidslivet og stabilisering av norsk valuta., gikk de fleste oppgjør uten konflikter. Det er ikke dermed sagt de var rolige – fagforeningene gikk hardt ut mot hverandre. Men OFS var svekket etter streiken i 1990, og spliden internt forsvant aldri. Den skapte snarere grobunn for det som skulle komme.

De interne konfliktene tar overhånd

arbeidsliv, fagforeninger, logo, ofs, Første fagforeninger i oljeindustrien, ekofiskkomiteen
OFS-logo

OFS var preget av indre stridigheter. Det hadde vært både personlige uoverensstemmelser, motsetninger mellom sør og nord i Nordsjøen (mellom Ekofisk-komiteen og husforeningen på Statfjord, SAF), mellom store og små klubber.[REMOVE]Fotnote: De Facto, mars 1996, Ved en skillevei.

Et av de vanskelige spørsmålene gjaldt utvidelse av medlemsgrunnlaget. Skulle entreprenøransatte som utførte arbeid i Nordsjøen bli medlemmer? Fra starten var OFS en organisasjon bare for operatøransatte, men de organiserte etter hvert også ulike grupper entreprenøransatte som arbeidet på norsk sokkel. Framtidig organisasjonsform ble satt under debatt både i OFS og i klubbene.

På sentralstyret 30. august 1995 ble det vedtatt at organisasjonsdebatten skulle gjennomføres i regi av OFS, og det ble nedsatt et utvalg for å forberede saken med sikte på kongressvedtak om organisasjonstilhørighet i 1996.

Både LO og YS er landsdekkende hovedorganisasjoner. LO har tradisjonelt sett hatt et tett samarbeid med Arbeiderpartiet, og har vært organisert i industriforbund. Det vil si at medlemmene omfatter alle arbeiderne innen en industri eller bransje. YS på sin side er en partipolitisk uavhengig organisasjon og organiseres i både yrkes- og industriforbund. Både OFS, senere SAFE – Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren – og NOPEF – Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund, senere Industri Energi, er forbund som tar høyde for å organisere alle ansatte innen energisektoren.

SAF, med leder Terje Nustad i spissen, startet en kampanje for å melde hele OFS inn i YS. De truet med at dersom dette ikke ble gjort ville SAF gå ut av OFS og fagforeningen ville stå igjen svekket. SAF var den klart største klubben i OFS.

Den siste streiken

Midt oppe i maktspillet besluttet OFS å organisere landansatte innen konstruksjon og vedlikehold som i perioder arbeidet offshore. Foreningen gikk inn for å streike for å oppnå egen tariffavtale for disse gruppene.

De organiserte konstruksjons- og vedlikeholdsarbeiderne var ikke sterke nok til selv å streike seg til gjennomslag. For å få til det, måtte det sterkeste virkemiddelet tas i bruk. Oljeproduksjonen på norsk sokkel måtte stenges! OFS måtte ta ut de operatøransatte i i sympatistreik.

Sympatistreik var planlagt å starte 16. april, men OFS sin ledelse glemte å varsle de involverte klubbene. Dette førte til sterke reaksjoner fra blant annet Ekofisk-komiteen, og første forsøk på sympatistreik ble stoppet med grunnlag i at den varslede konflikten ikke var godkjent av sentralstyret.

ekofisk-komiteen inn i nopef, historie, 1998,
Garderobeskap på en av Valhall-plattformene. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Sympatistreiken ble dermed utsatt til 4. mai med unntak av to klubber – Ekofisk-komiteen og husforeningen på Valhall, ABC.

Ekofisk-komiteen vedtok i april 1996 ikke å delta i den varslede sympatistreiken. De ønsket ikke å delta i streik som rammet installasjoner deres egne medlemmer arbeidet på, hvis de ikke selv var med i beslutningen om aksjonen. De henviste til vedtektene fra 1993 som innebar en vetorett for Ekofisk-komiteen. OFS kalte dette streikebryteri og at Ekofisk-komiteen ikke fulgte en lovlig bestemt streik.

Eksklusjoner – begynnelsen på slutten

Og eksklusjonene kom! Samtlige styremedlemmer i Ekofisk-komiteen ble ekskludert fra OFSs sentralstyre med begrunnelsen at de ikke ville etterkomme pålegget om å delta i sympatistreiken. Det samme skjedde med ABC. Ekofisk-komiteen valgte som konsekvens å anse seg som utelukket fra OFS.

Klubben betraktet seg som ekskludert og søkte medlemskap i NOPEF.

Tvisten mellom Ekofisk-komiteen og OFS ble løst ved rettsforlik 18. mars 1998 i Gulating lagmannsrett.

Bunn-nivå gir bemanningsreduksjonerLekkasje i gassrør stoppet
Publisert 18. september 2019   •   Oppdatert 16. mars 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *