Sommeren 1960 var administrerende direktør i Phillips Petroleum Company, Paul Endacott, på ferie i Europa. I Groningen-området i Nederland la han med interesse merke til en borerigg på grunt vann.

Etter at norske myndigheter hadde fått konsesjonssøknaden fra Phillips, måtte det avklares hvem som hadde råderett over havbunnen utenfor norskekysten. Spørsmålet ble bare mer presserende etter hvert som flere oljeselskaper kom med henvendelser til den norske stat.

Phillips fikk 6. juni 1963 tillatelse til å utføre seismiske undersøkelser på norsk sokkel.

Tolkningen av de seismiske undersøkelsene Phillips utførte i 1963 og 1964 bekreftet geologenes antagelser. De sedimentære avsetningene strakte seg nordover i Nordsjøen, og det var mange interessante strukturer som de klødde i fingrene etter å sette borekronen slik at de kunne undersøkes nærmere. Etter nøye dokumentasjon lot ledelsen i Bartlesville seg overbevise om at norsk sokkel var verdt å satse noen millioner dollar på.

Tidlig på 1960-tallet pågikk det forhandlinger om hvem som skulle ha råderett over havområdene i Nordsjøen. Forhandlingene baserte seg på prinsippene i Genève-konvensjonen av 1958.

13. april, fire dager etter at det ved kongelig resolusjon var gitt regler for utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster, ble første konsesjonsrunde utlyst.

6. november kom drilling superintendent Alfred Crump i Phillips til Stavanger for å starte opp basevirksomhet.

Phillips signerte leiekontrakt med den lokale skipsrederen Torolf Smedvig for et fem mål stort område i Dusavik.

Den Esso-opererte riggen, «Ocean Traveler», satte borekronen i blokk 8/3. «Ocean Traveler» var bygd i New Orleans, og kom til Stavanger i juni 1966.

Halvparten av skroget til «Ocean Viking» ble bygd ved Rosenberg mek. Verksted i Stavanger, den andre halvdelen ved Burmeister og Wain i København.

Phillipsgruppen følte at de tildelte blokkene var vel konsentrerte. Gjennom forhandlinger med Petronordgruppen ble det enighet om et makeskifte.

Da «Ocean Viking» begynte å bore for Phillips-gruppen ble det, fra 1. mars 1967, opprettet et basekontor i Dusavik. Fra basekontoret skulle Phillipsgruppen forsyne boreriggen med nødvendig utstyr. På baseområdet disponerte Phillips et lagerskur som også inneholdt kontor og radiorom. Der var det dypvannskai hvor supply-skipene fikk sine forsyninger. Ved oppstarten var det bare fem ansatte på basen.

Da «Ocean Viking» startet boring av den første brønnen 14. juli 1967, var vanndybden på 67 meter, og det ble boret ned til cirka 3000 meter.

På St. Hans aften 1968 slapp Phillips pressemeldingen om funn av kondensat og gass i blokk 7/11 – Cod. Funnet vakte stor oppmerksomhet i media. Dette var den tiende brønnen som ble boret på norsk sokkel. Inntil da var det bare Esso som hadde funnet spor av hydrokarboner på blokk 25/11.

Sommeren 1969 var Phillips Petroleum Company i Bartlesville i USA i ferd med å miste troen på norsk sokkel etter å ha boret flere tomme brønner. Selskapet ønsket å avslutte boreprogrammet, og ved Oslo-kontoret ble flere geologer bedt om å pakke sammen og reise hjem.

En av nordmennene som jobbet om bord på «Ocean Viking» de første årene var Ståle Salvesen. Han begynte som roughneck i oktober 1968 og var med da det ble funnet olje på Ekofisk høsten 1969. Etter hvert avanserte han til borer og jobbet på «Ocean Viking» helt fram til 1979. Han var også boreleder (drilling supervisor) i Phillips.

Henry Munkejord er et at tidsvitnene til Ekofiskfunnet for 50 år siden. Han jobbet for boreselskapet Odeco på Ocean Viking som roughneck høsten 1969 da funnet ble gjort.

Navnet Ekofisk har en spesiell historie:

21. juni 1970 offentliggjorde Phillips Petroleum at Ekofisk var et gigantisk oljefelt - en såkalt elefant.

Ekofisk-utvalget ble nedsatt av regjeringen for å studere ilandføringsalternativer for Ekofisk-feltet.

Ekofiskfeltet var det første større funnet i krittstein, og trykket i reservoaret var unormalt høyt. Phillips anså det derfor som viktig å høste erfaringer gjennom en prøveproduksjonsfase, for å overvåke produserende brønner og teste trykkoppbygging i brønnen. Den 3. september søkte Phillipsgruppen derfor om lov til å starte prøveproduksjon på feltet.

Starten på oppbyggingen av permanente plattformer på feltet ble kalt fase II.

Tillatelsen om prøveproduksjon på Ekofisk kom den 2. april 1971.

Da prøveproduksjonen startet på Ekofiskfeltet, ble råoljen lastet i tankskip og gassen brent av. Bøyelasingssystemet var ikke holdbart på lenger sikt. Det var sårbart ved sterk vind og høye bølger. Alt for ofte måtte tankskipene forlate lastebøyene og produksjonen stanses.

«Vi håper at resultatene av prøveproduksjonen vil bli positive, og at dette vil innlemme Norge i rekken av oljeproduserende land. Derfor er åpningen av oljeproduksjonen noe som kan bli en merkedag i vår økonomiske historie,» sa statsminister Trygve Bratteli da han åpnet den første norske oljeproduksjonen på Gulftide på Ekofiskfeltet 9. juni 1971.

Så snart Ekofiskfeltet var påvist i 1969, gjaldt det å komme i gang med produksjonen slik at lisenshaverne kunne teste produksjonsegenskapene til krittreservoaret. Ekofisk ble samtidig Norges første laboratorium for utprøving av undervannsteknologi.

Onsdag 4. august 1971 låg det greske tankskipet «Theogennitor» klar til lossing ved Norske Shell sitt raffineri i Risavika i Sola. 35 000-tonnaren hadde 31 400 tonn råolje om bord. Dette var den fyrste olja som kom frå Ekofiskfeltet. Noreg var blitt ein oljenasjon.

Første desember 1971 sjøsatte kranfartøyet «Choctaw» første brostøtte til søndre flammetårn. Dermed var første ledd i det som skulle bli Ekofisk-senteret på plass.

Kunne olje og gass ilandføres i Norge, slik som oljebud nummer seks sa, eller ville det bli for vanskelig å krysse Norskerenna. Dette va noe av det som Ekofisk-utvalget skulle svare på.

Industridepartementet ga 1. mars 1972 samtykke til teknisk opplegg for utbyggingen av Ekofisk fase II.

I 1972 boret «Ocean Viking» letebrønner i det nordvestlige hjørnet av blokk 2/7, det som ble kalt Sørvest Ekofisk.

Allerede i 1969 hadde Shell vurdert boring i blokk 1/6, den nordvestlige naboblokken til blokk 2/4, men selskapet hadde slått fra seg tanken.

Den første salgsavtale for gass fra Ekofisk ble undertegnet i Oslo 22. januar 1973.

Den 12. februar 1972 ansatte Phillips sine første operatører på Ekofisk. En av de heldige var Teddy Broadhurst.

Det var avgjørende å finne en permanent løsning for bringe olje og gass produsert på Ekofisk, til markedene.

Ett år forsinket var Ekofisk-tanken klar til uttauing på feltet.

9. juli 1973 var et helikopter var på vei fra Gulftide til Forus. Det kom aldri til land. Fire av de 17 om bord mistet livet.

Den første oljekrisen kom som følge av Yom Kippur-krigen.

Egil Berle, en av de første operatøransatte i Phillips, var sentral ved opprettelsen av den første husforeningen på Ekofisk: Phillips Petroleum Company Norway Employee Committee.

I april 1974 kom oljeproduksjonen fra den første faste installasjonen på norsk sokkel i gang. Det skjedde på Ekofisk 2/4 A som var en del av fase II-utbyggingen av Ekofisk.

Det meste gikk mer eller mindre som planlagt under utbyggingen av Ekofiskområdet, men med en så stor utbygging måtte noe gå galt. Under plasseringen av 2/4 P skjedde det flere ting.

24. september 1974 besøkte kong Olav V Ekofisk for første gang.

Ekofisk-tanken var opprinnelig bestilt og planlagt som lagertank for olje i de periodene det var for dårlig vær til å bøyelaste. Den skulle brukes som buffertank inntil rørledningen til Teesside var ferdig. Deretter ville Tankens viktigste funksjon være som prosessanlegg for olje og gass.

21. oktober 1975 skjedde den offisielle åpningen av Teesside-terminalen.

1. november 1975 tok et stigerør på 2/4 A fyr som følge av rustskade. Under brannen som oppsto, omkom tre av mannskapet da de evakuerte i en redningskapsel som falt ned under låring. Noen av øyenvitnene til brannen og ulykken med redningskapselen har fortalt om sine opplevelser.

Dave Taylor fra Hull i England var kranoperatør på Ekofisk Alpha 2/4 A da det brøt ut brann på plattformen 1. november 1975. Han var 27 år da det skjedde. Her er hans historie fra den tragiske ulykken som endte med tre dødsfall:

Frem til 1976 var Phillips sitt hovedkontor i Norge lokalisert i Oslo. All leteaktivitet i Norge, Sverige og Danmark var underlagt administrerende direktør i Oslo.

I 1966 hadde Phillips i Norge 12 ansatte. Av dem var åtte i Oslo og fire i Stavanger. Ti år senere hadde selskapet 1000 ansatte.

Fredag 22. april 1977 klokken ti om kvelden gikk «Forlat plattformen»-alarmen på Ekofisk 2/4 B. En ukontrollert utblåsning av olje og gass var i gang i brønn B-14. Store mengder olje og gass sprutet 5-6 meter til værs før det gikk rett i sjøen. Det som ikke skulle skje, hadde skjedd. Hvordan var det mulig?

8. september 1977 ble gassledningen fra Ekofisk til Emden satt i drift. Det var fire år etter at avtalen om salg av gass fra Ekofisk til Europas fire største gassdistributører ble undertegnet i 1973.

12 mennesker omkom da en S-61N fra det tyske selskapet Wiking Helikopter Service fløy rett i sjøen, 30 nautiske mil fra Ekofisk-senteret. Fra Ekofisk ble det straks sendt ut to Bell 212 for å delta i redningsoperasjonen. Et av disse oppdaget en person i live blant vrakdeler og omkomne.

7/11 A ble installert i 1975 og produksjonen startet i 1977. Borerigg med utstyr ble fjernet i oktober 1997. Plattformen ble stengt og fraflyttet i 1998.

Den 20. mai 1978 ble 600 norske Brownaker-arbeidere tatt ut i streik. Streiken rammet Eldfisk 2/7 A og 2/7 B. Bakgrunnen for streiken var arbeidsmetodene til en amerikansk arbeidsleder.

Tor 2/4 E er en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform som ligger 13 km nordøst for Ekofisk-senteret.

Albuskjell 2/4 F var svært lik Albuskjell 1/6 A og var en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform i blokk 2/4. Den sto på 71 meter vanndyp, 13 km vest for Ekofisk-komplekset. Avstanden til Albuskjell 1/6 A var 8 km. Et separat flammetårn forbandt plattformen via en gangbro.

Den nye hotellplattformen på Ekofisk-senteret hadde lugarer med egen dusj og toalett.

I de første årene var det bare råoljemottaket som var i full drift i Teesside.

Eldfisk-reservoaret ligger omtrent 16 km syd for Ekofisk-senteret, på 68 meter vanndyp. På Eldfiskfeltet er det fire plattformer, 2/7 A, 2/7 B, 2/7 FTP og 2/7 E.

Eldfisk 2/7 B kom i drift 28. oktober 1979 og ble stengt ned i 1998. Den var en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform med et separat flammetårn.

Edda-reservoaret ligger i blokk 2/7 på den norske kontinentalsokkelen, 12 km sydvest for Ekofisk-komplekset.

«Mayday, Mayday, Alexander Kie…» Klokka var 18.30 den 27. mars 1980. Baste Fanebust, båtkoordinator på Ekofisksenteret oppfattet nødsignalet fra plattformen som holdt på å tippe rundt. Vantro stoppet han og lyttet, men det var helt stille.

Lars A. Takla, senere administrerende direktør for Phillips Petroleum Norway, var chief engineer i Phillips da «Kielland»-ulykken skjedde og var derfor sterkt involvert i «Kielland»-ulykken, med mobilisering av utstyr og hjelp. Det ble to døgn på beredskapsrommet før han kunne ta pause.

I minnestunden i Førresfjorden sa Per prest: Det er ikke 123, men en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en.

Hodet som dukket opp av de frådende bølgene var kritthvitt. Innen det forsvant igjen, var det blodrødt. Dette bildet av en kollega brant seg fast i Kåre A. Svendsbøes minne under «Alexander L. Kielland»-ulykken.

Den 6. april 1980, 10 dager etter «Kielland»-ulykken, krenget søsterplattformen, «Henrik Ibsen», mens den lå til kai utenfor Tananger. Den var, som «Kielland»-plattformen, brukt som flotell ute på Ekofiskfeltet.

Kommisjonen som gransket «Alexander L. Kielland»-ulykken la fram sin rapport 6. april 1981. Ett år senere, 2. april 1982, la Kommunal- og arbeidsdepartementet fram en stortingsmelding om ulykken.

Fredag 10. april 1981 kl. 3.45 ble det første vannet pumpet ned i brønn «B-16» på 2/4 B.

Det var sykepleier på Ekofisk 2/4 H, Marie Grøntvedt, og operatør på 2/4 T, Carl Fredrik Larsen, begge ansatt i Phillips, som fikk æren av å være de første som gikk inn i ektestanden på denne måten.

I oktober 1981 stasjonerte Phillips egne redningshelikoptre på Ekofisk, som en del av den faste beredskapen.

Valhallfeltet startet produksjon av olje, og den første oljen ble sendt i rørledning til Ekofisksenteret, for videre transport til Teesside.

7. mars 1983, dagen før kvinnedagen, fikk Nordsjøens første kvinnelige boreleder, Ellen Boyer Hodcroft, borelederansvaret på Ekofisk 2/4 B.

I 1981 startet for første gang vanninnsprøyting i reservoaret på Ekofisk for å måle hvilken effekt dette hadde på utvinningsgraden av olje og gass.

Olje- og energidepartementet (OED) og Phillipsgruppen kommer til enighet om endrede betingelser for skattelegging med videre av vanninnsprøytingsprosjektet på Ekofisk.

Norpipe 36/22 A var en av to pumpeplattformer som stod langs rørledningen til Teesside.

Randi Rostrup kommer, som første kvinnelige sveiser, til Albuskjell 2/4 F.

«Jeg var borte fra komplekset i flere år, var på de uteliggende plattformene. Da jeg kom tilbake i 1984, merket jeg at båtlandingen som sto 4-5 meter over sjøen var forsvunnet. Og når det gjaldt antall ringer på tanken så var det færre enn da jeg sist jobbet på komplekset.»

Ekofiskfeltets solide posisjon i Nordsjøen bidro til at de aggressive aksjeoppkjøperne T. Boone Pickens og Carl C. Ichans tidlig på 1980-tallet identifiserte Phillips Petroleum som et attraktivt bytte. Men de feilberegnet selskapets styrke og støttespillere.

Offshorearbeideren har begrensede bevegelsesmuligheter i arbeidstid og fritid.

I tillegg til Phillips sin egen produksjon ble Ekofisk også et transportknutepunkt for gass fra andre felt.

Verden ble rystet av en ny oljekrise da prisene falt til 10 dollar fatet i 1986.

Det var stiv kuling fra nordvest og regnbyger da monumentet, «Brutt lenke», over «Alexander L. Kielland»-ulykken ble avduket 20. mars 1986.

29. oktober 1962 søkte Phillips norske myndigheter om enerett for norske sokkel. 24 år etter kom det endelige avslaget.

Fra 1. januar 1987 gikk phillipsansatte offshore over til ny skiftplan.

Langs oljerørledningen til Teesside ble det opprinnelig installert to pumpeplattformer.

Helt siden de permanente plattformene kom på plass på Ekofiskfeltet har det blitt sprøytet gass tilbake i formasjonen fra Ekofisk 2/4 C. Dette fungerte som en bremse på trykkfallet i reservoaret, og ble i hovedsak gjort for å øke produksjonen. Etter at innsynkingen ble kjent, ble mengden gass som ble ført tilbake økt. Dette var likevel ikke nok til å stoppe utviklingen.

Før Ekofisk 2/4 K-plattformen kunne settes i drift og starte med vanninnsprøyting måtte det bores 10 brønner.

Ekofisk-senteret har sunket! I 1984 ble det oppdaget at flere av ringene i betongveggen på Ekofisk-tanken sto under vann. Flere sammenlignet med bilder fra tidligere år.

Fase II, eller første utvidelse av vanninnsprøytingsprosjektet tok sikte på å utnytte overskuddet i innsprøytingskapasiteten på 2/4 K.

3. oktober 1988 begynte gass og kondensat fra Tommelitenfeltet å strømme igjennom rørledningen til Edda 2/7 C-plattformen.

7. mars 1989 var det offisiell åpning av heliporten på Stavanger lufthavn, Sola. Med det var det slutt på helikoptertrafikk på Forus.

24. juni 1989 sto den østre og siste halvdelen av beskyttelsesveggen rundt Ekofisk-tanken på havbunnen, og ringen var dermed så godt som sluttet.

25. oktober 1989 var det 20 år siden Phillips Petroleum Company Norway fant olje på Ekofisk-feltet. Det måtte markeres.

I forbindelse med klargjøringsarbeid på 2/4 W-modulen på Ekofisk-senteret mistet en mekaniker livet.

Den 3. juli 1990 ble to arbeidere sagt opp etter at de unnlot å etterkomme anmodninger fra feltdirektøren om ikke å hindre arbeidet på helikopterdekket, og om å gå tilbake til arbeidet.

Fase II, eller første utvidelse av vanninnsprøytingsprosjektet, tok sikte på å utnytte overskuddet i innsprøytingskapasiteten på 2/4 K.

Det var den verste stormen i manns minne de to dagene i desember 1990 da det blåste orkan på Ekofisk.

Den 10. august 1991 skjedde en tragisk helikopterulykke på Ekofisk. En Bell 212-maskin med tre personer om bord krasjet under et forsøk på å feste en 12 meter lang aluminiumstang til flammetårnet på 2/4 S-plattformen.

6. september 1991 satt Phillips transportrekord til Teesside, samtidig med at vanninnsprøyting fra 2/4 Kilo kom opp på 500.000 fat per døgn.

En romantisk bølge skyllet over Ekofisk den 29. februar 1992.

Team 66-prosessen i Phillips kom for alvor i gang da det ble arrangert kvalitetsseminar i ingeniøravdelingen i mars 1992.

Lavere oljeprisnivå på begynnelsen av 1990-årene gjorde at det var behov for kostnadskutt gjennom å rasjonalisere og optimalisere organisasjonen.

Etter orkanen i desember 1990 da Ekofisk-tanken ble påført skader av høye bølger og det oppsto midlertidig driftsstans, var Oljedirektoratet på vakt når det gjaldt forholdene om bord.

I norrøn mytologi var Embla den første kvinnen. I Phillips-sammenheng var Embla den første fjernstyrte og ubemannede plattformen.

1. juli 1993 besvarte Phillips Petroleum Oljedirektoratets brevet som påla selskapet å erstatte Ekofisk-tanken.

I 1993 sendte Phillips Petroleum plan for utbygging og drift for det nye Ekofisk til myndighetene. Utbyggingen var beregnet med en investeringsramme på 20 milliarder 1994-kroner.

Som et ledd i effektiviseringsprosessen startet det første prøveprosjekt med fjernstyring av plattformer på Vest-Ekofisk 2/4 D.

1. oktober 1994 godkjente Stortinget plan for Ekofisk II. Godkjenningen omfattet forlengelse av utvinningstillatelsen og av Norpipes transporttillatelse, til 31. desember 2028.

I 1990-årene, da oljeprisen holdt seg på et relativt lavt nivå, oppmuntret norske myndigheter til samarbeid mellom operatører på norsk sokkel. Målet var å få ned kostnadsnivået slik at norsk sokkel skulle være konkurransedyktig.

Natten mellom 28. og 29. september 1996 rant nesten 50 tonn av kjemikalet Biocid 2 ut i havet fra riggen «West Omicron» som lå i Ekofisk-området. En ventil fra en lagertank for biocid sto åpen i flere timer uten at noen oppdaget det. Først da lagerbeholdningen av kjemikalier skulle kontrolleres morgenen etter, ble lekkasjen oppdaget.

1. desember 1996 var startdatoen for Phillips Petroleums nye kampanje for forebyggende sikkerhet.

Alle ansatte i Phillips fikk litt ekstra penger i 1997.

Samtidig med 20-årsjubileet for åpningen av gassterminalen i Emden, skjedde den formelle undertegningen av reforhandlede gasskontrakter for ytterligere 30 år.

Phillips innledet i 1998 et samarbeide med miljøstiftelsen Bellona om energispørsmål. Phillips ble dermed en av flere samarbeidspartnere og sponsorer til Bellonas B7-program – Program for renere energi.

6. august 1998 kl. 00.01 startet stengningen av olje- og gassproduksjon fra de gamle plattformene i Ekofiskområdet. Flere av de eldre plattformene skulle erstattes av to nye plattformer som skulle produsere fra feltet i mange år framover.

Olje- og gassutvinning er den nest største kilden til klimagassutslipp i Norge, etter transport – det vil si veitrafikk og annen transport.

Den 15. september 1998 avduket Marit Arnstad, statsråd i Olje- og energidepartementet, en plakett av stein utenfor kontrollrommet på Ekofisk 2/4 J. Det markerte at Ekofisk II var kommet i drift. Norges største olje- og gassfelt hadde tatt steget over i en ny fase med to nye plattformer: boreplattformen Ekofisk 2/4 X og Ekofisk 2/4 J for prosessering og transport. Dette var verdt en markering.

«Det kom ulyder fra drivverket over hodet på oss. Det hørtes ut som om motoren skar seg.»

Fagforeningen Ekofisk-Komiteen, den første fagorganisasjonen på norsk sokkel, forlot Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) og gikk inn i Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF). Det skjedde gjennom en uravstemning 1. desember 1998 da et stort flertall stemte for å slutte seg til NOPEF.

I 1998 falt oljeprisen til det laveste nivået siden tidlig 1970-tallet, og var i perioder under 10 dollar fatet.

I Ekofiskområdet var det et nett av rør som til sammen utgjorde mer enn 100 km. Morgenen 14. april 1999 ble det oppdaget, for første gang siden produksjonen startet, en gasslekkasje fra et rør på havbunnen på 73 meters dyp. Lekkasjen skjedde rundt 200 meter nordøst for Ekofisk-senteret. Der boblet gassen opp i et område på rundt 40 meter i diameter.

Hull i de minste rør kan få betydelige konsekvenser. Det fikk de oppleve på Ekofisk en aprildag i 1999 da en lekkasje i et av 3600 små rør i et kjøleanlegg for gass medførte at hele produksjonen på Ekofisk 2/4-J stanset opp.

I 1998 ble produksjonen på Edda 2/7 C, Albuskjell 1/6 A, Albuskjell 2/4 F og Cod 7/11 A avsluttet. Plattformene gikk over i kald fase – og ventet på å bli fjernet. I mellomtiden måtte plattformene sikres og holdes øye med slik at de ikke skulle utgjøre noen fare.

De første årene foregikk all kommunikasjon i Nordsjøen via radio. Senere ble kommunikasjon via satellitter tatt i bruk, og fra juni 1999 ble store deler av trafikken overført til fiberoptisk kabel. Kapasitet og hastighet økte dramatisk og førte Ekofisk inn i en ny elektronisk tidsalder.

Etter 20 års produksjon var det i 1990-årene offshore-innretninger i Ekofiskområdet som var i ferd med å bli overflødige. Det skyldtes innsynkningen av havbunnen, utbyggingen av Ekofisk II og at uteliggende felt nærmet seg slutten av sin økonomiske levetid.

31. januar 2000 ble plattform 2/7 E satt i drift som en del av vanninnsprøytingsprosjektet sør i Ekofisk-området.

Da «Avslutningsplanen for Ekofisk I» ble overlevert Olje- og energidepartementet i oktober 1999, foreslo den en gradvis fjerning av 15 plattformer. En epoke i Ekofisk-områdets utvikling var over. Skulle historien om denne epoken gå over i glemmeboken – eller var den verdt å ta vare på?

Phillips og BP gikk i 2001 sammen for å utnytte beredskapsressursene bedre i den sørlige delen av norsk sokkel. Avtalen innebar felles beredskapsanalyse og beredskapskrav, felles beredskapsdokument og samarbeid om beredskapsøvelser, bedre oversikt over beredskapsressursene i regionen og fordeling av kostnadene.

I 2001 ble det rapportert om flere ulykker på plattformer og rigger på Ekofisk-området. En boredekksarbeider ble skadet på Eldfisk 2/7 B og en annen på Vest-Ekofisk 2/4 D. Også på Rig 2000 ble det avdekket flere kritiske hendelser i løpet av dette året. Ulykkene ble gransket og forbedringstiltak foreslått.

7. mai 2001 ble det registrert et jordskjelv i Ekofisk-området. De 852 arbeiderne på feltet opplevde at installasjonene sto og svaiet, og at enkelte små løse gjenstander ramlet ned. Det ble ikke rapportert om personskader som følge av skjelvet.

I 2002 startet ConocoPhillips en storstilt satsning på integrerte operasjoner da de etablere et boresenter, kalt Onshore Drilling Centre (ODC) ved selskapets kontor i Tananger. Dette var det første senteret av sitt slag i Norge. Her kunne en i sanntid følge og drive boreprosessene ute i havet. Ved hjelp av avansert teknologi kunne operatører og ingeniører i sanntid styre oppgaver som tidligere kun hadde vært mulig lokalt på plattformen.

For å få kunnskap om hvordan utvinningsgraden kunne økes på Ekofisk, inngikk Phillipsgruppen i mai 2002 en avtale med Rogalandsforskning og Høgskolen i Stavanger om å etablere et nytt internasjonalt forskningssenter innen dette fagfeltet i Stavanger. Målet med forskningssenteret var å utvikle teknikker som kunne øke utvinningsgraden på Ekofisk og andre felt opp i 50 prosent.

ConocoPhillips ble dannet den 30. august 2002 ved en fusjon av de tidligere amerikanske oljeselskapene Phillips Petroleum Company og Conoco Inc. Det internasjonale energiselskapet fikk hovedkvarter i Houston i Texas, USA, i Conocos tidligere hovedkontor. Toppsjefen i Conoco, Archie Dunham, ble den første styreformannen i det nye selskapet, mens stillingen som konsernsjef ble besatt av Phillips Petroleum Company-sjefen, James J. Mulva. Den første administrerende direktøren i ConocoPhillips Norge var Lars Takla med lang fartstid i Phillips.

Etter drøye 30 års produksjon produserte Ekofisk i 2003 fortsatt rundt ti prosent av oljen på norsk sokkel. Ekofiskgruppen hadde likevel ingen planer om å senke ambisjonene som oljeprodusent, snarere tvert imot. På vegne av lisens PL018 sendte ConocoPhillips 20. mars 2003 «Plan for Development and Operation Ekofisk Area Growth», på norsk kalt «Ekofisk Vekst», til regjeringen. Tre måneder senere ble prosjektet godkjent i statsråd.

Høsten 2003 fikk arbeiderne på Ekofisk mer fritid. De ansatte ville nå være to uker på jobb og så kunne nyte hele fire uker hjemme. Tidligere praksis hadde vært å jobbe to uker og deretter veksle mellom tre og fire uker fri. Den nye rotasjonen gjaldt ikke bare på Ekofisk, men inkluderte alle offshorearbeider som var omfattet av sokkeloverenskomsten.

Et nytt driftssenter for Ekofisk-området ble offisielt åpnet 15. desember 2004 av konsernsjef i ConocoPhillips, Jim Mulva. Driftssenteret fikk lokaler på basen i Tananger, i samme fløy som boresenteret (Onshore Drilling Center).

ConocoPhillips utga i mai 2005 konsernets første rapport om bærekraftig utvikling. Den skulle brukes internt i konsernet både i Norge og Storbritannia og overfor eksterne aktører. Samfunnets krav til industrien når det gjaldt å ta hensyn til miljøet var blitt strengere som følge av internasjonale miljøavtaler, lovverket i EU og nasjonal miljølovgiving.

Det ble slått full alarm på Ekofisk-senteret om morgenen 3. juni 2005. Klokken 8.20 kolliderte et forsyningsskip med en av plattformene. 440 oljearbeidere gjorde seg klar til å gå i livbåtene.

ConocoPhillips besluttet i august 2005 å installere gjenvinningsanlegg for flyktige organiske forbindelser – volatile organic compounds (VOC) - på anlegg tilknyttet norsk og britisk sokkel.

Oljeindustrien er sterkt mannsdominert. På den kombinerte bore-, vanninnsprøytings- og boligplattformen Ekofisk 2/4 K-B var det i 2005 en større andel kvinner ansatt enn vanlig offshore. Den var i august 2005 plattformen med flest kvinner ansatt i hele Ekofisk-området. I en periode ble den kalt "Jenteplattformen".

ConocoPhillips innførte i 2006 en ny metode for å rense produsert vann før det ble sluppet på sjøen. Metoden ble kalt CTour. Målet var å fjerne oppløst olje og andre oppløste komponenter i vannet som kom opp fra reservoaret.

Produksjonen på Ekofisk 2/4 M, som var en del av Ekofisk Vekst, startet 23. oktober 2005 fra fem forborede brønner. Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen foretok den offisielle åpningen 9. januar 2006.

Fredag 13. januar 2006 skjedde det for tredje gang på en uke at last falt på Ekofisk.

Første felt ut for fjerning av de lette strukturene i sluttdisponeringsprosjektet var flammetårnet, brua og brostøtten på Edda-feltet, 13 kilometer sørvest for Ekofisk.

Høsten 2006 kunne vi lese flere oppslag i media om offshorehelikopter som hadde fått problemer. «Landet med en motor», «Utløste alarmer» og lignende overskrifter var ikke uvanlig. Overskriftene satte en støkk i både offshorearbeidere, deres familier og andre.

Sommeren 2007 pågikk fire fjerningsprosjekter av lette strukturer i Ekofisk-området.

Tidlig i november 2007 var restene av orkanen Noel som hadde herjet og etterlatt 163 omkomne i Karibien, på vei mot Nordsjøen.

En årelang krangel mellom offshorearbeidere og ledelsen i ConocoPhillips var endelig over i mars 2008. Fra da av var det slutt på samsoving på Ekofisk. Feltarbeidsmiljøutvalget for Ekofisk-feltet, hvor blant annet Phillips sin toppledelse satt, besluttet i oktober 2007 at det fra 1. mars 2008 ikke skulle foregå samsoving på Ekofisk.

Ved midten av november 2008 måtte 17 personer sendes fra Ekofiskfeltet til fastlandet på grunn av smittsom magesjau og diaré. Utbruddet skjedde på hotellplattformen Port Rigmar med rundt 270 mennesker om bord. Nær halvparten av de 600 personene som bodde og jobbet på Ekofiskfeltet var innkvartert der.

En fin sommernatt i 2008 rant et skip inn i en av plattformene på Ekofisk. Den 8. juni 2009 var det fullmåne, laber bris, 10 grader og delvis skyet. Flerbruksfartøyet «Big Orange XVIII» på 5000 tonn kom ut av kontroll innenfor sikkerhetssonen på 500 meter rundt Ekofisk-senteret. Båten seilte uten styring mellom innretninger og under broer før den rant inn i Ekofisk 2/4 W.

I april 2010 var det noen få dager full stopp i all flytrafikk i Nord-Europa på grunn av askeskyer fra vulkanutbrudd i Eyafjallajökull på Island. Det var da ordet «askefast» oppsto som et nyord. Mange måtte endre på reiseplanene sine. På Ekofisk og andre oljeplattformer i Nordsjøen fikk ikke mannskap avløsning siden helikoptrene fikk flyforbud.

Den 10. mai 2010 åpnet kontrollsenteret i Tananger for vanninnsprøyting fra havbunnsinstallasjonen Ekofisk 2/4 VA (Victor Alpha).

Til sammen 4000 seismiske sensorer med 50 meters mellomrom fordelt over 240 km kabel ble installert på havbunnen over Ekofisk i løpet av mars til september 2010.

Logistikksenteret ved ConocoPhillips sitt kontor i Tananger – Onshore Logistics Center (OLC) – startet i september 2010 døgndrift av maritim logistikk-koordinering for fartøyene til og fra Ekofisk-området.

Selv om det var døgnbemannet logistikkkoordinering fra land skjedde det fortsatt uhell med forsyningsskip som dunket borti plattformene i Ekofisk-området. I januar 2011 drev forsyningsbåten «Rem Fortune» inn i et av plattformbeina på Ekofisk 2/4 J.

Oljeindustrien har alltid vært mannsdominert. Det er en kjent sak at mange menn offshore opp gjennom tidene har hatt pin-up bilder på veggene og snakket vulgært. For jenter som kom ut på plattform var det på guttas premisser. Mange jenter torde ikke å si fra om ting de ikke likte av frykt for hvordan de ble behandlet etterpå. Noen ganger havnet sakene likevel på fagforeningenes bord og det ble tatt affære for at arbeidsplassen skulle være trivelig for alle.

Fjerningsarbeidet på Ekofisk sommersesongen 2011 startet allerede midt i april. Da forlot tungløftfartøyet «Thialf» Åmøyfjorden ved Stavanger med kurs for Ekofisk.

Søndag ettermiddag 1. mai 2011 fanget tårnet på Ekofisk 2/4 H opp et «mayday»-signal fra en britisk fiskebåt der en person hadde falt i sjøen. Mannskapet hadde fått vedkommende om bord igjen, men han trengte rask medisinsk assistanse. Hendelsen skjedde 70 nautiske mil nordøst for Ekofisk.

Mens det nye hotellet og feltsenteret Ekofisk 2/4 L som skulle erstatte den gamle hotellplattformen på Ekofisk, var under bygging, trengtes en midlertidig boligrigg. Den oppjekkbare boligriggen «Haven» ble leid inn for å tilby nødvendig sengekapasitet på Ekofisk i en periode hvor både Ekofisk og Eldfisk var gjennom en radikal fornying.

Å øke utvinningsgraden fra Norges største felt, Ekofisk, var en prioritert oppgave for ConocoPhillips. Reservoaret som lå på 3000 meters dyp var 10 km langt, 5 km bredt og hadde en tykkelse på 300 meter i snitt. Det er spesielt at reservoaret ligger i krittstein – ulikt de fleste andre reservoarer som vanligvis ligger i sandstein. Å øke utvinningsgraden fra et krittsteinsreservoar krevde forskning.

Samme dag som ConocoPhillips feiret 40-årsjubileum for produksjonsstart på Ekofisk, 9. juni 2011, vedtok et enstemmig Storting planene for utbygging og drift (PUD) for prosjektene Ekofisk Sør og Eldfisk II. Det var litt av et historisk omdreiningspunkt!

Når alarmen går, tar det ikke mange minuttene før søk- og redningshelikoptrene (SAR) på Ekofisk er i lufta. Det gjorde det heller ikke da de rykket ut i forbindelse med en gasslekkasje på Elgin-feltet på britisk sokkel i mars 2012. SAR-helikopteret fra Ekofisk var først på stedet og evakuerte 109 personer til nærliggende installasjoner.

Våren 2012 ble den første i en serie av «intelligente produksjonsbrønner» satt i produksjon. Brønnen kalles intelligente ettersom det kan åpnes og lukkes ulike soner av brønnen fra overflaten ved å bruke anerkjent teknologi på en ny måte. Slik kan både produksjon og vanninnsprøyting optimaliseres.

Sommersesongen 2012 var de to tungløft-fartøyene, «Balder» og «Thialf», igjen i aktivitet i Ekofisk-området.

Ny modul for varmegjenvinning (Waste Heat Recovery Unit – WHRU) ble installert på plattformen Eldfisk 2/7 E i 2013.

I 2013 utpekte Rystad Energy, ConocoPhillips som årets operatør på norsk sokkel, med begrunnelse i arbeidet selskapet har gjort for å motvirke minkende produksjon.

Den nederste delen av understellet fra Albuskjell 1/6 A fikk æren av å avslutte sommersesongens løftekampanje, september 2013. Den siste av de ni avtalte installasjonene var da brakt i land.

«Skal vi klare å opprettholde aktiviteten på sokkelen i årene fremover, så må vi sørge for at man utnytter de modne arealene og eksisterende infrastruktur», sa olje- og energiminister Tord Lien (FrP) da han åpnet den nye brønnhodeplattformen 2/4 Z på Ekofisk. Sammen med havbunnsinstallasjonen 2/4 VB utgjorde den de nye installasjonene i Ekofisk Sør.

ConocoPhillips var tidlig ut med telemedisin – eller digitale medisinske kommunikasjonsverktøy. Det ville helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) høre mer om da han besøkte selskapets hovedkontor i Tananger i 2014.

ConocoPhillips mottok «Gullkronen 2014» som beste prosjektutvikler på norsk sokkel da konsulentselskapet Rystad Energy for sjette år på rad, 5. februar 2014, delte ut priser til de beste aktørene i norsk oljeindustri.

Det var stor glede da den nye bolig- og feltsenterplattformen, 2/4 L, på Ekofisk-senteret erstattet to eldre installasjoner fra 1970-tallet. Plattformen ga langt bedre komfort enn de gamle – Ekofisk 2/4 H og Ekofisk 2/4 Q.

Helikoptertransport til og fra oljeinstallasjonene i Nordsjøen er en nødvendig del av virksomheten. Det er viktig at transporten av personell frem og tilbake fra arbeidsstedet skjer på en så trygg måte som mulig.

24. april 2015 åpnet statssekretær Kåre Fostervold (Frp) i Olje og energidepartementet plattformen Eldfisk 2/7 S. Det var den tredje åpningen av en ny plattform i Ekofisk-området på 17 måneder!

I romjulen 2015 oppsto en dramatisk situasjon i den sørlige delen av norsk sokkel, sør for Eldfisk og Valhall. Lekteren «Eide Barge» og slepefartøyet «Eide Wrestler» var på vei fra Spania til Sunnhordland etter et oppdrag for den tyske marinen i Tunisia. Da slepet gikk gjennom den engelske kanal blåste det kraftig opp. Den ubemannede lekteren som var 110 meter lang, 30 meter bred og 30 meter høy slet seg løs fra slepefartøyet.

Den aller første produserende brønnen fra en fast installasjon på norsk sokkel var brønn A-13 på Ekofisk 2/4 A. Våren 2016 ble den plugget permanent, 42 år etter at den ble satt i produksjon.

Som en del av Eldfisk II-prosjektet ble det gjennomført endringer på de to eldste installasjonene på Eldfisk-senteret – 2/7 A og 2/7 FTP. I 2015 startet rengjøring og sikring av de to Eldfisk-plattformene, og 1. juni 2016 var arbeidet i mål.

2016 er året med det høyeste antallet pluggede brønner i Ekofisk-området. 22 brønner ble plugget permanent på Ekofisk 2/4 A, Ekofisk 2/4 B, Eldfisk 2/7 A og Eldfisk 2/7 B. Nye pluggeteknikker ble innført og videreutviklet. Det har medvirket til en betydelig forbedring i effektiviteten. I tillegg er det gjort store forbedringer innen riggdriften.

Tidlig i 2017 inngikk ConocoPhillips en kontrakt for fjerning av fire plattformer på Ekofisk-feltet innen utgangen av 2022. Kontrakten ble inngått med Heerema Marine Contractors med AF Gruppen som underentreprenør. Totalt omfattet kontrakten fjerning, transport og materialbehandling (skraping og resirkulering) av mer enn 36 000 tonn.

Tidenes oljebonanza med rekordhøye oljepriser opp i 130 dollar fatet tok en brå slutt i 2014. Fra juni til desember 2014 falt prisen på olje fra 115 til under 50 dollar fatet. Bunnen var enda ikke nådd. Dette var bare begynnelsen på en ny oljekrise som det tok flere år å komme over. Hvilke virkninger fikk krisen for ConocoPhillips økonomi på norsk sokkel de neste to årene?

ConocoPhillips mottok «Gullkronen 2018» som beste operatør på norsk sokkel, for driften av Ekofiskfeltet da Rystad Energy delte ut årets priser i begynnelsen av februar. Selskapet var også nominert til prisen for driften av Eldfisk.

For å øke utvinning av olje og gass har det helt siden 1980-årene blitt foretatt vanninnsprøyting i egne brønner. Innsprøyting av renset og behandlet sjøvann under høyt trykk har vanligvis foregått fra plattformer og havbunnsinstallasjoner. Et stort og tungt anlegg sørger for at sjøvannet som brukes, går gjennom et rensesystem. Dette krever mye plass og energi og er dermed kostbart.

Det første vannet fra havbunnsinstallasjonen Ekofisk 2/4 VC ble pumpet ned i brønn VC-03 den 28. september 2018. Brønn nummer to ble satt i drift en snau uke etter. Målet var å øke vanninnsprøyting på sørflanken av Ekofiskreservoaret for å opprettholde produksjonsnivået av olje og gass. Installasjonen skjedde som en viderføring av prosjektet Ekofisk Sør.

1. juli 2019 leverte ConocoPhillips inn en Plan for utbygging og drift (PUD) for Tor II, en gjenutbygging av Tor-feltet som ble stengt ned 1. januar 2016.

I jubileumsåret 2019 da Ekofisk ble 50 år, ble både operatørselskapet ConocoPhillips og de ansatte feiret. For ConocoPhillips med rundt 1800 ansatte i Norge, ble det feiret i puljer.